I økonomisk forstand er enhver gave en type bistand. Det gjelder uansett om den kommer i form av kontanter eller varer og tjenester, som en ren overføring eller som et subsidieelement i en lånetransaksjon. Den statistiske definisjonen av offisiell bistand som er vanligst – den som gis av OECDs utviklingskomite (DAC) – er imidlertid strengere. I mange år het det at gaveelementet måtte være på minst 25 prosent relativt til et sjablongmessig «kommersielt lån» med en rente på 10 prosent. Nå er det separate krav for ulike landgrupper og for multilaterale organisasjoner, med ulike tilhørende rentesatser som utgangspunkt.

Dette innebygde slingringsmonnet indikerer at definisjonen av bistand aldri har blitt betraktet som et rent statistisk anliggende. Det har alltid vært politikk involvert i diskusjonene rundet den i DAC, tilsynelatende drevet av gjensidig mistillit. Ingen av medlemslandene ønsker å la noen av de andre slippe unna med å være gratispassasjerer som reelt sett gir mindre enn det kan se ut til ved første øyekast.

De underliggende interne konfliktene om hvem som egentlig bidrar til det felles målet – «økonomisk utvikling og velferd» for de som står på DACs liste over kvalifiserte mottakerland – har også gitt seg utslag i uenighet om hvilke typer støtte som skal regnes med. Noen av de mest kontroversielle har vært dem som medfører utlegg i giverlandene selv. Det gjelder administrasjonskostnader, utgifter til å informere opinionen om globale spørsmål og utviklingspolitikk, kalkulerte kostnader ved å være vertsland for studenter fra mottakerlandene og utgifter til å dekke flyktningers behov det første året de oppholder seg i et giverland.

Den siste kategorien er kanskje den mest kontroversielle. I forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i år var Norsk Folkehjelp «provosert» over at Norge angivelig blir største mottaker av norsk bistand. Regjeringen kuttet da fire milliarder i øvrige poster på bistandsbudsjettet for å finansiere mottak av ukrainske flyktninger. Kilden til kontroversen ligger i definisjonen av bistand. I tillegg til at formålet som nevnt skal være den økonomiske utviklingen og velferden til mottakerlandene, heter det at bistand er overføringer til disse landene samt multilaterale organisasjoner (i parantes bemerket: Kun noen av disse og ikke all støtte til de som er på listen over kvalifiserte multilaterale organisasjoner kan telles med i bistandsstatistikken). Kritikerne kan dermed hevde at siden utgiftene til flyktninger som oppholder seg i giverlandet ikke overføres til opprinnelseslandet, dekkes de ikke av definisjonen. 

På den andre siden er det selvsagt en grunn til at man faktisk kan gjøre det, nemlig at man har kommet frem til et kompromiss i DAC, hvor altså kun ekstrautgiftene det første året kan regnes med. Begrunnelsen er at beskyttelse av flyktninger er en internasjonal forpliktelse for medlemmene i DAC og av en «humanitær karakter.» I det lyset kunne man vel også argumentert for at man kunne gått lengre og regnet all støtte til statsborgere fra mottakerland som oppholder seg i et giverland som bistand. Velferden til et land må jo på en eller annen måte være en funksjon av deres velferd. I nasjonalregnskapet skiller man mellom brutto nasjonalprodukt, som tar utgangspunkt i landet hvor den økonomiske aktiviteten foregår, og brutto nasjonalinntekt, som er basert på statsborgerskap. De fleste økonomer vil nok være enige at det er den sistnevnte størrelsen som i størst grad reflekterer velferdsnivået til «nordmenn» eller «ukrainere.»

En annen form for støtte har aldri vært å regne som utviklingsbistand; militærhjelp. Ved første øyekast virker kanskje det rimelig, men det er vanskelig å få til langsiktig utvikling i konfliktfylte områder og innsatser for fred og forsoning kan telles med i bistandsbudsjettet. Videre sliter giverlandene med det samme problemet som staten har overfor kommunene: Det man på papiret finansierer, er ikke nødvendigvis den eneste aktiviteten som får større bevilgninger. Mottakerne kan redusere sin egen innsats på et felt som får øremerkede midler og i stedet øke den andre steder. Og det finnes faktisk studier som indikerer at mer bistand i henhold til definisjonen bidrar til høyere militærutgifter i mottakerlandene.

Norge gir militær støtte til Ukraina, både i form av utstyr og gjennom finansielle overføringer. I budsjettproposisjonen for 2023 foreslo regjeringen å gi én milliard til dette formålet. Regjeringen indikerte der at den også vil gi to milliarder i utviklingsbistand til Ukraina neste år, noe som ser ut til å samsvare med den nye regionbevilgningen «Ukraina og naboland.» Da regnes ikke utgiftene til flyktningene med, noe som vel kritikerne av praksisen vil si seg enige i. Summerer man all støtte til Ukraina, inkludert utgifter til ukrainske borgere i Norge, blir beløpet altså en god del høyere enn det som overføres til landet. Siden militærhjelp formelt sett ikke kan regnes som utviklingsbistand, kommer størrelsen på den totale støtten til Ukraina helt an på øynene som ser. Samfunnsøkonomisk sett er det imidlertid grunn til å tro at alle monner drar for ukrainerne, uansett om bidraget er innenfor eller utenfor definisjonen av bistand.