1. Innledning

I sin etter hvert berømte bok «Landet som ble for rikt» (Bech Holte, 2025) er Martin Bech Holtes (MBH) historiefortelling et bærende element. Sterke og svake vekstperioder faller i høy grad sammen med og forklares langt på vei av skiftende vektlegging av politiske ideologier. Tiårene etter krigen frem til slutten av 1970-tallet preges av sterk statlig styring og omfattende regulering av markedskreftene. Da mener MBH at norsk økonomi fungerte svært dårlig. Etter litt famling mener MBH at dereguleringer og god forvaltning av petroleumsformuen skaper en økonomisk gullalder i perioden 1991-2013. Deretter har det ifølge MBH gått nedover. Han utfordrer dem som hyller handlingsregelen som en suksesshistorie; den beskytter ikke folkets penger mot politikernes uvettige og dyre påfunn. Markedskrefter fortrenges av det offentliges klamme hånd. Lobbyisme og stønadsjakt har fortrengt reell verdiskaping. Befolkningen er blitt lat, og produktivitetsveksten er historisk lav. Vi har ikke unngått hollandsk syke. Vi er hardere angrepet enn de fleste tror.

Boka inneholder mye som kan og bør kritiseres. Her begrenser vi oss til å gå gjennom historiefortellingen om vekst i produksjon og produktivitet. Over tid har sistnevnte vist seg å være klart viktigst for økt levestandard, se f.eks. Holmøy og Slettebø (2023). Etter vår vurdering er det primært produksjonsveksten som kan påvirkes av særnorske forhold, herunder den politikken som MBH diskuterer, selv om den i stor grad drives av eksogene forhold. Vi betrakter bytteforholdsgevinster som langt mer eksogene enn det MBH gjør. Vi er enige i at redusert skjerming mot import kan forsterke inntektseffekten av lavere importpriser. Men vi finner MBHs argumentasjon for anekdotisk til at den overbeviser oss om at gevinstene av økt eksport fra lavkostland som Kina til blant annet Norge, skal tilskrives norske politikkendringer. Vår avgrensning skyldes også at MBHs beskrivelse av produksjonsveksten inneholder grove feil som svekker eller fjerner grunnlaget for mange av bokens konklusjoner.

2.            Produktivitet versus samfunnsøkonomisk effektivitet

Med rette legger MBH stor vekt på produktivitetsvekst som hovedårsak til økonomisk vekst. Han holder seg til arbeidsproduktivitet (AP). I den grad MBH mener at produktivitetsvekst i seg selv bør være en rettesnor for politikk, er vi uenig. Det er samfunnsøkonomisk effektivitet som bør ha den rollen. Ofte er det ingen motsetning mellom produktivitet og samfunnsøkonomisk effektivitet. Det gjelder for eksempel når ny teknologi tas i bruk. Derimot er det ulønnsomt for samfunnet hvis gjennomsnittsproduktiviteten økes ved at den minst produktive arbeidskraften støtes ut av arbeidslivet, og inn i et forløp som altfor ofte ender med varig uføretrygd. Denne motsetningen er høyaktuell i Norge. MBH er bevisst dette problemet, og skriver flere steder at arbeidslivet må bli mer inkluderende. Likevel kunne han gjort det enda klarere at den produktivitetsveksten han ønsker ikke bør være et resultat av topping av (arbeids)laget For eksempel er MBH (s 70-71) meget positiv til Lied-utvalgets prinsipper, herunder «Produktivitetsvekst som overordnet mål for økonomisk politikk».».

Den mulige motsetningen mellom AP-vekst og samfunnsøkonomisk lønnsomhet aktualiseres for tiden av bekymringer, blant annet i Draghi-rapporten, over at AP-veksten i USA i noen år har vokst raskere enn i Europa. Denne forskjellen kan i hovedsak føres tilbake til to spesielle perioder: finanskrisen og pandemien. Under begge disse krisene falt yrkesdeltagelsen i USA kraftig, og den er ennå ikke tilbake på nivåene fra tidlig 2000-tall. I Europa har yrkesdeltagelsen og andelen sysselsatte i samme periode steget med flere prosentpoeng. Det kan skyldes at arbeidsmarkedet i Europa er mer regulert, slik at utskifting av arbeidere koster mer enn i USA. «Labour hoarding» fører isolert sett til at AP-veksten samvarierer med produksjonen gjennom konjunktursyklene. Forskjellen i AP-vekst etter 2005-6 mellom USA og Europa kan derfor skyldes ulik grad av topping av laget.

3. Sterke og svake vekstperioder

Figur 1 og 2 viser at etterkrigstiden grovt sett kan inndeles i tre faser for vekst i henholdsvis levestandard (BNP per innbygger) og AP (BNP per timeverk i Fastlands-Norge). Tilbake til det første året med nasjonalregnskap, 1865, har ingen annen flerårig periode hatt tilnærmelsesvis like sterk vekst i levestandard som perioden fra 1949 (etter etterkrigsturbulensen) til rundt midten av 1970-tallet (Holmøy og Slettebø, 2023). BNP per innbygger vokste da i gjennomsnitt med nær 3,5 prosent per år. I denne perioden varierte AP-veksten relativt lite rundt et nivå nær 4,5 prosent. Oljekrisen i 1973 innledet en stagflasjonsperiode i de vestlige landene. I Norge begynte veksten i både BNP per innbygger og AP å avta mot slutten av 1970-tallet. I perioden 1974–2006 varierte AP-veksten for Fastlands-Norge relativt mye rundt 2 pst. Etter 2006 har AP-veksten i snitt ligget noe under 1 prosent når man ser bort fra finanskriseåret 2008. I etterkrigstiden er AP-veksten i denne perioden rekordsvak. Svak vekst etter rundt 2006 har vært felles for de fleste av verdens rike land. Produktivitetskommisjonen i Norge¹fant ikke noen få hovedårsaker, men ga plausible historier om mange bidrag. 

I hvilke år mener så MBH at fremgangen var sterkest i levestandard og AP? Svaret er like rungende som sensasjonelt: 1991-2013! For MBH er dette «Dag-1», en storhetsperiode, en gullalder, en miraklenes tid der norsk økonomi utfoldet en voldsom vekstkraft (s. 123). Dette er besynderlige karakteristikker av en periode der vekstraten for BNP totalt per innbygger og AP-vekstraten i fastlandsøkonomien gjennomsnitt var 1,7 prosent per år, under halvparten av den man opplevde i årene 1949-1974, og lavere enn i perioden 1974-1991. Dette fremgår av Tabell 1 som viser veksten i flere relevante presiseringer av henholdsvis BNP per innbygger og AP. Den siste tredjedelen av MBHs gullalder tilhører den rekordsvake vekstperioden etter 2006. Da man i 2013 så seg tilbake, hadde volumveksten i BNP per innbygger aldri vært så svak som den hadde vært i MBHs gullalder.

Når en AP-vekst på 1,7 prosent kalles mirakuløst, lurer man på hvilke adjektiver som er ledige til karakteriseringen av den mer enn dobbelt så sterke veksten som preget etterkrigsperioden frem til midten av 1970-tallet. De kommer på s. 66: «Planøkonomene og etterkrigstidens politikere hadde skapt en stivbent økonomi uten innovasjons- og vekstkraft… Perioden med den mest aktivistiske staten var også den klart minst vellykkede perioden i norsk økonomi.» De som pekes ut som skaperne av Dag-1, får toppkarakterer (s. 16): «Dette Drillo-laget av pragmatiske, og mindre ideologiske, bidragsytere gjorde om Norge til en markedsbasert økonomi der veksten skjøt fart.»

4.            «Dag-1»: Et resultat av gale tall

Hvis boken leses overfladisk, vil nok mange mene at de tallene som MBH viser, spesielt i bokens Figur 2, gir god grunn til begeistring for perioden 1991-2013. Vi har som nevnt, undret oss over årsaken til denne begeistringen. Etter å ha studert MBHs tall for økonomisk vekst nærmere, kan vi konkludere skarpt: MBHs bruk av tall for denne perioden er rett og slett gale. Veldig gale. På en måte som fjerner «gullalderen» som en norskprodusert realitet. Dermed raser mye av historien om veien til Dag-1 sammen, og den påståtte nedturen etter 2013 startet egentlig godt inne i miraklenes tid. MBHs oppskrift på retur til Dag-1 blir også mindre interessant.

Forklaringen av hvorfor tallene for BNP-veksten i MBHs gullalder er gale, må dessverre bli ganske teknisk. Men den viser at konstruksjonen av mange data er tilpasset bestemte formål. Når de brukes til noe annet enn de er laget for, kan de fort bli direkte villedende. Nøkkelelementet i forklaringen er hvordan man skiller ut betydningen av prisvekst når man er interessert i «reell» vekst i levestandarden målt med BNP per innbygger. Dette gjøres i flere sammenhenger. Ved sammenligning av gjennomsnittsinnbyggerens levestandard i ulike land korrigeres nominelt BNP for ulik valuta og forskjeller mellom det generelle prisnivået i landene, altså en kjøpekraftskorreksjon. Dette er åpenbart relevante tall når man vil sammenligne landenes rikdom i et gitt år. MBH er opptatt av dette, noe vi kommenterer nærmere i neste avsnitt.

Det avgjørende er at kjøpekraftskorrigerte BNP-tall får frem det man ønsker når man sammenligner tall for BNP per innbygger i rom i stedet for tid. MBHs historie om sterke og svake vekstperioder i hvert enkelt land er en sammenligning i tid; BNP-nivåer og vekstrater for BNP i ulike år sammenlignes. Dette gjøres helt eksplisitt i bokens Figur 2. Her vises realvekst per år i BNP per innbygger over årene 1900–2012 for Norge, Fastlands-Norge, Sverige og Irland. Vi kommer tilbake til at vi er kritiske til at disse vekstratene er omregnet til et «rullerende 30-års vekst». Under figuren oppgis ingen annen kilde enn 2020-versjonen av databasene til «Maddison-prosjektet».

Med unntak av årene 1991-2011 er det små avvik mellom SSB- og Maddison-tallene for årlige vekstrater for Norges BNP per innbygger. Strengt tatt burde det ikke vært noen forskjell i det hele tatt, siden disse vekstratene hentes fra hvert lands nasjonalregnskap, iallfall fra og med 1970. Men i perioden 1991-2011 er Maddison-tallene for årlig realvekst i BNP per innbygger mellom 2,9 og 3,2 prosentpoeng høyere enn SSBs tall. I flere år er realveksten nær 8 prosent. De akkumulerte forskjellene vokser seg store: Maddison-tallene innebærer at BNP per innbygger i 2013 passerte 2,8 ganger 1990-nivået. Tilsvarende forholdstall er 1,5 når man bruker SSBs tall.

Avviket i perioden 1991-2011 mellom vekstratene for BNP i Maddison-tallene og tilsvarende vekstrater for BNP i faste priser i de enkelte lands nasjonalregnskaper, skyldes en spesiell form for kjøpekraftskorreksjon av BNP-tallene. I de datasettene som Maddison-prosjektet publiserte før 2020 brukte man kjøpekraftskorrigerte nivåtall for BNP per innbygger i 1990 som utgangspunkt for tidsserier for denne størrelsen bakover og forover. Som sagt blir disse laget på grunnlag av årlige volumvekstrater beregnet i nasjonalregnskapet for hvert enkelt land. Problemet med dette er at anslagene på prisnivåforskjellene mellom landene typisk blir mer og mer misvisende jo lenger bort fra referanseåret man beveger seg. Det gjelder både prisforskjellene på enkeltprodukter og den produktutvalget som alle landene la til grunn i prissammenligningen i 1990. Slike hensyn førte til at Maddison-prosjektet oppdaterte referanseåret til 2011 i datasettene publisert i 2020 og senere. Nå går altså tidsseriene for landenes BNP eksakt gjennom de kjøpekraftskorrigerte nivåtallene i 2011.

Men: Maddison-prosjektet har også villet beholde 1990 som referanseår. Tidsseriene for BNP skal dermed treffe eksakt de kjøpekraftsjusterte nivåene i både 1990 og 2011. Det går ikke. Tidsseriene forankret i 1990-nivået vil generelt ikke treffe de gitte 2011-nivåene. Tilsvarende bommer man på det gitte 1990-nivået når man går bakover fra 2011. I Maddison-tallene fra 2020 og 2023 er dette problemet «løst» ved at man «justerer» – det vil si: ignorerer – landenes fasit for realveksten i BNP mellom 1990 og 2011. De feilene som dette innebærer, målt opp mot nasjonalregnskapenes volumvekst, har vist seg spesielt store for oljerike land, herunder Norge². For disse landene førte den sterke veksten i oljeprisen fra rundt 1995 til og med 2013 til at kjøpekraften av nominelt

 BNP i 2011 var betydelig høyere enn i 1990. I Maddison-tallene for Norge er denne effekten fordelt som et tillegg i årlig vekstrate på tilnærmet 3 prosentpoeng hvert år mellom 1990 og 2011. Dette er hovedårsaken til at Maddison-tallene viser en langt kraftigere vekst i Norges kjøpekraftskorrigerte BNP enn SSBs tall for BNP i faste priser.

Det er fornuftig å studere den økonomiske veksten i Norge når MBH vil dele historien inn i sterke og svake vekstperioder. Det er veksten i den norske kaka og fordelingen av denne som i all hovedsak bestemmer nordmenns levestandard – ikke veksten i Irland, Sverige og/eller andre land. Men dette perspektivet har som konsekvens at de kjøpekraftskorrigerte Maddison-tallene ikke er brukbare som mål på realvekst i BNP i perioden 1990-2011, en periode som dekker det meste av MBHs gullalder. Forklaringen på MBHs «mirakel» er veksten i oljeprisen og diverse andre prisendringer som Norge har liten eller ingen innflytelse på. De har ingenting med produktivitetsvekst, arbeidsinnsats eller andre særnorske forhold å gjøre.

Dersom man hadde brukt nasjonalinntekten i stedet for BNP som mål på levestandarden, ville priseffekter spilt en rolle i den grad de påvirker Norges bytteforhold overfor utlandet. Men denne bytteforholdsgevinsten ville vært en helt annen enn de priseffektene man får ved kjøpekraftskorreksjon.

Sammenlignet med slike graverende tallfeil, blir det ubetydelig småplukk at avgrensningen av gullalderen i seg selv er egnet til å gi den ekstra sterk vekst. Startåret 1991 er et konjunkturelt bunnpunkt preget av blant annet bankkrisen. I sluttåret 2013 er man ferdig med finanskrisens effekter, og man holder seg unna lavkonjunkturen etter oljeprisfallet i 2014.

MBH har bestemt hvilke tall som brukes til hva, spesielt bruken av Maddison-tall fremfor SSBs tall i belysningen av vekst i Norge. SSB-tallene er en lett tilgjengelig fasit for årene fra og med 1970. Eldre tall er det mer brysomt, men langt fra umulig å få tak i for de størrelsene det her er snakk om.

Hvorfor har ikke så store feil blitt oppdaget tidligere? En plausibel forklaring er at mange liker bokens innhold og budskap så godt at de ikke har vært motivert til kritisk gjennomgang. En mer konkret mulighet er at de relevante årlige vekstratene ikke gjengis eksplisitt i boken. Som nevnt vises de i bokens Figur 2, men da forkledd som et rullerende 30-års gjennomsnitt. Dermed blir Maddison-tallet for veksten i et gitt år kamuflert ved at det inngår i et veid gjennomsnitt sammen med vekstratene for 29 andre år. Et slikt gjennomsnitt er i seg selv vanskelig å forstå og godta når de brukes til å avgrense perioder med sterk og svak vekst, hvorav både Dag-1 og Dag-2 inneholder færre enn 30 år.

5. Økonomisk vekst i Norge og andre land

MBHs karakteristikker av veksten i velstand og produktivitet i ulike perioder har møtt kritikk også før det ble klart at hans beskrivelse av gullalderen 1991-2013 bygger på tall som er gale, gitt MBHs formål. Tallene i Tabell 1 og Figurene 1 og 2 foran gjør som sagt hans utpeking av sterke og svake vekstperioder besynderlig. MBH har i diverse intervjuer forsvart seg med at han har et komparativt perspektiv; han er opptatt av når og hvorfor norsk økonomi fungerer bedre eller dårligere enn sammenlignbare økonomier. Underforstått: Hvis forutsetningene for rask vekst er tilnærmet like sterkt til stede i «alle» land, skulle det bare mangle at ikke også veksten i Norge var rask.

Valget av målestokk må bestemmes av hva man ønsker å svare på. Dersom man vil tallfeste utviklingen i befolkningens gjennomsnittlige levestandard over tid, er realveksten i nasjonalinntekten (som med få unntak ligger nær BNP-veksten også for Norge) per innbygger det relevante målet. For dette formålet er det komparative perspektivet irrelevant. Veksten i andre land kan imidlertid være relevant for veksten i Norge, men da som kilde til produktivitetsvekst eller bytteforholdsgevinster. Det er for eksempel bred enighet om at innhenting av USAs teknologiske forsprang gjennom kunnskapsoverføring, var en hovedårsak til Vest-Europas rekordsterke produktivitetsvekst i de første snaue tre tiårene etter 1945.

Det komparative perspektivet er potensielt relevant når man vil lære av de mest produktive landene. Det logiske vil da normalt være å sammenligne produktivitetsnivåer – ikke den relative veksten som ofte er sterkest i fattige land. MBHs interesse for Norges plassnummer på tabellen over OECD-landenes kjøpekraftskorrigerte BNP per innbygger utarter innimellom til et landskampperspektiv der det langt fra er bra nok at nordmenn i mange år opplever sterk materiell fremgang, når fremgangen er enda sterkere i andre land. Logikken blir absurd når fall i levestandarden utløser jubel, fordi fallet er sterkere i andre land.

Utenom perioder med åpenbare innhentingseffekter, er det sjelden klart hva årsakene er til forskjeller i landenes produktivitetsvekst. Husk at produktivitetsvekst nærmest per definisjon skyldes noe vi ikke vet noe om.³ Uvitenheten gjelder alle land som er med i en sammenligning av økonomisk vekst. Den gjelder også ofte innholdet i tallgrunnlaget for sammenligningene. Uvitenheten åpner for at en sterkere vekst i Norge enn i mange sammenligningsland fort tolkes som resultatet av særnorske prestasjoner, og da på selektive måter som understøtter argumentasjon fra grupper som har klare meninger om hva som er god og dårlig politikk.

Et hovedpoeng med MBHs bok er nettopp å gi en ganske konkret «suksessoppskrift» på høy og voksende levestandard. Men forsøket på identifikasjon av en slik oppskrift lider av viktige svakheter. For det første er selvsikkerheten i utpekingen av produktivitetsfremmende tiltak så sterk at den tyder på at MBH ikke godtar at produktivitetsvekst er et mål på uvitenhet. For det andre bør et komparativt perspektiv innebære at MBH undersøker hva som har påvirket AP-veksten i de landene han sammenligner Norge med.⁴ MBHs bok etterlater mange spørsmål, blant annet: i) Gikk innføringen av IKT saktere i Europa enn i USA fra begynnelsen av 1990-tallet? ii) Hvilke produktivitetseffekter fulgte av Tysklands samling? iii) Ble AP-veksten redusert i de vesteuropeiske landene som fra midten av 1990-tallet prøvde å redusere arbeidsledigheten ved å kombinere subsidiering av jobber med redusert sosialstøtte? iv) Ble de rike landenes produktivitetsvekst påvirket i ulik grad av henholdsvis EUs indre marked og finanskrisen? Det er selvsagt en tidkrevende og vanskelig å svare på dette, men det er prinsipielt sett en del av jobben som følger av å velge et komparativt perspektiv.

La oss sjekke i hvilken grad AP-veksten i Norge har avveket fra AP-veksten i andre vestlige land. Figur 3 er laget på grunnlag av databasen til Bergeaud mfl. (2016), og vi har lagt til SSBs tall for Norge totalt og Fastlands-Norge for periodene fra og med 1974. I motsetning til det som gjelder Maddison-tallene, er SSBs tall for AP-veksten for Norge totalt ganske like tallene i Bergeaud mfl. (2016). Figur 3 viser noen klare mønstre:

1. I alle landene var AP-veksten klart høyere i perioden 1949-1974 enn i senere perioder. I Norge var den nær 4,4 prosent. Med unntak av Sveits, Sverige og USA, faller AP-veksten innad i hvert land når periodene blir ferskere.
2. Alle de vesteuropeiske landene i figuren kutter ned på USAs AP-forsprang på 1950- og 60-tallet. Det er bred enighet om at dette reflekterer at Vest-Europa, særlig Tyskland, startet fra nivåer som lå langt under USAs etter ødeleggelsene under WW2. Rask teknologiutvikling under og etter krigen, ikke minst i USA, kunne utnyttes sivilt. Potensialet for opphenting av USAs produktivitetsforsprang var stort og ble utnyttet.
3. Norges AP-vekst var høyere enn i de aller fleste av de andre landene i figuren i perioden 1949-1974. Bare Tyskland og Frankrike hadde klart sterkere vekst. Norges AP-vekst var tilnærmet den samme som i Sverige og Finland. Også fra 1974 og frem til starten på MBHs Dag 1 er Norge blant landene med høyest AP-vekst.
4. De fleste land har opplevd en markert lavere produktivitetsvekst etter 2005-2006. Dette har trukket AP-veksten ned for perioden 1991-2013 sett ender ett. Norges AP-vekst kom ned i rundt 1,5 prosent. Norge er nå blant landene med lavest vekst, men det er ikke mange tiendedeler opp til nærmeste vekstrate. Veksten i denne perioden påvirkes etter 2019 av pandemien og Ukraina-krigen.

Vi trekker to konklusjoner som har relevans for vurderingen av MBHs påstander:

1. De periodene som skiller seg ut, er for det første perioden 1949-1974 med klart høyere AP-vekst i alle vestlige land. For det andre: Etter hvert som potensialet for opphenting av USAs produktivitetsforsprang ble uttømt, har AP-veksten vært påfallende lik i de vesteuropeiske landene, når Irland holdes utenfor av grunner påpekt i fotnote 4. Det gjelder ikke minst den svake vekstperioden etter 2005/6 som fortsatt mangler en overbevisende forklaring. Mye tyder på at det i begge perioder ligger sterke felles internasjonale drivkrefter bak de vesentlige endringene i AP-veksten, og at disse har dominert effektene av landspesifikke endringer, herunder politikk.
2. AP-veksten var høyere i Norge enn i de fleste andre vestlige land frem til 2006, spesielt i årene forut for 1991. Det er altså feil når MBH skriver at Norges vekst var blant de lavere i den vestlige verden før hans gullalder starter. Det er snarere slik at Norge er en middelhavsfarer med hensyn til AP-vekst under MBHs gullalder.

6. Betydningen av politikk

Sammenfallet i tid mellom de europeiske landenes sterke og svake vekstperioder, burde fått MBH til å se etter flere årsaker til vekstendringer enn særnorske forhold. Et anslag som nødvendigvis er svært usikkert, er at rundt 90 prosent av den underliggende produktivitetsveksten i land som Norge diffunderer fra andre land (Keller, 2004). Spillerommet for landspesifikke effekter, herunder politikk, er dermed beskjedent. Men en slik konklusjon har som premiss at det er snakk om typisk vestlige økonomier. Det er åpenbart store problemer med å identifisere styrken i mulige kausale effekter på produktivitet og levestandard av ymse politiske endringer som påvirker markedskreftenes rolle. MBH og andre bør derfor ikke ta for gitt at økt innslag av markedskrefter og politiske dereguleringer ga og vil gi betydelige utslag på målt produktivitet.

Dette tilsier ikke at man bør avvise at dereguleringene og reformene etter 1980 hadde positive samfunnsøkonomiske nytteeffekter. Hensikten med flere av disse var å øke folks valgfrihet. Eksempler er bredere spekter av varer og tjenester, utvidelser av åpningstider og flere radio- og tv-kanaler. De fleste liker vel et gitt utfall bedre hvis det er selvbestemt i stedet for pådyttet av andre. Men fordeler ved økt valgfrihet påvirker hverken nasjonalinntekten, BNP eller produktivitet, slik begrepene måles.

Dette resonnementet innebærer også at sterk produktivitetsvekst i etterkrigstiden frem til rundt 1974 ikke holder som «bevis» for at sentralstyringen og markedsreguleringene i seg selv skapte den sterke veksten. Veksten i Vest-Europa var rekordsterk på tvers av regjeringer med ulik farge. Men her har vi et eksempel på at MBH ikke nøyer seg med sunn skepsis. I stedet for refleksjon over at Norges-rekorden i AP-vekst ble satt i perioden 1949-1974, og da på et relativt høyt internasjonalt nivå, skjeller han perioden ut som «den klart minst vellykkede perioden i norsk økonomi». MBH nevner riktignok kort (s. 58) at markedskreftene ikke hadde så mye å vise til når man i 1945 så seg tilbake. Men fremstillingen tyder alt i alt på at han undervurderer betydningen av de erfaringene folk hadde i 1945: En mellomkrigstid hvor markedskrefter kunne og kan mistenkes for å ha ledet til nød, som i sin tur førte til diktaturer, bestialitet og tidenes mest ødeleggende krig. Krigsøkonomi hadde vist at sterk styring kan være svært effektivt når målet er så klart som seier i krig. Også under gjenreisningen var det tilnærmet full enighet om prioriteringene av mat, klær, husvære og oppbygging av produksjonskapasitet. Finnmark og Nord-Troms var fullstendig nedbrent. Pengerikelighet og vareknapphet i 1945 måtte ikke få skape etterkrigskriser slik man hadde opplevd etter 1918. Markedsmekanismens fordeler blir sterkere når levestandarden øker og gjør preferanseforskjeller mer synlige.

MBH gir den såkalte «Oslo-skolens» økonomer mye av skylden for at økonomien i etterkrigstiårene ble «stivbent og ineffektiv» (s. 62). Spesielt overdriver han den innflytelsen Ragnar Frisch hadde på den faktiske politikken. MBHs oppfatninger står seg dårlig mot det som har kommet frem i uttalelser fra datidenes viktige personer som Erik Brofoss, Petter Jakob Bjerve og Eivind Erichsen.⁵

MBHs tro på at særnorske tiltak kan skape en klart sterkere produktivitetsvekst, kan tyde på at han er uenig i (eller misliker) at slik vekst i stor grad bestemmes av noe Norge ikke har kontroll over og som vi vet lite om. Troen harmonerer med hans generelle anskuelse (s. 276-277): «… en av svakhetene i samfunnsøkonomien [er]: Den har lett for å bli defaitistisk, … Den skaper en naturlig aksept for nederlag… For en samfunnsøkonom er det lett å akseptere at du er en duppe ute på havet som drives av de til enhver tid gjeldende vindretningene. På den måten er den defaitistisk; den aksepterer ganske enkelt uppercutene prismekanismen gir deg. I virkeligheten har et samfunn som det norske stor grad av selvbestemmelsesrett.»

Sitatet kan leses som et sjarmerende uttrykk for forfatterens virketrang og appetitt på utfordringer. Men strengt faglig kan det ikke tas mer seriøst enn et angrep på tyngdekraften. Ikke minst i en liten åpen økonomi er det viktig å forstå og akseptere at mange nøkkelstørrelser ikke påvirkes av det vi i Norge mener og gjør. Det er likevel et stort rom igjen for analyser av hvordan norsk økonomi bør tilpasses slike eksogene rammebetingelser, herunder muligheten for en varig lav produktivitetsvekst.

Fotnoter
 

1. NOU 2015:1 og NOU 2016:3. ↩︎
2. Dette er dokumentert i Bolt og van Zanden (2020), side 7-11. ↩︎
3. Betegnelsen «Measure of Ignorance» brukes om såkalt Total faktorproduktivitet (TFP), som sammenligner produksjonsveksten med veksten i alle typer målbar faktorinnsats. På makronivå vil AP-veksten typisk beregnes som summen av TFP-vekst og et bidrag fra vekst i realkapital per timeverk. I motsetning til AP, kan TFP beregnes kun som en indeks, slik at man ikke kan sammenligne TFP-nivåer. ↩︎
4. Et unntak er Irland og til dels Sverige. MBHs historie om Irlands sterke vekst er imidlertid mangelfull på en misvisende måte. MBH forklarer at Irlands nasjonalinntekt er lavere enn BNP, hovedsakelig fordi en stor del av selskapenes overskudd tilfaller utenlandske eiere. Forskjellen er rundt 25 prosent. Men MBH forteller ikke at også Irlands offisielle mål på nasjonalinntekten må nedjusteres for å gi et riktig bilde at irrenes inntekter. Irlands statistiske sentralbyrå har utarbeidet en modifisert BNI, som er 25 prosent lavere enn det standardberegningen gir. Med dette målet ligger Irlands nasjonalinntekt under snittet i OECD. Dette målet sammenfaller mye bedre med f. eks. konsum per innbygger, som også er under snittet i EU. Det er altså feil at Irland er OECDs mest velstående land, slik MBH skriver på s. 34. ↩︎
5. Se f.eks. Røed (2024), s. 181 og Løvhaug (2012). ↩︎