Fra 1980 til 2020 har andelen uføretrygdede i Norge nesten doblet seg, og utgjør nå rundt ti prosent av befolkningen i arbeidsfør alder (SSB). I 2019 passerte utgiftene til uføretrygd 100 milliarder kroner, tilsvarende omtrent 7 prosent av utgiftene på samme års statsbudsjett. Utviklingen gjennom de siste 40 årene innebærer at flere barn enn før vokser opp med foreldre på trygd, noe som reiser spørsmålet om disse barna påvirkes av foreldrenes trygdeopptak. 

Det er godt kjent at noen kjennetegn som kan påvirke trygdeopptak kan gå i arv fra foreldre til barn. Dette gjelder for eksempel helse og inntekt/inntektspotensial. Det er mindre åpenbart om foreldrenes trygdeopptak i seg selv påvirker sannsynligheten for at barna blir trygdet gjennom en såkalt «velferdskultur» i familien. Velferdskulturer kan for eksempel oppstå som følge av redusert stigma assosiert med trygdeopptak blant barn av trygdede foreldre. En annen mulighet er at barn av trygdemottakere har mer informasjon om trygdesystemet, eller tilsvarende mindre informasjon om arbeidslivet, sammenlignet med barn av ikke-trygdede foreldre. 

Det finnes relativt lite forskning på dette området. Én grunn til det, er utfordringen med å skille en kausal effekt av foreldres trygdeopptak fra andre kjennetegn som kan gå i arv fra foreldre til barn. Men det er også eksempler der forskere har funnet kreative måter å løse denne utfordringen på. Én av disse er en artikkel av Dahl, Kostøl og Mogstad fra 2014, der forfatterne studerer barn av foreldre som i utgangspunktet har fått avslag på uføretrygdsøknaden sin, og som anker saken til trygderetten. Forfatterne finner at barn av foreldre som i trygderetten blir innvilget trygd, som et resultat av at de tilfeldigvis møter en «snill» dommer, har rundt elleve prosentpoeng høyere sannsynlighet for selv å bli uføretrygdet i løpet av de påfølgende ti årene enn barn av foreldre som får avslag i trygderetten som følge av at de møter en «streng» dommer. En fersk studie basert på tall fra Nederland finner en liknende effekt blant barn av foreldre som opplevde en innstramning i generøsitet på ytelse, eller strengere inngangskriterier til uføretrygd (Dahl og Gielen, 2021). Forfatterne bak denne studien finner at barn av foreldre, som på grunn av endringer i systemet ikke mottar uføretrygd, har om lag ni prosentpoeng lavere sannsynlighet for å bli trygdet selv enn dersom de hadde hatt foreldre på uføretrygd.¹

Felles for disse studiene er at de ser på barn av en helt spesiell gruppe av trygdemottakere, nemlig foreldre på «marginen» av trygdeopptak. Dette er en gruppe av foreldre som ville mottatt trygd dersom de skulle møte et generøst trygdesystem, eller et trygdesystem der kriteriene for å kvalifisere for trygd er generøse. De ville derimot ikke motta trygd dersom de skulle møte et mindre generøst trygdesystem. Dette vil også være de gruppene av trygdede som påvirkes av ulike reformer som strammer inn innvilgelseskriteriene for trygdemottak. Det bør dermed være mulig å redusere de svært høye smitteeffektene til barn ved å stramme inn innvilgelseskriteriene, slik at disse gruppene av foreldrene ikke blir trygdet i utgangspunktet. 

I hvor stor grad forskjellige innstramninger av trygdesystemet vil fjerne problemet med smitteeffekter avhenger av i hvor stor grad funnene fra studiene av marginale smittemottakerne er representative for hele gruppen av trygdemottakere. For dersom det finnes smitteeffekter også til barn av trygdemottakere som i et mye mindre omfattende trygdesystem fortsatt vil motta trygd, vil vi ikke få redusert disse ved å gjøre moderate innstramninger i trygdesystemet. Dersom det er betydelige smitteeffekter til barn av «gjennomsnittlige» trygdemottakere, kan det være gunstig å innføre tiltak direkte rettet mot barna, for eksempel støtte til utdanning eller opplæring som kan gi dem en sterkere tilknytning til arbeidsmarkedet. Men før vi kan utforme, eller i det hele tatt bør foreslå, en slik politikk, trenger vi kunnskap om størrelsen på smitteeffekten til barn av bredere grupper av trygdemottakere.²

De Haan og Schreiner (2018) studerer smitteeffekten til barn av den gjennomsnittlige trygdemottaker. Ved å pålegge noen (i våre øyne) relativt lite kontroversielle antakelser, er vi i stand til å identifisere et informativt intervall omkring denne effekten. Forutsetningene er motivert ut ifra observerte forskjeller mellom gruppene av trygdede og ikke trygdede foreldre, og dreier seg om fortegnet på forskjellen mellom sannsynligheten for å bli trygdet for barn av foreldre som mottar trygd og barn som ikke mottar trygd i to hypotetiske situasjoner. Siden sannsynlighetene vi rangerer er betinget på et hypotetisk trygdemottak blant foreldrene, er de uobserverte. I den ene hypotetiske situasjonen tenker vi oss at alle foreldre mottar trygd; i den andre at ingen gjør det. I begge situasjonene, skal barn av de foreldre, som i vårt materiale er på trygd, ha minst like stor sannsynlighet for å bli trygdet som barn av foreldre som i vårt materiale ikke er på trygd. 

Også de følgende antakelsene vi gjør innebærer å rangere gjennomsnittlige betingede sannsynlighet for trygdemottak for to grupper av barn, der gruppene er inndelt etter foreldres trygdemottak i vårt materiale, mens sannsynlighetene er betinget på trygdemottaket til foreldrene i de hypotetiske situasjonene. Vi antar at barn som vokser opp i et område med høy arbeidsledighet, i gjennomsnitt ikke har lavere sannsynlighet for å bli trygdet enn barn som vokser opp i et område med lav ledighet. Vi gjør også en tilsvarende antakelse for barn av høyt versus lavt utdannede foreldre: barn av lavt utdannede foreldre antas i gjennomsnitt ikke å ha lavere sannsynlighet for å bli trygdet enn barn av høyt utdannede foreldre. Til slutt kombinerer vi de to sistnevnte antakelsene og forutsetter at barn av lavt utdannede foreldre, som vokser opp i et område med høy arbeidsledighet, i gjennomsnitt ikke har lavere sannsynlighet for å bli trygdet enn barn av lavt utdannede foreldre, som vokser opp i et område med lav arbeidsledighet. 

Vi anvender disse antakelsene i en analyse av norske registerdata for mottak av uføretrygd blant foreldre og barn i årene 1993–2014. Vi finner at foreldres opptak av uføretrygd øker sannsynligheten for at barna blir uføretrygdet med maksimalt 2,7 prosentpoeng. Dette betyr at de svært store smitteeffektene som er funnet for gruppen av foreldre på marginen av trygdemottak ikke ser ut til å gjelde for barn av den gjennomsnittlige trygdemottaker. Dette har flere politikkimplikasjoner. For det første betyr det at det kanskje ikke er behov for like sterke tiltak rettet mot disse barna som det som hadde vært tilfellet dersom smitteeffekten blant barn av den gjennomsnittlige uføretrygdede var like høy som blant foreldre på marginen av uføretrygdemottak. For det andre innebærer funnet vårt at en betydelig andel av den observerte korrelasjonen mellom foreldres og barns trygdemottak ikke skyldes en smitteeffekt av trygdeopptaket, men andre faktorer knyttet til for eksempel helse eller inntektspotensial. Det kan tale for å arbeide mer med å finne måter å redusere korrelasjonen i dårlig helse og lav inntekt mellom generasjoner. Samtidig er ikke en effekt på (opp til) 2,7 prosentpoeng ubetydelig, og det kan dermed være viktig også å studere mekanismene bak en slik mulig smitteeffekt grundigere.

Fotnoter:

1. Dahl og Gielen studerer både effekten av at foreldre opplever reduserte uføretrygd-utbetalinger (intensiv margin) og effekten av at de blir fullstendig skjøvet ut av trygdemottak (ekstensiv margin) på sannsynlig­heten for at barna blir uføretrygdet. Vi må dermed gjøre noen antakelser for å finne et estimat på sistnevnte effekt i isolasjon. Hvordan vi går frem for å gjøre dette er beskrevet i De Haan og Schreiner (2018). ↩︎
2. Det finnes én studie til på norske data som sammenlikner opptak av uføretrygd mellom søsken som i varierende grad har vært eksponert for trygdebruk blant foreldrene i løpet av barndommen (Bratberg, Nilsen og Vaage, 2014). De finner at jo yngre barna er når far blir uføretrygdet, desto mer sannsynlighet er det at barnet selv blir uføretrygdet. Denne studien estimerer en kombinert effekt av varighet av eksponering til foreldre på trygd, samt barnets alder ved eksponering. Samtidig er denne kombinerte ­effekten estimert for barn av foreldre som begynner å motta uføretrygd før de har fått siste barn, og det er ikke opplagt at effekten er den samme som den gjennomsnittlige effekten blant barn av alle uføretrygdemottakere. ↩︎