Det er flere forhold i dette markedet som er avgjørende for hvilken pris på strøm den enkelte husstand må betale, og systemprisen i det nordiske kraftmarkedet er naturligvis et viktig element. Systemprisen kan også variere mellom de fem prisområdene i Norge, blant annet på grunn av begrenset overføringskapasitet. Dette kan gi forskjeller i pris mellom nord og sør. I tillegg vil kraftkabler til/fra utlandet bidra til at vi kan importere kraft fra utlandet dersom det er overskuddsetterspørsel i Norge, eller eksportere kraft i motsatt fall. Systemprisen kan ikke norske politikere påvirke annet enn å eventuelt vedta at man skal stenge kabler for kraftoverføring mellom Norge og utlandet, samt å legge til rette for utbygging av kraftproduksjon.

Dersom politikerne ønsker å påvirke den strømprisen som vi betaler er dette enklere å gjøre gjennom å påvirke alle de offentlige avgiftene som kommer i tillegg til systemprisen, slik som elavgift, enovaavgift, elsertifikatavgift og merverdiavgift. Noen av disse avgiftene er en fast sum per energienhet, mens andre er prosentvise påslag. Dette gir betydelige økninger i inntekter til statskassen. Man kan her enten velge å justere satsene for disse offentlige avgiftene, eller bruke av inntektene disse generes til å subsidiere strømforbrukerne. I tillegg kan myndighetene påvirke nettleien gjennom regulering, men handlingsrommet her er nok noe mer begrenset. 

Norske myndigheter har imidlertid også andre virkemidler i verktøykassen som kan motvirke økte innbyggernes kostnader av økt strømpris. Intensjonen med den organiseringen av kraftmarkedet som man har valgt, gjennom et integrert nordisk kraftmarked og kraftkabler for utveksling til blant annet Storbritannia, Tyskland og Nederland, er at dette bidrar til et mer effektivt kraftmarked totalt sett hvor kraften produseres der hvor det er billigst til enhver tid og flyter dit hvor forbruket genereres gjennom kraftutvekslingen. Kombinert med bruk av utslippskvoter som kan omsettes bidrar dette til at kraften også produseres med lavest mulig utslipp. Begge disse forholdene bidrar til økte kraftinntekter for Norge. For det første, gjennom økt pris på gass som er mer miljøvennlig enn kull og dermed behøver mindre utslippskvoter enn kullkraftprodusenter. For det andre, gjennom økt lønnsomhet ved norsk vannkraftproduksjon siden kostnadene ved vannkraftproduksjon er lave og prisene kraft omsettes for i det nordiske kraftmarkedet er den samme for alle produsentene.

I kraftmarkedet er det rimelig å legge til grunn at Norge totalt sett kommer godt ut av situasjonen som er i dagens kraftmarked, men fordelingen av dette overskuddet er sannsynligvis nokså skjevt fordelt i favør av kraftprodusenter og myndighetene og i konsumentenes disfavør. Om man skal trekke en analogi til konkurransepolitikken, hvor det er slik at når man skal vurdere eventuelle inngrep mot for eksempel fusjoner er det vesentlig å vurdere hvilken effekt dette eventuelt har på konsumentenes velferd, vil det for kraftmarkedets del måtte bety at også norske konsumenter av kraft må få ta del i den gevinsten som blir norske myndigheter til del i dette markedet. Da kan man beholde effektivitetsegenskapene ved organiseringen av dette markedet, uten at det går på bekostning av konsumentenes ve og vel.