Komiteen har bestatt av Christian Jensen, University of South Carolina, Leo A. Grunfeld, Menon Economics og Mads Greaker, OsloMet.

Hver høst får vi lese et knippe meget interessante artikler. I år har vi lært om virkningene av vindmølleinstallasjoner på boligpriser, den potensielle innvirkningen av grensekarbonskatter på kraftmarkedet, økonomien i kostholdsråd, hvordan man kan innføre globale minimumsskatter på overskudd, etc. Som vanlig var komiteen på utkikk etter aktualitet, lesbarhet og profesjonalitet i utøvelsen av økonomifaget. Mange artikler scorer høyt på alle tre, så konkurransen er tøff. Komiteen jobber etter knockout-metoden. Første runde besto av 21 artikler, hvorav kun en tredjedel gikk videre til neste runde. I siste utslagsrunde satt vi igjen med tre fremragende konkurrenter.

En av disse tre, forfattet av Hans Jarle Kind og Øystein Foros, analyserte effektene av den nye loven som regulerer markedet for bøker. I henhold til loven må forlaget forplikte seg til en pris i ett år, og prisen er bindende for bokhandlene. Komiteen mener at artikkelen er et utmerket eksempel på hvordan økonomisk teori kan brukes til å belyse en komplisert markedssituasjon. Uten teorien virker alle utfall mulige; med teorien reduseres settet av mulige utfall og mekanismene som fører til ulike utfall blir avslørt. En annen av disse tre, forfattet av Martin Blomhoff Holm, ser på den berømte norske handlingsregelen. I dag er regelen enkel: Bruk omtrent 3 prosent av dagens fond. Men verden endrer seg på kompliserte måter: alderssammensetningen av befolkningen er mer og mer skjev mot høyre, befolkningsstørrelsen øker på grunn av migrasjon, både BNP og avkastningen på fondet er utsatt for eksogene sjokk, den relative avkastningen på fondet sammenlignet med BNP øker, etc. Artikkelen studerer alle disse faktorene i et stilisert rammeverk. Det positive er at 3-prosentregelen er ganske robust.

Vinner-artikkelen tar opp temaet HILP-hendelser – høy innvirkning, lav sannsynlighetshendelser. Artikkelen drøfter på en overbevisende måte hva som klassifiseres som HILP-hendelser. Ofte har sektor-problematikk som et strømbrudd som varer i flere dager blitt referert til som en HILP-hendelse, men det bør de ikke, ifølge forfatterne. En HILP- hendelse må ha betydelige konsekvenser på nasjonalt nivå, for eksempel en tenkt atomkrig som reduserer BNP med 50 prosent. Sannsynligheten for en slik hendelse er forhåpentligvis meget liten, kanskje ikke større enn 1/1000. For at vi skal stå overfor et beslutningsproblem, må det eksistere en handling som kan redusere sannsynligheten for den katastrofale hendelsen, eksempelvis en norsk handling som reduserer risikoen for en atomkrig med 1/10.000 del dvs. til 9/10.000.

Forfatterne spør om hvilken regel man bør benytte for å vurdere om handlingen er verdt å iverksette. Bør vi bruke forventet nytteteori, eller en annen regel for å fatte beslutninger under usikkerhet? Det er i denne diskusjonen komité-medlemmene virkelig begynte å lære nye ting. Artikkelen bruker atomkrigseksemplet for å belyse konsekvensene av de forskjellige reglene: Hvis du meningsfullt kan tilordne sannsynligheter, hva er den forventede gevinsten av handlingen kontra forventet nytte? Forfatterne presenterer beregninger som belyser effekten av relativ risikoaversjon på hvor mye du er villig til å bruke på en risikoreduserende handling. Her etterlyser forfatterne mer empirisk forskning på hvor stor den såkalte relative risikoaversjonen er i samfunnet. Uten et godt grep om denne størrelsen blir forventet nytte-kriteriet tappet for presisjon.

Hvis du ikke kan tilordne sannsynligheter, er det flere regler å velge mellom. Skal du velge handlingen som er best for det verste utfallet, eller handlingen som minimerer maksimal regret (anger)? Eller er det nok å ganske enkelt anvende føre-var-prinsippet? Et interessant budskap i artikkelen er at ulike regler gir ulike resultater med hensyn til valg av handling. Og noen regler gir ingen anbefaling i det hele tatt. Vår magefølelse med hensyn til handlingen som reduserer risikoen for en atomkrig var at handlingen bør tas, men da må vi anvende regelen om mini-maks regret.

For å oppsummere: Artikkelen er høyst relevant, ikke minst i lys av totalberedskapsarbeidet som regjeringen nå har igangsatt. Prinsippene som diskuteres kan også anvendes med hensyn til klimaendringer, en avstengning av Golfstrømmen og norske utslippsreduksjoner, utsiktene til en storskala krig i Europa og norske forsvarsutgifter, etc. Artikkelen er meget godt skrevet. Til slutt er bruken av økonomisk teori godt fundert. Artikkelen kunne etter vårt syn inngått som supplerende materiale i ethvert mellomnivåkurs i mikroøkonomi.