Departementet foreslår i forslaget å gi muligheten for gjenbruk fra innhold fra ordinært utdanningstilbud til utdanningstilbud med egenbetaling. De åpner også opp for at institusjonene skal kunne tilby studiepoenggivende emner på lavere og høyere grad, samt hele grader mot betaling. Dette er i utgangspunktet et godt forslag. Den typen innhold man utvikler for emner og grader kan betraktes som en type kollektivt gode, og fra økonomisk teori vet vi at et kollektivt gode bør tilbys til alle som ønsker det for å maksimere spredningen av kunnskap og forslaget gir mulighet for dette. 

Det er også rimeligvis kostnadsfordeler med å ikke finne opp hjulet på nytt. En utfordring for utdanningsinstitusjonene knyttet til etter- og videreutdanning er at det er ressurs-krevende å utvikle nye emner og studieprogrammer. På grunn av usikkert inntektspotensial kan flere institusjoner ha vært for tilbakeholdne med dette. Forslaget som nå er ute på høring kan dermed gi et bedre og bredere tilbud av etter- og videreutdanning for personer med arbeidserfaring.

I bunnen ligger den offentlige finansieringen og med gratis-prinsippet innen høyere utdanning som et viktig prinsipp. I tillegg åpnes det opp for mer egenbetaling. For-skjeller i oppfattet lønnsomhet ved de ulike aktivitetene kan skape uheldige incentivvirkninger for institusjonene i retning av å flytte ressurser fra ordinære utdanninger hvis for eksempel etter- og videreutdanningene oppfattes som mer lønnsomme. Det vil da kunne være nødvendig for styrende departement å sørge for mer kontroll av institusjonene for å unngå dette.

Forholdet til EØS-regelverket og statsstøtte er også en utfordring. Utdanning som i all hovedsak er offentlig finansiert er tillatt innenfor rammen av EØS-avtalen, men det er ikke sikker rett hvor grensen mellom ikke-økonomisk og økonomisk aktivitet går selv om Kunnskapsdepartementet indikerer at en egenbetaling på inntil 25 prosent gjør at man er sikker på at aktiviteten er å betrakte som en ikke-økonomisk aktivitet. Da vil en blanding av aktivitet finansiert av egenbetaling og av offentlige midler ikke skape utfordringer i forhold til ulovlig statsstøtte.

Et annet alternativ er at etter- og videreutdanning er full-finansiert gjennom egenbetaling. Siden Regjeringen legger opp til at man skal kunne blande ordinære og betalende studenter, både i undervisningssammenheng og i forhold til samarbeid om oppgaver, er det nødvendig med et regnskapsmessig skille for å vise at offentlige midler ikke er benyttet til å finansiere etter- og videreutdanningen. Det er imidlertid vanskelig å se for seg hvordan man skal løse dette i praksis da det vil være svært stor andel av kostnadene som er felles. Det fremstår som et mareritt for universiteter og høyskoler å skulle håndtere dette. En mulighet er å opprette dedikerte enheter som tar seg av denne typen utdanninger, men da mister man mulighetene til å hente ut synergieffekter mellom ordinær utdanning og etter- og videreutdanning.