For oss¹ som har internasjonal handel som fagområde, har de siste årene vært spennende, men også bekymringsfulle. Mens handelspolitikk lenge var et tema for spesielt interesserte, har det den senere tid til stadighet vært på nyhetene i beste sendetid. Brexit, NAFTA, handelskrig og Donald Trumps mange trusler om toll og andre handelshindre i øst og vest har fått behørlig mediedekning. Nå var selvsagt ikke fokuset på handelsavtaler og (anti-)globalisring nytt med Trump eller Brexit; det har lenge vært betydelig motstand fra mange hold mot nye, dypere og mer omfattende handelsavtaler. Det nye de siste årene har vært at eksisterende avtaler faktisk har blitt sagt opp (Brexit) eller endret (NAFTA), samtidig med at internasjonale kjøreregler har blitt satt tilside (handelskrig og andre initiativ fra Donald Trump). Dette har gitt mye godt og relevant stoff til undervisning (og stadige krav til oppdatering av innholdet…), men samtidig vist hvor viktig det er med saklig og fakta-basert analyse og diskusjon av noe så sentralt som virkninger av handelspolitikk og handelsavtaler. Når vi nå, for eksempel, ser tilløp til en fornyet diskusjon om EØS-avtalen i Norge, blir det viktig å forstå hva de handelspolitiske implikasjonene av det kan bli.

I denne kommentaren vil jeg spesielt se på hvordan det handelspolitiske bildet i Europa har endret seg i kjølvannet av Brexit, og hva det kan bety for Norge og EØS. Men for å forstå disse endringene, kan det være verdt å begynne med å minne om hva EUs indre marked faktisk er, og hvorfor det skiller seg fra alle andre handelsavtaler.

EUs indre marked

EUs indre marked, som ble innført fra utgangen av 1992, var et radikalt politisk grep med vidtrekkende og potensielt store konsekvenser. Det assosieres ofte med de «fire friheter» – fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og mennesker mellom medlemslandene – men det er viktig å forstå at det ligger mye bak disse frihetene. Det er ikke bare å vedta fri bevegelse av varer og tjenester; det krever en rekke tiltak som går langt utover det å fjerne vanlige handelshindre som toll og importkvoter, som jo allerede var fraværende i og med at EU var og er en tollunion. For å skape ett felles europeisk marked med fri vareflyt uten grensekontroll var det, for eksempel, nødvendig å fjerne nasjonale særkrav og harmonisere reguleringer og standarder til å være på EU-nivå snarere enn nasjonalt nivå. Det viktigste enkeltgrepet for å få til det, var å bli enige om at medlemslandene gjensidig skulle godkjenne hverandres produktstandarder – altså slik at om et produkt var godkjent i ett EU-land, så var det automatisk godkjent i alle. Men i tillegg krever et grenseløst indre marked felles politikk og reguleringer på mange områder som tradisjonelt betraktes som nasjonale – som konkurransepolitikk, næringspolitikk, statsstøtte og andre konkurransevridende tiltak, miljøkrav osv. – for å sikre såkalt «level playing field». Uten slike fellesregler kan land lett falle for fristelsen til å fremme eget næringslivs konkurransevilkår på bekostning av andres, gjennom å lette på krav eller gi mer eller mindre direkte støtte, i visshet om at det kan gi store gevinster i et felles marked uten grenser.

På tjenesteområdet var innføringen av det indre marked enda mer banebrytende. Selv om tjenester normalt ikke er omfattet av vanlige handelshindre, så er de fleste tjenestesektorer underlagt nasjonale reguleringer som i praksis virker som hindre for internasjonal handel. I tillegg fordrer mange tjenester direkte kontakt mellom tilbyder og kunde; noe som i alle fall på 1990-tallet forutsatte fysisk tilstedeværelse der kundene var. For å skape ett felles marked for tjenester i EU var det derfor nødvendig med et bredt sett av virkemidler. I tillegg til gjensidig anerkjennelse av retten til å tilby og etterspørre tjenester over landegrensene, omfattet dette blant annet felles regler knyttet til etableringsrett, investeringer over landegrensene og retten for personell til å yte tjenester i andre land. I så måte er det en nær kobling mellom tjenestehandel og de to siste friheter – for kapital og mennesker. Over tid har grunnlaget for det felles tjenestemarkedet blitt ytterligere forsterket gjennom ulike nye EU-direktiver, som blant annet direktivet om gjensidig anerkjennelse av kvalifikasjoner fra 2005.

I debatten rundt Brexit er det viktig å ha med seg at det indre marked faktisk representerer det mest omfattende eksemplet verden har sett på å skape felles markeder for både varer og tjenester på tvers av landegrensene. Dhingra mfl. (2021a og b) studerer virkningene av «dype handelsavtaler», og slår fast at EU-avtalen uten tvil er den dypeste, i den forstand at den omfatter et større sett av ikke-tollmessige handelshindre og har mer bindende regler enn noen andre handelsavtaler i verden.

Et viktig formål med det indre marked var å redusere nasjonal markedsmakt gjennom å gjøre markedene mer integrerte. I de snart 30 årene som har gått, har dette spilt en viktig rolle for mange vare- og tjenestemarkeder. Men i tillegg har vi sett to utviklingstrekk som har hatt stor betydning. Det ene er fremveksten av globale og regionale verdi-kjeder i produksjonsprosesser, og det andre er EUs utvidelse mot sentral- og østeuropeiske land. Begge har bidratt til at den økonomiske betydningen av det indre marked har økt over tid. Verdikjedeproduksjon er avhengig av mest mulig sømløs flyt av både innsats- og ferdigvarer over lande-grensene, noe som nettopp er formålet med det indre marked. EU-utvidelsen har, gjennom å integrere land med svært ulike kostnadsstrukturer, bidratt til å skape grunnlag for slik verdikjedeproduksjon innad i EU.

Men det må samtidig legges til at andre aspekter ved EU-utvidelsen har vært mer utfordrende politisk, ikke minst den store arbeidsmobiliteten som fulgte.

Brexit: fra EUs indre marked til TCA – et stort sprang

Utfallet av folkeavstemningen i Storbritannia 23. juni 2016 kom som en overraskelse på de fleste, og mye har vært skrevet og sagt om hvorfor det gikk slik. Det som oftest trekkes frem som årsaker er forhold knyttet til politisk selvråderett, arbeidsinnvandring og store regionale forskjeller innad i Storbritannia. De handelspolitiske konsekvensene fikk aldri noen fremtrende plass i debatten, selv om flere britiske økonomer gjorde sitt beste for å sette dette på dagsorden i tiden før folkeavstemningen.

Etter at utfallet var en realitet, har imidlertid det handelspolitiske forholdet til EU vært høyt på agendaen, med opprivende diskusjoner om hard eller myk Brexit, om WTO-vilkår eller en avtale som lignet på Norges (EØS) eller Canadas (frihandelsavtale), om fiskerettigheter og markedsadgang, og mye mer både blant politikere og økonomer, og ikke minst i media og blant folk flest. Sjelden har handelspolitikk hatt en slik oppmerksomhet og aldri før har det kostet så vel en statsminister som en lang rekke ansvarlige «brexit-ministre» jobben.

Fire og et halvt år etter folkeavstemningen, og kun en uke før aller siste frist, ble det på julaften 2020 endelig enighet om en ny handelsavtale – the Trade and Cooperation Agreement, TCA – mellom EU og Storbritannia. Synet på avtalen er nok omtrent like delt som diskusjonen i forkant; det eneste de fleste ser ut til å kunne være enige om, er at det er bedre med en slik avtale enn uten. Det som imidlertid er helt klart, både ut fra selve avtaleteksten og fra erfaringene så langt, er at TCA gir betydelig høyere handelskostnader og dårligere markedsadgang både for vare- og tjenestehandel mellom EU og Storbritannia enn det som tidligere var tilfelle. Uten å gå i detalj, vil jeg nevne noen av de viktigste forskjellene.

For varehandel gir TCA, som de fleste andre frihandelsavtaler, toll- og kvotefri handel mellom partene, mens mange av de ikke-tollmessige handelshindrene som det indre marked eliminerte, har gjenoppstått. En umiddelbart merkbar effekt er at grensekontroller og nye dokumentasjonskrav er innført, med betydelig tidstap og ekstrakostnader som konsekvens. Siden avtalen trådte i kraft 1. januar 2021 har media rapportert om mange eksempler på hvordan dette har forsinket eller hindret handel over Kanalen², og analyser av handelsdata viser at det har vært en betydelig nedgang i handel begge veier i første kvartal 2021 (se f.eks. Gasiorek og Ayele (2021), eller De Lyon og Dhingra (2021)). Noe av dette vil opplagt være overgangsproblemer, men grensekontroller og dokumentasjonskrav har kommet for å bli. Det samme gjelder for hele EØS-områdets handel med Storbritannia.

Det er minst to grunner til at slike grensekontroller vil være et vedvarende problem, selv etter at bedriftene har vennet seg til kravene³. Den første er knyttet til at Storbritannia har forlatt det indre marked, og at britiske produkter derved ikke automatisk er godkjent i EU-land, og vice versa. Det medfører et betydelig dokumentasjonskrav, og over tid kan det også medføre krav om å tilpasse eksportvarer til andre standarder enn de som er i hjemlandet. Som diskutert i forrige avsnitt, var nettopp dette med gjensidig godkjenning av hverandres produktstandarder en viktig del av det indre market – og det har Storbritannia nå gitt avkall på.

Den andre grunnen til at grensekontroller og dokumentasjonskrav vil vedvare, er at varehandel under TCA vil være omfattet av opprinnelsesregler («rules of origin»)⁴. Slike regler tar mange former, men det sentrale er at de skal bidra til å sikre at varer som handles fritt mellom partene i avtalen, faktisk (i tilstrekkelig grad) er produsert i medlemslandene. Dette er en viktig forskjell mellom tollunioner, med felles eksterne tollsatser, og frihandelsområder, der partene kan ha ulike tollsatser overfor tredjeland; hensikten er å hindre at varer fra tredjeland blir «lurt inn» gjennom landet med lavest ekstern toll. For Storbritannias del, kan dette ha mange konsekvenser. For det første vil innsatsvarer fra tredjeland, som tidligere ikke var noe problem, nå kun i begrenset omfang kunne inngå i eksport til EU. Så for eksempel for japanske elektriske biler produsert i Storbritannia, vil nå batterier importert fra Asia gjøre det vanskelig å tilfredsstille opprinnelseskravene ved eksport til EU-land. Som en konsekvens har Nissan allerede annonsert at de må starte ny, og dyrere, batteriproduksjon i England.

For det andre vil britiske innsatsvarer ikke lenger telle som EU-komponenter ved videresalg fra EU til resten av verden. Et eksempel her kan være vinger til Airbus; hittil har disse blitt produsert i Storbritannia, men for Airbus vil det nå være høyst aktuelt å flytte slik delproduksjon til kontinentet for å sikre at flyene også i fremtiden er «made in the EU». Tilsvarende vil gjelde for britisk eksport til tredjeland med innsatsvarer fra EU.

I en verden der verdikjedeproduksjon blir stadig viktigere, kan slike opprinnelsesregler medføre betydelige ekstrakostnader både på import- og eksportsiden for bedrifter som opererer internasjonalt. Utfallet kan enten bli at bedriftene må velge andre og mer kostbare produksjonsprosesser, eller at hele produksjonen flyttes for å være på innsiden av det relevante markedet. Alternativet er å akseptere at ferdigvaren ilegges toll.

Generelt vil opprinnelsesregler, som finnes i alle frihandelsavtaler, medføre at det er bedre å være med i et stort, felles, frihandelsområde med flere viktige handelspartnere, enn for eksempel å ha et nettverk av overlappende (bilaterale) handelsavtaler med de samme landene. I det første tilfelle vil alle innsatsvarer produsert i disse landene telle som «interne»; i det andre vil kun varer fra medlemslandene i hver enkel avtale, telle. Det gir mindre muligheter, høyere kostnader og mer papirarbeid.

Ser vi på tjenestesektorer, er konsekvensene enda mer alvorlige. Mens det indre marked sikrer retten til å yte tjenester, etablere virksomhet og flytte arbeidskraft over landegrensene innen EU uten hindre, gir ikke TCA Storbritannia noen av disse rettighetene⁵. Selv om avtalen inneholder klausuler om noen tjenestesektorer, som telekommunikasjon og sjøtransport, så utelater den mange tjenestesektorer av svært stor betydning for Storbritannia, som finansielle og forretningsmessige tjenester. Dette er viktige britiske eksportnæringer som nå står overfor stor usikkerhet og begrenset markedsadgang i EU. For finansielle tjenester, der City of London jo spiller en helt spesiell rolle, har Storbritannia ikke lenger såkalte «passporting rights» – retten til å operere i og betjene hele EU og EØS-området. TCA skyver problemstillingen over til fremtidige forhandlinger om såkalt «ekvivalens» for enkeltområder, men det er svært usikkert om, når eller for hvilke deler av finansielle tjenester slik ekvivalens kan oppnås. Thomadakis (2021) omtaler TCA som et «no deal scenario» for finansielle tjenester, og mener at City of London heretter bør fokusere på andre markeder enn de europeiske. I øyeblikket er en viktig konsekvens av TCA at britiske finansielle aktører i økende grad etablerer egne enheter innenfor EU for å kunne betjene det europeiske markedet, og at andre aktører reduserer sin avhengighet av London.

For forretningsmessige tjenester representerer innskrenkningene i arbeidskraftsmoblitet og bortfallet av gjensidig anerkjennelse av kvalifikasjoner også betydelige hindre. Dette er forhold som nå vil avhenge av nasjonale regler i hvert enkelt EU-land der britiske tjenesteleverandører ønsker å operere.

Financial Times har i tillegg rapportert om mer uventede konsekvenser for andre tjenesteleverandører, som for eksempel musikere som nå må ha arbeidstillatelse for å kunne opptre i ulike EU-land⁶. Og for britiske flyselskap og aktører innen veitransport er mulighetene for å operere i det europeiske markedet svært begrenset, bortsett fra for transport til og fra Storbritannia.

Denne gjennomgangen illustrerer at på det handelspolitiske området er frihandelsavtalen mellom EU og Storbritannia svært ulik det å være del av EU eller EØS. Den unike åpenheten og markedsadgangen som det indre markedet gir, har falt bort både for vare- og tjenestehandel, og alternativet medfører betydelige ekstrakostnader. Brexit dreide seg selvsagt om langt mer enn dette, og det kan godt tenkes at de politiske gevinster noen mener Brexit gir, oppveier og overskygger de handelsmessige kostnadene. Med «take back control» som mantra, vil Brexit-tilhengere hevde at den politiske råderetten over egne lover og reguleringer, migrasjon, nærings- og miljøpolitikk, handelsavtaler med resten av verden, osv. er langt viktigere enn handelen med Europa. Men det bør ikke være noen tvil om at på det handelspolitiske området har Brexit skapt betydelige utfordringer, med økte handelskostnader og dårligere markedsadgang i svært viktige markeder for britiske bedrifter.

Implikasjoner for Norge

Storbritannia er en av Norges aller viktigste handelspartnere, så Brexit vil opplagt ha både direkte og indirekte virkninger for norsk handel. Mye av diskusjonen over gjelder for norske aktører på samme måte som for aktører fra EU, siden EØS-avtalen binder oss sammen. Det er imidlertid ett unntak: Norge er ikke med i EUs tollunion, men har en frihandelsavtale med EU som en del av EØS-avtalen. Derved må vi allerede overholde opprinnelsesregler i vår handel med EU-land; Brexit vil ikke endre det, men kan allikevel gjøre det vanskeligere å overholde reglene. Jeg kommer tilbake til dette under.

Når det gjelder vår varehandel med Storbritannia, er den i øyeblikket regulert av en overgangsavtale mens forhandlinger om en ny frihandelsavtale pågår.⁷ Det er forhåpentligvis bare et tidsspørsmål før en slik ny handelsavtale er på plass, men den vil ikke fullt ut kunne kompensere for det faktum at Storbritannia ikke lenger er med i det indre marked. Med mindre Norge og Storbritannia skulle bli enige om en meget omfattende og dyp handelsavtale seg i mellom, vil såvel vare- som tjenestehandel møte flere ikke-tollmessige handelskostnader og mer omfattende dokumentasjonskrav enn det som har vært tilfelle helt siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994.

Avhengig av den fremtidige handelsavtalen, vil altså implikajonen for vår handel med Storbritannia bli mer eller mindre som for EU-landene diskutert over. Riktignok er energi vår største eksportsektor, og den blir nok i begrenset grad berørt. Men for annen eksport og import betyr det blant annet nye krav til dokumentasjon av produkstandarder og økte grensekontroller. Verterinære grensekontroller for sjømathandel er allerede i ferd med å innføres. Og om produktstandarder over tid endres ulikt i landene, kan også spesialtilpasning av eksportvarer til importlandets standarder bli nødvendig.

I tillegg vil opprinnelsesregler igjen spille en rolle, både i handelen med Storbritannia og EU. For britiske varer produsert med innsatsvarer fra EU, vil slike regler fort kunne gjøre at de ikke lenger kan handles tollfritt med Norge; og tilsvarende for varer produsert i EU-land med innsatsvarer fra Storbritannia. Det samme gjelder norsk eksport med innslag av innsatsvarer fra hhv. Storbritannia og EU; inntil nå har alle slike innsatsvarer vært «interne» i handel med begge parter – det er ikke lenger tilfelle. Dette er et eksempel på det som ble nevnt over, nemlig at overlappende handelsavtaler er mindre gunstige en en felles avtale som omfatter alle.

For tjenestehandel mellom Norge og Storbritannia vil fremtidig handel avhenge av den kommende handelsavtalen. Erfaringene fra TCA tilsier at det bør legges mye vekt på å få til en bedre avtale på tjenestesiden. Ellers vil alle norske tjenesteleverandører som opererer i eller selger til det britiske markedet kunne møte store hindringer fremover. Det samme gjelder alle bransjer som i dag er avhengig av mobilitet av arbeidskraft mellom Norge og Storbritannia, og i den forstand vil trolig også olje- og gassvirksomheten bli påvirket av Brexit.

Implikasjoner for EØS-avtale

Debatten om EØS-avtalen lever fortsatt i Norge, og noen har tatt til orde for at Brexit viser at også Norge bør revudere sitt forhold til EU og søke en frihandelsavtale som alternativ til EØS-avtalen. Som i debatten om Brexit, vil det nok være politiske sider som dominerer også når det gjelder EØS-avtalen. Jeg skal la disse ligge og fokusere på det handelspolitiske. Så vidt jeg kan se, gir Brexit lite nytt når det gjelder de politiske aspekter av EØS, mens TCA gir viktig ny (eller fornyet) innsikt når det gjelder mulige handelspolitiske konsekvenser.

For Norge, som en liten, åpen økonomi, er fri handel, åpne markeder og forutsigbare rammevilkår svært viktig, både på eksport- og importsiden. Dette er grunnen til at det multilaterale samarbeidet gjennom WTO er så viktig for Norge. Men det er også en viktig grunn til at EØS-avtalen er helt sentral. Den gir oss fri, forutsigbar og regelbasert tilgang til våre viktigste handelspartnere i hele EØS-området, med alle de fordeler som det indre markedet representerer. Erfaringene fra TCA tilsier at det skal svært mye til for å oppnå noe i nærheten av det med en alternativ frihandelsavtale.

Dersom Norge skulle si opp EØS-avtalen for å erstatte den med ny handelsavtale, er det opplagt at vi ikke lenger vil være med i det indre marked, i og med at det nettopp er forpliktelsene knyttet til dette noen ønsker seg bort fra. Da er det liten grunn til å tro at de handelspolitiske kostnadene vil bli noe mindre for Norge enn for Storbritannia – kanskje heller tvert imot, siden Norge er en liten økonomi med en så stor del av vår handel knyttet til EØS-området. Nå vil noen hevde at storparten av våre eksportinntekter kommer fra petroleumssektoren, som i liten grad vil bli påvirket. Men da ser man bort fra både det faktum at disse inntektene over tid skal erstattes med andre eksportinntekter, og at vi allerede i dag har mange andre næringer innen vare- og tjenesteproduksjon som er svært aktive i europeiske markeder. For disse og fremtidige nye eksportnæringer, vil fri og sømløs handel med europeiske handelspartnere være helt avgjørende.

Som nevnt over, er en viktig forskjell mellom Norge og Storbritannia at Norge ikke er med i EUs tollunion. Det betyr at vi allerede må tilfredsstille opprinnelsesregler i vår handel med EU, så på det punktet kan det hevdes at forskjellen mellom EØS-avtalen og en ny handelsavtale kan bli liten. På den annen side vet vi at opprinnelsesregler forhandles på et detaljert nivå for alle nye handelsavtaler, så det kan godt tenkes at reglene vil se annerledes ut i en eventuell ny handelsavtale med EU. Eventuelle endringer i opprinnelsesreglene vil kunne spille en stor rolle for vår fremtidige handel med EU – og det gjelder både eksport og import.

Et annet aspekt av at vi ikke er med i tollunionen, er for øvrig at Norge står fritt til å inngå nye handelsavtaler med andre land; det argumentet for Brexit gjelder altså ikke for EØS-avtalen.

Tjenestehandel over landegrensene har blitt stadig viktigere ove tid, og det gjelder også for Norge. Som jeg har forsøkt å illustrere over, er det indre marked helt avgjørende for velfungerende tjenestehandel i Europa, så alle norske tjenesteleverandører som er aktive i EØS-området, vil uvilkårlig møte nye hindre dersom EØS-avtalen sies opp. Det samme gjelder på importsiden, der europeiske selskap kan finne det langt mindre attraktivt å tilby tjenester i Norge.

Selv om fokus så langt har vært på handelspolitiske virkinger for vare- og tjenestehandel, skal vi heller ikke glemme at de to siste frihetene spiller en viktig rolle for mange norske næringer. Det skulle være nok å minne om hvor avhengig mange næringer – fra jordbruk og fiskeri, til industri og bygg- og anlegg – er av arbeidskraftsmobilitet. Pandemien har vist oss dette med all tydelighet; uten EØS-avtalen kan dette bli en varig utfordring.

Avslutningsvis er det verdt å minne om at det å forhandle nye handelsavtaler ofte er en langdryg og komplisert prosess, der partene kan ha ulike interesser. Det var tydelig på flere områder i forhandlingene mellom Storbritannia og EU, der blant annet spørsmål knyttet til alt som har med «level playing field» å gjøre – altså fellesregler for ting som f.eks. statsstøtte, arbeidsmarkedsreguleringer og miljøkrav – ble svært vanskelige. Men vi så det kanskje aller tydeligst på fiskeriområdet, og vi må kunne forvente at så vel -fiskeri- som jordbrukssektoren vil bli vanskelige tema i alle fremtidige forhandlinger for Norge også – enten det gjelder de pågående forhandlingene med Storbritannia, eller en mulig reforhandling med EU, om noen skulle falle for fristelsen til å si opp EØS-avtalen.

Så min konklusjon på det handelspolitiske området, er at for Norge er EØS-avtalen minst like viktig og nesten like god som den var før Brexit ble en realitet. «Minst» fordi erfaringene fra TCA tilsier at ethvert realistisk alternativ opplagt er verre, og «nesten» fordi EØS med Storbritannia som medlem var bedre enn EØS uten Storbritannia. Så er det bare å håpe at handelspolitikk får en mer fremtredende rolle enn i Brexit-debatten, om det noen gang skulle bli en ny diskusjon om EØS-avtalen.

Fotnoter:

1. En stor takk til Linda Orvedal for konstruktive kommentarer til et tidligere utkast. ↩︎
2. Følgende uttalelse fra en tysk maskinprodusent til Financial Times 13. mai 2021 kan stå som et eksempel: «A lorry travelling from Nürtingen to Redditch takes twice the time and we have to put a lot of hours into all the bureaucracy». (Se https://www.ft.com/content/f8db6b5b-9d4c-405d-8fb4-bdc51c52ba25 ). ↩︎
3. Se Ayele mfl. (2021) for en nærmere diskusjon av hvordan TCA påvirker varehandel mellom EU og Strobritannia. ↩︎
4. Se Haaland og Wooton (2021a) for en analyse av hvordan opprinnelsesregler skiller en frihandelsavtale fra andre former for økonomisk integrasjon, og Haaland og Wooton (2021b) for en diskusjon av noen politiske implikasjoner. ↩︎
5. Se Borchert og Morita-Jaeger (2021) for en gjennomgang av hvordan tjenestesektorer er behandlet i TCA. ↩︎
6. Se «UK’s services sector starts to count the real costs of Brexit», FT.com 10.05.21; https://www.ft.com/content/d0c10195-0e2e-4913-af74-3b7057163e3f. ↩︎
7. Denne artikkelen er skrevet før Norge og Storbritannia oppnådde enighet om en ny handelsavtale, og tar derfor ikke hensyn til informasjonen som fremkom i Regjeringens kunngjøring om handeslavtalen fredag 4. juni 2021. ↩︎