Ole Hagen – Økonomen med sine meningers mot¹

1. Sammendrag

Ole Hagen (1921-1994) ble født i Oslo. Han ble cand. oecon. i 1946, cand. jur. i 1954 og i 1962 ble han ansatt som førsteamanuensis ved NHH. Der møter han Karl Henrik Borch. Hans forskning var basert på nytteforventningsteorien. Hagens forskning, relatert til Allais-paradokset, falt ikke i god jord. Borch hevdet denne forskningen var søppel.

Motsetningen ble så sterk at Hagen valgte å gå av i 1964. I fem år holdt han forelesninger og forsket i utlandet. Han tok kontakt med Maurice Allais, og dette utviklet seg til samarbeid og vennskap.

I 1969 kom Hagen tilbake. Striden med Borch blusset opp. Hagen søkte et professorat. Det er uforståelig at Borch kunne bli oppnevnt i vurderingskommisjonen. Hans vurdering av Hagen er sterkt negativ. Publiseringer som ble rost i tidligere vurderinger blir nå sterkt kritisert. Han kommer også med en uttalelse som Hagen oppfatter som en beskyldning om plagiat. Hagen blir ikke funnet kvalifisert, men flertallet innstiller på et professorstipend. Borch er uenig og skriver at Hagen mangler matematisk kunnskap og bør reorientere forskningen sin i en mindre teoretisk retning.

Hagen reagerte kraftig og konflikten eskalerte. Borch hevdet at Hagen burde søke kunnskap hos sine bedre kvalifiserte elever. Hagen ønsket at ledelsen skulle gripe inn. Dette skjedde ikke. I 1973 takket han ja til en stilling ved Handelshøyskolen BI i Oslo. I 1975 ble han utnevnt til professor.

Ved BI tok Hagen initiativ til flere økonomiske konferanser og utvidet sitt samarbeid med Allais. I 1979 redigerte de en bok som samlet tilhengere og kritikere av teorien om nytteforventninger. Da Allais mottok den svenske Riksbankens pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel i 1988, ble Hagen invitert til Stockholm.

Hagen ble en internasjonalt fremtredende skikkelse innen nytteteori. Tvisten mellom ham og Borch var ikke en tvist med NHH. Det skal imidlertid sies at NHH ikke klarte å sikre at uenigheten skjedde innenfor en akademisk ramme. Dette er det gode grunner til å ta lærdom av.

2. Formål

Dette er en historie som spesielt akademia bør lære av. Det er en historie om hvordan en økonom som var tro mot sin forsking følte seg tvunget ut av Norges Handelshøyskole. Rektoratet klarte ikke å sikre at en faglig uenighet mellom to ansatte holdt seg innenfor en akademisk ramme.

3. Bakgrunn

I 1988 mottok den franske økonomen Maurice Allais Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel (Nobelprisen i økonomi) for anerkjennelse av den forskning han, gjennom et langt liv, hadde drevet med innen markedsteori og effektiv ressursbruk. Komiteen bemerket også at Allais hadde gjort enestående, og ofte svært original innsats på mange andre felt. Utenom en smalere krets av økonomer er han kanskje blitt mest kjent for sitt bidrag til nytteteorien, hvor han oppdaget og løste et paradoks,det såkalte Allais-paradokset, om hvordan menneskene oppførte seg når de skulle velge mellom ulike grader av risiko. Med dette har han vist at mange empirisk realistiske beslutninger under risiko og usikkerhet kommer i konflikt med den i mer enn førti år aksepterte teorien for å maksimere forventet nytte. Den heder som ble vist Allais smittet også over på den norske økonomen Ole Hagen. Allais og Hagen hadde i mange år samarbeidet, og det var også grunnen til at han valgte ut Hagen som en av de få nære medarbeiderne nobelprisvinnerne fikk anledning til å ta med seg til prisutdelingen. Dette førte til at flere begynte å se på det arbeid Hagen hadde utført med andre øyne. Hvem var denne Ole Hagen og hva hadde han bidradd med?

4. Karriere

Ole Torgil Røst Hagen ble født i Oslo i 1921. Etter eksamen artium begynte han i 1941 som student på sosial-økonomistudiet ved Universitetet i Oslo. Han ble ved siden av studiene umiddelbart engasjert i etterretningsarbeid for motstandsbevegelsen. Dette medførte at han høsten 1943 ble arrestert og havnet på Grini.² Da freden kom ble han satt fri 8. mai 1945, sammen med de andre Grinifangene. Han var også med på Grinifangenes parade gjennom Oslos gater. Han gjenopptok umiddelbart sine sosialøkonomistudier, og i 1946 tok han sosialøkonomisk embetseksamen med laudabelt resultat.

Etter avlagt eksamen gikk han ut i arbeidslivet, men fortsatte som juridisk student, og i 1954 tok han juridiske embetseksamen, også denne med laudabelt resultat. Samme år leverte han inn til Sosialøkonomisk Samfunn en prisoppgave til vurdering for et diplom, (Hagen 1957). I 1947-48 var han sekretær i Prisdirektoratet. Her arbeidet han med prisreguleringer og kostnadsanalyser av blant annet biltransport. De neste årene var han skatterevisor på Skatteinspektørkontoret i Oslo. I 1949-50 var han distriktssjef i Norske Kollektive Pensjonskasse. Deretter igjen i fem år skatterevisor for Akershus Skatteinspektørkontor. På skatteinspektørkontorene arbeidet han med revisjon av bedriftsregnskaper. I disse årene var han også timelærer ved Oslo Handelsgymnas, Universitetet i Oslo og Bedriftsøkonomisk Institutt.

I 1955 flyttet familien til Volda hvor han i årene 1955-57 var overlærer ved Volda Handelsgymnas. Deretter tilbake til Oslo hvor han igjen i en kort periode var skatterevisor. Han var så i 5 år dosent i bedrifts- og samfunnsøkonomi ved Sjøkrigsskolen. Først tre år i Oslo, men da Sjøkrigsskolen flyttet til Bergen i 1960, flyttet hele familien dit. I sistnevnte stilling underviste han intendanturoffiserer, og siden stillingen var nyopprettet hadde han også ansvaret for utformingen av fagområdet han som dosent hadde ansvar for.

Våren 1962 søker Ole Hagen en utlyst stilling ved Norges Handelshøyskole (NHH).

5.Hagens forskningsgrunnlag

Den prisoppgaven som Hagen allerede i 1954 leverte inn til Sosialøkonomisk Samfunn forklarer mye av retningen og innholdet på hans senere forskning. Prisoppgaven hadde tittelen Avskrivningsskalaen som uttrykk for desinvesteringens tidsform. Den tar opp problemene med å bestemme den økonomiske levetid for varige produksjonsmidler og å fordele avskrivningene over tid, slik at de totale kostnadene pr. år blir konstant. Videre inneholder den en kritikk av den svenske teknologi-direktøren og vitenskapsmannen Karl Ragnar Liljeblads (1885-1967) teori for avskrivninger. Ifølge Hagen gir hans kritikk uttrykk for den betydning han tillegger Liljeblads arbeid og «er et beskjedent forsøk på videre framstøt på samme veg», (Hagen 1957, 21).

Vurderingskomiteen som besto av Frøystein Wedervang³ og Kjeld Erling Greftegreff⁴ gav prisoppgaven en varm anbefaling og skrev at den var grundig og tydet på en utpreget logisk analyseevne, og «synes det meget berettiget å tildele avhandlingen Sosialøkonomisk Samfunns diplom», (Hagen 1957,78). ⁵Hagens avhandling, og de første artiklene relatert til denne, gav ham opprykk til førsteamanuensis i 1962. Det staket også ut veien for hans videre forskning, nemlig at det var viktig å være kritisk til aksepterte teorier.

Hagen hadde lært fra sine sosialøkonomiske og juridiske studier at i akademia var det en uskreven lov om at motargumenter mot gjeldende teorier skaper økt kunnskap og innsikt. Dette fører til utvikling av nye teorier som er bedre egnet til å forklare økonomiske sammenhenger. Det er derfor viktig å være kritisk til etablerte teorier. Det var med slike kritiske analyser at vitenskapene ville utvikle seg, og det var med slik forskning Hagen ønsket å bidra.

Komitéene som vurderte Hagen kvalifisert for dosentur i 1965 og 1968, sier også at hans første avhandling sammen med artiklene Studier i desinvestering, depresiering og replassering fra 1962 og Renteberegning i enkle investeringsanalyserfra 1963, viser både originalitet og store kritiske og analytiske evner. Imidlertid kunne Hagens avhandling være vanskelige å lese og kunne gi inntrykk av ikke å være tilstrekkelig utdypet. De nevnte artiklene viste imidlertid interesse for å gi resultatene en publiserbar form og for metodisk å teste resultatene. Samlet holdt avhandlingen og artiklene doktorgradsnivå.

6. Allais-paradokset

Ole Hagen hadde i de årene han var tilsatt ved Volda Handelsgymnas og Sjøkrigsskolen lest seg opp på den faglige utvikling som hadde funnet sted innen de bedrifts- og samfunnsøkonomiske fagene. Den kritiske holdningen til gjeldende teorier som han hadde gitt uttrykk for i sin første avhandling, hadde han beholdt og videreutviklet.

Allerede på midten av 50-tallet hadde Ole Hagen blitt i tvil om teorien for beslutninger under usikkerhet var riktig. Denne teorien bygget på nytteforventningsteoremet som ble formulert av John von Neumann og Oskar Morgenstern i boken Theory of Games and Economic Behaviour fra 1944. Teorien ble ansett som en banebrytende matematisk teori om økonomisk og sosial organisering, basert på en teori om strategispill. Den sier at preferanserelasjoner mellom et endelig antall utfall kan uttrykkes gjennom forventet nytte.

Professor Agnar Sandmo (1938-2019) skrev i 2018 at ideen om maksimering av forventet nytte som et kriterium for rasjonell adferd hadde vært akseptert av mange økonomer gjennom tidene, men at von Neumann og Morgenstern var de første som utledet dette som et teorem som fulgte når man aksepterte et sett av aksiomer for rasjonell adferd. Teoremet sier at en rasjonell aktør som skal velge mellom ulike usikre alternativer, vil velge det som gir høyest forventet nytte. Hvis vi i tillegg forutsetter at aktøren har risikoaversjon, dvs. motvilje mot å ta risiko, betyr det at han godt kan velge et alternativ som gir lavere forventet inntekt dersom dette alternativet gir mindre risiko. Det er nettopp dette som skjer i forsikring, der aktøren betaler for at forsikringsselskapet skal overta en risiko som aktøren ellers måtte bære selv, (Sandmo 2018, 54).

Teorien ble av mange oppfattet som banebrytende og endelig. Den ville stå seg for all framtid. Imidlertid kom der i 1953 sterk kritikk av teorien i en artikkel Le Comportement de l’Homme Rationnel devant le Risque: Critique des Postulats et Axiomes de l’Ecole Américaine (The behaviour of the rational man in the face of risk – critic of the postulates and axioms of the American school) i tidsskriftet Econometrica, av den franske fysikeren og økonomen Maurice Allais (1911-2010). Artikkelen tok for seg oppførselen til den rasjonelle mann i møte med risiko og inneholdt en kritikk av postulatene og aksiomene til den amerikanske skolen, (Allais 1953, 543-546). Siden artikkelen var skrevet på fransk begrenset det i stor grad spredningen av innholdet.

Hagen var imidlertid språkkyndig og fattet stor interesse for den kritikk Allais hadde kommet med mot den gjeldende forventet nytteteorien. Allais hadde påvist at menneskene i mange tilfeller systematisk ikke oppførte seg i henhold til den etablerte teori. Dette har blitt kalt Allais-paradokset. Den vanligste forklaringen på dette paradokset er at menneskene når de står overfor valg kan foretrekke sikkerhet fremfor et risikofylt alternativ selv om dette strider mot det forventede nytteaksiomet. Allais mente at nytteforventnings-hypotesen impliserer for sterke restriksjoner på beslutningstakerens adferd, enten hypotesen betraktes som beskrivende eller normativ. Beslutningstakerne foretar faktiske valg i strid med teorien, og det er ikke noe irrasjonelt i slik adferd. Selve sikkerhetseffekten ble popularisert av Daniel Kahneman og Amos Tversky (1979) i en artikkel i Econometrica og diskutert av Peter P. Wakker (2010) i boken Prospect Theory: For Risk and Ambiguity. En interessant framstilling av striden om det som er blitt kalt Allais paradoxet er også gitt i en artikkel av Floris Heukelom, (Heukelom 2015, 147-169). En beskrivelse av hvordan betydningsfulle økonomer har strevet med å løse spørsmålet om målbarbarheten av nytten fra 1880 tallet til 1970 tallet er på en framragende måte beskrevet i Ivan Moscatis bok From the Margianl Revolution to Behavioral Economics fra 2019.

Det bør nevnes at artikkelen til Allais fra 1953 ble redigert, utvidet, oversatt til engelsk og publisert 25 år senere med tittelen The Foundations of a Positive Theory of Choice Involving Risk and a Criticism of the Postulates and Axioms of the American School with Allais’ Rejoinder, i en bok redigert av Allais and Hagen (1979, 27-145) kalt Expected Utility Hypotheses and the Allais Paradox. Contemporary Discussions of Decisions under Uncertainty with Allais’ Rejoinder.

Det må sikkert også ha fasinert Hagen at Allais hadde hatt problemer med å få artikkelen antatt. Det var først etter mye om og men, og med en redaksjonell «ansvars-fraskrivelse» signert R.F. (Ragnar Frisch) at artikkelen ble publisert. I en redaktørnote skriver Frisch: «The problem discussed in Professor Allais’ paper is of an extremely subtle sort and it seems difficult to reach a general agreement on the main point of the issue. I had a vivid impression of these difficulties at the Paris colloquium in May 1952. One evening when a small number of the prominent contributors to this field of study found themselves gathered around a table under the most pleasant external circumstances, it even proved to be quite a bit of a task to clear up in a satisfactory way misunderstandings in the course of the conversation. The version of Professor Allais’ paper, which is now published in ECONOMETRICA has emerged after many informal exchanges of views including work done by the editorial referees to be gained by a continuation of such procedures. This paper is therefore now published as it stands on the author’s responsibility. The editor is convinced that the paper will be a most valuable means of preventing inbreeding of thoughts in this important field”, Frisch (1953, 503).

Dette førte i hvert fall til at Hagen begynte sitt arbeid med kritikk av det som ble akseptert som sannhet innen den økonomiske nytteteorien. Han hevdet, som Allais, å kunne påvise at menneskene i mange tilfeller ikke oppførte seg i henhold til det som ble ansett som etablert teori.

7. Ole Hagen ansatt ved NHH- Der møter han Karl Borch

Sommeren 1962 ble Ole Hagen ansatt som amanuensis på Norges Handelshøyskole (NHH). Men da han tiltrådte på høsten dette året fikk han etter en svært god bedømming opprykk til førsteamanuensis.⁶

Ved høyskolen møtte han bestyreren av Forsikringsinstituttet Karl Henrik Borch.⁷ Borch var blitt ansatt ved høyskolen i 1959 som forsknings-stipendiat og bestyrer av Forsikringsinstituttet. Han ble dr. philos. ved Universitetet i Oslo i 1962 og utnevnt til professor i forsikringsøkonomi ved høyskolen i 1963. Sandmo skriver at Borch på den tid ble sett på som den kommende store stjernen og at han betydde mye i arbeidet med å gjøre høyskolen til en anerkjent forskningsinstitusjon, men at han som økonom var langt på vei selvlært og at han hadde store huller i sine faglige kunnskaper, «som av og til kunne virke ganske paradoksale», (Sandmo 2018, 56-57). Nytteforventningsteoremet var en av bærebjelkene i den økonomiske teori Borchs brukte i mye av sin forskning.

Da Hagen gav uttrykk for sin forskningsinteresse og at han blant annet drev med forskning knyttet til Allais-paradokset skjønte han med en gang at dette ikke falt i god jord. Det oppsto derfor store motsetninger mellom dem. Det går mange rykter og udokumenterte historier om Borchs behandling av Ole Hagen, men det er klart at forholdet mellom dem utviklet seg i negativ retning de påfølgende år. Fordi Hagen angrep den etablerte teori ble hans arbeid oppfattet som kontroversielt av Borch, som i flere av sine arbeider bygget på nytte-forventningsteorien. Kritikken av denne teorien og arbeidet med å bygge opp en alternativ teori betraktet han som vitenskapelig useriøst og ikke meritterende.Det hevdes at Borch ikke tålte at noenstilte spørsmål ved den teori han brukte i sin forskning, og at han oppriktig mente at det Hagen drev med var noe tull.Det hevdes videre at han ga klart uttrykk for at dersom Hagen hadde tenkt å arbeide og gjøre karriere ved NHH måtte han ta til fornuften. Den reaksjon Hagen ble møtt med må imidlertid også ha virket inspirerende og motiverende på ham.

En som var student ved NHH disse årene husker at det var en sterk konflikt, og at det kokte rundt Hagen og Borch. Både Hagen og Borch hadde vanskeligheter med å styre temperamentene sine. En kunne få inntrykk av at Borch gjennom sin aktuarutdannelse ikke var opplært til at normen var at aksepterte teorier skulle det stilles spørsmål ved. Ny teori ble utviklet ved kritisk analyse av bestående teorier.

8. Hagen i utlendighet

Konflikten utviklet seg og motsetningene mellom dem ble etter hvert så sterke, ogtil dels personlige, at Hagen valgte formelt å fratre sin stilling ved utgangen av 1964. Idesember 1964 flyttet hele familien til Sydney, Australia. Hagen ble ansatt som senior lecturer ved University of New South Wales da Universitetet trengte akademikere fra Europa. Oppholdet i Australia varte i to år. Ved slutten av året 1966 flyttet familien til Nairobi, Kenya, hvor Hagen tiltrådte en stilling, finansiert av NORAD, som senior lecturer, ved University College Nairobi, nå University of Nairobi.

Under utenlandsoppholdene hadde Hagen også fortsatt sin forskning som innebar kritikk av publiseringer med nytteforventningsteoremet som grunnlag. Han hadde også knyttet kontakt med Maurice Allais, og det utviklet seg til et forskningssamarbeid og et nært vennskap mellom disse to.

Nå kan en lett få det inntrykk at Hagen kun drev med forskning knyttet til nytteteorien. Dette medfører imidlertid ikke riktighet.

Både før Hagen ble tilsatt på Norges Handelshøyskole og fram til han gikk over til en stilling på Bedriftsøkonomisk Institutt publiserte han artikler innen mikroøkonomisk teori hvor han også utnyttet sine juridiske kunnskaper. Disse artiklene inkluderte blant annet; driftsavbrudd i regnskap og resultatanalyse, renteberegning i investeringskalkyler; skattemessig behandling av investeringer, bedrifters kjøpeadferd, innkjøpets pristeori, skatt og effektivitet, og skattesystemer. En litt spesiell artikkel Elements of Value, som ble publisert i Statsøkonomisk tidsskrift, skal trekkes fram, (Hagen 1967, 39-64).
Hans teori, som ble formulert samtidig og uavhengig av Kelvin Lancasters nye forbruksteori fra 1966, går ut på at nyttefunksjonen også består av andre faktorer enn kun produktene. Dette gjør det mulig å forklare forbruket av skadelige produkter (sigaretter), og å vise at ved høy inntekt vil en variasjon av «faktorer» heller enn kvantiteter øke tilfredsstillelsen. Hagen viser med dette at grensenytten av penger er avtagende innen et intervall. Arbeidet fikk i 1968 svært rosende omtale av den sakkyndige komiteens i hans søknad om dosentur. Hagen fortsatte hele livet å forske også innenfor disse emnene.

9. Hagens andre periode ved NHH – Striden eskalerer

Før Hagen hadde bestemt seg for å dra til Australia, hadde han søkt et dosentur i bedrifts-økonomi ved NHH. Bedømmingen, som ble gitt i januar 1965 fant ham kvalifisert, men han ble innstilt som nr. 2.⁸ Under oppholdet i Kenya, søkte han et nytt dosentur ved NHH. En svært positiv vurdering forelå høsten 1968, og denne gangen ble han innstilt som nr. 1.⁹ Hagen avsluttet da sin stilling i Nairobi og tiltrådte dette dosenturet sommeren 1969. Da flyttet også familien tilbake til Bergen.

Men motsetningen mellom Hagen og Borch hadde ikke minsket etter mer enn 5 år i utlandet. Striden blusset opp med fornyet styrke. Tvert imot eskalerte den raskt og nådde et høydepunkt på begynnelsen av 1970 tallet. Dette til tross for at Hagen i en artikkel høsten 1969 inviterer til debatt. Artikkelen, publisert i Statsøkonomisk Tidsskrift, Separation of cardinal utility and specific utility of risk in theory of choices under uncertainty gir en tidlig presentasjon av hans ideer, (Hagen 1969, 81,122). Disse ideene er imidlertid ikke «presented as the solution only some fumbling towards it». Han uttrykte også et håp om en mer seriøs debatt. Artikkelen slutter med følgende to setninger. “This paper is published now because it is felt that it is time to attack the problem of specific utility of risk. No doubt one or more persons of distinction in the field, feel it is all rubbish, in which case they are cordially invited to state their reasons.” Det var imidlertid ingen som umiddelbart tok imot invitasjonen, (Hagen 1969, 104).

10. Inhabil vurderingskomite

Allerede våren 1969 hadde Hagen søkt et utlyst professorat i samfunnsøkonomi ved høyskolen.¹⁰ Utfra dagens habilitetsregler er det vanskelig å forstå hvordan Avdelingsstyret for økonomiske fag ved høgskolen kunne foreslå å oppnevne Karl Borch som medlem av bedømmings-komiteen.¹¹ Det var godt kjent i miljøet at han hadde vært veileder for en av de fire søkerne til stillingen og at han i flere år var i en faglig konflikt med Hagen, og at denne konflikten hadde utviklet seg til å bli personlig. Bedømmingen ble gitt 15. april 1970.

Det kan heller ikke være tvil om at bedømmings-komiteens vurdering av Hagen er ført i pennen av Borch. Hvordan Borch, med de øvrige komite-medlemmenes aksept, kunne påta seg å gjennomgå Hagens søknad, og å skrive vurderingen er uforståelig, på bakgrunn av den betente konflikten mellom de to. Borchs gjennomgang og vurdering av Hagens søknad var svært kritisk, og tonen var negativ helt fra begynnelsen. Arbeider som fikk rosende omtale i Hagens bedømminger for førsteamanuensis i 1962, og for dosentur både i 1965 og 1968, får nå svært kritisk behandling. Borch hevder blant annet at det er klart at ideen bak Hagens første arbeid om Avskrivningsskalaen, som han fikk Sosialøkonomisk Samfunns diplom for, er hentet fra forelesningene til Ragnar Frisch. Ingen dokumentasjon om at dette er tilfelle legges fram. Den tidligere omtale av Borchs negative syn på Hagen og hans arbeider blir bekreftet.

Den samlede komite finner at Hagen ikke er kvalifisert til professorat, men komiteens flertall erklærer Hagen kvalifisert for et utdanningsstipend i samfunnsøkonomi. ¹² Dette er imidlertid ikke Borch enig i. I en særuttalelse skriver han: «Hagens nyere arbeider er nesten alle av rent teoretisk natur. De problemer han behandler har vært gjenstand for intens forskning de senere år, og denne forskning har gjort det klart at en for å komme videre med problemene må anvende relativt avansert matematikk. Hagens matematiske kunnskaper er så svake at han neppe kan følge med i den løpende tidsskrifts-litteratur omkring de problemer han behandler. Jeg har inntrykk av at Hagen for tiden arbeider i en blindgate og jeg kan ikke innstille ham til et utdanningsstipendium uten at han legger sin forskning om i en mindre teoretisk retning.»

Det er ikke vanskelig å forstå at Hagen reagerte kraftig på Borchs uttalelse om at hans første arbeid om Avskrivningsskalaen, er hentet fra forelesningene til Frisch. Det er også forståelig at han oppfattet dette som en beskyldning om plagiat. Han reagerte også på den sterkt negative personlige dommen i Borchs særuttalelse. Han tilbakeviser også, i en kommentar til bedømmingen, mye av det som må ansees å være Borchs påstander. Hvilket også resulterte i et like uforsonlig svar fra Boch.¹³

Hagen ble så opprørt over det han mente var en beskyldning om plagiat i professor- bedømmingen, at han tok dette opp med høyskolens ledelse. Rektor Dag Coward forsøker å få Borch til å si at dersom Hagen oppfattet utsagnet som en insinuasjon i retning plagiat så har dette vært utilsiktet. Borch kommer med et svar som ikke var egnet til å løse striden: «Hvis en uttalelse fra sakkyndige inneholder noe som kan utlegges som en beskyldning om plagiat kan en trygt gå ut fra at en slik tolkning ikke er tilsiktet. Det må antas at enhver er klar over at det er søkerens vitenskapelige kvalifikasjoner som bedømmes og ikke deres moralske egenskaper»¹⁴.

11. Konflikten eskalerer

Motsetningene mellom Borch og Hagen ble heller ikke mindre etter at Hagen i Statsøkonomisk Tidsskrift høsten 1970 anmeldte Borchs lærebok The Economics of Uncertainty, som hadde utkommet på Princeton University Press to år tidligere. Her skriver han blant annet. «Det er kjent for mange at professor Borch i verdensmålestokk spiller en ledende rolle på dette felt. Færre er oppmerksom på at han også er en militant og nådeløs forkjemper for den skole som fylker seg om en sentral doktrine: at folk med vett ved valg mellom usikre prospekter velger det som gir dem høyeste matematisk forventning av utfallet nytte; eller hvis man kjenner denne doktrinen vet man kanskje ikke at det finnes folk med avvikende meninger. Bare meget oppmerksomme lesere av Statsøkonomisk Tidsskrift vet at anmelderen er en av disse kjettere. Når dette er sagt, og det også er tilføyet at boka skal ha fått en overstrømmende mottakelse blant meningsberettigede, føler anmelderen seg fri til ikke uten vider å blande seg i lovsangs koret, men å si sin egen mening», (Hagen 1970, 88). Hagen kunne ikke anbefale at denne boken ble brukt som lærebok uten at den ble supplert med annen litteratur som var kritisk til nytteforventningsteorien. 

Karl Borch tok i samme nummer av Statsøkonomisk Tidsskrift kraftig til motmæle i artikkelen De siste kardinalister. Der tar han et oppgjør med Hagens anmeldelse. «En bokanmelder må selvsagt stå fritt. Bruker han denne frihet til å ri sine private kjepphester, og til å anbefale sine egne arbeider fremfor den bok han skulle omtale, lar enkelte redaktører dette passere. Det er ikke vanlig, selv i slike tilfeller, at en forfatter tar til gjenmæle mot anmelderen. Jeg burde derfor antagelig overse den anmeldelsen av min bok The Economics of Uncertainty som dosent Ole Hagen gir i dette tidsskrift», (Borch 1970, 156).

Dette gjør imidlertid ikke Borch. Han går til frontalangrep på Hagen da han «gir et så forvrengt bilde av det fagområde boken omhandler at jeg finner det nødvendig å be om plass for en korreksjon». Han går også til angrep på Hagens artikkel fra året før. Han slutter med følgende kraftsalve, som i hvert fall grenser til det injurierende: «Hagen slutter sin artikkel med å invitere ‘persons of distinction’ som finner at hans resultater ‘are all rubish … to state their reason’. Jeg tror ikke ‘persons of distinction’ kommer til å beskjeftige seg synderlig med Hagens artikkel. Hagen bør imidlertid kunne få den forklaring han ønsker fra sine egne studenter. Fra sitt pensum i mikroøkonomisk teori vil studentene vite at kardinal nytte er et unødvendig begrep og antagelig også uten økonomisk nytte. Den kardinale nytte er som Pirandellos seks personer. Den søker en forfatter, som kan gi den en rolle å spille. Mange har forsøkt, blant dem Frisch. Han ble imøtegått av Morishima, som synes foreløpig å ha fått det siste ord (Econometrica 1964 og 1965). Hagen er neppe den forfatter verden venter på, men han kan bli stående som den siste kardinalist, som har fått et arbeid trykt», (Borch 1970, 161).

Året etter tilbakeviser Hagen Borchs påstander med et innlegg kalt Professor Borch, og avsnittet kalt Uriktig «oversettelses»-beskyldning. Her blir Hagen av redaksjonen bedt om å dempe seg. En kan undres over hvorfor redaksjonen ikke også ba Borch dempe seg.

Hagen slutter sitt innlegg med: «I punkt 10 får vi full beskjed om hvem de siste kardinalister er: Allais, Frisch, Hagen. Jeg tror jeg skal unngå å bli innbilsk. Således tror jeg ikke at jeg vil ‘bli stående’ som den aller siste. Hvis jeg skulle være sikret en plass i historien, blir det som den som var hovedemnet for «De siste kardinalister», (Hagen 1971, 48-51). Dette medførte ytterligere kommentarer, en fra Borch (1971, 52) og en fra Hagen (1971, 52-53). Fra da av tilspisset motsetningene seg ytterligere.

Hagen mente nå at Borch gikk så langt i sine personlige karakteristikker at høyskolens ledelse ved Kollegiet burde ha grepet inn. Men da dette, etter Hagens mening, ikke skjedde følte han at han ikke lenger var ønsket og begynte en prosess som ledet til at han forlot høyskolen.

Imidlertid må det nevnes at Hagen våren 1973 ledet et studentseminar om ‘Beslutninger under usikkerhet’. Ved hjelp av deltakerne ble det gjennomført en enquête, og resultatet ble presentert i seminaret. Studentene deltok i forberedelsene, i intervjuene av 106 lærere ved de høyere skoler i Bergen, og i bearbeidelsen av svarene lærerne kom med. Spørsmålene tok sikte på å finne svar på om nytteforventningshypotesen var forenlig eller uforenlig med denne gruppens preferansestruktur. Spørsmålene og svarene i undersøkelsene er beskrevet i artikkelen Testing av nytteforventningstesen i tidsskriftet Sosialøkonomen. Resultatet var klart: «Nytteforventningshypotesen er uforenlig med en gruppe velutdannede menneskers preferansestruktur», (Hagen 1973, 15). Selv om dette kun var en liten undersøkelse bidro den ikke til at Borch ble mildere stemt. Imidlertid førte den til at noen økonomer i de norske miljøene fikk opp øynene for at Hagen i hvert fall kunne ha noe rett i sin kritikk av nytteforventningsteorien.

Ifølge en som var stipendiat i disse årene ga konflikten mellom Borch og Hagen, etter publiseringen av resultatet fra denne enquêten, gjenklang i korridorene. Borch skal blant annet ha gjentatt, det han også hadde sagt ti år tidligere, at dersom Hagen nå ikke sluttet med dette forskningstullet så hadde han ikke noe å gjøre på NHH. Selv om Hagens beslutningen om å forlate Norges Handelshøyskole allerede var tatt, så bidro i hvert fall ikke Borchs reaksjon til at han forandret mening.¹⁵

12. Hagen forlater NHH

Fagmiljøene innen økonomi-fagene i Norge var ikke større enn at konflikten ved NHH mellom Hagen og Borch var godt kjent. Direktør Finn Øien¹⁶ ved Bedriftsøkonomisk Institutt (BI) i Oslo var kommet til at institusjonen trengte å styrke sin akademiske profil og status slik at det ikke bare framsto som en ‘høyskole for blårussen’. Ved etableringen av NHHs kursvirksomhet, og Det økonomisk administrative studiet ved distriktshøgskolene, hadde også Bedriftsøkonomisk Institutt fått konkurranse. Øien så at Ole Hagen, som han kjente fra hans tid som timelærer ved BI på begynnelsen av 1950-tallet, kunne bli en viktig person for det videre arbeid med utvikling og oppbygging av forskningen ved institusjonen. I 1972 tilbød han Hagen en stilling som studierektor og dosent. Dette tilbudet tok Hagen imot og ble ansatt ved Bedriftsøkonomisk Institutt fra studieåret 1973-74.¹⁷ Da flytte også familien til Oslo.

Striden mellom Hagen og ledelsen ved Norges Handelshøyskole fikk vel en slags avslutning i en brevveksling i august 1973. Hagen skriver at «Saken kan bringes ut av verden ved en enkel erklæring: NHH har ikke kjennskap til at dosent Ole Hagen i noe tilfelle har hentet noen ide fra noen annen og utgitt den for sin egen».¹⁸ Rektor Olav Harald Jensen skriver i sitt svar at kollegiet slutter seg til det syn det allerede uttalte i behandlingen av professor ansettelsen «at de sakkyndige uttalelser vedrørende Ole Hagens publikasjoner ikke er ment som en insinuasjon om plagiat og en kan heller ikke se at det kan tolkes slik.»¹⁹

13. Hagen på Bedriftsøkonomisk Institutt²⁰

Ole Hagen kom til Bedriftsøkonomisk Institutt i 1973, etter at han i flere år forgjeves hadde forfektet sine uortodokse ideer om nytte og risikoteori ved Norges Handelshøyskole. Ved BI fikk Hagen relativt frie hender til å forske, litt undervisning, men mest forskning. Det mest positive var at fagmiljøet og studentene stilte seg positivt til å få en slik berømt, og kanskje i visse miljøer beryktet professor til Instituttet. Hagen bidro sterkt til å bygge opp forskningen. I 1975 ble han utnevnt til professor,en stilling han hadde inntil han gikk av med pensjon i 1992. Han var professor emeritus med kontor inntil han døde i 1994.

Motsetningene mellom Hagen og Borch eksisterte imidlertid fortsatt. En av Hagens kollegaer beskrev debatten mellom de to mer som en krig enn en utveksling av ideer mellom vitenskapsmenn. Hagen var intet unntak: Han følte at han måtte banke særdeles hardt på døren til den etablerte vitenskap for å få folk til å lytte, og derved utviklet han en svært personlig, nesten polemisk skrivestil, for å oppnå dette. Men nå fikk Hagen støtte, debatten ble langt mer moderert, og de personlige angrepene sluttet etter hvert.

14. Hagens gjennombrudd

På Bedriftsøkonomisk Institutt dro Hagen i gang flere større økonomikonferanser og han innledet, som nevnt, et nært samarbeid med sin venn Maurice Allais. Dette ble ikke minst dokumentert da de i 1979 sammen redigerte boken Expected Utility Hypotheses and the Allais Paradox. Allais and Hagen (1979). Boken var på over 700 sider og inneholdt 15 bidrag. I arbeidet med boken, som hadde tatt fire år, forsøkte de å bringe sammen både tilhengere og kritikere av nytte-forventningsteorien. Boken var den første publikasjon med artikler fra begge sider i striden mellom de ulike tilnærmingene. Den amerikanske skolen representert ved von Neumann og Morgenstern versus den franske skolen representert ved Allais. Begge retninger ble invitert til å komme med bidrag, samt å komme med kritikk av den retningen de selv ikke representerer. Hagen har selv skrevet en ganske lang introduksjon om de to retningene, og har i tillegg et eget kapitel, Towards a Positive Theory of Preferences and Risk, på over 3 sider.

Det er ingen tvil om at Hagen spilte en vesentlig rolle for utgivelse av denne boken, blant annet ved å kontakte de ulike bidragsytere, og ved at han sammen med Allais redigerte og oversatte hans 1953-artikkel i Econometrica, på over 120 sider, fra fransk til engelsk. Seriens redaktør Professor Werner Leinfellner skriver i sitt Editorial Preface «I want to thank Professor Ole Hagen for his active editorship; without his unusual combination of strength and understanding the book could not have been completed at all.» Allais skriver i sitt forord at boken ikke kunne ha blitt publisert uten Leinfellners initiativ og Ole Hagens utholdenhet.

I en positiv anmeldelse av boken i Statsøkonomisk Tidsskrift slutter Sjefsøkonom Atle Berg med ordene «En har vel heller ikke vondt av å bli minnet om at nytteforventningsteorien ikke uten videre kan betraktes som den endelige teori for beslutninger ved risiko.» Berg (1980, 173).

I en anmeldelse i Journal of Mathematical Psychology slutter Professor Mark J. Machina med disse ordene «Nevertheless, this volume will someday be an important source for the historians of thought, though since controversy is if anything heating up again, this will not be for some time yet», (Machina 1981, 175).

Professor Øyvind Bøhren, som var en kollega av Hagen på BI, skriver i en artikkel i Journal of Economic Psychology fra 1990, at det ikke hadde vært noen nær kontakt mellom forventet nytte og ikke-forventet nyttetilnærmingen i løpet av de første tretti årene etter at Allais hadde publisert sin berømte artikkel i Econometrica i 1953, (Bøhren 1990, 9).

Dette stemte ikke helt siden det ved NHH hadde det vært kamp mellom Hagen og Borch siden 1962. Men boken til Allais og Hagen var den første med artikler fra begge sider. Det var faktisk første gangen at Allais og Morgenstern svarte på hverandres kritikk. Og viktig var det også at 26 år etter publiseringen av Allais artikkel, som var, som før nevnt, skrevet på fransk, så var den nå oversatt til engelsk. I en artikkel fra 1982 skriver Professor og Nobelprisvinner Paul Samuelson: «Maurice Allais is a fountain of original and independent discoveries. … Had Allais’ earliest writings been in English, a generation of economic theory would have taken a different course”, (Samuelson 1982, 164-165).

15. The Foundation of Utility and Risk Conferences

Som følge av de mange positive reaksjonene på boken bestemte Allais og Hagen at de skulle forsøke å arrangere en internasjonal konferanse om fundamentet for nytte- og risiko- teorien. Hensikten med konferansen var å etablere et forum der forskere kunne rapportere om interessante anvendelser av moderne beslutningsteori og utveksle ideer om kontroversielle spørsmål i grunnlaget for teorien om valg under usikkerhet. I 1982 kom derfor Allais til Oslo og Bedriftsøkonomisk Institutt, og sammen organiserte de den første internasjonale konferanse The Foundation of Utility and Risk (FUR). Denne konferansen markerte også gjennombruddet for den kritikk som blant annet Allais og Hagen hadde lansert mot den etablerte teori allerede i 1950 og 1960-årene. Professor

Emeritus Fred Wenstøp sier at FUR-konferansene var en mektig fjær i hatten for Hagen. Slik han opplevde det representerte disse konferansene dødsstøtet for nytteforventning som beskrivende teori.

På konferansen forsøkte de å bringe sammen både tilhengere og kritikere av nytteforventningsteorien.²¹Konferansen viste seg å være så vellykket at det ble besluttet å forsøke å arrangere en ny konferanse annethvert år.

For Hagen ble den første konferansen en personlig triumf. Hans mange år i opposisjon og kamp mot det som hadde vært anerkjent teori ble nå gitt anerkjennelse. Imidlertid hvilte han ikke på sine laurbær. Han bidro med stor innsikt, interesse og bidrag på de påfølgende konferansene. Flere av hans senere bidrag finnes i redigerte bind fra flere FUR-konferanser.

16. Allais og Nobelprisen i økonomi

Da Maurice Allais, som nevnt innledningsvis, i 1988 mottok Sveriges Riksbanks Pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel, «for hans banebrytende bidrag til teorien om markeder og effektiv utnyttelse av ressurser», ble også flere av hans «utmerkede, banebrytende og ofte svært originale bidrag innen andre områder av økonomisk forskning» trukket fram. Han har vist at teorien om maksimering av forventet nytte, som har vært akseptert i mer enn førti år, ikke gjelder alle empirisk realistiske beslutninger under risiko og usikkerhet. Han valgte ut Hagen som en av de få nære medarbeiderne som han kunne ta med seg på prisutdelingen. Dette ble lagt merke til i de norske økonomimiljøene.

I 1994 returnerte den syvende FUR-konferansen til Oslo og det som nå var blitt Handelshøyskolen BI. Hagen hadde deltatt i forarbeidet til denne konferansen, som skulle markere konsolideringen av en mer generell nytteteori. Men bare få uker før konferansens deltakere skulle samles døde Ole Hagen 13. mai 1994, bare 73 år gammel. Denne konferansen ble derfor også en konferanse til Ole Hagens minne. Innlegget han skulle ha holdt på konferansen Risk in Utility Theory, in Business and the World of Fear and Hope er gjengitt som et kapittel i Johann Götschl [Ed.] Revolutionary Changes in Understanding Man, and Society, som ble publisert på Springer, Dordrecht i 1995.

18. Avslutning- Lærdom

Hagen ble en av de internasjonalt markante skikkelsene innen nytteteori, som danner fundamentet for økonomisk teori.

Hans kollegaer ved Handelshøyskolen BI husker ham som en usedvanlig vennlig, innsiktsfull, og kunnskapsrik person. Han hadde en uuttømmelig kilde av historier og anekdoter som kunne illustrere og utdype ethvert tema. Det helt spesielle med Hagen var likevel hans utpregede interesse for unntakene og avvikene fra den rådende og aksepterte teori og de fra disse teorienes etablerte regler.

Forskerne kan ofte overse slike unntak, men Ole Hagen forfulgte disse og gav seg ikke før han forsto årsakene til dem. Dette er i dag grunnleggende for all seriøs forskning, men på 1960- og 1970-tallet var dette ikke akseptert selv blant anerkjente forskere og i hvert fall ikke blant den ledende guru ved Norges Handelshøyskole Professor Karl Borch, som var ansett som en internasjonal stjerne innen det som var en vitenskapeliggjøring av finansfaget. At kritikere av tidligere aksepterte teorier ofte ikke er blitt godt mottatt, men sterkt motarbeidet finnes det flere eksempler på i den økonomiske idehistorien. Det er imidlertid viktig at de trekkes fram slik at vi i nåtid kan lære å bli mer tolerante og se at en kritisk holdning til gjeldende teorier er nødvendig for at faget kan utvikle seg. Blir kritikerne motarbeidet på en usaklig måte kan dette hindre fagets utvikling. Det kan ikke være tvil om at Ole Hagen ble til dels sterkt motarbeidet da han kom til Norges Handelshøyskole og gav uttrykk for at han stilte seg kritisk til den forventede nytteteorien. Dette bør faget ta lærdom av.

Striden på Norges Handelshøyskole var ikke en strid mellom Hagen og høyskolen, men en faglig strid mellom han og Borch. Imidlertid må det sies at det store flertall av de faglig ansatte og ledelsen ved høyskolen i denne perioden ikke klarte å sørge for at uenigheten mellom de to foregikk innen en akademisk ramme. Dette er det gode grunner til å ta lærdom av.

Fotnoter

1. Arbeidet med denne artikkelen har tatt lang tid bl. annet som følge av at Norges Handelshøyskole opprinnelig ikke ville gi innsyn i Ole Hagens arkiv. Etter anke til departementet ble innsyn i de fleste dokumentene gitt. Biblioteket på Handelshøyskolen skal ha stor takk for imøtekommenhet med å finne fram årsberetninger, årganger av Bedriftsøkonomen og annen relevant litteratur.  ↩︎
2. Der satt også hans mor Thora Maria Elisabeth, f. 17.10.1887. Hun ble arrestert og sendt til Grini for å ha  hjulpet motstandsfolk som trengte dekning. Hun satt der i tidsrommet 26.08.42 – 02.05.45. Kvinnene som hadde sittet fengslet ble ikke med i paraden gjennom Oslos gater! ↩︎
3. Frøystein Wedervang (1918-2018). Cand. oecon. 1943, dr. philos. 1957, og fra 1963 professor ved NHH.  ↩︎
4. Kjeld Erlling Greftegreff (1907-1994). Cand. oecon. 1929, cand. jur. 1935, og dr. philos. 1963. Fra 1936 overlærer og kst. rektor 1959-63 ved Oslo Handelsgymnas. Timelærer i bedriftsøkonomi ved UiO 1940-60. ↩︎
5. Diplomet ble tildelt 26.06. 1956. Avhandlingen på 74 sider ble publisert i Stimulator Nr. 1-2, 1957. ↩︎
6. NHH Beretning for 1962-63. ↩︎
7. Karl Henrik Borch (1919-1986). Fullførte aktuarutdanning ved UiO i 1947 og begynte i forsikringsbransjen. Arbeidet 1955-1959 ved OEEC i Paris. I 1959 hadde NHH fått et gaveprofessorat i forsikringsøkonomi med mulighet for å tildele en skikket person et såkalt utdanningsstipend. På den tid hadde ikke Borch tilstrekkelige vitenskapelige publikasjoner for et professorat, men fikk stipendet. I 1960 ble Forsikringsinstituttet opprettet, og Borch ble bestyrer. Han hadde et studieopphold ved Princeton University i 1962-63. Han var professor ved NHH fra 1963 til 1986. ↩︎
8. NHH Beretning for 1964-65. ↩︎
9. NHH Beretning for 1968-69. ↩︎
10. Utlyst 01.03. 1969. ↩︎
11. Bedømmingskomite ble foreslått av Avdelingsstyret for økonomiske fag 13.05 1969, og formelt oppnevnt av KUD 08.10. 1969. ↩︎
12. NHH Ole Hagen arkiv. Uttalelse om søkere til det ledige professorat i samfunnsøkonomi, 15.04.1970. NHH 06284. 02.05.70. ↩︎
13. NHH Ole Hagen arkiv. Hagens kommentarer datert 11.05 og 15.05 1970 og Borchs svar datert 21.05.1970. ↩︎
14. NHH Ole Hagen arkiv. Brev fra Coward til Borch datert 12.03. 1971. Svar fra Borch datert 18.03. 1971. ↩︎
15. En sentral professor i NHH-miljøet hevder at grunnproblemet kanskje var at Hagen ikke passet inn i det aktive og ekspansive, men kanskje i ungdommelig iver ikke alltid like reflekterende forskningsmiljøet som vokste frem rundt Karl Borch. Borch var på den tid en internasjonal superstjerne innen det som var en vitenskapeliggjøring av finansfaget. Som sådan hadde han flere stipendiater. Hagen og Allais var på den tid «alternativøkonomer» med deres angrep på de grunnleggende aksiomene og nytteforventingsteoremet. Dette var lenge før «Behavioral Finance». Alle som var i miljøet rundt Borch var først og fremst opptatt av å bli del av, og å hevde seg, i det internasjonale «mainstream» miljøet. For å gjøre det var det naturlig å akseptere nytteforventningstilnærmingen og aksiomene den bygde på. Flere ble imidlertid mer reflekterende etter hvert, men da hadde de forlatt usikkerhetsteoremet og kastet seg over andre deler av faget. Professoren trodde ikke det var en strid mellom Hagen og handelshøyskolen som sådan. Derimot en faglig strid mellom Hagen og Borch. Han understreket at hadde han vært på høyskolen på denne tiden så var han nokså sikker på at han ville ha tenkt som de andre – at Allais-paradokset var en avsporing, og at nytteforventningstilpasningen var så anvendbar og åpenbart nyttig at den egentlig forsvarte sin eksistens uavhengig av aksiomene bak. At paradokset senere skulle få en renessanse, mye takket være moderne adferdsøkonomi, var det neppe noen i de toneangivende forskningsmiljøene i Bergen, på CORE, og ellers i verden som forestilte seg. ↩︎
16. Finn Øien (1912-2006) grunnla Bedriftsøkonomisk Institutt i 1943 og ledet høyskolen fram til 1975. ↩︎
17. Formelt ble Ole Hagen etter søknad meddelt avskjed fra sitt embete som dosent i bedriftsøkonomi ved NHH fra 1. September 1975. ↩︎
18. Brev til NHH datert 02.08. 1973. ↩︎
19. Svar fra NHH datert 23.08. 1973.
      ↩︎
20. Det har vært problemer med å få dokumentert Hagens virksomhet ved BI siden høgskolen ikke har noe arkiv for denne perioden og heller ikke har levert noe arkiv til Statsarkivet. ↩︎
21. The Foundations of Utility and Risk Conference (FUR) er en tverrfaglig konferanse som samler beslutnings-teoretikere, adferdsvitere, økonomer, psykologer, matematikere, ledelsesforskere, medisinere og helsevitere, filosofer, statistikere og andre forskere. Den regnes for å være en prestisjetung konferanse innen atferds-vitenskap. Siden den første konferansen i Oslo har det blitt arrangert konferanser annen hvert år. Den syvende igjen ved Bedriftsøkonomisk Institutt i Oslo i 1994. Den siste i Gent i 2022. Den siste i Brisbane, Australia i 2024. ↩︎