I slutten av januar i år la EU Kommisjonen frem sitt «kompass» for å sikre et konkurransedyktig Europa som skal sikre en bærekraftig vekst basert blant annet på analysene fra Mario Draghis rapport om fremtiden til Europas konkurransekraft. Her trekkes blant annet Europas svakere produktivitetsvekst om man sammenlikner med Kina og USA, behov for betydelige investeringer innen blant annet teknologi, infrastruktur og grønn omstilling, kompetanseutvikling samt reform av dagens konkurranseregler.

Kompasset har tre pilarer: i) snevre inn innovasjonsgapet mellom Europa og spesielt USA og Kina, ii) utarbeide et felles veikart for å sikre konkurransekraft og grønn omstilling, og iii) redusere Europas avhengighet av andre for blant annet energi, medisiner og teknologi. Dette skal sikre et Europa som raskere omstiller seg, og sammen med blant annet et bedre fungerende kapitalmarked som gir bedre tilgang på risikokapital som flyter fritt i EU-området og med fokus på oppbygging av humankapitalen i Europa er intensjonen at dette skal bidra til et Europa som kan ta igjen USA og Kina.

I møte med en ny geopolitisk situasjon med, for eksempel, et USA som man ikke helt vet hvor går fremover og med flere konflikter som bidrar til usikkerhet rundt tilgangen på råvarer, varer og tjenester, kan nok en evne til raskere omstilling være svært verdifullt. Det samme kan kanskje også sies i forhold til egne teknologiske kapabiliteter og egen forsyningssikkerhet.

Et økt fokus på eget nærområde, det være seg USA på den ene siden med America First eller EU på den andre siden, vil dette naturligvis også kunne påvirke i hvilken grad man klarer å få til en effektiv utnyttelse av klodens knappe ressurser gjennom globale verdikjeder. Handelskriger med økte tollbarrierer bidrar i så måte ikke til en effektiv ressursutnyttelse. Økt konkurranse mellom økonomiske blokker for å attrahere investeringer gjennom ulike økonomiske incentiver kan også bidra til at kapitalen flyter dit reguleringer og rammebetingelser er best, selv om dette ikke nødvendigvis gir det overordnet beste utfallet.

Det er en opplagt spenning mellom hva USA og EU isolert sett bør gjøre for å sette seg selv i stand til å bedre møte fremtidens utfordringer, og det som er best sett fra et globalt perspektiv. I USA synes strategien å være at om man setter USA først, med bruk av tollsatser og «hevntoll» som virkemiddel dersom andre land ikke responderer slik man ønsker, så sikrer dette USAs fremtidige økonomiske velstand. I EU har man laget et kompass som skal vise hvor man skal gå og hvordan man skal komme seg dit for å sikre EUs økonomiske fremtid, noe som isolert sett er fornuftig og som nok kan bli enda viktigere om USA blir mer proteksjonistisk orientert.

I dagens USA kan det synes som at alle forhandlinger skjer som en null-sum spill, hvor gjensidig fordelaktige løsninger ikke eksisterer. Der en vinner, taper en annen. Spørsmålet er da hvor økonomisk samarbeid mellom land så er på vei. Mange vil nok være enige i at det er en fordel å investere i kunnskaps- og teknologiutvikling. Det er sikkert også minst like mange som vil være enige i at utnyttelsen av denne kunnskapen og teknologien best skjer ved at flest mulig kan utnytte dette, blant annet gjennom internasjonal handel med varer og tjenester.

Jan Yngve Sand