De siste årene har norske medier avslørt en rekke skandaler som involverer norske politikere. Sakene omfatter alt fra fusk med masteroppgaver og småtyveri til misbruk av pendlerboliger og omfattende økonomisk bedrageri knyttet til reiserefusjoner. Totalt sett danner dette et inntrykk av at de som styrer Norge er en tvilsom gjeng. Men er norske politikere egentlig verre enn befolkningen de er trukket fra?

Lokalvalgsundersøkelsen fra 2019 viser at mange velgere er skeptiske til politikerne. Selv om vi har større tillit til de folkevalgte enn i mange andre land, mener et betydelig mindretall at politikerne ikke er kvalifiserte, og at de først og fremst er opptatt av egen vinning. Tidligere nordiske studier har imidlertid vist at den politiske eliten skiller seg positivt ut når det gjelder utdanning, inntekt og prestasjoner på kognitive tester (Cox m. fl. 2021; Dahlgaard and Pedersen 2025; Dal Bó m. fl. 2017; Jokela m. fl. 2025). Likevel vet vi fortsatt lite om andre viktige aspekter ved politisk lederskap, som ærlighet, moral og integritet (se imidlertid Sørensen 2024).

Hvorvidt politikere har kriminell bakgrunn er et viktig spørsmål: For det første fordi tillit fra befolkningen er avgjørende når folkevalgte skal forvalte felles midler, og for det andre fordi politikere med en kriminell fortid kan være mer tilbøyelige til å sette egne økonomiske interesser foran samfunnets felles beste.

For å kaste lys over dette har Sigurd Arntzen, Rune Sørensen og undertegnende analysert data fra kriminalitetsregistre for å undersøke hvordan lokalpolitikere skiller seg fra den voksne befolkningen (Arntzen m. fl. 2024). I våre analyser inngår alle kandidater som har stilt til kommunestyrevalg i perioden 2003-2019 for partiene som i dag er representert på Stortinget (N=259,992). Vi har valgt å fokusere på lokalpolitikere, både fordi det er mange av dem, og fordi de fleste rikspolitikere har startet sine karrierer på lokalt nivå. Studien omfatter kun domfellelser for alvorlige lovbrudd (og forelegg er dermed utelatt).

Datamaterialet viser at personer med kriminell bakgrunn gradvis blir sortert ut på alle trinn i den politiske karrierestigen. I Figur 1 viser vi for ulike grupper andelen individer som har blitt dømt for en forbrytelse de fem siste årene før valget. I befolkningen er det 1.9 prosent som har blitt dømt for et alvorlig lovbrudd. Denne andelen halveres blant listekandidatene som ikke ble valgt (1.0 prosent) og reduseres ytterligere for kandidater som faktisk blir valgt (0.6 prosent). Ordførerne fremstår som de mest lovlydige, med en andel på bare 0.1 prosent, tilsvarende omtrent en tyvendedel av nivået i befolkningen generelt. Vi ser det samme mønsteret når vi deler materialet etter type lovbrudd (narkotika, økonomisk kriminalitet, vold, og trafikk).

Blant syv av de ni største partiene viser førstegangsnominerte betydelig lavere nivåer av kriminell involvering sammenlignet med befolkningen generelt. To partier skiller seg imidlertid ut i negativ retning, fløypartiene Rødt og Fremskrittspartiet. Førstegangsnominerte fra Rødt viser ingen statistisk signifikant forskjell i kriminell involvering sammenlignet med befolkningen generelt, mens førstegangsnominerte fra Fremskrittspartiet viser høyere nivåer av kriminell involvering. Disse effektene vedvarer etter at vi har justert for alder, kjønn, arbeidsmarkedstilknytning, inntekt, og bosted. Våre analyser viser at den politiske utvelgelsesprosessen positivt favoriserer lovlydige personer gjennom tre trinn: den innledende nominasjonen, partienes rangering av kandidater og velgernes bruk av personstemmer. Gjennom kontrafaktisk analyse undersøker vi hvor stor betydning hvert trinn har. Vi trekker en hypotetisk gruppe kommunestyrerepresentanter fra den generelle befolkningen og sammenligner deres tilbøyelighet til kriminell atferd med det faktiske kommunestyret. Vi finner at partienes screeningprosesser er avgjørende for å sile ut kandidater med kriminelt rulleblad, mens velgerne ser ut til å spille en begrenset rolle.

Studien klargjør at de politiske partiene har en viktig rolle som “portvoktere”: Ordførere velges av kommunestyrene, vanligvis i en konkurranse mellom partienes topprangerte kandidater. De viser de laveste nivåene av kriminell aktivitet, hovedsakelig fordi de er valgt som topprangerte kandidater fra det største partiet i kommunestyrene.

I noen kommuner er den lokale partiorganisasjonen nyetablert, mens i andre har partiet stilt liste i flere tiår. Vi forventer at evnen til å ekskludere personer med kriminelt rulleblad avhenger av hvor godt etablert den lokale partiorganisasjonen er. For å teste denne hypotesen deler vi identifiserer vi partiorganisasjoner som var aktive ved forrige valg, og bruker dette som en indikator på screeningkapasitet.

Vi finner at etablerte partiorganisasjoner nominerer færre (topp)kandidater med kriminelt rulleblad enn nye partiorganisasjoner. Uavhengig av om partiorganisasjonen er nyetablert eller ikke synes velgerne å ha liten direkte betydning for valg av kandidater med kriminell bakgrunn. Det er bare små forskjeller i personstemmer mellom kandidater med kriminell bakgrunn og andre kandidater. Dette kan skyldes at velgerne mangler informasjon om kandidatenes bakgrunn – mens partiene er bedre informert.

Resultatene samsvarer med internasjonale studier som viser at velgere ofte er motvillige eller ute av stand til å avsette kandidater som prioriterer egne interesser over fellesskapets beste. Under den britiske utgiftsskandalen i 2009, der flere parlamentsmedlemmer ble anklaget for å levere falske utgiftsregninger, og noen ble dømt, fortsatte velgerne i valgkretser med sterk partilojalitet ofte å støtte sitt foretrukne parti, selv når dets representant var involvert i skandalen (Eggers, 2014). Et annet slående eksempel er president Donald J. Trump, som til tross for flere tiltaler, inkludert anklager knyttet til angrepet på Capitol, vant flertallet av stemmene i det amerikanske presidentvalget i 2024. Disse eksemplene, sammen med våre funn, fremhever utfordringene ved å stole utelukkende på velgere for å sikre ansvarlighet blant folkevalgte. En kombinasjon av svake politiske partier og manglende restriksjoner på hvem som kan stille til valg, kan ha alvorlige konsekvenser.