Denne typen follow-on søksmål kan være et privatrettslig supplement til eventuelle gebyrer fastlagt av europeiske konkurransemyndigheter, noe som kan ha betydning for bedrifters etterlevelse av konkurranseloven. Mulighetene for slike erstatningssøksmål vil de facto kunne øke straffen til dels betydelig ved overtredelse av loven.

En ulempe med slike erstatningssøksmål kan være at det vil bli vanskeligere å få deltakere i karteller til frivillig å avsløre disse. De som avslører karteller vil nemlig kunne få fritak for bøter ilagt av konkurransemyndighetene, men ikke for privatrettslige erstatningssøksmål per i dag. Dette kan dermed resultere i formidable krav også mot den/de som avslører det ulovlige samarbeidet.

For kort tid siden startet Postens ankesak i erstatningssøksmålet mot flere lastebilprodusenter i Borgarting lagmannsrett, hvor Posten krever over 600 millioner kroner i erstatning for en påstått overpris på nærmere 1900 lastebiler kjøpt i perioden fra 1997 til 2011. Tines sak mot de samme produsentene kommer opp i tingretten neste høst. Erstatningssøksmålet kommer som en følge av et kartellforlik med EU-kommisjonen i 2016/2018 hvor lastebilprodusentene ble ilagt gebyrer på over 35 milliarder kroner.

Partene er enige i om at det foregikk et ulovlig samarbeid knyttet til blant annet utveksling av listepriser. Erstatningssøksmålet skal belyse hvorvidt kjøperne av lastebiler i den aktuelle perioden ble skadelidende som en følge av at prisene ble satt høyere enn de ellers ville vært i fraværet av det ulovlige samarbeidet, og kommer i tillegg til gebyret fastsatt av EU-kommisjonen.

For å kunne få erstatning må saksøkerne etablere en årsakssammenheng mellom overtredelsen av konkurranseloven og den skaden som man har lidt. I den aktuelle saken hevder lastebilprodusentene at det ikke foreligger en slik årsakssammenheng – og at det ulovlige samarbeidet ikke har resultert i høyere priser. Posten hevder på sin side å kunne dokumentere en slik sammenheng og nivået på en eventuell overpris.

Man kan i prinsippet tenke seg at en slik løsning med erstatningssøksmål mot aktører som er dømt for å ha brutt konkurranseloven også kan benyttes i andre sammenhenger. Et aktuelt eksempel kan være innen dagligvare dersom Konkurransetilsynets vedtak mot dagligvarekjedene i den såkalte prisjegersaken blir stående. Dersom det kan etableres at denne aktiviteten har resultert i økte priser for kundene til dagligvarekjedene, noe som ikke fremgår klart av Konkurransetilsynets pressemelding om avgjørelsen den 23. august 2024, vil i prinsippet alle kundene kunne gå til retten for å søke om erstatning for den overprisen man eventuelt skal ha betalt.

I Posten og Tine sakene er begge (relativt) store saksøkere som har finansielle muskler til å kreve en slik erstatning. Dette er sjeldent tilfelle i saker som involverer konsumentmarkeder, hvor utfordringen er at enkeltindividenes eventuelle krav mot de saksøkte er relativt små i forhold til prosesskostnadene ved å kreve erstatning. En mulighet kunne vært at man søker tredjepartsfinansiering, men dette har i praksis Høyesterett satt ned foten for gjennom vedtaket i saken som involverte Alarmkundeforeningen. En annen mulighet er at en interesseorganisasjon for kundene tar saken for retten, men det er utfordrende å se realismen i dette. Dersom norske myndigheter ønsker at denne typen privatrettslig håndheving av konkurranseloven gjennom erstatningssøksmål også skal gjelde konsumentmarkeder må noe gjøres med norsk lovgivning slik at tredjepartsfi- nansiering tillates, slik som er tilfellet i en rekke andre europeiske land.