Fra 1. august i år ble det foretatt to endringer i maksprisen i barnehagene. Den første endringen var at maksprisen ble redusert fra 3000 kroner til 2000 kroner per måned. Makspris ble innført som en del av barnehageforliket i 2004 og innebar en betydelig reduksjon i barnehageprisene. Dette var begrunnet med å tilgodese barnefamilier og å stimulere arbeidstilbudet. Den andre endringen var at det ble innført geografisk differensiering av maksprisen. I de 189 kommunene i sentralitetssone 5 og 6 etter SSBs klassifisering, heretter omtalt som de minst sentrale kommunene, er maksprisen 1500 kroner per måned. Tema for denne lederen om dette er god distriktspolitikk.

Lavere barnehagepriser gjør det utvilsomt mer attraktivt å bosette seg i en av de minst sentrale kommunene hvor maksprisen reduseres til 1500 kroner per måned. Et mer interessant spørsmål er om det er det mest effektive virkemiddelet. Én ulempe med lavere barnehagepriser er at de opphører når barna begynner på skole. Videre er husholdningene mer mobile når de har barn i barnehagealder enn når barna har begynt på skolen. For å opprettholde bosettingen er derfor avgjørende å beholde familier mens barna er i barnehagealder, eller trekke til seg familier før barna begynner på skole. Med billige barnehager er det en fare for at barnefamilier flytter til mer sentrale deler av landet når barna nærmer seg skolealder. Da er det mer treffsikkert å øke barnetrygden som varer til barna er 18 år. Lærdommen er at insentivene til å bli boende eller flytte til distriktene må være langvarige for å ha effekt.

Det mest alvorlige ankepunktet mot å prioritere de minst sentrale kommunene er at det hindrer utvikling av regionsentre. Agglomerasjonseffekter er et stikkord her. Agglomerasjon eller samlokalisering kan gi gevinster i form av lavere transportkostnader. Videre kan et mer variert arbeidsmarked, som gir større mulighet for jobbskifter, bidra til økt produktivitet ved at sysselsatte tar med seg erfaringer og impulser fra et arbeidssted til det neste. På sikt kan manglende utvikling av attraktive bosteder i distriktene bidra til sentralisering fordi personer som ønsker en mer urban livsstil heller flytter til større byer.

Et eksempel som er mye nevnt i debatten er regionsenteret Gol som har nesten 5000 innbyggere. Gol er plassert i sentralitetssone 4 og maksprisen er derfor 2000 kroner, mens nabokommunene i Buskerud (Nesbyen, Ål og Hemsedal) er plassert i sentralitetssone 5 og har en makspris på 1500 kroner. Isolert sett vil det gjøre Gol mindre attraktiv i konkurransen om barnefamilier. Denne ulempen gjør det vanskeligere for Gol å utvikle seg til et sterkt regionsenter, og kan i verste fall bidra til utflytting fordi unge ønsker et mer urbant liv enn det kommunene i Hallingdal kan tilby.

En forskjell i makspris i barnehage på 500 kroner per måned vil neppe gjøre stor skade, men i statsbudsjettet for 2025 foreslår regjeringen å utvide ordningen med nedskriving av studielån til også å gjelde for de minst sentrale kommunene. Denne ordningen var tidligere forbeholdt kommuner i Nord-Troms og Finnmark, den såkalte tiltakssonen. Videre har lederen i Senterpartiet tatt til orde for at de minst sentrale kommunene skal kunne ha lavere skatter enn kommuner i mer sentrale deler av landet. På sikt er det fare for at en slik politikk vil virke mot sin hensikt fordi den bidrar til å svekke regionsentrene.

Lars-Erik Borge