Et moment som ikke har vært fremme i den opphetede debatten om hvorvidt Norge bør begrense sin oljeproduksjon som et ledd i klimapolitikken, er at uansett om en reduksjon av norsk produksjon resulterer i høyere oljepriser eller ikke, får andre produsenter større inntekter. De kan selge litt mer og ta over noe av Norges markedsandel. Dette er i hovedsak land vi sjelden gir bistand til. Hvis de får det, er det jevnt over små beløp som ikke går direkte til myndighetene, i motsetning til økte inntekter fra salg av olje.

Ser vi på topp 10 listen over de største oljeprodusentene i 2020, som til sammen dekker drøyt 70 prosent av markedet, finner vi fem høyinntektsland: USA, Saudi-Arabia, Canada, De Forente Arabiske Emirater og Kuwait. Disse kan vi selvsagt gi penger til om vi vil, men vi vil ikke få det godskrevet som offisiell bistand i henhold til kriteriene til OECDs utviklingskomite. De resterende fem (Brasil, Iran, Irak, Kina og Russland) er middelinntektsland ifølge Verdensbankens klassifisering. Ingen av dem er blant lavinntektslandene Norge stort sett har forsøkt å støtte gjennom bistanden.

Det står ikke så godt til med styresettet blant verdens petrostater. Seks av de 10 fremste produsentene blir kategorisert som «ufrie» av Freedom House, dobbelt så mange som får karakteristikken «frie.» Canada er ikke overraskende det minst korrupte, med en 11.plass av de 180 landene som Transparency International rangerte i 2020. Russland (129), Iran (149) og Irak (160) er blant de landene i verden som har mest korrupsjon.

Norge gir generelt ikke mye bilateral bistand til oljeproduserende land. Det skyldes nok nettopp en kombinasjon av relativt høyt inntektsnivå og relativt dårlig styresett. Ingen slike land fikk mer enn én milliard i bilateral bistand i fjor ifølge Norads statistikk og vi må helt ned på 20. plass på produsentlisten for å finne et som fikk over en halv milliard. Siden Colombia kun har 1% av markedet, må landet kunne sies å være en nokså ubetydelig aktør. På topp 10 listen finner vi bare fire som fikk bistandsmidler fra Norge: Irak, Kina, Brasil og Iran. Brasil fikk en periode store overføringer som betaling for å bremse avskoging i Amasonas. Etter at den avtalen brøt sammen, har bistandssamarbeidet hatt et beskjedent omfang. I 2020 fikk Latin Amerikas største land kun 164 millioner. Irak fikk mest av de store oljeprodusentene, med nesten 240 millioner. En tredjedel av dette var imidlertid nødhjelp og en annen drøy tredjedel gikk til «styresett, sivilt samfunn og konfliktforebygging.» Det var nok lite av totalsummen som ble gitt direkte til myndighetene, av gode grunner.

Norsk oljeproduksjon vil selvsagt ikke nedlegges over natten og det er uansett svært vanskelig å vite hva oljeprisen blir i et slikt scenario. La oss likevel gjøre et lite tankeeksperiment for å få en idé om størrelsesordenen på gevinstene andre oljeproduserende land kan få. Anta at Irak får en økning i produksjonen som tilsvarer markedsandelen landet hadde i fjor (5,4 prosent) multiplisert med Norges produksjon (som utgjorde 2,3 prosent av totalen). Med den gjennomsnittlige prisen per fat i dollar på Brent Blend i 2020 (41,69) og gjennomsnittlig valutakurs (9,41 kroner per dollar), kommer vi til om lag 13,2 milliarder kroner i ekstrainntekter for Iraks del. Med andre ord: Skulle Irak overta en andel av Norges totale produksjon som tilsvarer markedsandelen de hadde i fjor, til fjorårets priser og valutakurser, ville det tilført landet ressurser i en helt annen skala enn det Norge ga i bistand, selv etter at kostnadene er trukket fra. I år har som kjent prisene vært langt høyere; i skrivende stund det dobbelte av gjennomsnittet for fjoråret. Regnestykket kan altså være enda mer slående enn 2020-eksempelet. Det ville det også vært om vi i stedet så på de aller største produsentene, spesielt de som er for rike til at de står på listen over land som kan motta bistand (USA med 15 prosent av markedet og Saudi Arabia med 12).

Dette er selvfølgelig nesten en eksersis av typen «tenk på et tall,» men det er ingen tvil om at den kvalitative konklusjonen står seg. Skulle Norge slutte å produsere olje, vil andre produsenter kunne vinne stort på det. Veldig mange av disse er land preget av indre eller ytre konflikter, hvor minoriteter undertrykkes, korrupsjonen er høy og innbyggerne har få demokratiske rettigheter. De færreste av dem får særlig mye bistand direkte fra Norge. Det de eventuelt mottar, sluses i liten grad rett inn i statskassen og bruken av midlene følges opp av bistandsmyndighetene. Det samme kan vi ikke gjøre med oljeinntektene deres, som vil kunne være langt høyere og fordele seg på en helt annen måte enn dagens norske bistand dersom vi gir fra oss våre markedsandeler. Det er vanskelig å se argumenter for at vi burde være mindre opptatt av effektene av en potensiell overføring av oljeinntekter fra Norge til andre produsenter enn av resultatene av den eksplisitte bistanden vi gir.