Vår olje gir 300 mill. tonn karbondioksidutslipp per år i andre land. Hoel og Holden foreslår å ilegge en klimakostnad på norsk oljeutvinning for å kunne finansiere billigere klimaprosjekter i andre land som reduserer tilsvarende mengde karbonutslipp. Nettoeffekten blir da nullutslipp fra eksportert olje. De institusjonelle rammene er, som også forfatterne skriver, Parisavtalen og EU-regelverket. Alle land forplikter seg til å redusere direkte utslipp fra aktivitet og forbruk innenfor sitt eget nasjonale territorium, så Parisavtalen omfatter ikke klimautslippet fra varer som blir brukt i andre land. I Norge skal klimagassutslippene ned med rundt 55 % i 2030 i forhold til 1990-nivå innenfor begge avtaler. Norge står selvfølgelig fritt til å finansiere ytterligere klimatiltak hvor som helst i verden.

Også vi ønsker mer norsk klimafinansiering velkommen, særlig hvis de investeres i utviklingsland med stor klimaeffekt per krone slik Hoel og Holden foreslår. Klimatiltak omsettes på det frivillige kvotemarkedet for gjennomsnittlig 75 kr/tCO₂ (Ecosystem marketplace, 2023), men vi mener som forfatterne at Norfunds investeringer i Klimainvesteringsfondet for grønn energi er mer relevante og informative når det gjelder norske investeringsmuligheter i utviklingsland.

Norfund opplyser at de har investert 3,7 milliarder kroner i løpet av perioden 2022 til 2023 i produksjon av grønn energi i utviklingsland med potensiale til å fortrenge 14,7 millioner tonn karbondioksid (mtonn CO₂₎.hvis den denne erstatter forurensende Energi lokalt. Vi vil som Hoel og Holden anta at kun ¼ av dette i praksis kan regnes som reelle karbonbesparelser. Flere av Norfunds deleide anlegg ville trolig ha blitt etablert uansett og dessuten vil økt energiproduksjon medføre noe økt forbruk. Økt levestandard for fattige i Sør er et mål i seg selv, men vi tar ikke hensyn til dette i denne analysen hvor hovedmålet med investeringen er å begrense klimagassutslippene. Den reelle effekten reduseres da til 3,7 mtonn CO₂. Forfatterne regner så ut at investeringskostnaden er på 1006 kr per tonn årlig karbonreduksjonskapasitet. Tallet er etter vårt skjønn lite informativt og kan muligens være misvisende for valg av klimapolitikk og -virkemidler. Slike infrastrukturinvesteringer vil som forfatterne selv understreker levere grønn energi og dermed utslippsreduksjoner i mange år framover.

Norfund har beregnet at Klimainvesteringsfondet har hatt en årlig avkastning på 22 % i løpet av de første to årene. En forenklet tilnærming tilsier dermed at de tjener 201 kr/tCO₂ snarere enn å gå med underskudd. Statlige investeringer burde derfor være unødvendige siden prosjektene tilsynelatende er lønnsomme for private investorer.

Mye kan imidlertid gå galt når man investerer i utviklingsland, noe både forfatterne og Norfund selv erkjenner. Det er stor risiko for at anleggene vil slutte å fungere, at prosjekteier ikke vil få betalt for energileveranser eller at det oppstår andre problemer knyttet til politisk ustabilitet og mangelfulle finansmarkeder. Vi må derfor regne med at den årlige avkastningen kan synke over tid. Norfund selv justerer forventningene ned til litt over deres historiske erfaring innen fornybar energi på 10 % årlig forrentning i norske kroner (Norfund, 2024).

Hoel og Holden sin numeriske illustrasjon går imidlertid langt den andre veien ved å anta at alternativkostnaden for grønne investeringer i utviklingsland kun tilsvarer Statens Pensjonsfond Utland (SPU) gjennomsnittlige avkastning på 3 %. SPU er imidlertid vektet mot antatt sikre investeringer i hovedsakelig vestlige land, f.eks. utgjør amerikanske selskap over 40 % av aksjeporteføljen deres. Norske politikere legger nettopp begrensninger på deres handlingsfrihet for å redusere risikoen.

Vi opplever at private investorer krever godt betalt for å gå inn i nye og usikre markeder hvis de ikke får statlige garantier eller subsidier gjennom såkalt «risikoavlastning» av noe slag. Informanter innen finans antyder at en forventet årlig avkastning på 20 % er nødvendig for rene kommersielle investeringer i utviklingsland og at dette derfor er den reelle alternativkostnaden. Differansen på 10 % utgjør dermed Klimainvesteringsfondets implisitte subsidie. Det betyr at Norfund har en kostnad på 370 millioner kroner for den oppnådde reduksjonen på 3,68 millioner tonn karbondioksid per år. Subsidien vi betaler i form av lavere avkastning enn markedsforventingen er dermed på 101 kr/tCO2. Det er betraktelig høyere enn Hoel og Holden sitt anslag basert på 3 % årlig avkastning på oljefondet som blir 30 kr/tCO2, men fremdeles langt billigere enn hva vi kan få til med prosjekter hjemme i Norge.

Det er betimelig å regne ut hvor mye større reduksjon i karbonutslippene Norge kan oppnå for samme sum som vi i dag bruker på klimatiltak, samtidig som vi overholder både Parisavtalen og det klimapolitiske samarbeidet med EU. Vi tror norske og europeiske velgere er opptatt av å oppnå størst reduksjon i global oppvarming for det økonomiske bidraget de gjør over skatteseddelen og gjennom reguleringer som gir økte utgifter. Det vil tvinge fram en politisk justering både i Norge og EU i retning av redusert klimainnsats hjemme og økt innsats ute.

Norge slapp i 1990 ut 51 mtonn CO2 og utslippet må ned til 23 mtonn CO2 for å redusere med 55 % slik vi har lovet overfor Parisavtalen og i samarbeidet med EU. Parisavtalen åpner for internasjonal handel med karbonkvoter med utviklingsland, mens EU utelukker kjøp utenfor regionen. Det er dermed EU-avtalen snarere enn Parisavtalen som binder norske politikere. Vi kan imidlertid oppfylle EU kravene ved å kjøpe utslippskvoter som framtvinger tilsvarende reduksjoner i andre europeiske land.

Årets forslag til statsbudsjett anbefaler slike kjøp av utslippskvoter for å kunne ha mulighet til å nå den nåværende 55 % målsettingen til 2030. Miljødirektoratets anslår at avansert biodrivstoff og andre tiltak i deres dyreste kategori koster minst 1500 kr/tCO2 (Miljødirektoratet, 2024). Uten kjøp av utslippskvoter må vi trolig ha enda flere slike dyre tiltak.

Samtidig foreslår regjeringen å øke sine forpliktelser innenfor Parisavtalen til 80 % reduksjon innen 2035, og indikerer at disse skal komme ved å avsette bistandsmidler til å finansiere utslippskutt i utviklingsland. Dermed er det mulig å redusere klimagassutslippene utenfor Europa helt uavhengig av om man oppfyller sine forpliktelser overfor EU eller ikke.

Hva vil så en slik radikal endring i norsk klimapolitikk koste Norge?

Heller lite hvis vi legger vårt regnestykke og forutsetninger til grunn, som gir en karbonkostnad på 101 kr/tCO2. Ytterligere 25 prosentpoeng utslippsreduksjon utgjør 13 mtonn CO2 som dermed kun fordrer en investeringssubsidie på 1,3 milliarder kroner per år hvis tiltakene gjennomføres i utviklingsland. Tilsvarende vil koste hele 19,1 milliarder kroner å redusere bare med ytterligere norske klimatiltak ettersom det meste av disse nok vil falle i Miljødirektoratets dyreste kategori hvor prisen er minst 1500 kr/tCO2.

Dette enkle regnestykket illustrerer hvor stor mulighet vi har til å redusere den globale oppvarmingen hvis vi bruker klimapengene effektivt. Men, nettoeffekten av justert norsk klimapolitikk vil avhenge av hva vi forutsetter om utviklingslandenes egen klimainnsats. Hoel og Holden understreker at det er mulig å kreve motytelser fra utviklingsland i form av egne klimatiltak, men vi tror tidskonsistens i slike politiske avtaler mellom to enkeltland fort kan bli en utfordring. Ensidige norske klimainvesteringer kan likevel gi gode resultater.

Parisavtalens artikkel 6 om internasjonal handel med klimautslippsreduksjoner mellom nasjoner for oppfyllelse av nasjonal målsetting fordrer at disse ikke dobbel-telles både i vertslandet der utslippene reduseres og i kjøperlandet. Hvis effektene av norske klimainvesteringer i utviklingsland føres hos oss vil prosjektet ikke tjene klimamålene i de utviklingslandene som selger. Sveits og Singapore kjøper og fører allerede nå karbonreduksjoner under denne ordningen. Dette både aksepteres og ønskes av vertslandene som ser mange andre fordeler av tiltakene, f.eks. økonomisk utvikling, mer energi og bedre levevilkår for folk.

Norsk mentalitet og politisk ønske om å hjelpe utviklingslandene vil fort medføre at Norge ikke vil kreve disse utslippsreduksjonene på vårt offisielle klimaregnskap, jf. dagens finansiering av regnskogredningen. Tiltakene vil da forsvares som en form for bistand. I alle tilfeller må prosjektene gi positive sideeffekter på andre områder som arealbruk og naturvern, samt gi lokalbefolkningen en rimelig del av verdiskapningen. Nettoeffekten av norsk-finansierte tiltak vil dermed avhenge av om vertslandet klarer å overholde sin klimamålsetting under Parisavtalen på egenhånd. I så tilfelle kan norske tiltak i verste fall medføre at regjeringen i vertslandet ikke ser nødvendigheten av å investere i egne klimaprosjekter. Slik «crowding-out» reduserer nettoeffekten av de norskfinansierte tiltakene i samme land. India har for eksempel lovet 45 % reduksjon i CO2-utslippene i forhold til brutto nasjonalprodukt (karbonintensiteten i økonomien) samtidig som befolkningen vokser. Det er imidlertid en risiko for at et utviklingsland som India ikke vil prioritere eller klare å overholde sine målsettinger selv med norsk-finansierte tiltak, og i så fall vil en mulig «crowding-out» effekt bli minimal. Norske klimatiltak vil da i fullt monn bidra i kampen mot global oppvarming. I beste fall overholder imidlertid vertslandet planen med egne tiltak slik at klimaeffekten av de norske investeringene kommer i tillegg. Det betyr at utviklingslandet kan melde inn en forsterket målsetting under Parisavtalen seinere uten at det koster.