Hvis vi skal se på trender, bør vi se bort fra de tre siste årene med pandemi og en voldsom vekst i olje-, gass- og strømpriser som har gitt Norge kjempegevinster, påpekte Erling Holmøy på Samfunnsøkonomenes valutaseminar i februar 2023. Han ville spole litt lenger tilbake:

– Fra 2006 til 2019 hadde Norge i snitt null realvekst i nasjonalinntekten per innbygger, sa Holmøy, som er samfunnsøkonom i Statistisk sentralbyrå (SSB).

Rart, mente han.

– Jeg bladde tilbake til 1890. Det finnes ikke noen sammenhengende periode med så elendig vekst.

Perioden 2004–2014 blir ofte omtalt som en gullalder, la han til. I 2004 gjorde oljeprisen et stort hopp; i tillegg innlemmet EU ti nye medlemsland og arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa begynte for fullt.

– Nasjonalinntekten per innbygger burde ha økt kraftigere enn ellers i disse årene med høy arbeidinnvandring, for innvandrerne har i liten grad fortrengt norsk arbeidskraft.

Å bære sponplater

Erling Holmøy startet med å forklare at begrepet konkurranseevne må bety noe annet for et land enn for en bedrift. For et land bedres konkurranseevnen når avlønningen til innsatsfaktorene kan økes, med full sysselsetting og langsiktig balanse i utenriksøkonomien. Derfor konsentrerte han seg om økonomisk vekst og mulige problemer med balanse i utenriksøkonomien. Fra 2006–2019 var produktivitetsveksten svak, i Norge som i mange andre land, poengterte han.

– Jeg sier ikke at arbeidsinnvandrere har ødelagt norsk arbeidsliv og produktivitet. Men billig arbeidskraft kan ha svekket insentivene til å erstatte arbeidskraft med kapital. Kanskje bærer man igjen sponplatene opp til fjerde etasje i stedet for å bruke en lift.

En vridning mot helse og omsorg

Holmøy påpekte at helse- og omsorgssektoren vil øke og hente arbeidskraft fra privat sektor i årene framover, og at dette kan påvirke nasjonalinntekten. I dag jobber 13 prosent av alle årsverk i den skattefinansierte helse- og omsorgssektoren, ifølge SSB – da utelates blant annet administrasjon og forebygging. Byråets framskrivninger tyder på at andelen i 2060 kan bli dobbelt så høy eller enda høyere.

– Målt med nasjonalregnskapstall vil en slik vridning gi en viss reduksjon av nasjonalinntekten. Dette skyldes imidlertid problemer med å måle verdien av produksjon som ikke omsettes i markeder.

Ifølge Holmøy vil det framover være viktig å få folk i jobb: I 2019 – det siste «normalåret» stod 18 prosent av innbyggerne i kjernegruppen 25–54 år utenfor arbeidslivet.

– Samfunnets inntekter av økt arbeidsinnsats er rundt 1,9 ganger den inntekten som den enkelte selv sitter igjen med. Årsaken er inntektene fra alle de skattene og avgiftene som lønnet arbeid genererer.

Han oppfordret til både å se på avgangsalder og inngangsalder i arbeidslivet:

– Jeg mistenker at for mange tar for høy utdanning i forhold til kompetansebehovene.

Forsvarte frontfagsmodellen

Holmøy argumenterte for at konkurranseevne overfor utlandet er viktig for en liten åpen økonomi som den norske, som har store fordeler av internasjonalt varebytte.

– Likevekt i en slik økonomi krever at lønn bestemmes av lønnsevnen i en tilstrekkelig stor konkurranseutsatt sektor (K-sektor). Frontfagsmodellen er en mekanisme som kan realisere dette mye raskere enn det markedskreftene trolig vil klare, sa han.

Frontfagsmodellen legger rammer for lønnsveksten i Norge ved at K-sektor – frontfaget – forhandler lønn først, og andre sektorer etterpå. Men modellen kan gjøre det vanskelig å endre relative lønninger og er derfor tidvis til irritasjon for ansatte i andre sektorer.

– Det kan virke litt rart at lønnsvekten for de relativt få som jobber i K-sektor skal diktere lønna og pensjonene til majoriteten, sa Holmøy men påpekte at viktigheten av modellen trolig vil øke framover:

– Faren for Hollandsk syke er klart til stede i tiårene framover med sterk vekst i helse og omsorg. Denne veksten må i hovedsak fortrenge andre skjermede næringer – ikke K-sektor. Da må vi holde på de mekanismene som bidrar til dette.

Men man må trolig utnytte at modellen gir noe rom for endringer i relative lønninger, påpekte han.

– Hvis staten ønsker at noen skal få høyere lønninger, må man få med seg partene på at dette lønnsløftet er så spesielt at det ikke svekker tiltroen til at normen normalt skal gjelde, sa Holmøy.

Konkurranse hjemme og ute

Holmøy var nummer tre i rekken av foredragsholdere. Før ham hadde finansminister Trygve Slagsvold Vedum snakket om tiden vi er inne i og at det i statsbudsjettene i årene framover vil bevilges mer til forsvar og beredskap.

– Det er kanskje ikke det som her og nå skaper mest begeistring,
men det er grunnfjellet for deg og
meg, som vi må prioritere høyere, sa Vedum

Så hadde Ole Christian Bech-Moen, direktør ved avdelingen for pengepolitikk i Norges Bank, tatt for seg kronekursens rolle ved inflasjonsstyring. Han viste til historien, der kronekursen i noen perioder har vært fast og dette – slik han leser historien – har fungert godt. Likevel mente han at en fleksibel valutakurs, som Norge har hatt siden 1990-tallet, er det beste for landet vårt nå. Denne gjør det mulig for oss, i noen grad, å velge vår egen vei, sa han.

Etter Holmøys foredrag, tok konkurransedirektør Tina Søreide over. Hun argumenterte for etterlevelse og aktiv håndheving av konkurranseloven. Norske bedrifter blir best hvis de konkurrerer hardt hjemme, poengterte hun. Hun sa at det i krisetider nøres opp under myndighetenes tilbøyelighet til å drive proteksjonistisk næringspolitikk og advarte mot å bygge opp monopolbedrifter.

Et teknologiselskaps perspektiver

Forsker Tyra Merker ved University of Amsterdam snakket på sin side om forskningen på sammenhengen mellom konkurranse, investeringer og effektivisering. Ifølge Merker finnes det både forskning som støtter synet om at konkurranseutsatte bedrifter har et kjempeinsentiv til å få ned kostnader og dermed investerer mer, og at markedsmakt er nødvendig for å sikre investeringer. Patenter er et eksempel på sistnevnte.

– Teoretiske modeller gir sprikende resultater, og også de dataene som finnes, sier at vi ikke vet. Det er dermed ikke grunnlag for en påstand om at konkurranse påvirker en bedrifts investeringer. Noen studier hevder at det ikke finnes en sammenheng i det hele tatt, sa hun men viste samtidig til at markedsmakt kan ha negative konsekvenser på andre områder.

Gyrid Skalleberg Ingerø, finansdirektør i Kongsberg Gruppen, snakket om hvordan det er å være et teknologiselskap som henter mye inntekt utenfor Norge. Kronekursen betyr svært mye for inntektene og ettersom kronen har blitt svekket, har selskapet fått sterkere konkurransekraft.

Hun fortalte om hvordan selskapet jobber for å sikre seg, blant annet ved å kjøpe mye innsatsmateriell fra samme land som de selger produktene til. Hun snakket også om hvordan politiske bestemmelser preger konkurransekraften og om viktigheten av stabile rammevilkår.

Usynlige norske effektivitetsgevinster?

Bernt Apeland i Virke, hovedorganisasjonen for handels- og tjenestenæringen, snakket om hvor viktig frontfagsmodellen er for medlemsbedriftene i en tid der en tredjedel av dem gjennomfører, eller vurderer å gjennomføre, nedbemanninger.

– Medlemmene våre sier at de er usikre på framtida. Lønn er og blir den viktigste innsatsfaktoren. Det må frontfagsmodellen ta hensyn til også i framtida, sa Apeland.

Dagens siste foredrag ble holdt av Ingrid Hjort, postdoktor ved BI. Hun la fram en hypotese om at det norske samfunnet med relativt lav økonomisk ulikhet og høy tillit mellom folk får noen effektivitetsgevinster fordi ting glir lettere. Dette må også ha en betydning for konkurranseevnen, mente hun.

– Vi burde tenke på, hvis den økonomiske og sosiale ulikheten øker over tid, at vi kan miste noe av alt det som gjør at vi lettere kommuniserer med hverandre – som gjør at alt går så knirkefritt. Hvis vi bare importerer mye arbeidskraft, kan vi ende med å miste noe av den usynlige oljen i maskineriet, sa Ingrid Hjort.

Årets Prognosepris ble tildelt Nordea

Prognoseprisen deles ut hvert år på Samfunnsøkonomenes valutaseminar. Prisen går til den institusjonen som har gitt de beste prognosene for norsk økonomi. I 2023 gikk prisen til sjeføkonom Kjetil Olsen og senioranalytiker Dane Cekov i Nordea for prognosene for 2021, som de laget høsten 2020.

Prognosene ble laget for ti ulike delkonkurranser: Norges BNP-vekst, privat konsum, offentlig konsum, realinvesteringer, sysselsetting, arbeidsledighet, lønnsvekst, inflasjon, rentenivå og valutakursendring. Vinneren hadde den beste totalsummen.

– Det er første gang dere fikk prisen. Hva tror du er grunnen til at dere slo til denne gangen?

– Det er vanskelig å si. Det er jo et innslag av tilfeldigheter, men denne gangen måtte vi frigjøre oss litt fra vanlige økonomiske sammenhenger og tenke grundig gjennom hva det dreide seg om. Covid-19 var et sjokk for økonomien, og det var ikke så lett å forutsi følgene. Men da de verste restriksjonene ble fjernet sommeren 2020, så vi at aktiviteter i økonomien fort kom tilbake. Det som fortsatt var usikkert, var smittetrykket. Det var sikkert en fordel ikke å ha noen store modeller å bale med, slik de store institusjonene har. I Nordea bruker vi enklere virkemidler, og vi slapp å presse det inn i et rammeverk som ikke var tilpasset det vi opplevde.

– Hva er Nordeas virkemidler?

– Akkurat her var det den frie tanke. Vanligvis tar vi utgangspunkt i Norges Banks prognoser og gjør våre egne beregninger ut fra disse, men nå gjorde vi ikke det. I stedet prøvde vi å få oversikt over de ulike sektorene og hvordan de var rammet. Vi laget noen regneark og gjorde spesifikke antakelser for når sektorene ville komme i gang igjen. Vi kunne ikke ta det på makronivå, vi måtte mer ned i puddingen. For selv om du satte ned rentene og folk fikk bedre råd, ble det ikke flere flyreiser av den grunn.

– Bruker dere mye tid på disse beregningene?

– Å få det ned til et enkelt tall gjør vi bare tre ganger i året i forbindelse med disse rapportene. Men vi bruker mye tid, all vår tid egentlig, til å tolke situasjonen og gjøre oss opp en mening om utsiktene for økonomien. Kundene våre er store og små bedrifter og institusjonelle forvaltere som bruker oss som samtalepartnere når de skal ta beslutninger. Vi forteller dem hva Norges Bank sier, hva markedet sier og hva vi selv mener, så kan det hende at de hører litt på det.

– Tror du at de vil høre mer på dere nå?

– Det vet jeg ikke, haha! Jeg tror det er viktigere å framstå troverdig og godt fundert over tid. Men det skader jo ikke å få en prognosepris.

– Har du noen tips til andre som vil ha denne prisen?

– Nei, haha, det har jeg ikke. Det er en vanskelig business å lage prognoser. Du skal si noe om framtiden som per definisjon er usikker. Det blir alltid gitt noen forutsetninger, og mye rart kan skje på veien.

– Hva kjennetegner tidene nå, synes du?

– Under pandemien var det virusets uransakelige veier som skapte usikkerheten. Nå er det usikkerhet fordi mange ting er annerledes enn på veldig lenge. Vi kommer fra en situasjon der renta har vært historisk lav, og dette ga mange god økonomi gjennom pandemien. Hvordan folk flest responderer på en såpass rask og bratt renteøkning, vet vi ikke. I tillegg sparte mange mye under pandemien. Nå er det tegn på at sparingen går ned, og da kan vi få mer forbruk, men i tillegg har vi høy prisvekst. Det har vi ikke hatt de siste tre-fire tiårene. Hvilke mekanismer settes i gang? Dette er genuint usikkert. I tillegg føyk boligprisene i været under pandemien, nå kommer de ned, men de er fortsatt mye høyere enn før. Også dette skaper usikkerhet.

– Plukker dere fram igjen Norges Banks prognoser nå?

– Ja, nå er vi mer der. Vi skuler til hva de mener, og så har vi egne vurderinger på de ulike punktene. Sånn sett er det mer standard økonom-arbeid nå. Likevel er mange ting annerledes enn det pleier å være.

– Hva skal dere ha i vasen som dere fikk i premie?

– Den skal få stå helt ubesudlet på en hylle i Nordea Markets-rommet, til alles påsyn. Så håper vi at det kommer flere, så de kan stå på en rekke.