Er budsjettet rigget for høyproduktivitet?¹

1. UTFORDRINGER

I den løpende økonomiske debatten pekes det på en rekke krypende utfordringer for norsk økonomi. Eldrebølgen gir økende knapphet på arbeidskraft. Hvordan skal vi da få løst alle oppgavene i samfunnet samtidig som vi tar oss av de eldre? Og mer generelt, hvordan skal vi finansiere velferdsstaten og opprettholde vår høye kjøpekraft etter hvert som oljesektoren fases ut? Det er jo denne sektoren som gjør at vi – i selskap med skatteparadis og arabiske oljeland – er på topp ti listen over BNP per innbygger. Hva skal bli den nye oljen? Skal vi rett og slett skifte ham fra å profitere på fossilt brennstoff til å bli et fyrtårn i det grønne skiftet gjennom karbonfangst, vindmøller til havs og batteriproduksjon? Eller må vi feste lit til den største fastlandsindustrien
vi har: den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien?

Dette er spørsmål som reises for tiden. De karikerte antydningene til svar kommer gjerne fra lobbyistene til bedrifter som selv vil profitere på det grønne skiftet. Samfunnsøkonomer enes om at den økonomiske velferden i landet vårt stort sett bestemmes av produktiviteten. Fortsatt høy kjøpekraft krever en omstilling i retning av sektorer som skaper mest mulig verdier av våre ressurser. Det er også logisk at kaken blir størst hvis vi ikke sløser med knapp arbeidskraft og vannkraft, eller forringer det fremtidige produksjonspotensialet ved å drive rovdrift på natur- og miljøressurser.

I denne kommentaren betraktes budsjettet i lys av produktivitetsutfordringene, med søkelys på nærings- og sektorpolitikk. Som et bakteppe gis det først en kort oversikt over noen gode råd fra Produktivitetskommisjonen (NOU 2015:1; NOU 2016:3) og Skatteutvalget (NOU 2022:20). I hvilken grad blir faglige og uavhengige råd tatt hensyn til? Ikke overraskende er det enkelt å finne eksempler på at gode råd ikke følges. For et land med en stor honningskrukke som særinteressene kan samles rundt, er det fristende og lettvint for politikerne å gjøre seg litt for populære hos sine menigheter. Kanskje er det behov for ytterligere mekanismer for å styrke budsjettdisiplinen? Avslutningsvis vil jeg skissere noen mulige tiltak.

2. RÅD OM PRODUKTIVITET

Hvordan kan det legges til rette slik at ressursene blir kanalisert til aktiviteter som gir høy nytte og verdiskaping? Er det lurt at politikerne legger sterke føringer på fordelingen av energi, arbeid og kapital mellom bedrifter og næringer? De fleste samfunnsøkonomer mener at det er en dårlig idé. Bedrifter finner selv best ut hva som er lønnsomt, og hvis de utsettes for konkurranse i velfungerende markeder – uten særfordeler og med pris på bruk av natur- og miljøressurser – vil dette i stor grad samsvare med det som gir høy verdiskaping for samfunnet.

Myndighetenes ansvar er å legge til rette generelle rammebetingelser som gjør det attraktivt å drive næringsvirksomhet i Norge under slike prinsipper. Spesielt viktig er det at bedriftene har tilgang til kvalifisert arbeidskraft, at skatte- og avgiftssystemet er mest mulig effektivt og forutsigbart, og at det finnes god infrastruktur og velfungerende institusjoner.

Produktive økonomier kjennetegnes ved høy omstillingsevne – mellom sektorer og regioner – og internt i de enkelte bedriftene. Høyt utdannet arbeidskraft kombinert med konkurranse i markedene, fremmer innovasjon og omstilling
Produktivitetskommisjonen peker på at det spesielt for et lite land som Norge, er viktig med internasjonalisering og tett integrasjon med andre land, både med hensyn til handel, høyere utdanning, FoU og arbeidsmarkeder. Fri handel er et effektivt virkemiddel for å sikre best mulig konkurranse i små hjemlige vare- og tjenestemarkeder. I tillegg gir det innenlandske bedrifter tilgang til teknologi, avanserte innsatsfaktorer og et større marked. Internasjonalisering langs mange dimensjoner er viktig for å utnytte positive synergier i en kunnskapsøkonomi. Kunnskap og teknologi, som er viktig for innovasjon og entreprenørskap, spres og adopteres.

Kommisjonen fremhever behovet for effektivisering av den omfangsrike offentlige sektoren i Norge. Spesielt etterlyses reformer i kommunesektoren i retning av større og sterkere enheter. Ved å utnytte stordrifts- og samdriftsfordeler kan tjenestetilbudet styrkes med lavere ressursbruk.I tillegg trives kunnskaps- og innovasjonsmiljøer best i urbane strøk. Sterke regionbyer er rett og slett viktig for å sikre økonomisk bærekraftig bosetting i hele landet.

En medvirkende årsak til de relativt høye offentlige utgiftene er høye næringsoverføringer. Å opprettholde ulønnsom produksjon gjennom subsidier, svekker i seg selv produktiviteten. I tillegg rammes mer produktive næringer som, sammen med folk flest, finansierer subsidiene. Dette kommer til syne gjennom et høyere skattenivå enn nødvendig, som i det store og hele gjør det mindre lønnsomt å drive næringsvirksomhet i Norge.

Sjablongmessig anslås effektivitetstapet knyttet til skattefinansieringen ved en kalkulasjonspris på 20 øre per skattekrone (DFØ, 2023). I praksis er prisen avhengig av innretningen på skattesystemet. Skatteutvalget rangerer miljøavgifter fremst ut fra effektivitetshensyn, fulgt av overskuddsbasert grunnrentebeskatning og eiendomsbeskatning. For resterende beskatning anbefales det et bredt skattegrunnlag slik at satsene kan holdes nede på de enkelte skatteobjektene, noe som blant annet taler for lik moms på alle varer og tjenester. En reduksjon i den høye beskatningen av arbeidsinnsats fremheves som spesielt bra for produktiviteten.

3.BANEBRYTENDE PROSJEKTER- AKTIV NÆRINGSPOLITIKK

Etter Donald Trumps revitalisering av merkantilistisk tankegods, som har bidratt til å plassere WTOs regelstyrte prinsipper for fri handel på sidelinjen, er aktiv næringspolitikk blitt populært. Aktiv næringspolitikk handler om at politikerne ikke bare nøyer seg med å tilrettelegge rammebetingelser for næringslivet, men mer direkte involverer seg i ressursallokeringen ved å legge særskilt til rette for sektorer som de håper og tror vil gi landet høy fremtidig verdiskaping. Typisk skjer dette gjennom ulike proteksjonistiske tiltak som subsidier og/eller importvern. USA og Kinas sterke satsing innen klima- og energiteknologi er aktuelle eksempler. Norge har hevet seg på bølgen gjennom banebrytende visjoner innenfor blant annet CO2-fangst, havvind og batteriproduksjon.

Subsidiene til prosjektene tildeles og forkles på ulike måter (som direkte tilskudd, garantier, risikoavlastning, gunstige lån og egenkapital), via forskjellige budsjettposter og statlige selskap (som Innovasjon Norge, Enova, Eksfin, Gassnova og Nysnø), og med forpliktelser over mange år. Det finnes ingen overbevisende grunner til at denne statlige innsatsen med skattepenger vil gi høy fremtidig samfunnsøkonomisk avkastning.

Havvind er beheftet med naturgitte kostnadsulemper, og vil (selv med en rask lærekurve) ha høyere kostnader enn alternative fornybare energikilder, som vannkraft, vindkraft på land og solenergi. De høye kostnadene reflekteres i den første norske auksjonen (bunnfast havvind; Sørlige Nordsjø II) hvor det er inngått en kontrakt med en subsidieramme på 23 milliarder 2023-kroner, mens det i budsjettet foreslås 35 nye statlige 2025-milliarder til flytende havvind.

Norge har et fortrinn innenfor vannkraft, men ikke for havvind. Dette skyldes blant annet at områdene som kan brukes til havvind i Norge er lengre fra land og på dypere vann enn i våre naboland. Danmark og Storbritannia er også kommet lengre i utviklingen av denne industrien, som kan forklares med at disse landene må erstatte mye fossil energi uten hjelp fra vannkraft. Når fortrinnene og behovene varierer mellom land, kan det typisk oppnås gevinster ved spesialisering og handel, som taler for økt integrering av europeiske kraftsystemer. Argumentet forsterkes ved at det er synergier mellom vannkraft (som kan lagres) og andre fornybare energikilder.

Behovet for havvind under mottoet «Mer av alt – raskere» (NOU 2023:3) synes å være sterkt drevet av industriinteressene. Verfts- og leverandørindustrien etterlyser nye subsidedrevne satsinger etter hvert som prosjektene fra den rause tiltakspakken til oljeindustrien fases ut. Da passer det godt med havvind og kanskje utvinning av mineraler på havbunnen, som igjen kan være innsatsfaktorer og «skape» arbeidsplasser i batterifabrikker. Problemet er at de færreste bedrifter vil være produktive nok til å betale for såpass kostbar energi. Underforstått betyr dette at industrien forventer sterkt subsidierte kraftpriser, enten direkte (jf. subsidiene til havvind) eller indirekte gjennom begrensinger på krafteksport (jf. «kutt kablene»). En risikerer å bruke store ressurser til å skape en «komplett» verdikjede med lav produktivitet.

Etter eventyrene til Freyr og Northvolt virker det som at entusiastiske politikere er blitt noe mer edruelige når det gjelder batterisatsingen. I budsjettet ligger det «bare» inne 1 milliard kroner i direkte tilskudd til større batteriprosjekter. Utvikling av batteriteknologi er kunnskapsintensiv og domineres av USA og Kina gjennom store støtteprogrammer. Selve produksjonen er energiintensiv, krever store produksjonsanlegg og skjer i sterk global konkurranse.

Som et lite land er det vanskelig å tenke seg at Norge skal vinne frem i konkurranse med store internasjonale kunnskapsmiljø og støtteprogrammer. Forventninger om subsidiert energi og andre støtteordninger, heller enn høy verdiskaping, synes å være det største trekkplasteret for bedrifter som ønsker å etablere seg i Norge.

Fangst, transport og lagring av karbon (CCS) er et enda mer banebrytende prosjekt, tidligere kalt en månelanding. Til det såkalte Langskip-prosjektet ligger det inne en bevilgning på 2,2 milliarder i budsjettet. Dette er et prosjekt som har en lang tidshorisont; investeringer og ti års drift av lager og to fangstanlegg (Brevik sementfabrikk og avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud) har en forventet kostnad på 30,3 milliarder 2024-kroner, hvorav 20,5 milliarder skal dekkes av skattebetalerne. Fangst og nedkjøling av karbongass til flytende form er energiintensiv, og det samme gjelder transport fra bedrifters fangstanlegg til mellomlagring i Øygarden. Teknologien er ment for tungindustri med høye og konsentrerte fossile utslipp (som sement, gjødsel og metall) og forbrenningsanlegg for avfall. På etterspørselssiden er prosjektet avhengig av at det finnes mange kunder i utlandet som er villige til å investere tungt i fangst og transport til Øygarden.

Som det framgår av tallene og beskrivelsen, er dette svært ressurskrevende. Konfrontert med reelle kostnader vil det være langt billigere for bedrifter å redusere utslipp, for eksempel gjennom fornybar energi eller ved å utvikle mindre karbonintensive alternativ til dagens sement og metallproduksjon. Karbon kan alternativt bindes på en mye billigere måte ved å forvalte skogressurser og våtmarksområder på en god måte. Skogplanting på jordbruksareal som i dag benyttes til subsidiert og forurensende kjøttproduksjon vil være et spesielt effektivt klimatiltak, både i Norge og i utlandet.

Problemet med aktiv næringspolitikk er at politikere slett ikke har kunnskap til å peke ut fremtidens høyproduktive næringer. Sterke og etablerte aktører i nærings- og arbeidslivet, som har visjoner og vet «hvor skoen trykker», bidrar da gjerne med «gode» råd. Gjennom nettverk og møteplasser² skapes det rom for såkalt tilkarringsvirksomhet, hvor konkurransekraft oppnås gjennom politisk påvirkning og ikke ved høy produktivitet i markedene.

4. TRADISJONELL INDUSTRIPOLITIKK- KRAFTINTENSIV INDUSTRI

Den kraftkrevende industrien som produserer metaller, mineraler, kjemiske råvarer og papirmasse, er en tungt subsidiert sektor som står for en stor andel av både strømforbruket (28 prosent) og klimagassutslippene (23 prosent) i Norge. Mest synlig i budsjettet er CO2-kompensasjon på 7 milliarder kroner og fritaket for elektrisitetsavgift til en verdi av om lag 8 milliarder kroner. Industrien mottar i tillegg gratis klimakvoter som betyr at bedriftene i liten grad betaler for utslippene sine. Over tid har bedrifter i disse næringene også mottatt mye midler fra ulike statlige støttegivere, som Enova og Innovasjon Norge.

Innenfor EUs klimapolitikk (som Norge er tilsluttet) er gratis klimakvoter og CO2-kompensasjon tiltak som er ment å redusere risikoen for karbonlekkasje til tredjeland med slakkere klimapolitikk. Mens gratis klimakvoter fritar industrien for kostnader knyttet til direkte utslipp i produksjonen, tillater den andre ordningen at nasjoner kompenserer sin industri for indirekte virkninger som EUs klimapolitikk har på strømprisene. Siden økte strømpriser i EU til en viss grad smitter over til Norge gjennom kabler, påberoper den norske industrien seg kompensasjon.
Regjeringen viser velvilje og har altså lovt produksjonssubsidier (nært knyttet til strømforbruk) til en årlig verdi på 7 milliarder inflasjonsjusterte kroner for perioden 2024–2030, som betyr en samlet subsidiering på om lag 50 milliarder kroner over 7 år.

Produksjonssubsidier av dette omfanget, betalt av andre næringer og folk flest, er vanskelig å legitimere. Sammenlignet med EU-land er den norske innretningen spesielt omfangsrik. Samtidig er norske kraftpriser blant de laveste i Europa (Eurostat, 2024a), som indikerer at prissmitten er begrenset. Og i tillegg nyter altså industrien godt av en rekke andre støtteordninger.

I klimapolitikken er en CO2-avgift et effektivt virkemiddel for å fase ut privatøkonomisk billigere fossil energi. Økt kraftpris er signalet vi trenger for å spare energi og utvikle mindre forurensende kraftproduksjon og teknologier. Da kan vi ikke frita og skjerme de mest energiintensive og forurensende næringene fra disse prissignalene. Vi risikerer å binde opp knapp energi og arbeidskraft i forurensende sektorer som ikke nødvendigvis er produktive.

Et målrettet virkemiddel for å hindre karbonlekkasje er å «tvinge» andre land til å betale klimaavgifter. EU innfører et system med klimatoll allerede i 2026 som skal sikre at importerte varer betaler samme karbonpris som innenlandske (Eurostat, 2024b). Systemet er foreløpig innrettet mot kraftintensive varer, og klimatollen vil for noen sektorer (foreløpig sement og gjødsel) også «straffe» indirekte kostnadsfordeler for industri i land som ikke avgiftsbelegger sin energiproduksjon. Ordningen med gratis utslippskvoter vil samtidig fases ut, og etter hvert som indirekte effekter kommer med for alle sektorer, vil CO2-kompensasjonsordningen bli overflødig.

Regjeringen har nylig bestemt at Norge vil delta i systemet med klimatoll, og det er lagt inn midler til administrative forberedelser i budsjettet. Dette vil typisk være et produktivitetsfremmende tiltak. Fra å være et subsidiesluk (CO2-kompensasjon), vil klimapolitikken kunne skape inntekter til staten (salg av klimakvoter). I tillegg vil kraftkrevende industri få sterkere insentiver til å spare strøm og redusere utslipp. I dette perspektivet er det imidlertid merkverdig at regjeringen samtidig inngår en langsiktig avtale med industrien om CO2-kompensasjon til en verdi av 50 milliarder kroner.

5. VERDIKJEDEN FOR MAT

I årets budsjett øker den skattefinansierte støtten over jordbruksavtalen med 2,2 milliarder kroner; til et årlig nivå på 29,2 milliarder kroner, eller om lag 775 000 kroner per bonde. Om vi ser litt utover årets budsjett, er det verdt å merke seg at statsstøtten har økt med hele 67 prosent (fra 17,5 til 29,2 milliarder kroner) i de tre jordbruksoppgjørene med Senterpartiet i regjeringen³. Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder jordbruksstøtte som andel av produksjonsverdien.

Bøndene støttes også på andre måter; mest åpenbart gjennom skjerming mot konkurranse fra utenlandske bønder. Skjermingsstøtten, betalt av forbrukerne, har en årlig verdi på om lag 10 milliarder kroner. Statsstøtten og skjermingsstøtten summerer seg da til knappe 40 milliarder kroner. Siden subsidesatsene differensieres mellom regioner og driftsformer på en slik måte at det i liten grad oppnås produsentoverskudd i jordbruket, gir disse 40 milliardene et greit anslag på ressursoppofrelsen ved å produsere jordbruksvarene i Norge i stedet for å importere varene: det vil si effektivitetstapet i produksjon av jordbruksvarer.

Finansieringen av statsstøtten gjennom skattesystemet påvirker også ressursallokeringen i resten av økonomien på en uheldig måte. Med 20 øre per skattekrone som pris på effektivitetstapet ved skatteinnkreving, kan dette tapet anslås til 5,3 milliarder. Effektivitetstapet er da oppe i 45 milliarder kroner, eller 1,25 million per bonde.

I forhold til det som (kanskje) er tenkt å være normen for norsk næringsliv støttes jordbruket også gjennom fritak fra klimagassavgifter og redusert moms på mat. Utslippene er på 4,5 millioner tonn (Miljødirektoratet, 2024), som med en kalkulasjonspris på 1176 kroner per tonn CO2-ekvivalenter (Regjeringen, 2023) gir bøndene et avgiftsfritak på 5,3 milliarder kroner. Statens provenytap ved redusert moms er på om lag 3,3 milliarder kroner (basert på den årlige omsetningen i jordbruket). Fritak fra miljøavgifter og redusert moms er eksempler på politikk som Skatteutvalget fraråder.

Jordbrukspolitikken er et kroneksempel på sløsing med offentlige midler. Målt til internasjonale priser og uten hjelp fra skattebetalerne, er avkastningen på arbeids- og kapitalinnsatsen negativ. Direkte og indirekte binder den høye støtten opp knapp arbeidskraft og kapital i svært ulønnsom produksjonsaktivitet. Nesten 90 prosent av støtten går til volumproduksjon av melk og kjøtt fra drøvtyggere (Gaasland, 2020) som gir lite effektiv matforsyning, tvilsomme helseeffekter og høye klimagassutslipp.

Jordbrukspolitikken inneholder de fleste ingredienser som hemmer produktivitet, omstilling og dynamikk. Næringen er innadvendt og beskyttet mot konkurranse, både seg imellom og fra utlandet. Bøndene tilpasser seg ikke preferansene til forbrukerne i et marked, men regulerte og politisk bestemte priser og et detaljert tilskuddssystem til en verdi av knappe 30 milliarder kroner⁴. Siden systemet gir sikkerhet og utjevner det meste av lønnsomhetsforskjeller mellom driftsformer og regioner, er insentivene til nytenking og entreprenørskap minimale. I fravær av markeder skjer ressursallokeringen administrativt og gjennom politiske prosesser hvor jordbruksinteressene har stor innflytelse. Administrativ ressursallokering krever naturligvis et betydelig byråkrati, mer enn antydet ved betegnelser som Markedsregulering, Prisutjevningsordningen, Omsetningsrådet og Råvareprisutjevningsordningen.

Mens budsjettstøtten påvirker resten av økonomien gjennom høyere skattesatser, skaper importvernet alvorlige konkurranseproblemer i en hel verdikjede. For å unngå lekkasje i bøndenes importvern, beskyttes også den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Dette er en industri som kjennetegnes ved stordriftsfordeler i produksjon av merkevarer. For et lite land er det da spesielt viktig med fri handel for å sikre godt vareutvalg til lave priser. Gevinster ved næringsintern handel, drevet av monopolistisk konkurranse, blir imidlertid knapt høstet i Norge (Gaasland, 2023). Hjemmemarkedet domineres av norske bedrifter som i liten grad er eksponert for importkonkurranse. De største har svært høye markedsandeler hjemme, men lykkes dårlig i eksportmarkedene. Vi snakker om den største fastlandsindustrien som legger beslag på nærmere 40 000 årsverk.

Dagligvarekjedene beskyttes indirekte av importvernet ved at det ikke er lønnsomt for utenlandske kjeder å etablere seg uten å kunne ta med sine leverandørnettverk. Vareinnkjøp utgjør over 70 prosent av kostnadene for en dagligvarekjede, som betyr at et effektivt leverandørnettverk er spesielt viktig. Derfor investerer dagligvarekjeder i egne nettverk med merkevareleverandører. Det er fremforhandlet kontrakter om betingelser, volumrabatter og samarbeid. Produktutvikling og produksjon av egne merkevarer er ofte en integrert del av grossist- og butikkvirksomheten.
Importvernet gjør at en utenlandsk kjede bare i begrenset grad kan dra nytte av sitt nettverk ved etablering i Norge. Det er lite attraktivt å etablere seg når kjeden må investere i et nytt og spesielt tilpasset nettverk for Norge (Gaasland, 2023).

Fravær av utenlandske kjeder passer igjen godt for store etablerte næringsmiddelkonsern, som Orkla og Mills, siden det fjerner konkurransepress fra utenlandske merkevarer som naturlig vil følge med på lasset ved en etablering i Norge. For forbrukerne kommer beskyttelsen av verdikjeden til syne gjennom dårlig vareutvalg og forbrukerpriser på mat som er 25–30 prosent høyere enn i våre naboland som inngår i et tett integrert frihandelsområde (Eurostat, 2024c).

6.OFFENTLIG SEKTOR

Gjennom budsjettene de siste tre årene er det systematisk ført en politikk med sikte på å konservere spredt bosettingi bygder og mindre tettsteder. Per definisjon går dette på bekostning av mer konsentrert bosetting i de ulike regionene. Eksempler fra en lang liste er:

• Gjenoppretting av sju fylker og én kommune.
• Desentralisering av utdanning, som lærerutdanning på Nesna.
• Tjue nye polititjenestesteder i distriktene.
• Ti bygdevekstavtaler med spesiell støtte til grisgrendte kommuner.
• Delvis sletting av studielån og halvering av barnehagepris i grisgrendte kommuner.
• Halverte flypriser for de minste flyplassene og gratis ferge til mindre øysamfunn.
• Sterk økning i jordbruksstøtten.

En distriktspolitikk som går ut på å smøre ressursene tynt utover virker mot sin hensikt hvis målet er å opprettholde økonomisk bærekraftig utvikling i hele landet. For å sikre vekst og bosetting i en region, er det nødvendig med en tyngdekraft i form av et sterkt regionsenter med et variert arbeidsmarkedet, gode offentlige tjenester (som skole, barnehage og helse- og omsorgstjenester), samt et mangfold av butikker, restauranter og kulturtilbud. Uten at dette er til stede, flytter ungdommen etter hvert ut av regionen; til byer som Oslo, Bergen og Trondheim. En står igjen med mindre tettsteder og bygder som sliter med å løse lovpålagte oppgaver.

Sterke regionbyer fremmer også produktiviteten. Ved å utnytte stordriftsfordeler i forsyning av offentlige tjenester, skapes bedre tjenester til lavere kostnader. Etter hvert som behovet for helse- og omsorgtjenester øker, er det viktig å utnytte kvalifisert arbeidskraft best mulig. Og ikke minst: Samlokalisering av bedrifter, tjenesteforsyning og arbeidskraft skaper positive og selvforsterkende synergieffekter gjennom kunnskapsoverføring, utfyllende kompetanse og arbeidsdeling.

7. KAN POLITIKERE OG SÆRINTERESSENE DISIPLKINERES STERKERE?

7.1. Politisk økonomi
Tilbøyeligheten til å tilfredsstille særinteresser på bekostning av folk flest, forklares godt gjennom Mancur Olsons (1965) klassiske teori om kollektiv handling («collective action»). Lobbyvirksomhet handler om å påvirke folkemeningen ved å forkle private interesser som overordnede samfunnshensyn. En ensartet næring kan lett organisere slik «kollektiv handling» og for dens bedrifter kan gevinstene være store. Og siden politikerne gjerne vil være populære og bli gjenvalgt, har de en tendens til å tilpasse seg folkemeningen. Regningen betales av folk flest og det mangfold av individuelle bedrifter som vanskelig kan organisere seg. Insentivene til å danne en motmakt er i tillegg svake siden regningen spres på mange som hver enkelt ofte er uvitende om prisen.

Aktuelle eksempler på slik lobbyvirksomhet er:

• Kraftkrevende industri bruker klimautfordringen og norske arbeidsplasser som argument for å få høye produksjonssubsidier.
• Industriinteressene vil ha «Mer av alt – raskere» av vindmøller og billig vannkraft for å «skape» nye «grønne» arbeidsplasser, for eksempel innenfor havvind, batteriproduksjon og CO2-lagring.
• Uten å be om hjelp fra den lønnsomme fiskerinæringen, påtar bøndene seg den tunge oppgaven å sikre matberedskapen i Norge; en oppgave som de mener krever beskyttelse mot utenlandsk konkurranse. Og ikke nok med det; de tilbyr seg også å sementere sysselsetting og bosetting i grisgrendte strøk.
• Resten av verdikjeden for mat, som også har gjort seg avhengig av beskyttelse mot konkurranse, skyver bøndene foran seg. Den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien, med bedrifter som Tine, Nortura og Orkla, mener at de som den største fastlandsindustrien er spesielt viktige, mens dagligvarekjedene hyller norske bønder i søte og gjentakende reklamer på TV.

Det viser seg at særinteresser har lett spill når de gjennom vikrende argumenter ber om særbehandling. Dette forsterkes ved at politikere ofte har en forkjærlighet for aktiv næringspolitikk og banebrytende prosjekter; makt og innflytelse er mer fristende enn å rettlede en usynlig hånd. Og i tillegg har jo politikerne sine egne menigheter å tilfredsstille. Problemet er at dette bidrar til lavere produktivitet i økonomien; det motsatte av det som fremheves som viktig i innledningene til alle budsjettdokumenter og perspektivmeldinger. Folk flest og andre næringer taper på dette, men evner ikke å utgjøre en motmakt.

7.2 Motmakt
En strategi for å aktivere motkrefter, kan være å gjøre produktivitetsfremmende virkemidler mer synlige og populære.
La meg ta et eksempel: Klimagassavgifter, og miljøavgifter generelt, bidrar ikke bare til å korrigere eksternaliter, men gir skatteinntekter som kan erstatte prisvridende beskatning («dobbel dividende»). Likevel er slike avgifter upopulære; næringlivet vil, ikke overasskende heller ha subsidier for å redusere sine utslipp. Og politikerne velger jo ofte det som er populært. Hva om inntektene fra miljøavgifter utbetales som en håndfast dividende til det private næringslivet gjennom en regelstyrt reduksjon i for eksempel arbeidsgiveravgiften? Jo flere som betaler miljøavgifter, jo mer effektiv blir miljøpolitikken, og jo lavere blir arbeidsgiveravgiften. Dette vil gi en synlig overføring av penger fra forurensende til mindre forurensende bedrifter, og dermed skape en motmakt. Samtidig disiplineres politikerne til faktisk å redusere produktivitetshemmende beskatning av det private næringslivet.

Klimapolitikken henger nøye sammen med energipolitikken. Utfasing av fossil kraftproduksjon i Europa, gir høyere strømpriser gjennom auksjonssystemet for utslippskvoter (ETS). For Norge som har et fortrinn i produksjon av vannkraft, er dette i utgangspunktet bra for økonomien. Det gir høyere inntekter til eierne av vannkraften, som stort sett er det norske folk representert ved kommuner, fylkeskommuner og staten. Men fordelingsvirkninger gjør at heller ikke tiltak som øker verdien av vannkraften, som handel med kraft gjennom kabler, viser seg å være populære. Kraftintensive bransjer og deres industriarbeidere, som bokstavelig talt er kraftige lobbyister, taper på høyere strømpriser. Og folk flest, både på høyre- og venstresiden, mener at kraften skal komme det norske folket til gode gjennom lave strømpriser. Den indirekte utbetalingen i form av offentlige tjenester fra deres representanter i forvaltningen blir ikke lagt merke til, eller så tenkes det – med rette eller urette – at pengene blir sløst bort.

Hvordan kan en gjøre høye strømpriser mer populært blant folk flest? En nærliggende strategi er at staten utbetaler en merkbar andel av inntektene fra grunnrenteskatten i kraftsektoren til alle husholdninger, uavhengig av strømbruk, men knyttet til abonnement. Høye strømpriser vil da komme det norske folket til gode gjennom en synlig årlig dividende. Til en gitt strømpris, vil en slik ordning bety at gjennomsnittsprisen øker med forbruket. Hvis strømprisen stiger, blir utslaget på strømregningen mindre enn ved dagens system, og husholdninger med lavt strømforbruk vil til og med kunne tjene på høyere markedspris⁵.

Poenget med en slik ordning vil være å skape oppslutning om en politikk som kan øke verdien av vannkraften og samtidig ha positive miljøvirkninger. Høy pris på vannkraft som følge av økt etterspørsel etter ren energi, er positivt for Norge siden grunnrenten øker. Og produktiviteten i den innenlandske økonomien øker ved at bedrifter som ikke klarer å betale den reelle markedsprisen på strøm fases ut og knapp arbeidskraft og energi overføres til mer produktive virksomheter. I tillegg gir høy strømpris sterke insentiver, både i bedrifter og husholdninger, til å utnytte energien godt, noe som er bra for miljø og klima.

8.AVSLUTNING

Et slående trekk ved den omtalte nærings- og sektorpolitikken er at regjeringen velger å møte fremtidens utfordringer med en politikk som virker konserverende på næringsstruktur og bosetting, heller enn å legge til rette for omstilling.
Gjennom høy næringsstøtte låses ressurser inne i tradisjonelle og lite produktive næringer som jordbruk, næringsmiddelindustri og kraftkrevende industri. Samtidig drives det aktiv næringspolitikk – med saftig innsats og høye odds – på vegne av oljerelatert industri som gjerne vil ha nye oppgaver. Det er urovekkende at politikerne så enkelt lar seg dupere av etablerte næringsinteresser
Konsekvensene er naturligvis dårligere generelle rammebetingelser, i vid forstand, til næringslivet. Knapp arbeidskraft og energi havner på avveie, og skattetrykket blir høyere enn nødvendig for resten av næringslivet. Dette hemmer innovasjon og omstilling til nye produktive næringer. Regningen må over tid betales av folk flest gjennom svakere kjøpekraft og dårligere velferdstjenester.

Fotnoter

1. Jeg takker Erling Vårdal og redaktør Rune Jansen Hagen for gode innspill og kommentarer. ↩︎
2. Et eksempel er regjeringens eksportsatsing med det merkantilistiske slagordet «Hele Norge eksporterer». På portalen (https://helenorgeeksporterer.
   no) presenteres dette som en «eksportreform hvor myndighetene, næringslivet og virkemiddelapparatet skal forene krefter for å gjøre offensive fremstøt i utlandet». ↩︎
3. Til sine egne på Dyrsku’n i Seljord (som foreslås tildelt 3 millioner kroner i budsjettet) skryter finansminister Trygve Vedum av at «overføringene
   til landbruket har økt med 67 prosent siden SP trådde inn i regjering», og kaller dette «en start på opptrappingen». Han erkjenner
   samtidig at: «I noen husdyrproduksjoner blir det så store tilskuddsandeler, at tilskuddslistene kan skape litt konflikt. Landbruket har en
   utrolig stor oppgave med å rettferdiggjøre de tilskuddene.» (https:// www.nationen.no/profet-i-eget-land/f/5-148-607140) ↩︎
4. Detaljnivået i tilskuddssystemet kan vanskelig overdrives, se: https://www.regjeringen.no/contentassets/03cbb8535e6d4136ad6410fb1df3
   6e54/jordbruksavtale-2024-2025.pdf ↩︎
5. En slik utbetalingen vil fungere som et bunnfradrag på strømregningen. Høyere strømpris gjør, alt annet likt, at strømregningen blir større
   (brattere prislinje for et gitt bunnfradrag). Men siden grunnrenten og dermed bunnfradraget øker med strømprisen, vil den nye prislinjen skifte utover, som, alt annet likt, trekker i retning av lavere strømregning. ↩︎