Formålet med regionreformen var å styrke fylkeskommunen som forvaltningsnivå ved å gi mellomnivået ansvar for nye oppgaver. Den politiske oppmerksomheten ville øke dersom oppgavene reflekterer sentrale politiske konfliktdimensjoner. Et ekspertutvalg ledet av Terje Hagen foreslo å styrke fylkeskommunenes ansvar innen blant annet næring, samferdsel, klima, kultur og helse ved i hovedsak å overføre oppgaver fra staten. De argumenterte med at dette ville gi gevinster ved å bryte opp sektoriseringen på statlig nivå og gi bedre samordning i offentlig forvaltning. Partiet Venstre var en pådriver for regionreformen, og det framstår derfor som et paradoks at det var kulturminister Abid Raja fra Venstre som ikke ønsket å gi det nye mellomnivået økt ansvar på kulturfeltet.

Tidligere forsøk på å styrke mellomnivået ved å overføre oppgaver fra staten har vært lite vellykkede, både fordi fylkeskommunene har vært for små og på grunn av sterk motstand fra statlig ansatte og andre som har interesse av status quo. At fylkeskommunene i liten grad fikk tilført nye oppgaver i forbindelse med regionreformen, benyttes nå som et argument for reversering. Troms og Finnmark splittes og Viken ser ut til å ende opp i de tre tidligere fylkeskommunene Akershus, Buskerud og Østfold. I Innlandet skal det avholdes folkeavstemning om Hedmark og Oppland skal gjenoppstå. I Vestfold og Telemark kan det se ut som det går mot skilsmisse. I stedet for å gjenopprette den tidligere fylkesstrukturen, burde nasjonale politikere sørge for større samordning mellom fylkesnivået og den regionale stat, og derigjennom legge til rette for at fylkeskommunen kan overta statlige oppgaver.

Kommunereformen kan i beste fall betraktes som en god start, men fortsatt har over halvparten av kommunene under 5000 innbyggere. Et ekspertutvalg ledet av Signy Vabo, hvor undertegnede var medlem, anbefalte en minstestørrelse på 15.000–20.000 innbyggere i tillegg til sammenslåinger i flerkommunale byområder. Begrunnelsen for minstestørrelsen var mangel på kapasitet og kompetanse i de minste kommunene, mens argumentet for sammenslåing i flerkommunale byområder var behovet for å se hele bo- og arbeidsmarkedsområder i sammenheng. Kommunereformen bidro i liten grad til å løse disse utfordringene.

Generalistkommuneutvalget utreder for tiden mulig oppgavedifferensiering mellom kommuner. Mandatet sier at utvalget kan drøfte forholdet til og grenseflater mot fylkeskommunen. Opprinnelig var fylkeskommunen først og fremst en sekundærkommune hvor fylkestinget besto av kommunenes ordførere. Sekundærkommunens viktigste funksjon var å ivareta oppgaver den enkelte kommune ikke var i stand til å løse på egen hånd. I stedet for at fylkeskommunen får nye oppgaver fra staten, kan et alternativ være at den overtar oppgaver som de minste kommunene ikke har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å løse. En annen fordel ved en slik løsning er at bykommunene dersom de i større grad nærmer seg funksjonelle bo- og arbeidsmarkedsregioner, kan overta de fleste av dagens fylkeskommunale oppgaver som videregående opplæring, næring og kollektivtrafikk.

Hva som er fornuftig organisering av mellomnivået avhenger av hvilke ambisjoner nasjonale politikere har. Hvis målsettingen er å overføre oppgaver fra staten, bør fylkesinndelingen og de ulike regionale inndelingene på statlig nivå nærme seg hverandre. I så fall bør antall regioner være i størrelsesorden 6–8. Hvis målsettingen derimot er å avlaste de minste kommunene for oppgaver de ikke greier å løse selv, kan fylkesinndelingen reverseres. Ringen vil da være sluttet ved at det fylkeskommunale nivået gjenoppstår med sin tidligere funksjon. Det er på tide at nasjonale politikere blir enige om hva de vil med mellomnivået.