Pensjonsreformen tar seg forhåpentligvis av den fiskale siden av saken ved å gjøre systemet bærekraftig tross at det vil stå langt færre arbeidstakere bak hver pensjonist. Men utover en liten effekt gjennom levealdersjusteringen gjør den ikke det ved å fremskaffe mer arbeidskraft til å utføre arbeidsoppgavene. Vi kan og bør selvsagt prøve å gjøre noe med de altfor mange individene som står helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet. Det har vi imidlertid gjort lenge uten synderlig suksess. Makter vi å skape fortsatt inntektsvekst fremover, er det dessuten grunn til å tro at trenden mot kortere arbeidstid for hver enkelt av oss fortsetter. Noen sterk økning i utførte arbeidstimer fra dem som er eller kommer inn i arbeidsstyrken kan vi nok derfor ikke vente oss.

Et mulig botemiddel er import av arbeidskraft. Det har vi god erfaring med i Norge, spesielt etter at vi ble en del av det felles arbeidsmarkedet i Europa gjennom EØS-avtalen. Svenske baristas og polske håndverkere strømmet til for å dra nytte av vårt høye lønnsnivå og vi fikk bedre og rimeligere tjenester. Dette har endret seg noe det siste tiåret. Norge er ikke så attraktivt lengre, både på grunn av svak krone og på grunn av gunstig økonomisk utvikling i land som nettopp Polen og Sverige. Det er tvilsomt om det blir enklere fremover. Mange europeiske land har en befolkningsutvikling som er enda mer negativ enn den norske. Italias befolkning er for eksempel forventet å synke fra 59 millioner i 2022 til 32 millioner i 2100.

Faktisk er ikke lav fertilitet med svak eller negativ påfølgende befolkningsvekst utelukkende et problem for rike land lengre. Kina er som vanlig det mest spektakulære eksempelet. Befolkningen har allerede nådd toppen og er forventet å falle under 800 millioner i 2100. En del andre øvre middelinntektsland vil ha en lignende utvikling, om enn i mindre skala. Selv om verdens befolkning mest sannsynlig vil fortsette å øke i mange tiår fremover, vil økningen for en stor del komme i Afrika sør for Sahara, som har et helt annet problem: å skaffe gode jobber til den unge befolkningen. «Migrasjonspresset» fra relativt fattige til relativt rike land vil derfor kunne øke.

Presset har lenge vært merkbart i form av migranter som søker seg til Europa og Nord-Amerika fra Latin Amerika, Afrika og Asia, noen av dem som asylsøkere. Mange ender opp i den svarte økonomien. Innvandringen har vært politisk kontroversiell, noe som over tid har medført både en innstramming av innvandringspolitikken og styrket håndheving av den. Norge og EU er en del av dette bildet. Responsen har imidlertid også vært en kilde til politisk konflikt. Det ser ut som vi står overfor en gordisk knute: Vi trenger etter alt å dømme arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS, men likevel er det mange velgere som ikke ønsker dette.

Den amerikanske økonomen Lant Pritchett mener at internasjonal arbeidsformidling kan være analogien til Aleksander den stores sverd fordi den separerer spørsmålet om arbeidstillatelse fra spørsmålet om statsborgerskap. Én viktig årsak til at innvandring er kontroversielt i mange land, særlig når det gjelder personer fra andre kulturer, er jo at historisk sett har innvandrerne fått politiske rettigheter som gir dem innflytelse over utviklingen i mottakerlandet. Hvis hovedregelen er at arbeidstakerne skal returnere til hjemlandet når oppdraget er utført er det grunn til å tro at skepsisen vil bli mindre.

Dette åpner i så fall for en potensiell vinn-vinn situasjon: De enorme globale lønnsforskjellene kan bli mindre og rikere land får tilgang til sårt tiltrengt arbeidskraft. En studie i Economic Journal (Weyl 2018) hevder at landene i Samarbeidsrådet for Gulf-statene «are much more effective at reducing global inequality through migration and remittances on a per capita basis than OECD countries.»

En tilleggsgevinst av regulert roterende arbeidsmigrasjon er at en får slått beina under både menneskesmuglerne som skor seg på illegale migranter og arbeidsgivere i mottakerlandene som utnytter dem som kommer frem tross farene. Da bør en selvsagt legge listen for arbeidstakernes rettigheter høyere enn Gulfstatene, men det kan uansett være en fordel i den forsterkede globale konkurransen om arbeidskraft vi står overfor.

En bekymring ved migrasjon fra fattige til rike land som ofte dukker opp i debatten er at dette medfører «hjerneflukt»; Avsenderlandene mister sårt tiltrengt arbeidskraft med høy kompetanse og sitter igjen med regningen for å ha utdannet emigrantene. Nyere forskning viser at det generelt ikke er grunnlag for denne bekymringen. For eksempel førte en lettelse i USAs visapolitikk til en økning i utdanningen av sykepleiere på Filippinene som var så stor at det også ble flere av dem innenlands (Abarcar og Theoharides 2024). Midlertidig i stedet for permanent migrasjon vil jo dessuten medføre at de fleste migrantene returnerer til hjemlandet før eller senere, og da med internasjonal erfaring i bagasjen. Sannsynligheten for at nivået på humankapitalen der styrkes og ikke svekkes er dermed mye høyere.

Norge har klare svakheter i konkurransen om de aller beste hjernene siden de fleste av fagmiljøene våre er små og språkulempene store. På den andre siden har vi også noen fordeler når det gjelder andre typer arbeidskraft som vi kommer til å trenge i større volum i tiårene som kommer. Det tette samarbeidet mellom myndighetene og arbeidslivsorganisasjonene gjør at vi enkelt kan identifisere våre behov for arbeidskraft og gode matcher mellom arbeidsgivere og arbeidstakere er en fordel for begge parter. Vi kan sørge for at migrantene som kommer ivaretas i henhold til lover og regler. Vårt langvarige og geografisk omfattende bistandsarbeid kan gjøre det enklere å inngå bilaterale avtaler som understøtter roterende arbeidsmigrasjon, om nødvendig med støtte til avsenderlandet slik at potensielle kandidater får utdanning og trening som er relevant for oss. Det vil avhjelpe et annet vanlig problem, at migrantenes humankapital ikke utnyttes fullt ut fordi kvalifikasjonene deres ikke anerkjennes. Forpliktende samarbeid kan på denne måten bidra til å skaffe oss arbeidskraft, redusere våre kostnader knyttet til illegal migrasjon og forsterke effekten av norsk bistand gjennom overføringer fra migranter i Norge til hjemlandene. Arbeidstakerne kan få høyere inntekter, lavere migrasjonskostnader og trygghet i form av legale migrasjonskanaler og ordnede arbeidsforhold. Det er definitivt verdt å forsøke å kutte denne gordiske knuten.