På enkelte bygninger i Oslo kan en se blå metallskilt som informerer om at de har en spesiell historie, eller er knyttet til spesielle hendelser, eller til bestemte personer. For vel tre år siden kom det opp et slikt skilt ved inngangen til Frederiksgate 3. Det forteller at Ragnar Frisch, den internasjonalt best kjente norske samfunnsøkonomen, holdt til der. Nå har det kommet opp et slikt skilt til, sterkt forsinket på grunn av pandemien, som informerer om at en annen storkanon i faget, Trygve Haavelmo også var der. Han hadde ikke fullt så sterk posisjon internasjonalt som Frisch, men på enkelte andre områder rager han høyere, i alle fall i min skala. To slike skilt på samme bygning må være sjeldent, jeg har i hvert fall ikke funnet noe annet eksempel på det. Egentlig burde det ha vært tre, av årsaker jeg skal komme tilbake til. Det tror jeg i så fall ville ha vært enestående.

Bygningen ble først tatt i bruk av samfunnsøkonomene i 1936, i begynnelsen til undervisningsformål, senere også med kontorlokaler for ansatte ved økonomisk institutt. Opprinnelig ble det bygd for å huse kjemikere og blir derfor i universitetets oversikt over bygninger kalt for Domus Chemica. Når det ble satt opp, har jeg ikke fått helt klarhet i. I universitetets oversikt står det 1889 (uio.no), mens andre nevner 1875 (kulturminnesok.no) og 1873 (no.m.wikipedia.org). I sistnevnte kilde er det et bilde som skal være fra 1876. Om dette er riktig, må byggeåret som universitetet oppgir åpenbart være feil.

Det framgår videre på nettet at da kjemikerne flyttet til Blindern ca. 1930, overtok Statens institutt for hvalforskning bygningen, og i 1939 ble det overtatt av Universitetets Oldsakssamling. Jeg har ikke funnet et ord på nettet om at bygningen noen gang har vært brukt av økonomer annet enn indirekte, bl.a. i forbindelse med omtale av økonomer som har oppholdt seg der.

I min tid i Frederiksgate 3, fra 1960 til 1965 som student og deretter som stipendiat, inntil Sosialøkonomisk institutt som det da het, ble flyttet til Blindern i 1967, var det kun Statens institutt for hvalforskning som var der i tillegg. Jeg så imidlertid ikke en eneste hvalforsker der i disse årene, men det er jo ikke så rart: På den tiden var det jo nesten ikke hval igjen å forske på.

Det jeg skal gjøre i denne artikkelen er hovedsakelig å fortelle fra min tid ved instituttet, både som student og stipendiat, spesielt om den betydning de to som her er nevnt, sammen med «den tredje mann» Leif Johansen, eller LJ som han ble kalt, hadde både for faget og som lærere og kolleger Jeg tror jeg kan garantere påliteligheten av hovedtrekkene, det er verre med detaljene. Det er tross alt til dels mer enn 60 år siden. 

Trioens faglige bidrag er grundigere dokumentert av andre. For Frisch er Johansen (1969) en god kilde, for Haavelmo er Moene og Rødseth (1991) tilsvarende og for LJ, Thalberg (2000), men det er flere andre. Bergh og Hanisch (1984) er en god kilde for dem som er interessert i fagets historie mer generelt.

Bakgrunnen for skiltene er at de to det her er snakk om har gitt grunnleggende bidrag til økonomifaget, og de ble tildelt nobelprisen i økonomi i den forbindelse, Frisch i 1969 som den første som i det hele tatt fikk den (sammen med nederlenderen Jan Tinbergen) og Haavelmo 20 år senere, jf. henholdsvis Lindbeck (1992) og Mäler (1992). Det er ikke snakk om en vanlig nobelpris, men en pris til minne om Alfred Nobel som Sveriges Riksbank fant på å feire sitt 300 års jubileum med. Den er imidlertid minst like prestisjefylt som vanlige nobelpriser, i alle fall blant økonomer.

Det høres kanskje rart ut, men på tross av disse prisene er det min klare oppfatning at deres faglige innsats er undervurdert. For begge gjelder det at de har bidratt langt mer til å øke innsikten i hvordan samfunnets økonomi faktisk fungerer enn noen annen nobelprisvinner i økonomi som jeg har oversikt over. For Frisch gjelder det også at han fikk prisen for noe annet (utvikling og anvendelse av dynamiske modeller) enn for det han etter min (naturligvis subjektive) vurdering gjorde størst innsats. Dette skal jeg komme tilbake til.

Jeg er ganske sikker på at LJ også ville ha fått denne prisen hvis han ikke hadde dødd bare 52 år gammel, lenge før vanlig «nobelprisalder». Til sammen representerte denne trioen en formidabel intellektuell kraft, og den utgjorde kjernen i det som er blitt omtalt som Osloskolen i faget (Bergh og Hanisch, 1984, s. 146).

Naturlig nok valgte jeg å studere samfunnsøkonomi, eller sosialøkonomi som det da het, av interesse for samfunnsspørsmål, men oppdaget, som så mange andre i samme situasjon, at det handlet om helt andre ting i starten. Det første vi måtte gi oss i kast med var nemlig Ragnar Frischs 8. utgave av «Innledning til produksjonsteorien, første hefte», et tjukt, såkalt Memorandum fra Universitetets Socialøkonomiske Institutt. Første ukene skjønte jeg fint lite. Det var også en mental belastning å vite at det var innledningen til «Innledning til produksjonsteorien, første hefte» jeg slet med. I min frustrasjon grublet jeg på hvor mange hefter «Innledningen» egentlig besto av, og når jeg kom til «selve produksjonsteorien». Etter hvert fikk jeg vite at innledningen bare besto av et hefte til, det var ikke pensum og at «selve produksjonsteorien» ikke eksisterte. Det var en stor lettelse!¹

På forsiden av 8. utgave av «Innledning til produksjonsteorien, første hefte» er det et sitat fra Plinius Naturhistorie: Bene colere necessarium est, damnosum optime, med en nokså gammelmodig oversettelse til norsk: Godt må en dyrke, men ikke for godt ti det bringer tap. Frisch fant vel ut etter hvert at dette også gjaldt for læreverk i produksjonsteori. Sitatet henspeiler trolig på et sentralt element i denne teorien, nemlig at det er viktig for det økonomiske resultatet å finne rette produksjonsskalaen. Liten skala innebærer høye enhetskostnader. Øker en skalaen, reduseres enhetskostnadene. De når et minimum for deretter å stige igjen. Hadde Frisch realisert sine skriveplaner, tror jeg han ville ha kommet langt ut i sistnevnte del av skalaen.

Det var lite litteratur på området da som kunne si noe om teorien hadde noe for seg i praksis, men tilfeldigheter i livet gjorde at jeg selv kom til å arbeide med metoder som gjorde det mulig å analysere dette fenomenet empirisk. Jeg fikk da også dette teorielementet bekreftet for mange industribransjer, for kornproduksjon, melkeproduksjon, ja til og med for barnehager. Det skulle jeg gjerne da ha visst, for som sagt: i starten slet jeg med å forstå noe som helst.

Førsteinntrykket av Frederiksgate 3 var ikke godt. Vedlikeholdet så ut til å ha vært forsømt ganske lenge, og bygget var preget av nokså spesielle lukter. Det luktet gammelt støv, og det var også et ubestemmelig snev i lufta som trolig hang igjen etter kjemikerne som tidligere holdt til der. I kjelleren var det et avtrede, kanskje like gammelt som bygget selv, og neppe rengjort i mellomtiden. Det luktet i hvert fall slik.

Ellers var det tobakksrøyk som dominerte. Spesielt tjukk var den på kontoret til Haavelmo som var en iherdig piperøyker. I siste del av studiet tok jeg økonometri valgfag som han hadde ansvaret for, sammen med et såvidt begrenset deltakerantall at vi kunne holde til der. De gangene han kom hjemmefra på ski via Kikut blandet det seg gjerne inn en annen lukt også.

På andre måter var Frederiksgate 3 et glimrende sted. Det var et lite og oversiktlig miljø. Jeg lærte etter hvert å kjenne alle medstudentene mine, i alle fall de som hørte til samme kull. Vi kunne stoppe lærerne i gangen, eller til og med oppsøke dem på kontoret deres når det var noe vi lurte på. Det var dramatiske og underholdene oppgjør i sjakk på pauserommet. Det var bakspillerne som dominerte, og de kunne forklare de av spillerne som gadd å høre på og oss amatører hvorfor det måtte gå som det gikk.

De tre ledende personene i Osloskolen var veldig like faglig. Det sentrale var anvendelse av matematiske metoder og modeller for å forstå hvordan samfunnets økonomi fungerer, og hvordan en kan generere bedre innsikt i den forbindelse. Det gjaldt hele registeret fra renteoretiske til anvendt økonometriske modeller, og er et eksempel på dyptpløyende anvendt erkjennesesteori på et bestemt område. Ellers var de så ulike som det vel går an å bli.

Frisch var den uten sammenlikning mest fargerike av de tre. I tillegg til økonomi utdannet han seg også som gullsmed, trolig for sikkerhets skyld. Han var den engasjerte fagmannen som kunne begeistre både studenter og kolleger, men som også kunne være gammeltestamentlig formanende når han fant det nødvendig. Han betraktet samfunnet fra samme perspektiv som Platon i sin hulelignelse i Staten. Vanlige mennesker er som huleboere som kun ser verden indirekte som skygger på huleveggen. Filosofene har derimot bokstavelig talt sett lyset og kan veilede de uvitende huleboerne hvordan verden egentlig er skrudd sammen. Han så utvilsomt seg selv i denne rollen. Det virket dessuten som han følte et tungt ansvar for at studentene i samfunnsøkonomi skulle utvikle seg til noe tilsvarende, men han var åpenbart i tvil om alle hadde en innstilling og forutsetninger ellers for en slik rolle (Frisch, 1965, kapittel 20).

Frisch kunne ikke være enkel å arbeide for, eller samarbeide med. En redaksjonell artikkel i Sosialøkonomen tyder også på at han hadde en ytterst spesiell arbeids- og samarbeidsform (Sosialøkonomen, 1991). Denne arbeidsformen preget også forelesningene hans. I min tid i Frederiksgate 3 var de av sporadisk karakter. De jeg var på, varte gjerne tre timer uten pauser. Men de kunne vare atskillig lenger tidligere, slik det framgår av innledningen av Frisch (1995, s. 26–28). De kunne vare hele dagen, med bare korte pauser og med krevende innhold. Det minket gjerne med tilhørere etter hvert, og kunne ende opp på Frisch sitt kontor med bare referenten som tilhører.

Haavelmo var en helt annen mennesketype: en jordnær, saklig fagmann, med en skeptisk holdning til det meste, også med en slags humoristisk-ironisk skepsis til seg selv. Det var Frisch som rekrutterte ham, først som beregner og deretter som beregningsleder tidlig i starten på økonomisk institutt etter at det ble etablert i 1932.

Haavelmo var den mest avanserte fagkritikeren av de tre. Forelesningene hans i økonomisk teori var en opplevelse. Han tok gjerne utgangspunkt i en overraskende påstand og kunne diskutere med seg selv en hel undervisningstime om hvordan vi kan være sikre på at det er slik, det kan vi naturligvis ikke være, kanskje det motsatte er sant, kanskje det er mer fruktbart å ta et annet utgangspunkt, kanskje kommer vi nærmere virkeligheten hvis vi endrer litt på modellgrunnlaget osv. Neste forelesning kunne han bruke til å formane oss: Når dere analyserer konkrete spørsmål, så husk forutsetningene dere har gjort. Det er ikke sikkert at standard forutsetninger som gjerne gjøres, passer så godt til den aktuelle problemstillingen. Kanskje bør dere velge en annen innfallsvinkel eller overveie å ta i bruk andre metoder osv.

Senere i min forskerkarriere dukket han gjerne opp i kritiske prosjektfaser som et slags faglig overjeg: «Mon tro hva Haavelmo ville ha sagt til det jeg her gjør?» og «Beklager Haavelmo, jeg er nødt til å gjøre det slik for å komme videre. Jeg har barn å forsørge og boliglån å betjene. Jeg får dokumentere det jeg her gjør så godt jeg kan, og så får leserne selv gjøre seg opp en mening om brukbarheten av resultatene.» Da står han gjerne bak ryggen min og mumler noe som jeg ikke får tak i, og gjør nok et forgjeves forsøk på å få skikkelig fyr på pipa si. Jeg vil tro det har vært flere som har hatt det på samme måten.

Haavelmo ble også et faglig forbilde for meg. Han var solid forankret i vår kulturs vitenskapelige tradisjoner, fri for akademisk og ideologisk tøv og tankespinn som en fant i så rikt monn ved høyere utdanningsinstitusjoner på den tiden.

Hans forelesninger i økonomisk teori og seminarrekken i økonometri var preget av at de ikke var noen systematisk gjennomgang av pensum, det måtte vi lese oss til. I økonomisk teori var lesestoffet i stor grad stensilerte hefter med referat fra Haavelmos tidligere forelesninger om høyst ulike tema. I økonometri hadde vi en god lærebok av Lawrence Klein. Da jeg senere leste Haavelmos doktoravhandling (Haavelmo, 1944) slo det meg at dette har jeg da lest før.²

Senere fikk jeg forklaringen: Klein var i samme fagmiljø som Haavelmo da sistnevnte oppholdt seg i USA, et opphold som ble mye lengre enn planlagt på grunn av 2. verdenskrig. Klein hadde også et stipendopphold ved Sosialøkonomisk institutt like etter denne krigen. Han fikk nobelprisen i 1980.

Det er blitt sagt at en medvirkende årsak til at også Haavelmo fikk denne prisen, var at Klein sa til nobelkomiteen noe i retning av: «Det går da ikke an å ikke gi Haavelmo nobelprisen når jeg som var hans elev, har fått den.» Klein bygde jo i stor grad på det Haavelmo hadde gjort. Haavelmo ønsket seg imidlertid ikke noen nobelpris, tvert imot, slik det framgår av flere kilder, bl.a. Bøgh Holmsen og Ellingsrud (2013). Det var en skjebnens ironi at Frisch, som utvilsomt så fram til å dra til Stockholm for å motta prisen, ble forhindret av sykdom, mens Haavelmo dro, men høyst motvillig. Han ville trolig mye heller ha dradd på fisketur i stedet.

Haavelmo (1944) er et hovedverk i forbindelse med bestrebelsene som ble gjort i det 20. århundre på å integrere sannsynlighetsregningen i i økonomifaget. At den ikke lenger er å oppdrive er trolig en del av forklaringen på at det fortsatt er få som skjønner hvor betydningsfull den har vært for fagets utvikling. Den er rett og slett den teoretiske grunnsteinen for hovedtyngden av anvendte økonometriske analyser som kom etter andre verdenskrig, og som eksploderte i omfang som følge av av den nye datateknologien. Mye av dette er skrot, mye av tvilsom verdi, men resten representerer et formidabelt framskritt i forståelsen for hvordan det økonomiske livet fungerer. Jeg synes jeg hører Platon applauderer i bakgrunnen! Når en ser Haavelmo (1944), kan det være vanskelig å forstå at den har spilt denne rollen: Et unnselig hefte på vel hundre sider, like beskjedent som forfatteren selv.

I min studietid hadde jeg mer kontakt med LJ enn Haavelmo selv om jeg som nevnt tok et valgfag som sistnevnte hadde ansvar for, og jeg hadde også god kontakt med ham i stipendiattiden før instituttet flyttet til Blindern. Den gode kontakten hadde spesielt med to forhold å gjøre. Han var en omgjengelig person som det var hyggelig å være sammen med, og han hadde store kunnskaper, både i bredde og dybde.

Spesielt kombinasjonen av de to egenskapene gjorde at han ble en enestående miljøfaktor både for studenter og kolleger. Han leste mye, og var det noe vi lurte på, var det bare å spørre LJ. Hvis han ikke visste svaret på det vi spurte om, visste han som regel om kilder der vi kunne finne svar. Når han en sjelden gang ikke kunne svare eller i det minste visste om brukbare kilder, hendte det flere ganger at han kom tilbake til spørsmålet etter å ha lett opp svaret selv.

Dette gjorde at han brukte mye tid på oss, tid som han sikkert kunne ha brukt bedre på seg selv. Vi var heller ikke redde for å stille ham spørsmål som vi hadde mistanke om kunne virke dumme for lærere og kolleger. Vi risikerte ikke å få syrlige spørsmål eller kommentarer tilbake, slik vi ellers kunne oppleve.

Det var imidlertid noe med både Frisch og LJ (men ikke Haavelmo!) som for meg, og jeg vil tro for mange andre, var et stort paradoks: De kombinerte høy vitenskapelig standard med en fast overbevisning om den kommunistiske sentralplanleggingens samfunnsøkonomiske overlegenhet. 

Både på grunnlag av erfaringer fra politisk virksomhet og det jeg til da hadde lest, virket det uforståelig. Da jeg senere i livet satset på å skaffe meg større faglig bredde, var dette et tema jeg studerte spesielt for om mulig å finne ut av det nevnte paradokset.³ Det greidde jeg ikke, paradokset ble bare større. Jeg fant blant annet mye litteratur ganske langt tilbake om sentralplanleggingens samfunnsøkonomiske begrensninger, og det var ufattelig at spesielt LJ som leste så mye, ikke kjente til denne litteraturen, eller ikke brydde seg om den.

I min studietid fikk jeg dessuten oppleve Berlin i NATO-regi. Det var i 1963, to år etter at muren kom opp og ett år etter Cubakrisen. Det var disse to hendelsene som gjorde at NATO arrangere et informasjonsseminar for europeiske ungdomspolitikere om sikkerhetssituasjonen i Europa på den tiden. Vest-Berlin så i grove trekk ut til å være en normal storby, selv om det bare var 18 år siden 2. verdenskrig var slutt, mens Øst-Berlin i hovedsak besto av utbombede bygninger bortsett fra paradegata Karl-Marx-Allee og noen stusselige boligblokker i utkanten.

Da jeg kom meg gjennom Checkpoint Charlie, fikk jeg et flashback til Molde 20 år før, der jeg var på besøk til min mor sammen med hennes søster. (Min mor hadde tuberkulose og var på et sanatorium der.) Sentrum av Molde var også helt ødelagt på den tiden. I Øst-Berlin var folk veldig redde, akkurat som min tante i 1943 hver gang vi måtte gjennom en av de mange høyrøstede tyske kontrollpostene. Jeg kjenner fortsatt det smertefulle grepet hennes om min høyre hånd.

Da jeg 20 år senere prøvde å ta kontakt med innfødte i Øst-Berlin på min skoletysk, så de forskrekket på meg og forsvant. Det kan ha vært på grunn av skoletysken min naturligvis, men jeg heller mer i retning av at det skyldtes de godt bevæpnede soldatene som holdt øye med alt og alle. Den eneste som ville snakke med meg var en av de sistnevnte. Jeg tok kontakt og påskuddet var at paradegata het Stalinallee på kartet mitt. Jeg sa jeg hadde lett og lett, helt forgjeves, men det var jo ikke sant. Han kom med en forklaring som jeg ikke ikke lenger husker. Jeg husker derimot at han sa Auf Wiedersehn da vi skiltes. Det er mulig jeg sa det samme, men det var i så fall ren refleks. Derimot husker jeg godt at jeg tenkte: Jo, ellers takk, det skulle ha tatt seg ut. Tyske soldater med Sovjet i ryggen var den absolutt den siste kategori av menneskeheten jeg kunne tenke meg å stifte nærmere bekjentskap med. Jeg hadde fått mer en nok av tyske soldater allerede i fireårsalderen, enda de da ikke hadde Sovjet i ryggen, snarere tvert imot.

Da jeg kom hjem, var jeg sterkt fristet til å spørre LJ om han noen gang hadde vært i Berlin og sett de slående forskjellene mellom øst og vest, og om han hadde noen ide om årsakene. Det gjorde jeg ikke. Jeg tok ikke sjansen på å komme på kant med den uten sammenligning viktigste miljøpersonen i Frederiksgate 3 på den tiden, både faglig og sosialt 

Frisch og LJ opplevde ikke Sovjet-systemets spektakulære fall, heldigvis. Enda bedre var det at de slapp å oppleve den politiske, økonomiske og moralske råttenskapen i dette systemet som vrakrestene avslørte.

I mitt forsøk senere på å orientere meg bredere i faget kom jeg over en bok som jeg til min store forbauselse ikke visste eksisterte, en doktoravhandling ved samme institutt som jeg var tilknyttet i 10 år aldri hadde hørt om, selv om den ble mottatt med stor begeistring både nasjonalt og internasjonalt da den kom i 1938. Dvs., det jeg kom over, var en engelsk utgave av denne boka (Hoff, 1981).⁴ Det er en velskrevet oversikt over debatten i mellomkrigstiden om sentralplanlegging eller markedsbasert økonomi er best samfunnsøkonomisk sett. Det var den russiske revolusjonen som utløste denne debatten. Framstillingen er saklig og gir plass til ulike synspunkter og argumenter. Forfatterens konklusjon er imidlertid entydig og med overbevisende og omfattende dokumentasjon: Legger en menneskenes velferd til grunn, vil en sentralstyrt økonomi fungere langt dårligere.

Denne boka kjente Frisch godt til. Han anbefalte nemlig forfatteren å levere den inn til UiO til vurdering som doktorgradsarbeide. Frisch selv var med på bedømmelsen og var også 1. opponent under disputasen. Han framførte mange innvendinger mot avhandlingen, men Hoff svarte godt for seg. Det endte med at hovedinnvendingen var at forfatteren brukte for lite matematikk! Hvordan Frisch forestilte seg at matematikk i det hele tatt kunne være til nytte i en avhandling som hovedsakelig var en oversikt og oppsummering av en fagdebatt, sier ikke mine kilder noe om.

Allerede da tror jeg Frisch ble forskrekket over hva han hadde dradd i gang. Auditoriet var stappfullt, og det er ikke ofte en opplever under en disputas, jeg opplevde det i hvert fall ikke! Norges fremste økonom, med stor internasjonal anerkjennelse slet rett og slett med å sette en tidsskriftsredaktør som selv ikke hadde utført selvstendig forskning til veggs faglig – og i manges påhør. Det må ha svidd kraftig! Kanskje enda verre var det at boka fikk gode anmeldelser, flere i sentrale internasjonale tidsskrifter. 

Det er lansert flere forklaringer på at avhandlingen tydeligvis ble tidd i hjel, men her tror jeg vi er ved hovedårsaken.⁵ Da Frisch anbefalte Hoff å sende den inn til vurdering, var det ikke noen innvending at forfatteren ikke benyttet seg av matematikk (uansett en ganske meningsløs innvendig som sagt) eller at hovedkonklusjonen var at effektiv ressursutnyttelse ikke var mulig i en sentralstyrt økonomi. Den store oppmerksomheten og begeistrede mottakelsen boka fikk, rokket rett og slett ved Frischs faglige posisjon og autoritet. Autoriteter kan kaste store skygger når deres autoritet er truet, spesielt når det er snakk om autoriteter med autoritære tilbøyeligheter (jf. Sosialøkonomen, 1991). I sannhet en stor mørk skygge over fagets norske historie!⁶ Det rokker naturligvis ikke ved Frischs rolle ved instituttets etablering og utbyggingen av det i første fase. Det rokker heller ikke ved hans faglige innsats, like så lite som LJs politiske holdninger rokker ved det han gjorde faglig.

Denne perioden av fagets norske historie byr altså på rikelig med paradokser. Her er et par til: Mens tidsskriftredaktøren resonnerte saklig og belyste kontroversielle tema fra flere sider, kunne den verdenskjente vitenskapsmannen til tider være ekstremt ensidig og usaklig. Og LJ og Hoff sto langt fra hverandre politisk for å si det mildt, men de var veldig like på to måter: De var begge svært kunnskapsrike og også LJ belyste tema og problemstillinger fra flere sider.

Det største paradokset av alle er imidlertid at systemdebatten det her er snakk om foregikk så sent som i det 20. århundre. Allerede i det 18 århundre, kanskje før, det har jeg ikke oversikt over, kom det litteratur som viste hinsides en hver rimelig tvil at en sentraldirigert økonomi aldri kan fungere like godt velferdsmessig som en markedsøkonomi (med elementer av kollektiv styring). En skal ikke lese mye i Adam Smiths store verk om nasjonenes velstand før en skjønner det.

Men det var tydeligvis ikke så mange som gadd å lese Adam Smith da heller. I min studietid ble han betraktet som fortidslevning som knapt nok faghistorikere burde bruke tid på. I den aktuelle debatten var det de som hevdet at sentralmyndighetene bare kunne lage seg og løse en markedsmodell med like mange likninger som det er goder. I fravær av markeder og priser kunne sentralmyndighetene dessuten bare prøve seg fram og finne likevekt på den måten.

Begge deler er grenseløst naivt for å si det forsiktig. Selv ikke de nye kvantedatamaskinene en nå har, ville ha maktet å løse et slikt likningssystem. Og hvordan myndighetene skulle få den informasjonen de trengte om kostnads- inntekts- og behovsstruktur, var det ingen som gadd å reflektere over. Heller ikke over at det økonomiske livet er av dynamisk natur, og at statiske modeller som det jo her var snakk om, alltid vil gi foreldede markedsløsninger. Jeg blir deprimert på vegne av faget hver gang jeg tenker på det. Men jeg kommer meg igjen når jeg tenker på at de det gjelder, inklusive Frisch og LJ ellers har gitt verdifulle bidrag til faget.

Helt på slutten av avsluttende eksamen våren 1965 hendte det noe som jeg aldri har funnet noen overbevisende forklaring på. Det skjedde under muntlig eksamen i økonometri. Jeg var rimelig godt forberedt, men ikke på siste spørsmål. De som eksaminerte var LJ og Arne Amundsen som var nestleder for forskningsavdelingen i Statistisk sentralbyrå (SSB). Sistnevnte spurte om jeg var interessert i å bli stipendiat for Haavelmo.

Det var da litt av et spørsmål å få til eksamen! Jeg hadde bra karakterer, men jeg regnet dem ikke å være på stipendiatnivå, og hadde heller ikke ambisjoner om å bli stipendiat. Jeg brukte mye tid på politisk virksomhet i studietiden og visste at det kunne ha sine alternativkostnader, noe jeg fikk bekreftet til eksamen. Det var i hvert fall den forklaringen jeg brukte overfor meg selv på at mine karakterer lå noe unna toppsjiktet. Det var også mystisk at Haavelmo ikke spurte selv, og minst like mystisk at når han ikke gjorde det, så var det Amundsen som spurte og ikke Haavelmos kollega.

Jeg måtte da si som sant var at jeg alt hadde takket ja til en annen jobb. Tidligere på våren 1965 inngikk jeg en avtale med Chr. Michelsens Institutt i Bergen om å utvikle kvantitative metoder i forbindelse med analyser av internasjonale problemstillinger med vekt på u-landsproblemer. I tillegg til økonometri hadde jeg også internasjonal økonomi som valgfag og anså denne jobben som helt i samsvar med mine faglige preferanser. Derfor sa jeg at jeg måtte tenke på det og eventuelt snakke med det nevnte instituttet først.

Det var en ytterst merkverdig situasjon, og jeg turte ikke å gjøre noe som helst før jeg hadde snakket med Haavelmo selv. Det kunne jo være jeg hadde blitt utsatt for en stygg spøk, selv om jeg hadde vanskelig for å forestille meg at LJ ville være med på noe slikt. Amundsen kjente jeg ikke så godt da. Joda, sa Haavelmo, han hadde bruk for en stipendiat, og er du interessert, må du lage deg et stipendiatprogram som jeg kan bruke overfor forskningsrådet. I sannhet en uortodoks måte å besette en stipendiatstilling på!

Det var jo et tilbud jeg ikke kunne si nei til, som det heter. Etter å ha meldt avbud i Bergen, takket jeg ja til stillingen og lagde et opplegg som i grove trekk var det samme som jeg ville ha brukt der. Resten av sommeren brukte jeg til å gruble på hva i all verden jeg hadde gitt meg ut på. Tidlig på høsten fikk jeg vite det, og det var aldeles ikke det jeg hadde forestilt meg. Jeg hadde ikke muligheter til å forestille meg det en gang.

Det begynte forutsigbart med at jeg forsøkte å hamre ut forskningsprogrammet mitt mer i detalj, og fant i samråd med Haavelmo ut at jeg skulle forsøke å koble meg opp mot Haavelmo (1954) som hadde åpnet opp for spennende perspektiver på fattigdomsproblemet. Jeg kom imidlertid ikke skikkelig i gang før LJ kontaktet meg med spørsmål om jeg var interessert i et samarbeid med SSB og Zvi Griliches, en professor ved Universitetet i Chicago og internasjonal storkanon på sitt område, i samme divisjon som Haavelmo, Frisch og LJ selv.

Nok en gang litt av et spørsmål med andre ord! Nok en gang måtte jeg si at jeg var opptatt, men det trodde ikke LJ var noe problem. Nok en gang gikk jeg til Haavelmo, denne gangen for å høre om LJs antagelse stemte. Da svarte han at det er da samma fan hva du gjør bare du gjør skikkelig arbeid! Det er jo for så vidt riktig i de fleste tilfeller, men måten han sa det på, fikk meg til å stusse. Det var ulikt Haavelmo å ordlegge seg slik.

Derfor måtte jeg rådføre meg med LJ, og spurte ham om han trodde Haavelmo virkelig mente at det var OK å bytte program, tatt i betraktning måten han reagerte på. Det mente han, men jeg ba ham å spørre selv også for sikkerhets skyld. Han kom snart tilbake med en bekreftelse. Han fortalte også at Haavelmo og Griliches kjente hverandre godt fra et opphold førstnevnte hadde ved Universitetet i Chicago på 1950-tallet.

Senere fortalte Haavelmo at Griliches vokste opp i Litauen og mistet nesten hele slekta si under Holocaust. Han selv berget seg ved å bo i jordhuler under hele krigen, sa han. Han ble tatt først like før freden og det var freden som berget ham. Senere fant jeg ut at det med jordhuler var nok i overført betydning, men det forandret ikke realitetene. Griliches snakket aldri om det, trolig fordi han fant opplevelsene under krigen for traumatiske til å ville fortelle om dem. Jeg kjente flere fra mine hjemtrakter som hadde det slik. Jeg spurte ham heller ikke, det hadde jeg brent meg på før.

SSB-prosjektet gikk kort fortalt ut på å estimere produktfunksjoner på grunnlag av materiale fra Bedriftstellingen 1963, rett i Frisch-tradisjonen. Jeg valgte altså å si ja, selv om temaet var langt nede på lista over mine faglige interesser. For å være mer nøyaktig var det ikke på lista i det hele tatt. Jeg var imidlertid for beæret til å si nei, og dessuten var det vanskelig å si nei til LJ som jo alltid sa ja når han ble spurt om noe.

Men da det viste seg at det var samme Arne Amundsen som jeg har omtalt før som sto bak, fikk jeg at anfall av paranoia. Kunne det være at hele stipendiatopplegget var en måte LJ, Amundsen og Haavelmo brukte for å skaffe SSB en som kunne ta seg av byråets del av jobben? Eller var det en konspirasjon mellom LJ og og Amundsen som Haavelmo motvillig akseptere, og at motvilligheten var forklaringen på glosevalget hans da jeg spurte om det var greit å bytte stipendiatprogram? Kanskje han hadde sett for seg en som kunne arbeide videre med problemstillingene i Haavelmo (1954)? Det gikk naturligvis ikke an å stille slike spørsmål til de som kunne besvare dem. Jeg gjorde det derfor ikke, og fant aldri ut av det på andre måter heller.

Jeg var altså i alvorlig tvil, men heller ikke denne gangen var det et tilbud jeg kunne si nei til. Jeg fikk derfor arbeidsplass i SSB også, hadde en mentor som etter hvert flyttet til Blindern, jeg fikk lønn av forskningsrådet og hadde nok en mentor i Chicago. Så satte jeg i gang og jeg jobbet sammen med Griliches i seks år.

Det stemte at Griliches og Haavelmo kjente hverandre. Første gang Griliches var på besøk spurte han etter Haavelmo, og da jeg fulgte ham til Haavelmos kontor, fryktet jeg at han ville spørre Griliches om jeg gjorde skikkelig arbeid. Det gjorde han heldigvis ikke. De begynte umiddelbart å mimre om gamle dager i Chicago og de la trolig ikke merke til at jeg smøg meg stille ut. Ved senere besøk fant han veien selv, og jeg slapp å bekymre meg over hva Haavelmo måtte finne på å spørre om meg. Trolig var jeg ikke tema i det hele tatt.

Jeg brukte mange år av mitt liv på noe som minnet mistenkelig om blindgateforskning, og angret flere ganger i denne perioden på at jeg hadde sagt ja til LJs forespørsel. Bedriftstellingen 1963 viste seg å være et datamateriale fra helvete, i alle fall i økonometrisk sammenheng. Det gjorde ikke saken bedre at jeg satte i gang akkurat da de transistorbaserte stormaskinene (også kalt 2. generasjons stormaskiner) kom til landet. Det var jo ikke tilfeldig for det var jo slike maskiner som gjorde prosjektet mulig.

Jeg var blank i bruken av slike maskiner, og jeg satte som vilkår for å gå inn i prosjektet at maskinkodingen skulle gjøres av andre. Det var imidlertid stor konkurranse om denne kompetansen, og jeg tror ikke det hadde blitt noe SSB-prosjekt i det hele tatt hvis jeg ikke hadde lært maskinkoding selv, stort sett ved prøving og feiling. Dette, akkurat som produktfunksjonsanalyser, var heller ikke noe jeg hadde sett for meg at jeg skulle bruke deler av livet mitt på.

Det kompliserte også situasjonen for meg at SSB ikke fikk sin første stormaskin av dette slaget før i 1967, slik at jeg i starten måtte bruke Forsvarets Forskningsinstitutts maskin. Det hjalp at jeg i forkant av SSB-prosjektet gjennomførte et lite prosjekt på Norsk regnesentrals maskin.⁷ Det var læreren min i teoretisk statistikk, Herdis Thorén Amundsen som ordnet det. Hun var en ressursperson for denne sentralen, og var også en periode leder. At hun i tillegg var gift med før omtalte Arne Amundsen, bidro ikke akkurat til å svekke mine konspirasjonsfantasier.

Da SSB-prosjektet var avsluttet, klagde jeg til Griliches at det var mye arbeid og magre resultater. Jeg prøvde meg i den forbindelse med engelsk oversettelse av ordtaket: «Mye skrik og lite ull, sa mannen, han prøvde å klippe grisen.» Griliches var ikke synlig begeistret, for å si det slik. Kanskje var oversettelsen for dårlig. Kanskje var det fordi jøder jo har et anstrengt forhold til griser. Det siste tenkte jeg ikke på før det var for sent.

Men han skjønte i hvert fall poenget. Mye av forskningen er tilsynelatende tilnærmet verdiløs isolert sett, men kan ha verdi i en større sammenheng, som han sa. Det er umulig å si før en prøver. Someone had to do it, and we did, eller noe sånt sa han også. Noe verdifullt om produksjonsstrukturen i norsk bergverk og industri kom det ut av analysen, men viktigste resultat måtte en lese mellom linjene i sluttrapporten for å få med seg: Ikke bruk denne type datagrunnlag, det er ikke strevet verdt. Og for min egen del kan jeg legge til: Bruk i hvert fall ikke tid på den slags materiale hvis alternativet er å samarbeide med Haavelmo om problemstillinger i Haavelmo (1954)!

Det begynner imidlertid å nærme seg balanse i regnskapet for min egen del hvis en også tar med et par store bonuspoeng som bare indirekte hadde noe med SSB-prosjektet å gjøre. De skyldtes to forhold: Jeg kunne bruke så mye maskintid jeg ville, bare jeg holdt meg til laveste prioritet slik at jeg ikke gikk i veien for SSBs oridinære maskinbruk. Dessuten var det lange pauser i SSB-prosjektet fordi Griliches hadde flere andre jern i ilden som han skulle holde varme.

I starten lekte jeg meg i disse pausene bl. a. med å beregne konfidensintervall for parametrene i implisitte produktfunksjoner og med simuleringsanalyser av betydningen av målefeil i forbindelse med invertering av nær-singulære matriser. Pausene fikk en brå slutt den dagen det lå brev fra Chicago i posthylla mi, og jeg måtte tilbake til den grå hverdagen.

Senere brukte jeg pausene til å legge det beregningsmessige grunnlaget for doktoravhandlingen min. Da brukte jeg et materiale som var beslektet med Bedriftstellingen 1963, men mye ryddigere. Det var kjedeligere, men atskillig mer matnyttig arbeid. I begge sammenhenger fikk jeg full uttelling av å ha brukt tid på å lære meg maskinkoding. Aldri så galt at det ikke kan tenkes å være godt for noe med andre ord.

Jeg hadde noe undervisning som stipendiat, og når den var lagt til sent på dag etter at instituttet flyttet til Blindern, spiste jeg gjerne middag på Frederikke sammen med andre ved instituttet som også hadde sen undervisning. Da hendte det at jeg ble sittende sammen med Haavelmo, og han viste da en side av seg som jeg bare hadde hørt rykter om.

Han var en like god forteller som foreleser, og han hadde en spesiell form for humor som jeg satte stor pris på. Han hadde opplevd mye, men nå husker jeg dessverre bare en liten del det han fortalte. En av historiene som jeg mener å huske, var om en fisketur på Finnmarksvidda med fly, med en kamikazeflyver, det hørtes i alle fall sånn ut, som landet på et lite, smalt vann formet som en banan. Det gikk rimelig greit å komme ned, men flyveren måtte bruke flere forsøk på å komme opp igjen. Det gikk til slutt det også, men Haavelmo sa at mens det pågikk hadde han bare en tanke i hodet: det var jamen bra det ikke var så mange som kom til å savne ham.

Han fortalte også om da han som fersk professor besøkte sitt hjemsted for første gang. Da kom det slekt og naboer på besøk, og alle var mektig begeistret og imponert. Han hadde tydeligvis røtter i et sagbruksmiljø el. l., for det eneste de interesserte seg for var tømmerprisen neste år, og hva han som professor i økonomi mente om den. Da han bare kunne gi noen generelle vurderinger om hva som kan tenkes å påvirke tømmerprisen, men slett ikke noe om tømmerprisen neste år, mistet de interessen og dro hjem igjen, antakelig like mektig skuffet som de før var mektig begeistret og imponert.

Han fortalte videre om oppholdet i USA under krigen da han fikk bruk for sine kunnskaper i statistikk i forbindelse med logistikken i tilknytning til krigsøkonomien, og også om den tiden han var beregner og beregningsleder for Frisch og om egne beregninger senere. Han fortalte at å regne ut en enkel priselastisitet da, kunne være et stort prosjekt. Det var gjerne spent stemning i beregnermiljøet flere dager før resultatet forelå.

Da han fortalte om dette, skjønte jeg for alvor betydningen av de nye stormaskinene. Det har skjedd enormt mye på datafronten etter den tid også, men det som skjedde da de kom, var intet mindre enn en revolusjon for kvantitative fag som anvendt økonometri, av nesten like fundamental betydning i den forbindelse som overgangen fra romertallsystemet til det hindu/arabiske en gang i tiden.

De nye stormaskinene kom for sent til at to av de tre sentrale personene i Osloskolen fikk tatt dem i bruk. Frisch fulgte godt med i utviklingen av disse maskinene. «Han fikk se inn i det forgjettede land, men fikk ikke selv komme dit.»⁸ De berørte heller ikke Haavelmos faglige innsats. På den tiden konsentrerte han seg om grunnleggende filosofiske og renteoretiske problemstillinger. Disse maskinene kom i seneste laget for LJ. I forbindelse med Johansen (1960) brukte han Frederic, forgjengeren til den maskinen jeg brukte ved Forsvarets Forskningsinstitutt. Det var en rørmaskin, og jeg skjønner ikke at det var mulig å løse den svære modellen det er snakk om på en slik maskin.⁹ Senere tror jeg LJ fikk full uttelling av de nye maskinene.

På grunn av SSB-prosjektet ble jeg kjent med to av de som hadde aller mest betydning for den rolle som fagmiljøet ved Sosialøkonomisk institutt kom til å spille for det norske samfunnet generelt og den økonomiske politikken spesielt i etterkrigstiden: Odd Aukrust og Petter Jacob Bjerve som var henholdsvis forskningssjef og direktør i SSB. Begge var trolig blant dem som stortingspresident C.J. Hambro tenkte på da han snakket om «de høyst intelligente cand. oecon.-er som ble sluppet løs på en vergeløs befolkning». Det var i forbindelse med utarbeidelsen av det første nasjonalbudsjettet at uttalelsen skal ha funnet sted. Det var et viktig framstøt i anvendt økonomisk erkjennelsesteori som jeg tror Platon hadde vært mer begeistret for enn Hambro.

De to sammen med Arne Amunden var på en måte et salgs motstykke til den sentrale trioen i Osloskolen.¹⁰ Det var disse som la til rette for SSB-prosjektet. Spesielt viktig tror jeg Bjerve var i den forbindelse. Som tidligere finansminister hadde han stor politisk innflytelse, og det var trolig han som gjorde at det i Norge, som første land i verden, ble tillatt å bruke statistisk primærmateriale til analyseformål. De skjønte nok at slikt materiale i kombinasjon med de nye stormaskinene kunne åpne uante nye muligheter for anvendt økonometrisk forskning. Det var derfor Griliches kom til Norge, og vi gjennomførte det en kan kalle den første famlende «big data»-analysen i økonomifaget. Den var altså ikke spesielt vellykket, men det var naturligvis ikke noe bevis på at de tok feil. Det gjorde de da heller ikke.

Odd Aukrust, landskjent som «bror min» som bror hans, Kjell kalte ham i tekst og strek, ble jeg ekstra godt kjent med da jeg etter min stipendiatperiode ble engasjert for å arbeide som modellutvikler for Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, der han var formann. Utvalget ble da også gjerne kalt Aukrustutvalget på den tiden. Min jobb var å videreutvikle en modell som et ekspertutvalg (også det med Aukrust som formann) hadde lagd i forkant av etableringen av beregningsutvalget. Denne modellen var en direkte forlengelse av det forsknings- og modellarbeidet som tidligere hadde foregått på Sosialøkonomisk institutt. (Thomassen og Øksendal, 2017, spesielt s. 31–36).

Sverige fulgte opp like etterpå med en tilsvarende utredning som senere ble oversatt til engelsk, i motsetning til den norske. Dette har etterlatt et inntrykk i resten av verden at det analytiske grunnlaget for det en gjerne kaller for den nordiske modellen var en svensk «oppfinnelse». Røttene til den formelle analysemodellen finner en altså i Sosialøkonomisk institutt (Thomassen og Øksendal, 2017, s. 46). Den nordiske modellens rolle som grunnlag for kollektiv rasjonell økonomisk atferd for små land i en usikker verden, har andre og atskillig dypere røtter.

Instituttets betydning for utviklingen av samfunnsøkonomifaget er imidlertid ikke begrenset til Norden, tvert imot. Haavelmos internasjonale rolle i utviklingen av anvendt økonometri er nevnt. Et annet, kanskje enda viktigere bidrag, der Frisch var mest sentral, var arbeidet med å utvikle et system for presise definisjoner av sentrale begreper og sammenhengene mellom dem, så som verdiskaping, produktivitet, økonomisk vekst, finansielle strømmer osv., nasjonalt og internasjonalt. Dette har hatt grunnleggende betydning for økonomisk forskning, kommunikasjon mellom økonomer, modellbygging og modellbruk, spesielt på makronivå. Videre har det betydning for systematisk registrering og analyse av det økonomiske livet slik det er i virkeligheten. Det utgjør informasjonsgrunnlaget for det internasjonale systemet for arbeidsdeling og samarbeid som ble utviklet etter andre verdenskrig, og dermed også for velferdsutviklingen i denne perioden. Intet mindre!

Heller ikke dette mener jeg har fått den oppmerksomhet det fortjener, og jeg drister meg til å hevde at det var dette Frisch burde ha fått nobelprisen for. I denne forbindelse tror jeg hans velutviklede sans for systematikk var spesielt viktig. I andre sammenhenger kunne den gi ganske bisarre utslag, slik det framgår av Sosialøkonomen (1991).

Etter noen år med arbeid for Aukrustutvalget kom jeg i en slags faglig midtlivskrise. Årsaken var åpenbar: Tilfeldigheter hadde manøvrert meg inn i en snever og blodfattig del av faget, helt i strid med mine preferanser. Det var ikke et levende menneske i sikte noe sted, bare tall og matematikk. Jeg kunne nesten alt om nesten ingen ting, og nesten ingen ting om resten, dvs. nesten alt. Jeg hadde dårligere breddekunnskaper enn ved slutten av mine studier åtte år før. Derfor gikk jeg langt i retning av den andre ytterlighet, selv om jeg visste at jeg risikerte å ende opp med overfladiske kunnskaper om det meste.

De første årene var tilveksthyllen i økonomi på SV-biblioteket et av mine vanningshull. Etter omtrent ti år tørket det imidlertid kraftig inn, og jeg er overbevist om at det skyldtes at LJ døde noe før. Det var et stort tap for faget – og også på andre måter naturligvis. Det markerte også slutten på gullalderen i faget. Den varte i nokså nøyaktig 50 år, med vel 30 års tilknytning til Frederiksgate 3.

Det var en forunderlig periode for faget. Jeg vet ikke om noen annen gullalder som har hatt en gullsmedutdannet gründer. Det var også nokså spesielt at instituttet i starten var finansiert av amerikansk storkapital (Bergh og Hanisch, 1984, s. 150), og i en lang periode hadde en troende kommunist som viktigste faglige breddeholder. Fagmiljøet var lite, men altså likevel med to nobelprisvinnere – og det burde som sagt ha vært tre.

Forhistorien er også verdt å ta med seg. Første professor i økonomi ved UiO, Christen Smith, var utdannet lege, men praktiserte som botaniker! I stedet for å ta seg av økonomifaget, dro han til Kongo og døde der bare 31 år gammel. Han ble født omtrent samtidig med at den store Smith i faget, Adam, døde, og er det beste beviset jeg vet om på at sjelevandring ikke har noe for seg. Juristene var vertskap for faget inntil Frisch og co kom på banen. Fagets historie i Norge er et godt eksempel på hvor kaotisk og dominert av tilfeldigheter kulturell evolusjon kan være.

Frederiksgate 3 har også sin kulturhistorie. De som er der nå – som faktisk er kuturhistorikere! – forestiller jeg meg anser tidligere beboere som en gjeng eksotiske husnisser. Jeg går ut fra at kjemikerne fortsatt sitter i vegger og tak, og skaper en atmosfære ikke ulik den en finner i gamle tømmerfjøs en varm sommerdag. Likevel tror jeg hvalforskerne må være deres favoritter, for så vidt jeg vet er de bortimot en ren myte. Så har vi økonomene da. Ingen, ikke en gang de selv, kanskje med et par unntak, visste at miljøet deres var i den absolutte verdenstoppen på et par områder – før Sveriges Riksbank feiret sitt 300 års jubileum på sin originale måte. Etterpå visste etter hvert alle det, til og med universitetets eiendomsavdeling. Det var den som bestemte hvor de blå skiltene skulle plasseres. Jeg går ut fra at den tar med økonomene også hvis den en gang reviderer sin omtale av bygget. Da kan den jo samtidig sjekke om byggeåret den nå oppgir, stemmer.

Fotnoter:

1. Jeg var ikke alene som opplevde dette, slik det framgår av Thalberg (2000), avsnitt 2.1. Zvi Griliches (som jeg skal komme tilbake til) fortalte at der han kom fra, Chicago, ble en engelsk oversettelse (som kom i 1965) kun brukt i forbindelse med doktorgradsutdannelsen av økonomer! ↩︎
2. Jeg fikk et eksemplar av ham da jeg sluttet som stipendiat. ↩︎
3. Det jeg her skriver er dokumentert mer i detalj i Ringstad (2007), kapittel 13. ↩︎
4. Det følgende bygger i tillegg til selve boka i hovedsak på Karen I. Vaughns innledning til denne utgaven, Hanisch og Sæther (2005) og Nordbakken (2017). ↩︎
5. Forfatteren ble i tillegg av mange karakterisert som ganske reaksjonær. Det er imidlertid helt feil. Han var en klassisk liberaler som kjempet for økonomisk og politisk frihet og som angrep kraftig totalitære regimer av alle avskygninger. Han advarte gjentatte ganger i tidsskriftet sitt (Farmand) mot det som var i ferd med å skje i Tyskland på 1930-tallet, og dette tidsskriftet var det første presseorganet som tyskerne stoppet da de okkuperte Norge. ↩︎
6. Autoritære autoriteter kan også kaste lange skygger. Nesten tre-kvart århundre etter at avhandlingen kom, prøvde forfatterne av Hanisch og Sæther (2005) først å få artikkelen publisert i Økonomisk Forum (forgjengeren til Samfunnsøkonomen). Da ble de fra en referee møtt med et ekko av Frisch under disputasen til Hoff: Avhandlingen brukte for lite matematikk! Redaksjonen hadde dessuten noen innvendinger i samme gate som jeg også har vanskelig for å forstå. Forfatterne valgte å publisere artikkelen et annet sted. ↩︎
7. Det var en UNIVAC 1107, anskaffet i 1963. Så vidt jeg vet var det den første transistorbaserte stormaskinen her i landet som var tilgjengelig for økonomer, kanskje den første i det hele tatt. ↩︎
8. Thalberg (2000, note 25, s. 28). Han skriver også at de første maskinene av dette slaget ble tatt i bruk i løpet av 1970-tallet, men etter det jeg har skrevet ovenfor er det omtrent 10 år for sent. Han var opponent i forbindelse med doktorgraden min i 1971 så han må ha glemt at mine beregninger i den forbindelse ble utført på 1960-tallet. ↩︎
9. Det innebar bl.a. invertering av en 86×86 matrise (Thalberg, 2000, s. 112.) Dette ville ha vært en krevende jobb selv for de første 2. generasjons stormaskinene. ↩︎
10. Bjerkholt (2000) er en god kilde hvis en er interessert i samspillet mellom Sosialøkonomisk institutt, SSBs forskningsavdeling og Finansdepartementet, gjerne omtalt som jerntrianglet i den første etterkrigstiden. ↩︎