For mange år siden ringte en journalist til Karen Helene Ulltveit-Moe og ville ha svar på noe hun ikke hadde forsket direkte på. Hun nølte, og etter litt fram og tilbake, sukket journalisten: «Åh, kom igjen da. Hadde jeg spurt en av dine mannlige kollegaer, ville de ha svart for lengst!»

Da fikk han det han ville. Hun ler.

– Det skulle jeg ikke ha på meg! Jeg skulle ikke være noe mer pysete enn de som sitter ved siden av meg.

Da hun begynte på Universitetet i Oslo i 2005, var hun den første kvinnelige professoren i økonomi.

– Nå er det 17 år senere, og hvor mange kvinnelige professorer er det nå? To. Så er det noen i midlertidige stillinger, og så er det en kvinnelig førsteamanuensis. Det sier sitt.

– Hvorfor er det viktig å få med kvinnene?

– Fordi jeg tror at det i de aller fleste yrker er bra med en viss kjønnsbalanse.

Sterke særinteresser

Stemmen er mild og vennlig. Men hun virker litt forknytt, der hun sitter i et møterom ved Ullevål stadion – det er her Blindern-økonomene holder til nå, i påvente av oppussede kontorer ved Universitetet i Oslo.

Senere skal vi forstå to ting: Karen Helene Ulltveit-Moe er lei av å snakke om seg selv. Og hun har fryktelig mye å gjøre for tiden. Disse to tingene gjør at temaet «meg selv» – for henne – oppleves irrelevant.

Det er jo så mye annet som er viktig. Lakseskatt, for eksempel. I 2019 foreslo Havbruksskatteutvalget, som hun ledet, en overskuddsbasert grunnrenteskatt for laksenæringen på 40 prosent.

– Særinteressene er veldig sterke. De driver ikke bare en lobbykamp, men også en mer forfinet kampanje som gjør at resonnementet sildrer gjennom i ulike medieoppslag. De har mye tid og mange kommunikasjonsrådgivere.

I september i år ble det likevel klart at Regjeringen går inn for omtrent akkurat det utvalget foreslo, unntatt et bunnfradrag som skjermer små, lokale oppdrettere.

Ikke forgjeves

– Jeg ble veldig glad. Det føltes som om alt arbeidet ikke var forgjeves likevel. Aller viktigst er det at jeg mener at dette er en prinsipielt viktig skatt, fordi fellesskapet får ta del i den avkastningen havbruksnæringen får når de bruker våre felles naturressurser. Derfor er det bra Regjeringen foreslår det.

– Hvor mye av det er din fortjeneste, tror du?

– Det er jeg ikke den rette til å uttale meg om.

Ulltveit-Moe ville foretrukket en ordning uten et bunnfradrag, men hun poengterer at «politikk er det muliges kunst». Regjeringens forslag med å ta utgangspunkt i en såkalt normpris for laksen heller enn faktisk pris, er godt, mener hun.

– Det trengs en normpris fordi de store aktørene i denne næringen i stor grad selger til seg selv. Uten en normpris, vil vi kunne få en fullstendig uthuling av skattegrunnlaget.

Tanken bak en normpris er nettopp dette: å unngå at selskaper som eier store deler av verdikjeden betaler en lav internpris for fisken og dermed senker skattegrunnlaget. En normpris er en offentlig tilgjengelig referansepris, som Nasdaq-prisen, som er regnet ut basert på prisen i markedet.

Problemet med Nasdaq-prisen er imidlertid at den legger til grunn at all fisken er av høy kvalitet. Slik er det ikke i praksis, og forslaget har derfor fått kritikk.

– Hvordan normprisen skal utformes, kan vi diskutere. En høringsprosess vil åpne for innspill, sier Ulltveit-Moe.

Ble dyttet fram

At hun skulle bli økonom, var det ingen automatikk i. Hun ble født inn i en familie der både mor, far, bestefar og onkel var jurister, senere også broren, fettere og kusiner. De bodde på Montebello i Oslo.

– Jeg hadde ikke noen klar tanke om at økonomi var kjempespennende. Jeg tror først og fremst jeg valgte ikke å bli jurist.

I magasinet Apollon skildret hun den videregående skolen hun skulle gått på som et «pappagutthøl» som det, på den tiden, ville vært pyton for henne å komme til. Hun var skoleflink, skikkelig og ukul, ifølge egne beskrivelser.

I stedet ble det handelsgym og siviløkonom-studier i Tyskland. Der møtte hun økonomiprofessoren Victor Norman, som senere skulle bli statsråd i Kjell Magne Bondeviks andre regjering. Da hun flyttet hjem til Norge etter fem år, var det Norman hun kontaktet.

– Jeg var veldig heldig. Jeg traff flinke mennesker som ville meg godt. Victor Norman var en av dem som ønsket å rekruttere kvinner til økonomifaget, og han var opptatt av å få meg med der det var mulig. Han dyttet meg både ut i verden og framover.

Norman hjalp henne inn på et forskningsprosjekt på Norges handelshøyskole, der han jobbet. Hun tok doktorgrad på temaene internasjonal handel og internasjonal økonomi, noe som skulle bli førende for forskningen hennes videre.

En verden i endring

Ulltveit-Moe har en CV på elleve sider. Hun har sittet i utallige styrer og utvalg og ledet flere av dem. I dag sitter hun i Hovedstyret i Norges Bank.

– Hvor kommer engasjementet fra?

– Jeg synes det er morsomt! Vi ønsker alle at livet skal være meningsfullt. Selv synes jeg at min hovedstilling er meningsfull, men den gir også en plattform til å få være med på mange andre spennende ting.

Hun liker å lære. Det gjorde hun også da hun som ung forsker ble kjent med Sofie Mathiassen, politisk redaktør i Dagens Næringsliv. De gjorde en avtale om at Ulltveit-Moe skulle skrive kronikker og få tilbakemelding på det hun leverte.

– De første årene var alt bare rødt. Strukturen var feil, det meste var galt. I dag mestrer jeg det mye bedre.

I forskningen har hun jobbet mye med internasjonale forhold og hvilken virkning de har på norsk næringsliv og utformingen av økonomisk politikk.

– Mitt spesialfelt er internasjonal handel. Der har ting endret seg veldig. Da jeg begynte å forske, gikk trenden i retning av en mer og mer integrert verden med handelsavtaler. Verden ble stadig mindre. Handelspolitiske konflikter og strategisk bruk av handelspolitikk var nesten forsvunnet ut av pensum.

Velstanden står på spill

Nå er verden mer urolig, og det påvirker økonomien, påpeker hun.

– Se på alle handelshindringene Donald Trump lanserte mot Kina og det som har kommet i etterkant overfor Kina fra USA. Det er mye snakk om å ta virksomheter tilbake til hjemlandet. Verden endrer seg.

Tanken er at handel over landegrensene gir bedre ressursutnyttelse, men det krever at alle må følge et sett av spilleregler og at vi lever i fred og fordragelighet, ifølge Ulltveit-Moe.

– Hva står på spill nå?

– Fra et økonomisk perspektiv: redusert velstand. Fra et politisk perspektiv: mye annet.

I august skrev hun en kronikk i Dagens Næringsliv som hadde tittelen «Adjø, solidaritet». Her kritiserte hun nordmenn for å gi mest oppmerksomhet til egne strømregninger når Europa stod i en energikrise. Hun tok blant annet til orde for energieffektivisering her hjemme.

– Når vi får så enorme olje- og gassinntekter som vi gjør, har vi et særskilt ansvar overfor våre naboland. Nå reforhandler vi EØS-avtalen; der handler det også om hvilket bidrag vi skal gi til Europa. Vi må være på den generøse siden.

Hun mener at det er flere grunner til å bry seg om naboene sine.

– For det første er det det rent humanitære. For det andre tror jeg at det er økonomisk viktig også på lang sikt å ha gode naboer. For det tredje er det rettferdighet: Hadde det ikke vært for Europa, ville vi ikke hatt samme vaksinetilgang under pandemien. Det må gå begge veier.

Tøft å være kvinne

Vi har flyttet oss fra møterommet til et bakeri bortenfor Økonomisk institutts lokaler. Brannalarmen gikk nemlig, og alle måtte ut. Ulltveit-Moe ville først ikke. Men hun ga seg da hun skjønte at det faktisk var røykutvikling et sted.

En kaffe på bakeriet er da heller ikke så verst. Inn døren kommer dessuten en av hennes svært få unge kvinnelige kollegaer. Ulltveit-Moe lyser opp og introduserer henne. Utover i intervjuet har hun åpnet opp, forteller mer, ler mer. Og når vi kommer inn på temaet kjønn, ruller ordene ut.

– Jeg var opptatt av likestilling for 25 år siden, og jeg er fortsatt opptatt av det, oppsummerer hun.

– De som er unge kvinner i akademia i dag, har det enda tøffere enn jeg hadde det. Det er et veldig press på å levere artikler på høyt nivå og i stort omfang, og det skal typisk skje i en periode av livet der man skal få barn, hvis man ønsker barn.

Da hun ble mor for første gang, hadde hun levert doktoravhandlingen bare en uke tidligere. Da hun kom tilbake på jobb etter noen måneder, opplevde hun det som om verden holdt på å løpe fra henne.

– Jeg tok en avgjørelse: Enten måtte jeg legge inn et par ekstragir og komme på nivå med de andre igjen, eller så måtte jeg gjøre noe annet. Jeg jobbet veldig mye. Gutten min la seg før alle de andre barna i gaten, slik at jeg kunne arbeide om kvelden. Mine barn har alltid hatt harde leggetider.

En gave til seg selv

Barn nummer to fikk hun i sitt ekteskap nummer to, med næringslivsmannen Jens Ulltveit-Moe, som hun fortsatt er gift med.

– Datteren min var litt som en gave til meg selv fordi jeg ble professor. Jeg hadde levert arbeidene mine til vurdering og visste at jeg høyst sannsynlig kunne få det professoratet. Nå kan jeg ha nummer to, tenkte jeg.

Det er lenge siden nå. Datteren går på videregående, og når hun i løpet av intervjuet ringer moren, tar Ulltveit-Moe telefonen raskt og diskret. Klokka er fem på fire, kontorer er i ferd med å stenge og datteren trenger et råd. «Du har fem minutter. Bruk dem,» er morens oppfordring.

– Er det noe jeg angrer på, er det at jeg ikke fikk flere barn.

– Men det gikk jo ikke?

– Nei, der og da var jeg rett og slett for sliten.

Dytter andre

Kollegaer av Ulltveit-Moe beskriver henne som utålmodig, engasjert, en positiv drivkraft. En som brenner for å gjøre studiet og instituttet bedre.

Hun gjør også det hun kan for å dytte andre fram.

– Hvor god jeg er, vet jeg ikke. Men jeg prøver, der jeg har en innflytelse, å dytte.

Det gjelder særlig unge, både kvinner og menn. Men hun er ekstra bevisst på kvinnene, forteller hun.

– Det handler om å inkludere, synliggjøre eller gi råd.

– Hvilke råd gir du til de unge kvinnene?

– Ett råd er å være streng på hva man sier ja til. Fordi vi tilhører en profesjon med kvinnemangel, og fordi det er regler for kjønnsbalanse i alle mulige komiteer og utvalg, får kvinner mange henvendelser. Men hvis de sier ja til alt, ender det ofte med at de ikke får forsket nok.

– Kan du selv senke skuldrene litt nå?

– Nei, jeg føler fortsatt et press. Hvis du ikke forsker nok, oppfattes du ikke som relevant. Men jeg har en fast jobb å gå til, i motsetning til mange av de som er unge.

Den lokale Tante Sofie

Når hun snakker med unge kvinner, kan hun også finne på å fortelle historien om journalisten som ringte henne den gangen for lenge siden og fikk henne til å våge seg litt utpå.

– Jeg tror kvinner tenderer til å være litt mer forsiktige. Vi kan våge mer. Jeg har lært mye av å jobbe sammen med menn i 30 år.

– Tror du at de har lært noe av deg?

Spontan latter.

– Nei, det tror jeg ikke nødvendigvis. Jeg tenker på meg selv som den litt lokale Tante Sofie. Jeg er opptatt av orden, struktur … Og nå når vi sitter i åpent landskap, synes jeg det er hyggelig å ha mennesker rundt meg, men vi må være stille.

Det ble litt mye prating i starten. Da opplyste hun en kollega om at hun ikke syntes det fungerte så godt.

– Hvordan ble det mottatt?

– Det synes jeg ble mottatt veldig bra! Det er stillere i lokalene nå.

Ikke urokkelig

Karen Helene Ulltveit-Moe liker å være forsker, kaller yrket et eldorado for den som er opptatt av kunnskap. Titt og ofte møter hun folk som er uenige med henne, enten det er i Dagsnytt 18, podkaster eller avisspaltene.

– Det er morsomt å bryne meningene sine på andre. Jeg kan være litt …

Hun lukker øynene.

– Når jeg mener noe, kan jeg ha sterke følelser rundt de meningene.

– Hender det at du skifter mening?

– Ja. «When facts change, I change my mind». Er det ikke Keynes som har sagt det?

Hun tar fram mobilen for å sjekke.

– Det er et av mine favorittutsagn. Det er Keynes som normalt har blitt sitert på det, men jeg er usikker på om det var han som sa det først. Jeg synes det er en god setning uansett. Selv kan jeg godt la meg overbevise av andre, men det kommer an på om jeg synes de har gode argumenter. Jeg kan være ganske sta.