For snart førti år siden var det en livlig plenumsdiskusjon under Sosialøkonomenes høstkonferanse: Hva skulle gjøres med inntektene fra oljefondet? Mange erfarne økonomer deltok, Kalle Moene var der som stipendiat.

Han mener fortsatt at forslaget han kom med, var glimrende: nemlig å dele inntektene på verdens land.

– Norge har gjort mye riktig med oljefondet. Å dele inntektene på innbyggerne er mye bedre enn bare å gi dem til noen få rike mennesker. Men vi feilet på ett stort moralsk spørsmål: Var dette våre inntekter, egentlig?

Det var jo tilfeldig at oljen lå innenfor Norges grenser, påpeker han. Noen år før hadde de norske fiskerigrensene blitt utvidet til å omfatte det som tidligere var internasjonalt farvann.

Går omveier i India.

For Kalle Moene (73) er det litt problematisk at han kommer fra rike Norge. På sine mange reiser til India har han merket at han går omveier, bort fra dem som tigger.

– «Moral wiggling» kalles det. Du ønsker å hjelpe, men du orker ikke å se alle disse menneskene. Det er en måte å overleve på.

Han ble født i 1949, 20 år før funnet av Ekofisk som regnes som starten på den norske oljefesten. Familien bodde i Bergen, og moren forsørget dem i stor grad alene, med en dårlig betalt jobb i barnehage.

Moene vet ikke om denne bakgrunnen betyr så mye for engasjementet hans i sosial ulikhet.

– Men det betyr jo litt. Jeg vet hva det vil si å være fattig.

Ville kritisere makthaverne.

I høst ble Moenes for lengst passerte 70-årsdag markert med et fagseminar på arrangementshuset Sentralen i Oslo. Hit kom både naboer, venner, tidligere studenter og norske og utenlandske kollegaer. Det ble en del skryt.

«Min kone sier at han er den hyggeligste mannen i hele økonomifeltet,» sa for eksempel professoren Jim Robinson til Samfunnsøkonomen i en pause.

At Moene ble samfunnsøkonom, var en tilfeldighet. Egentlig ville han bli rockemusiker, men det ble vanskelig da han mistet hørselen på det ene øret som 14-åring. En lærer søkte ham inn på handelsgym, der han så vidt slapp inn.

Som ung voksen ønsket han å kritisere makthavere; han hadde sett Vietnamkrigens grusomheter – den første TV-sendte krigen. Etter noen år i «helt alminnelige streite jobber» spurte han seg om sosiologi kunne være et fag for ham. Han tok turen til Universitetet i Bergen.

«Er det vanskelig,» spurte han en av dem som jobbet der.

«Neeei, det er så lett,» var svaret, slik han husker det.

Sommeren 1971 dro han på en sykkeltur fra Bergen til Oslo. På ekspedisjonskontoret i det som den gangen het Sosialøkonomisk institutt, møtte han matematikeren Knut Sydsæter. Han ble med ham til kontoret hans for en prat.

«Er det vanskelig å studere økonomi,» undret Moene.

Sydsæter svarte: «Det kan jeg si deg: Skal du begynne her, må du jobbe hardt.»

Da bestemte Moene seg for å studere i Oslo.

– Slik jeg så det, var økonomi maktspråket i samfunnet. Jeg ville bruke det til å kritisere. Etter hvert lærte jeg at faget er viktigere enn som så.

Sydsæter skulle bli både en kollega og en nær venn. Da han døde brått i 2012, holdt Moene tale i begravelsen.

Minsteinntekt for alle.

Med årene har Kalle Moene publisert mer enn 100 artikler i internasjonale og nasjonale vitenskapelige tidsskrifter. Han er også aktiv i samfunnsdebatten, blant annet som spaltist i Dagens Næringsliv.

Hele karrieren har han brent for tema som ulikhet, makt, fattigdom og korrupsjon. Han har fått internasjonal status blant annet for sin forskning på den nordiske modellen: en samfunnsmodell som beskriver økonomien, arbeidslivsorganiseringen og de politiske systemene i nordiske land.

Hvis han selv skulle gjøre én forandring i verden, ville det være å innføre en ordning der alle land tar rundt ti prosent av inntekten sin og fordeler den likt på innbyggerne. Dette er en ide han over mange år diskuterte med sin indisk-amerikanske kollega Debraj Ray. I India ville det bety at ingen falt under to dollar om dagen.

– Det har vært mange piloter og eksperimenter på dette, og det har vist seg å fungere godt i fattige områder. Folk bruker pengene på veldig fornuftige måter. I India og på Sri Lanka har man sett at en slik ordning også reduserer diskrimineringen av jenter betydelig.

Han mener at troen på utjevning trenger en opprustning i den rike verden.

– Det er ingen grunn til å være overbevist om at det ikke går an å rette på den urettferdigheten som finnes.

En økende likegyldighet.

Verden er i dag langt mer konfliktfylt enn for ti år siden. Moene viser til Jemen, der det dør langt flere enn i Ukraina. I området Sahel i Afrika er det hungersnød på grunn av høye priser på mat og energi. Ting henger sammen, påpeker han.

– Men vi hører ikke så mye om det. Det er som om moralen har snevre grenser. Jeg synes det er flott at Ukraina-krigen dekkes godt, men det er en ubalanse der.

Norge er for tiden en ufrivillig krigsprofitør, fortsetter han.

– De som må betale, er land i Afrika. Men sier du noe om det, blir det bare dårlig stemning. Heldigvis er det noen som sier det likevel.

Han mener å se en økende likegyldighet.

– Jeg håper jeg tar feil, men det virker som at mange ikke orker andre problemer enn de som ligger nærmest. Medias interesse for andre internasjonale problemer enn Ukraina-krigen er iallfall på vei nedover, mener jeg.

Han har lenge ment at de store ulikhetene i verden – både innad i land og mellom land – er en krise i seg selv. Denne henger tett sammen med andre kriser og gjør det blant annet vanskelig å løse klima- og miljøproblemene, ifølge Moene. Her tror han vi kan vente oss flere konflikter i årene framover.

– Det er få eksempler i historien på at fattige folk lager opprør, men andre kan bruke fattiges situasjon til å organisere mer eller mindre fornuftige sosiale bevegelser. Ofte ufornuftige.

De rike og de fattige.

I Norge vil vi ikke innse at vi er en del av problemet, ifølge Moene.

– Norge tenker for ofte på seg selv som en del av løsningen.

– Er det egentlig noen som tror at de selv er problemet?

– Nei, det er jo veldig typisk at alle andre må ta seg sammen.

De rike vil sjelden gi fra seg sine goder; et eksempel fra høstens debatter er grunnrentebeskatningen av laksenæringen, mener han.

– Du er jo også rik, i et globalt perspektiv. Hvordan lever du med det?

– Det er et interessant spørsmål. Man må i det minste gå inn for ordninger som utjevner.

To ganger har han glemt igjen klær på reiser. Den ene gangen var på et fattig hotell i India. Da han oppdaget det noen dager etter – vel hjemme i Norge – ringte han til hotellet og fikk vite at klærne lå der, strøket og pent lagt sammen.

Noen år etter skjedde det samme, men da på et hotell i Barcelona. Han ringte hotellet og fikk vite at klærne var borte.

– Min erfaring er at blant de fattige finner du ofte de snilleste folkene på jordkloden.

Sykler, løper og jobber.

Intervjuet startet klokka tre på ettermiddagen. Etter halvannen time har ikke Moene gjespet én eneste gang. I stedet sitter han lent over kafebordet, svarer tydelig på alle spørsmål, og noen ganger spør han tilbake.

Han syklet – som vanlig – fra hjemmet på Skøyen til kontoret i Oslo. Så jobbet han litt, før han dro på løpetur og så fortsatte å jobbe. Fire ganger i uka løper han rundt en mil, gjerne sammen med sin faste løpegjeng.

Tidligere deltok han hvert år på det 33 kilometer lange løpet Nordmarkstraveren. Nå gidder han ikke lenger. Hvis du løper på tid, opplever du alderens forfall, forklarer han.

– Du må heller finne på noe du ikke har gjort før, da blir du bare bedre og bedre!

– Hva med den faglige kapasiteten?

– Der tror jeg ikke at det er like opplagt, fordi du kan kompensere med erfaring. Men det er jo viktig at folk sier fra hvis ting ikke holder mål lenger.

Motiveres av utålmodighet.

Selv har han ingen planer om å gi seg. «Jeg er motivert av en utålmodighet over det jeg ikke har fått til. Det må jeg nå skynde meg å få til før det er helt slutt,» sa han i podkasten Universitetsplassen i september i år.

I samme kanal betrodde han at han som student skjulte de økonomiske fagbøkene bak Klassekampen på offentlige steder, for å opprettholde et radikalt image. Det gjør han ikke lenger. Men idealismen har han.

– Du må innbille deg selv at det du gjør er viktig.

Han har ikke gitt opp ideen om at oljefondet burde fordeles på langt flere. Når han fra tid til annen har nevnt det igjen, har noen ristet oppgitt på hodet, andre har blitt åpent irriterte. Noen få har sagt at de er helt enige.

Likevel: Det skjer positive ting, mener han – som at oppmerksomheten om ulikhet er større enn før.

En sykkel og et bedre liv.

– For 20–30 år siden mente mange at vi som var opptatt av ulikhet, var drevet av misunnelse overfor de rike. I dag skjønner folk at stor ulikhet kan være et grunnleggende problem, og at det medfører høye sosial kostnader.

Når folk som har det vanskelig får det bedre, kjenner han på en voldsom indre begeistring. Et eksempel er i staten Bihar i India, der jenter siden 2006 har fått en sykkel hvis de fortsetter å gå på skole til niende klasse. Mange har ti kilometer å gå til skolen, og risikoen for voldtekt kan være stor.

Moene og kollegaer har fulgt jentene siden starten og sett en dramatisk økning i skolegangen. Jentene gifter seg seinere, får barn seinere og også mødrene deres får mer makt.

– Og alt er på grunn av den sykkelen! Det viser at beskjedne tiltak kan ha store effekter, og at det å gi folk makt er veldig viktig.

Tre om Kalle Moene:

– Kalle driver førsteklasses forskning av førsteordens viktighet. Han er ikke redd for å være kontroversiell. Han arbeidet for eksempel grundig med korrupsjon i fattige land lenge før den dannede venstresiden turte å ta ordet i sin munn.

Han er drevet av de store problemene og bidrar gang på gang med banebrytende perspektiver. Dette gjelder hans forskning på utviklingsland og rike land. Det gjelder hans forskning på fagforeninger, arbeidsliv og krig og politikk.

Kalle har en overmenneskelig arbeidskapasitet. I tillegg til egen forskning, er han entusiastisk engasjert i alt det hans og studenter kolleger i inn- og utland jobber med.

– Jeg møtte Kalle i 1982, da jeg jobbet på Stanford University og Kalle var gjesteforsker. Han deltok i undervisningen min, noe som var svært hyggelig. Han visste selvfølgelig alt fra før og vi ble venner. Etterpå har vi møttes mange ganger, både i Norge og India.

Kalle er en veldig spesiell person: ekstremt tilgjengelig for studenter, veldig generøs med sin tid og sine samtaler og alltid åpen for å gi tilbakemeldinger. Han har originale tanker men dytter dem aldri på andre. Han er avslappet, får folk til å føle seg vel, samtidig som han er en «crazy guy» utenfor kontoret. Vi kan snakke om alt: jobb, filosofi, personlige ting, og det gjør vi som oftest på en bar, slik at hjernene våre er perfekt smurt! Kalle er også kjempesprek, trolig fordi han løper og sykler så mye. Det gjør at han holder seg ung i hodet.

– Vi møttes på et møte i Boston i 1996. Jeg kjente ingen og følte meg så liten, men Kalle inviterte meg på middag. Vi endte på en bar til slutt. Min kone sier at han er den hyggeligste personen i hele økonomifeltet. Det er noe genuint, varmt og samtidig intellektuelt over ham. Han lar deg heller ikke betale for noe, hverken kaffe eller mat, når du er sammen med ham.

Kalle er opptatt av virkelige problemer, han er ikke drevet av hva som er tidsriktig. Forskningen hans på sosialdemokratier stikker seg spesielt ut. Det samme gjør forskningen på ressursenes forbannelse, der han viste både teoretisk og empirisk at denne ikke finnes, at alt handler om institusjonenes kvalitet.