Under (i) skrev jeg blant annet at en del klimaforskere påstår feilaktig at det har vært små endringer i klimaet siden siste istid inntil de siste 150–200 årene. For eksempel skriver den tyske klimaforskeren Rahmstorf (2023) at det før de siste 200 år ikke har vært vesentlige endringer i temperaturen siden siste istid. Jeg konstaterer at Benestad ikke har noe vesentlig å utsette på min beskrivelse av historiske temperaturvariasjoner.

Under (ii) oppsummeres statistiske tidsserieanalyser utført av Dagsvik mfl. (2020) og Dagsvik og Hov Moen (2023). Hva som egentlig er Benestads innvending mot disse analysene forblir svært uklart. Det han skriver om fraksjonell gaussisk støy tyder på at han ikke har forstått den metodiske tilnærmingen. Han har også en forestilling om at jeg avviser fysikkbaserte modeller, noe jeg absolutt ikke gjør.

En sentral innvending i debatten som fulgte etter publisering av Dagsvik og Hov Moen (2023), var at vårt utvalg av tidsserier er for lite til at de gir en god representasjon av variasjonene av globale temperaturer de siste 200 år. Dette skriver jeg om, og viser blant annet til at gjennomsnittet av temperaturseriene som analyseres fanger opp, mer eller mindre, samme temperaturtrender som i HadCRUT-seriene. Videre forklares det hvorfor det er problematisk å bruke HadCRUT-data til å teste stasjonaritet. Benestad gjør et poeng av at HadCRUT5-data ikke blir brukt. Men det er ingen vesentlig forskjell på relevant kvalitet til de ulike variantene av HadCRUT-data når det gjelder testing av egenskaper som stasjonaritet. En del klimaforskere vil tydeligvis likevel ikke godta at våre temperaturserier er representative for temperaturutviklingen globalt de siste 200 år. Men temperaturseriene er i hvert fall rimelig representative for USA og Europa siden de fleste værstasjoner vi benytter data fra dekker landområdet i USA og Europa ganske godt. Som kjent finner vi at hypotesen om stasjonaritet ikke blir forkastet for de fleste tidsseriene vi analyserer. Dersom det faktisk har funnet sted en systematisk endring av temperaturen globalt, ville det i så fall unektelig være merkelig om USA og Europa ikke var berørt av dette.

Når det gjelder (iii) får jeg ikke tak i hva Benestad egentlig mener. Mener han at problemene knyttet til Navier-Stokes-ligningene i klimamodellene ikke har betydning? Mitt poeng er at det er en rekke svakheter ved klimamodellene som skyldes utelatte variable, ad hoc-relasjoner, og at egenskapene til løsningen av Navier-Stokes-ligningene (hvis en entydig løsning eksisterer) er ukjent. Hvor gode de tilnærmede løsningene av Navier-Stokes-ligningene er, og hvor mye usikkerheten knyttet til andre moduler i klimamodellene betyr i denne sammenhengen, er dermed vanskelig å evaluere.

I forbindelse med (iv) skriver Benestad at det benyttes en altfor enkel lineær regresjonsmodell når klimamodellene testes. Her er det også vanskelig å forstå hva han mener. Det som er poenget er at Beenstock mfl. (2016), som har testet klimamodellene, har som nullhypotese at sammenhengen mellom predikert temperatur (fra klimamodellene) og observert temperatur er formulert som en lineær regresjonsmodell, og har ingenting med modellering av den globale temperaturprosessen å gjøre. Når det gjelder kvaliteten av klimamodellene er det interessant at ledende klimaforsker Gavin Schmidt (sjef for Goddard Institute for Space Studies), skriver at den typen raske temperaturendringer som er observert det siste året ikke kan forklares med en jevn og stabil endring i menneskeskapte utslipp av klimagasser, slik som CO2 og metan. Det må være noe annet som har gitt høye temperaturer, og som IPCC og andre klimaforskere ikke har greid å identifisere (Schmidt, 2024).

Den kompakte majoriteten av klimaforskere hevder at det kun er et fåtall forskere som er uenige med dem, og bør derfor ikke tillegges noe betydning. Men hva som er god og dårlig vitenskap avgjøres ikke ved flertallsbeslutninger, men derimot av faglige argumenter og diskusjon. Benestad skriver: «Det finnes riktignok et veldig lite knippe standhaftige forskere, ofte med forbindelse til petroleumsindustrien, som fornekter klimaendringene. De er på linje med anti-vaxxere og de preger også Dagsviks referanser». Dette er en meget grov påstand. Den innebærer at velrenomerte forskere som er kritiske til den dominerende klimaforskningen, slik som for eksempel Steven Koonin (Koonin, 2021) og Judith Curry (Curry, 2023), som jeg siterer i min artikkel, samt Ivar Giæver (Norges eneste nobelprisvinner i fysikk), frakjennes all troverdighet som klimaforskere. Denne usaklige påstanden faller på sin egen urimelighet. Når det gjelder Benestads kritikk av min artikkel, inneholder den uklar og lite presise og konkrete faglige innvendinger. Hvis han ønsker å bli tatt alvorlig, må han komme med bedre og mer spesifikk faglig kritikk enn det han presterer i dette innlegget.