Introduksjon

Opp igjennom historien har menneskeheta gjentatte ganger vært plaga av ødeleggende katastrofer som har tatt livet av en betydelig andel av befolkninga. Fra 1347–1351 herja en dødelig byllepest gjennom Europa og drepte sannsynligvis minst en tredjedel av den europeiske befolkninga. Sjukdommen fikk navnet Svartedauden, og er sannsynligvis den verste katastrofa i Europas historie. Starten av det forrige århundre var preget av to dødelige katastrofer, første verdenskrig og influensaepidemien Spanskesjuken. Spanskesjuken ramma store deler verden og tok livet av mellom 50 og 100 millioner mennesker (Johnson og Mueller, 2002). I løpet 1900-tallet ble verden ramma av enda flere dødelige katastrofer. Menneskeskapt hungersnød i Sovjetunionen og Kina drepte til sammen mellom 28 og 51 millioner mennesker (Conquest, 1986; Peng, 1987),og i 1939 brøt det ut enda en verdenskrig. Under andre verdenskrig gikk flere titalls millioner militære og sivile liv tapt. Den dødeligste katastrofa i nyere tid er forårsaka av HIV-viruset. HIV-epidemien nådde sitt høgdepunkt mellom 2006 og 2012, og over 32 millioner mennesker har dødd av AIDS siden pandemien brøt ut (UNAIDS, 2019).

Dødelige katastrofer er ikke noe som hører fortida til. 11. mars i 2020 erklærte Verdens Helseorganisasjon spredninga av koronaviruset COVID-19 for en pandemi. Litt over ett år senere har viruset tatt livet av over 3 millioner mennesker globalt (Worldometer, 2021). I lys av både nye og historiske hendelser er det interessant å se nærmere på hvordan dødelige katastrofer påvirker økonomisk vekst. Identifiseringa av et betinga forhold mellom katastrofer og langsiktig vekst er viktig av flere grunner. For det første kan det hjelpe å skille mellom konkurrende økonomiske teorier. For det andre kan det gi økt innsikt i hvordan samfunnet bør utforme politikk og institusjoner for å i størst mulig grad fremme langsiktig vekst i møte med ulike katastrofale trusler. For det tredje så er antallet mennesker som lever i dag sannsynligvis bare er en brøkdel av antall mennesker som kan eksistere i framtida. De langsiktige og permanente konsekvensene av katastrofer er derfor fra et normativt perspektiv av stor samfunnsøkonomisk betydning.

De kortsiktige og midlertidige økonomiske konsekvensene av katastrofer er store og negative (Noy, 2009), men det er ikke klart fra hverken empirisk forskning eller økonomisk vekstteori hvordan katastrofer påvirker økonomisk vekst på lang sikt. Med ei spesiell vekt på katastrofer som dreper, vil jeg i denne artikkelen gi en oppdatert gjennomgang av hva empirisk forskning og økonomisk vekstteori har å si om hvilke mekanismer som påvirker det komplekse forholdet mellom katastrofer og økonomisk vekst. Hvordan katastrofer og katastroferisiko påvirker økonomisk vekst på lang sikt henger sammen med hva slags type kapital som blir ødelagt. Diskusjonen i denne artikkelen vil derfor ta utgangspunkt i hvordan ulike katastrofer påvirker arbeidskraft, menneskelig og fysisk kapital. I lys av COVID-19 fokuseres det avslutningsvis på pandemier, og hvordan Svartedauden, Spanskesjuken og HIV-viruset, kan ha påvirka økonomisk vekst.

Katastrofer og økonomisk vekst

Chhibber og Laajaj (2008) peker ut fire forskjellige muligheter for hvordan en katastrofe kan påvirke økonomisk vekst. Alle fire scenarier er illustrert i figur 1. I scenario A og B har katastrofer ingen langsiktig eller permanent effekt på økonomisk vekst. I scenario A fører katastrofer til en kortsiktig og midlertidig nedgang i vekst, mens i scenario B etterfølges en slik nedgang av en midlertidig økning. Den midlertidige økninga kan være et resultat av overinvesteringer i etterkant av en katastrofe, eller et resultat av at mottatt katastrofebistand avsluttes etter en periode. I de to siste scenariene har katastrofer en signifikant og permanent effekt på økonomisk vekst på lang sikt. I scenario C resulterer katastrofer i en ny økonomisk likevekt som fører til en permanent reduksjon i økonomisk vekst, mens i scenario D har katastrofer en positiv effekt på langsiktig økonomisk vekst.

Empirisk forskning finner bevis for alle fire scenarier. Sawada mfl. (2019) finner at katastrofer har en stor men midlertidig negativ effekt på økonomisk vekst, men at den langsiktige effekten er positiv. På kort sikt er det naturkatastrofer som har de største negative effektene, etterfulgt av krig og økonomiske kriser. På lang sikt, 15 til 25 år frem i tid, derimot finner de at naturkatastrofer og krig har en positiv effekt på økonomisk vekst og velferd. Krig påvirker store økonomier mer enn små økonomier, mens naturkatastrofer påvirker små økonomier mer. Sawada mfl. (2019) sine resultater samsvarer delvis med funn av Skidmore og Toya (2002) som konkluderer med at klimatiske katastrofer kan stimulere økonomisk vekst på lang sikt, men at geologiske katastrofer legger en demper på økonomisk vekst. På den andre siden finner Cavallo mfl. (2013) at naturkatastrofer ikke har noen permanent innvirkning på langsiktig økonomisk vekst med mindre de fører til radikal politisk endring. Hsiang og Jina (2014) finner en sterk langsiktig negativ effekt av orkaner på både produksjon og økonomisk vekst. Klomp og Valckx (2014) kommer til en liknende konklusjon i sin metaanalyse av over 750 estimater fra 25 forskjellige studier på naturkatastrofer. De konkluderer med at naturkatastrofer har en negativ effekt på økonomisk vekst på kort sikt, men finner også bevis for at det negative forholdet mellom naturkatastrofer og økonomisk vekst kan være et resultat av publiseringsskjevhet.

For å forstå hvordan forskjellige empiriske studier kan lede til forskjellige konklusjoner, er det fruktbart å se nærmere på hva økonomisk vekstteori har å si om forholdet mellom katastrofer, katastroferisiko og økonomisk vekst.

Hva driver økonomisk vekst?

I nyklassiske vekstteori er teknologisk utvikling kilda til langsiktig økonomisk vekst, men teknologisk utvikling er eksogent gitt. I nyklassisk vekstteori kan katastrofer derfor ikke føre til en permanent endring i økonomisk vekst. I slike modeller vil en katastrofe gi en umiddelbar nedgang i produksjonen som en følge av ødelagt kapital, men etter en gjenoppbyggingsperiode vil produksjonen igjen nå sin opprinnelige vekststi. I endogen vekstteori finnes det flere kanaler for hvordan katastrofer kan påvirke langsiktig økonomisk vekst. Flere av disse kanalene åpner også for at katastrofer og katastroferisiko kan stimulere økonomisk vekst. I endogen vekstteori er menneskelig kapital kilda til teknologisk utvikling, og derfor også en avgjørende faktor for langsiktig vekst. De to hovedgrenene innafor endogen vekstteori, starta av henholdsvis Lucas Jr (1988) og Romer (1990) er forskjellige i hvordan de definerer menneskelig kapital og derfor også hva som er den konkrete kilda til økonomisk vekst. Lucas Jr (1988) ser på menneskelig kapital som arbeiderenes individuelle ferdigheter, og i hans rammeverk er det akkumuleringa av menneskelig kapital som driver økonomisk vekst. Romer (1990) fokuserer på menneskelig kapital som kunnskap og ideer. Her fremmer nivået av menneskelig kapital innovasjon, og innovasjon fører til teknologisk utvikling og økonomisk vekst. Det positive forholdet mellom menneskelig kapital og økonomisk vekst er også bekrefta i en rekke empiriske studier (Barro, 1991; Benhabib og Spiegel, 1994; Gennaioli mfl., 2013). Benhabib og Spiegel (1994) viser til en positiv kobling mellom menneskelig kapital og vekst i de tilfella økt menneskelig kapital fører til økt total faktorproduktivitet. Imidlertid, hvis menneskelig kapital kun inngår som en produksjonsfaktor på lik linje som arbeidskraft vil ikke en økning i menneskelig kapital ha en nevneverdig effekt på økonomisk vekst.

Politisk miljø, institusjoner og kultur er også viktige faktorer i økonomisk vekst og utvikling. Institusjoner påvirker total faktorproduktivitet, og akkumuleringa av menneskelig og fysisk kapital (Acemoglu mfl., 2014; Acemoglu mfl., 2005). Dårlige institusjoner er også assosiert med negative kulturelle trekk, som låg tillit til og respekt for andre (Tabellini, 2010). Mangel på tillit øker transaksjonskostnadene, og reduserer fordelene ved både spesialisering og handel. Mellommenneskelig tillit kan ha en like sterk innflytelse på økonomisk vekst som menneskelig kapital (Whiteley, 2000), og låg grad av tillit er forbundet med lågere bruttonasjonalprodukt per innbygger (Tabellini, 2010).

En annen gruppe endogene vekstmodeller, kalt Schum-pe-teriske vekstmodeller, fokuserer på kreative ødeleggelse som kilda til økonomisk vekst. Schumpeteriske vekstmodeller har operasjonalisert Joseph Schumpeters ide om kreativ ødeleggelse (Aghion og Howitt, 1992), der kapitalistiske systemer får ny energi gjennom destruktive prosesser. I Schumpeters teori kommer den ødeleggende krafta i form av innovative entreprenører som trer inn i markedet med ny og overlegen teknologi (Schumpeter, 2003). Bedrifter som benytter utdatert teknologi og ikke tilpasser seg kan ikke lenger konkurrere i markedet, og blir slik ødelagt av det nye.

Kreativ ødeleggelse

Kreativ ødeleggelse kan også brukes til å forstå hvordan samfunnet kan dra nytte av katastrofer. Ideen er at det som blir ødelagt kan erstattes av noe som er bedre på lang sikt, og at slik skaper ødeleggelse en mulighet til å forfølge endringer som kan forbedre de økonomiske utsiktene til samfunnet. Det kan være i form av at lite effektive firmaer forsvinner fra markedet, en oppgradering av kapital–beholdninga, eller utvikling og adopsjon av ny teknologi (Skidmore og Toya, 2002). For at kreativ ødeleggelse skal oppstå, og for at katastrofer skal gi en permanent økning i økonomisk vekst, må det eksisterer en ineffektivitet i økonomien som katastrofa løser, men som samfunnet ikke klarer å løse på egenhånd. Det kan være i form av en markedssvikt, sti-avhengighet eller lock-in. Akao og Sakamoto (2018) finner at så lenge katastrofer ødelegger ineffektiv fysisk kapital, kan det stimulere økonomisk vekst.

Kreativ ødeleggelse er først og fremst en teori. Empirisk forskning på kreativ ødeleggelse og katastrofer gir blanda resultater. Studier som finner ingen eller negativ langsiktig effekt av katastrofer på økonomisk vekst antyder at kreative ødeleggelse ikke oppstår i etterkant av katastrofer. Hallegatte og Dumas (2009) finner bevis for at naturkatastrofer kan ha en positiv innvirkning på produktivitet gjennom en kapitaloppgraderingseffekt. For at katastrofer skal føre til kreativ ødeleggelse må katastrofa være såpass omfattende at den kan trigge fornyelse, samtidig må samfunnet også være i en posisjon der det evner å fornye seg sjøl i etterkant av en katastrofe. Crespo Cuaresma mfl. (2008) finner at bare land med relativt høge utviklingsnivåer kan dra nytte av kapitaloppgradering gjennom handel i etterkant av en naturkatastrofe. Det finnes også flere konkrete eksempler på at kreative ødeleggelse har oppstått i etterkant av katastrofer. Hornbeck og Keniston (2017) finner bevis for at storbrannen i Boston i 1872 ga betydelig økonomisk gevinst på lang sikt. Brannen fjerna en stor mengde eldre bygninger av låg kvalitet og fordi brannen ramma et stort område ga det en mulighet til å forbedre byplanlegginga. Bygningsoppgraderingene i etterkant av brannen oppmuntra til ytterligere oppgraderinger av bygninger i nærheten, og skapte slik en positiv eksternalitet. Videre viser Hornbeck og Naidu (2014) at den store Mississippi flommen i 1927 førte til en modernisering av landbruksproduksjonen i området som ble ramma. Migrasjon av afroamerikanske arbeidere pressa landeiere i flomområdet til å ta i bruk ny teknologi som ikke hadde behov for like store mengder arbeidskraft. Jordskjelv kan også føre til kreativ ødeleggelse. Det store Kanto-jordskjelvet i 1923 ødela rundt 90 prosent av fabrikkene i den japanske byen Yokohama (Okazaki mfl., 2019). Okazaki mfl. (2019) finner bevis for kreative ødeleggelse i etterkant av katastrofa i form av oppgradering av maskinteknologi og overlevelse av effektive firmaer. Et annet eksempel på kreativ ødeleggelse i etterkant av et jordskjelv er jordskjelvet i Lisboa i 1755. Den direkte kostnaden av jordskjelvet er estimert til å være mellom 32 og 48 prosent av det portugisiske brutto nasjonalproduktet (Pereira, 2009) . Til tross for stort skadeomfang og betydelige velferdstap, finner Pereira (2009) at jordskjelvet fra 1755 kan ha vært til fordel for den portugisiske økonomien på lang sikt fordi katastrofa skapte en mulighet til å reformere økonomien og redusere den økonomiske avhengigheta til Storbritannia.

En annen form for kreativ ødeleggelse som kan oppstå under eller etter en katastrofe oppstår gjennom ødeleggelsen av ineffektive institusjoner og politiske strukturer. I politisk økonomi ses større kriser og katastrofer på som terskelhendelser. Slike hendelser kan føre til institusjonelle endringer fordi de utfordrer den dominerende måten å tenke på (Birkmann mfl., 2010). Noen måter å organisere samfunnet på gir større insentiv til innovasjon, sparing, utdanning og dugnad enn andre. Teknologi, menneskelig og fysisk kapital påvirkes av institusjoner (Acemoglu mfl., 2014; Acemoglu mfl., 2005). Ødeleggelse av eksisterende ineffektive politiske strukturer kan slik stimulere økonomisk vekst (Olson, 2008). For eksempel kan en reduksjon i makta til spesielle interessegrupper skape gunstigere forhold for innføring av ny og overordna teknologi. Krig og borgerkrig er to eksempler på katastrofer som kan føre til denne type kreativ ødeleggelse (Kang og Meernik, 2005; Koubi, 2005).

Investering og sparing

Bakkensen og Barragey (2016) gjør et forsøk på å forene de forskjellige empiriske resultatene ved å skille mellom katastroferisiko og katastrofale hendelser. De viser at selv om orkaner kan føre til en varig reduksjon i produksjon, kan risikoen for at en orkan inntreffer stimulere økonomisk vekst gjennom økt akkumulering av kapital som et resultat av føre-var besparelser. Bakkensen og Barragey (2016) argumenterer for at de motstridende empiriske funnene delvis kan forklares ved at forskjellige metoder fanger opp forskjellige mekanismer, og at det må skilles mellom effekten av at en katastrofe inntreffer og risikoen for at en katastrofe kommer til å inntreffe. Føre-var besparelser er et resultat av mangler i forsikringsmarkedet i kombinasjon med en motvilje mot svingninger i framtidig inntektsnivå. Hvis det ikke er mulig å forsikre seg mot katastrofer, er økt sparing en måte å reduserer mulige framtidige inntektssvingninger på og slik sikre et jevnt forbruk. Økt sparing skjer på bekostning av forbruk nå, så når økonomisk vekst øker som er resultat av føre-var besvarelser er ikke det nødvendigvis en gevinst for samfunnet. Bakkensen og Barragey (2016), Akao og Sakamoto (2018) og Motoyama (2017) legger alle vekt på hvordan elastisiteten til nyttefunksjonen kan fremme føre-var besparelser i møte med katastroferisiko. Imidlertid skiller de ikke mellom aversjon mot risiko og aversjon mot svingninger i inntektsnivået. Douenne (2020) viser at høg motvilje mot svingninger i inntektsnivået fører til føre-var sparing, mens risikoaversjon kan føre til både økt forbruk og økt sparing. Basert på data fra USA, konkluderer Douenne (2020) med at føre-var sparing aleine neppe er nok til å etablere en positiv link mellom katastroferisiko og økonomisk vekst. Videre så vil ikke en høg motvilje mot svingninger i inntektsnivået nødvendigvis kunne resultere i føre-var sparing i møte med alle typer katastroferisiko heller. Katastrofer som dreper kan true framtidig inntekt på lik linje som katastrofer som ødelegger fysisk kapital, men slike katastrofer truer også forbrukerens evne til å dra nytte av den framtidige inntekta. Hvis beslutningstakeren forventer at katastrofer fører til inntektstap, kan det gi mening å øke sparing. Hvis aktøren derimot forventer at katastrofa kan føre til død, kan det gi mer mening å øke forbruket.

Motvilje mot svingninger i kapitalbeholdning påvirker ikke bare sparing av fysisk kapital, men også investeringer i menneskelig kapital. Tsuboi (2018) finner at store og negative sjokk i menneskelig kapital fører til en nedgang i tid brukt på arbeid og produksjon, og en økning i tid brukt på utvikling av menneskelig kapital. Det gir en økning i den forventa vekstrata til menneskelig kapital, noe som resulterer i økt velferd og økt økonomisk vekst.

Forbruks- og sparebeslutninger påvirkes også av hva slags kapital katastrofa ødelegger. Økonomier som kun mister fysisk kapital kommer seg raskere enn økonomier som mister en betydelig del menneskelig kapital (Mulligan og Sala-i-Martin, 1993). Akao og Sakamoto (2018) finner at katastrofer som ødelegger fysisk kapital har en større sannsynlighet for å stimulere økonomisk vekst. Så lenge ressursene fordeles effektivt vil ikke katastrofer som utelukkende ødelegger fysisk kapital påvirke langsiktig vekst. Imidlertid, hvis samfunnet er i overgangen til en langsiktig økonomisk likevekt, kan katastrofer som rammer fysisk kapital ha en positiv effekt på økonomisk vekst. Det er fordi slike katastrofer reduserer den forventa avkastninga til fysisk kapital. En høgere relative avkastning på menneskelig kapital kan føre til økt investering i menneskelig kapital. Om de to typene kapital er tilstrekkelige substituerbare, vil en slik omfordeling av ressurser fra fysisk kapital til menneskelig kapital ha en positiv effekt på langsiktig økonomisk vekst (Akao og Sakamoto, 2018). Når Skidmore og Toya (2002) konkluderer med at klimatiske katastrofer kan fremme økonomisk vekst, så er det nettopp gjennom effekten denne typen katastrofer har på dannelsen av menneskelig kapital og teknologi.

Befolkning, menneskelig kapital og økonomisk vekst

I endogen vekstteori er menneskelig kapital en avgjørende faktor for langsiktig økonomisk vekst. Katastrofer rammer mennesker, og gjennom ødeleggelsen av mennesker, ødelegger katastrofer menneskelig kapital. Selv om de to henger sammen, vil det være feil å sette et likhetstegn mellom menneskelig kapital og befolkning, eller store negative sjokk i menneskelig kapital og dødelige katastrofer. Ved kun å fokusere på menneskelig kapital ignoreres forholdet mellom ressurser og befolkning, forurensning og befolkning, menneskelig kapital og befolkning, og effekten befolkningsendringer har på velferd, produksjon og kultur. Videre ved å kun fokusere på menneskelig kapital ignoreres også det komplekse spørsmålet om hvordan samfunnet verdsetter liv. For å forstå hvordan katastrofer som dreper påvirker langsiktig økonomisk vekst, er det nødvendig å forstå forholdet mellom befolkningsendringer og økonomisk vekst. Det er foreløpig ingen enighet om hvordan befolkningsendringer påvirker økonomisk vekst. Forholdet er avhengig av samfunnets utviklingsstatus, befolkningens alderssammensetning og hvordan endringene påvirker sparing og investering.

Malthus’ teori er en kanal for hvordan en reduksjon i befolkningsstørrelsen kan gi økt velferd. Malthus mente at befolkningen har en tendens til å vokse raskere enn matforsyninga, og befolkningsvekst vil derfor dempe levestandarden. Imidlertid vil en nedgang i levestandarden føre til en nedgang i befolkningsveksten, og dermed på sikt ingen permanente endringer i hverken velstand eller populasjon. Arven etter Malthus lever videre i nyklassiske modeller gjennom antagelser om avtagende marginalprodukt av arbeid og begrensa ressurser. Andre har argumentert for at befolkningsvekst vil stimulere teknologisk utvikling slik at matproduksjonen kan øke i takt med den voksende befolkningen (Boserup, 1981), eller at flere mennesker vil resultere i flere ideer til hvordan man kan løse eventuelle ressursproblemer som måtte oppstå (Simon og Bartlett, 1985). Kjerna i begge disse argumentene er at det er et positivt forhold mellom befolkningsstørrelsen og dannelsen av menneskelig kapital (Strulik, 2005). Et slikt positivt forhold betyr at katastrofer som dreper kan ha en negativ effekt på både dannelsen av og mengden menneskelig kapital, og gjennom det en negativ effekt på økonomisk vekst. Jones (2020) finner at negativ befolkningsvekst kan resultere i at både kunnskap og levestandard permanent stagnerer.

I en metaanalyse av forskjellige studier som undersøker forholdet mellom befolkningsendringer og økonomisk vekst finner Headey og Hodge (2009) at en nedgang i befolkningsstørrelsen i høginntektsland bremser økonomisk vekst, mens i låginntektsland bremses økonomisk vekst av økninger i befolkningsstørrelsen. Becker mfl. (1999) kommer til en liknende konklusjon. I økonomier med begrensa menneskelig kapital og primitiv teknologi vil en økning i befolkningsstørrelsen senke velferden. Imidlertid vil slike malthusiske virkninger være mye svakere i moderne byøkonomier, der befolkningsvekst kan fremme spesialisering og økt investeringer i menneskelig kapital. Slik kan en nedgang i befolkningsantallet spille en dobbeltrolle i økonomisk vekstteori.

Befolkningas alderssammensetning påvirker også forholdet mellom befolkningsendringer og økonomisk vekst. Headey og Hodge (2009) finner at en økning i den voksne arbeidsføre delen av befolkninga har en positiv effekt på økonomisk vekst, mens en økning i den unge befolkninga har negativ effekt. Hvis den yrkesaktive delen av befolkninga vokser raskere enn den delen av befolkninga som er økonomisk avhengig, kan en slik endring i alderssammensetninga skape et mulighetsvindu der samfunnet kan øke sparing og investering (Bloom og Williamson, 1998). Slik kan katastrofer som rammer den arbeidsføre delen av befolkninga ha en negativ effekt på langsiktig økonomisk vekst, og katastrofer som rammer unge og eldre ha en positiv effekt.

Pandemier og økonomisk vekst

Pandemier troner øverst på lista over dødeligste katastrofer. I motsetning til mange andre katastrofer ødelegger pandemier i liten grad fysisk kapital. Forholdet mellom pandemier og økonomisk vekst kan derfor gi et innblikk i hvordan dødelige katastrofer påvirker økonomisk vekst.

Pandemier forventes å ha en negativ innvirkning på økonomisk vekst, i hvert fall på kort sikt. Sosiale distanseringstiltak gjør at forbrukerne gir avkall på kjøp og forbruk av enkelte typer varer og tjenester, som igjen kan ha en negativ effekt på produksjon og arbeidsledighet. Pandemier er også assosiert med mer direkte kostnader som følge av en økning i antall sjukehusinnleggelser og økt forbruk av medisiner. I tillegg kommer kostnader forbundet med usikkerhet og sjokk i finansmarkedet, og den negative effekten det har på resten av økonomien.

I valg av håndtering av en pandemi må samfunnet veie redusert forbruk og økonomisk vekst på den ene siden, opp mot tap av liv og helse på den andre siden. Den optimale strategien kan variere fra land til land. Helse og sikkerhet er et luksusgode (Hall og Jones, 2007; Jones, 2016). Forventa nytte er avhengig av både forventa levetid og forbruk. Når forbruket øker, faller marginal nytta av forbruk. Økt forventa levetid på den andre siden har ikke samme avtagende avkastning. Ved å investere i helse og sikkerhet for å forlenge levetiden, kjøper man tilleggsperioder med nytte. Om verdien av liv øker raskere enn forbruk, vil samfunnet verdsette helse og sikkerhet over økt forbruk (Hall og Jones, 2007; Jones, 2016). For høginntektsland vil det derfor i større grad være optimalt å bytte ut forbruk med livsforlengende tiltak, mens for låginntektsland vil det være motsatt.

Selv om de kortsiktige negative konsekvensene kan snu når pandemien letter, antyder en ny studie av Jorda og Taylor (2020) at pandemier allikevel kan ha langsiktige økonomiske konsekvenser. Jorda og Taylor (2020) studerer de langsiktige konsekvensene av pandemier helt tilbake til 1300-tallet og finner at pandemier er etterfulgt av flere ti år med låge real rente. Tap av arbeidskraft relativt til annen kapital forskyver den relative avkastninga mellom arbeidskraft og kapital. Den effekten kan forsterkes av økt føre-var sparing blant de som overlever (Jorda og Taylor, 2020). Det er allikevel ikke et entydig forhold mellom pandemier og langsiktig økonomisk vekst. Svartedauden, Spanske-sjuken og HIV-viruset er alle pandemier med høg dødelighet, men hvordan og hvorfor de har påvirka økonomisk vekst varierer.

Svartedauden

Svartedauden var en omfattende pestpandemi som ramma Europa og deler av Asia på midten av 1300-tallet. Sjukdommen tok livet av mellom 30 og 60 prosent av befolkninga (Dewitte og Kowaleski, 2017), og pesten fortsatte å hjemsøke Europa i over tre hundre år. Det er foreløpig ingen enighet om Svartedauden ramma enkelte aldersgruppe uforholdsmessig høgt. DeWitte (2010) finner at eldre voksne hadde en høgere risiko for død sammenligna med yngre voksne, og at antall pestdødsfall per aldersgruppe samsvarer med den tradisjonelle dødskurven for den middelalderske befolkninga. Gowland og Chamberlain (2005) og Margerison og Knüsel (2002) derimot finner at dødsfall forårsaka av Svartedauden ikke følger den vanlige dødskurven på den tiden, men heller likner profilen til den levende befolkning. Sistnevnte tyder på at Svartedauden ramma alle like hardt, uavhengig av alder og kjønn. Figur 2 illustrerer alder for pest og ikke-pest dødsfall ved East Smithfield og St. Mary Grace kirkegård i London i perioden 1361–1362.

En voksende mengde litteratur hevder at Svartedauden har hatt langsiktige økonomiske og kulturelle konsekvenser som kan ha forma utviklinga i Europa langt inn i det tjuende århundre. Etter Svartedauden er det mulig å oppdage trender som til slutt kan ha bidratt til vedvarende økonomisk vekst, og de strukturelle endringene etter Svartedauden kan ha bidratt til å legge til rette for den industrielle revolusjon (De Vries, 1994; Herlihy og Cohn, 1997; Pamuk, 2007; Van Zanden, 2002)

Fordi Svartedauden herja på 1300-tallet er det naturlig å se den negative befolkningsendringa i lys av Malthus’ teori. I henhold til Malthus ville en slik massiv nedgang i befolkninga gi en økning i levestandarden, men økninga ville vært midlertidig. Voigtländer og Vogt (Voigtländer og Voth, 2009; 2013) derimot hevder at Svartedauden bidro til å få slutt på den Malthusiske fella. De viser hvordan et stort negativt befolkningssjokk, også i en Malthusisk-setting, kan trigge en overgang fra en stabil likevekt med låg inntekt per innbygger til en ny stabil likevekt med høgere inntekt per innbygger. Befolkningstapet fra Svartedauden var så stort at det ville tatt flere generasjoner med befolkningsvekst for å snu inntektsveksten, og at imellomtida skapte politiske og institusjonelle endringer en positiv dominoeffekt.

Det store befolkningstapet reduserte størrelsen på arbeidsstyrken radikalt. Færre arbeidere igjen til å tilfredsstille etterspørselen i arbeidsmarkedet ga økt makt til bønder og arbeider. Etter Svartedauden fikk bønder og arbeidere derfor en gylden mulighet til å forhandle om høgere lønn fra konkurrerende herrer, eller å reise til mer urbane områder eller andre landlige områder med høgere lønn (Gingerich og Vogler, 2020; Pamuk, 2007). Den store nedgangen i både befolkningen og arbeidsstyrken førte derfor til dramatiske endringer i den relative prisen mellom arbeid og kapital, og arbeid og land (North og Thomas, 1973; Pamuk, 2007; Voigtländer og Voth, 2013).

Mangel på arbeidskraft gjorde at jordbruk og annen produksjon blei pressa til å fokusere på mer kapitalintensive linjer. Høgere inntekt per innbygger, samt endringa i fordelinga av inntekt til fordel for arbeidstakere gjorde at etterspørselsmønstrene også begynte å endres fra grunnleggende varer til varer med en høgere inntektselastisitet. Resultatet ble att prisen på hvete gikk ned, mens prisen på kjøtt og ost holdt seg høg (Pamuk, 2007). Slik flyttet landbruksproduksjonen seg fra korn til andre avlinger og husdyrhold (Pamuk, 2007; Voigtländer og Voth, 2013). Arbeiderenes lønn og levestandard økte betydelig i årene etter pesten, og bidro til fallet til livegenskapen (Haddock og Kiesling, 2002). Etter hvert som arbeiderene fikk mer økonomisk frihet, fant de også mer politisk frihet, og i områder hardt ramma av Svartedauden dukka det i etterkant opp mer inkluderende institusjoner. (Gingerich og Vogler, 2020).

De europeiske byene økte i størrelse, og fordi disse byene var utrolig usunne å bo førte det til økt dødelighet (Voigtländer og Voth, 2013). Økninga i arbeidsmuligheter for kvinner ut førte samtidig til en økning i ekteskapsalderen og en nedgang i fruktbarheten (Bailey, 1996; Voigtländer og Voth, 2013). Voigtländer og Voth (2013) argumenterer for at økninga i dødelighetsratene, sammen med en nedgang i fødselsratene, sørga for at levestandarden ikke falt ned igjen til sitt før pest-nivå

Høge lønninger forble en viktig del av den europeiske økonomien i veldig lang tid. Reallønna falt ikke ned igjen til nivået før pesten før tidligst på 1600-tallet, og i noen regioner mye senere (Clark, 2016; Pamuk, 2007). De politiske og økonomiske endringene som kom i etterkant av Svartedauden fikk allikevel langsiktige og permanente konsekvenser. North og Thomas (1973) peker på at endringene har bidratt med den statlige økonomien som var nødvendig for å etablere hærer og opprette nasjonalstater. Flere økonomiske historikere har og pekt på at industrialiseringa på slutten av attende og begynnelsen av nittende århundre blei muliggjort fordi Svartedauden førte til økt produktivitet i landbruket, urbanisering, nasjonale spesialiseringsmønstere, og framvekst og utvikling av internasjonale handelsnettverk (De Vries, 1994; Herlihy og Cohn, 1997; Pamuk, 2007; Van Zanden, 2002)

Videre, i Norge spesielt, kan Svartedauden mulig ha hatt svært negative konsekvenser for dannelsen av menneskelig kapital. I Norge tok Svartedauden livet av en stor andel av den skriftlærde befolkninga. Det ga store konsekvenser for opplæring og videreføring av boklærdom. Det norske skriftspråket ble også sterkt svekka, og slik fikk dansk skriftspråk stadig større betydning de neste hundre årene (Venaas mfl., 2019).

Spanskesjuken

Spanskesjuken var en influensaepidemi som i perioden rett etter første verdenskrig (1918–1920) ramma store deler av verden og tok livet av mellom 50 og 100 millioner mennesker (Johnson og Mueller, 2002). Et kjennetegn ved influensaepidemien var den høge dødeligheten blant unge voksne uten underliggende sjukdommer (Taubenberger mfl., 2019). Figur 3 gir en grafisk framstilling av overflødige dødsfall forårsaka av Spanskesjuken i forskjellige aldersgruppe i Kentucky under perioden 1918 til 1919.

Den høge dødeligheten blant mennesker i yrkesaktiv alder førte til et midlertidig fall i arbeidskraft i mange land. En slik reduksjon i tilbudet i arbeidsmarkedet ga en midlertidig økning i lønnsnivået i USA i perioden etter Spanskesjuken (Garrett, 2009). Brainerd og Siegler (2003) studerer effekten av Spanskesjuken på økonomisk vekst i USA og finner en stor positiv effekt av influensaepidemien i tiåret etterpå. Studien skiller imidlertid ikke mellom økonomisk vekst, gjennoppbyggingseffekter og den positive effekten knapp arbeidskraft hadde på lønnsnivået, og sier ingenting om effekten var permanent. Videre, siden USA også var involvert i første verdenskrig, er det vanskelig å skille mellom de økonomiske effektene av første verdenskrig og Spanskesjuken. Karlsson mfl. (2014) undersøker effekten Spanskesjuken hadde på den svenske økonomien. Siden Sverige ikke var en del av første verdenskrig, kan det gi et tydeligere bilde av de økonomiske effektene. Karlsson mfl. (2014) finner ingen effekt av Spanskesjuken på arbeidsinntekt, men en klar negativ effekt på kapitalinntekt. De forklarer den manglende effekten på arbeidsinntekt og den negative effekten på kapitalinntekt med at i Sverige ble døde arbeidere i stor grad erstattet av barn og kvinner. Det førte til at arbeidseffektiviteten gikk ned, men at lønnsnivået forble det samme. Danmark var heller ikke en del av første verdenskrig. Dahl mfl. (2020) finner at Spanskesjuken hadde moderate effekter på inntekt og arbeidsledighet i Danmark. Den gjennomsnittlige nedgangen i inntekt per arbeider var på omtrent fem prosent fra 1917 til 1918. Selv om det var høg arbeidsledighet under pandemien, var arbeidsledigheten tilbake til normalt nivå allerede sommeren 1919. På medium eller langsikt hadde pandemien ingen signifikante effekter på hverken inntekt eller arbeidsledighet i Danmark.

Det er få studier som ser på den langsiktige effekten av Spanskesjuken på økonomisk vekst. De studiene som eksisterer, konsentrerer seg om hvordan eksponering for influensa i livmora kan ha en negativ effekt på utviklinga av menneskelig kapital. I USA hadde barn av smittete mødre lågere utdanningsprestasjoner, alvorligere grad av fysisk funksjonshemming og lågere inntekt enn barn av usmitta mødre (Almond, 2006). Gjennom den negative effekten Spanskesjuken hadde på menneskelig kapital kan pandemien ha påvirke økonomisk vekst negativt i mange tiår etterpå. Andre finner samme negative effekt i Europa, for eksempel finner Percoco (2016) liknende resultater for Italia og Neelsen og Stratmann (2012) for Sveits. Store kriser kan også ha en langvarig effekt på individuell atferd. Aassve mfl. (2020) finner at folkehelsetiltak og oppmuntring fra myndighetene og media til å unngå personlig kontakt med andre under Spanskesjuken skapte et varig klima for mistenksomhet og mistillit. Siden mistillit kan bremse økonomisk vekst (Tabellini, 2010; Whiteley, 2000), kan det ha ført til negative konsekvenser for økonomisk utvikling på sikt.

HIV-viruset

HIV-viruset er den største pandemien verden har opplevd i nyere tid. Pandemien er pågående, og hittil har over 32 millioner dødd av AIDS (UNAIDS, 2019). HIV-pandemien nådde sitt høgdepunkt mellom 2006 og 2012, men det dør fortsatt nesten en million mennesker hvert år av AIDS. Aller hardest rammet i dag er Sør-Afrika og Botswana. I 2017 var 1,7 prosent av dødsfall på verdensbasis forårsaka av HIV/AIDS i 2017, mot 28 prosent i Sør-Afrika og Botswana (Roth mfl., 2018). Den fulle økonomiske effekten av HIV/AIDS er ennå ikke realisert. En tidlig studie fra midten av 1990-tallet som ser på 51 forskjellige industri- og utviklingsland fant at AIDS-epidemien hadde en ubetydelig effekt på økonomisk vekst (Bloom og Mahal, 1997). En noe senere studie gjennomført av Bonnel (2000) finner derimot at pandemien har hatt en signifikant negativ effekt på den økonomiske veksten i afrikanske land.

De fleste studier som prøver å forutse de langsiktige virkningene av HIV-viruset gjør det ved å analysere effekten pandemien har på fødselsrater, fysisk og menneskelig kapital. Lorentzen mfl. (2008) finner at høg risiko for å dø i ung alder reduserer investeringer i fysisk kapital, noe som kan bremse økonomisk vekst. Samtidig har også en høg risiko for å dø i ung alder en positiv effekt på fødselsrater og risikabel atferd, noe som vil øke HIV-infeksjonsrata. Til sammen gir det et dystert bilde av de langsiktige økonomiske effektene av HIV/AIDS pandemien. Figur 4 illustrerer at HIV-viruset har en høg dødelighet blant unge voksne. Lorentzen mfl. (2008) konkluderer med at den høge dødelighet blant unge voksne kan gjøre rede for den manglende økonomiske veksten i afrikanske land i perioden 1960 til 2000.

Fortson (2011) ser nærmere på forholdet mellom utbredelsen av HIV-viruset og investeringer i menneskelig kapital, og finner at barn i områder med høg utbredelse av HIV går mindre på og har en lågere sannsynlighet for å fullføre grunnskola. Ferreira mfl. (2011) ser også på hvordan HIV-viruset påvirker menneskelig kapital. Forkorta levetid reduserer insentivet til å gå på skola og sjukdom reduserer produktiviteten blant smitta arbeidere. Det legger en demper på økonomisk vekst, og Ferreira mfl. (2011) finner en klar negativ kobling mellom pandemien og økonomisk vekst i afrikanske land sør for Sahara. HIV-viruset rammer den unge voksne befolkningen uproporsjonalt høgt. Ikke bare reduserer pandemien den eksisterende mengden menneskelig kapital, men ved å ramme unge voksne hardest, svekker den også overføringa av kunnskap og evner fra en generasjon til den neste (Bell mfl., 2003). Bell mfl. (2003) konkluderer med at hvis ingenting blir gjort for å bekjempe pandemien kan det føre til at økonomien i Sør-Afrika kollapser i løpet av de tre neste generasjonene.

Young (2005) er den eneste studien som finner at pandemien kan ha en positiv effekt på økonomisk vekst. Den positive effekten oppstår fordi han analyserer pandemien i en malthusisk setting. Den negative effekten pandemien har på dannelsen av menneskelig kapital overgås av den positive effekten av begrensa befolkningsvekst. Young (2005) argumenterer for at pandemien fører til en reduksjon i fødselsrater fordi viljen til å ha ubeskytta seksuell aktivitet går ned, men også fordi mangelen på arbeidskraft øker verdien av kvinners tid. Alt i alt, konkluderer han med at HIV/AIDS-pandemien i Sør-Afrika har hatt en positiv effekt på økonomisk vekst. Effekten av pandemien på fødselsrater i Sør-Afrika og andre afrikanske land sør for Sahara er omdiskutert, og det er ingen enighet om størrelsen eller tegnet på effekten. Mens Young (2005) argumenter for at pandemien har redusert fødselsratene, finner Fortson (2009) at effekten er ubetydelig og Kalemli-Ozcan (2012) en signifikant positiv effekt.

Avsluttende kommentarer og covid-19

Hvordan katastrofer og katastroferisiko påvirker økonomisk vekst på lang sikt henger sammen med hva slags type kapital som blir ødelagt. Katastrofer kan stimulere økonomisk vekst på lang sikt hvis de fører til økt sparing, økt investering i menneskelig kapital og kreativ ødeleggelse. Det vil si at katastrofer som rammer fysisk kapital i relativt større grad enn menneskelig kapital har et større potensiale for å fremme økonomisk vekst på lang sikt. Narrativet er annerledes for katastrofer som i størst grad rammer menneskelig kapital. Hovedårsaken til det er at menneskelig kapital regnes for å være kilda til teknologisk utvikling, og dermed også langsiktig økonomisk vekst. Gjennom død og redusert forventa levetid kan katastrofer ødelegge eller bremse ned akkumuleringa av menneskelig kapital. Videre så påvirker også alderssammensetninga i befolkninga både sparing og investering i begge typer kapital. En katastrofe som rammer den unge voksne arbeidsføre delen av befolkninga hardest vil kunne ha en negativ effekt på både sparing og akkumulering av menneskelig og fysisk kapital. Malthus’ teori er en kanal for hvordan en reduksjon i befolkningsstørrelsen kan gi økt økonomisk vekst, men med mindre katastrofa fører til permanente endringer i politiske strukturer, fødsels eller dødsrater vil den positive effekten være midlertidig. Bortsett fra Voigtländer og Voth (2013) som argumenterer for at Svartedauden har hatt en positiv effekt på den økonomiske situasjonen i Europa og Young (2005) som finner at HIV-epidemien har en positiv effekt på økonomisk vekst i Sør-Afrika, viser største delen av forskning at det langsiktige forholdet mellom pandemier og økonomisk vekst er negativt. Det stemmer overens med økonomisk vekstteori som antyder at ødeleggelsen av menneskelig kapital har en langsiktig negativ effekt på økonomisk vekst.

Historisk har pandemier hatt langsiktige politiske og økonomiske konsekvenser om dødeligheten de produserer er drastisk nok til å begrense arbeidsmarkedet, påvirke akkumuleringa av menneskelig kapital eller føre til kulturelle endringer. Siden moderne medisinsk behandling og folkehelsetiltak er mer effektive enn tidligere, kan samla antall dødsfall fra COVID-19 sammenliknet med størrelsen på befolkningen være mindre enn for tidligere store pandemier. COVID-19 rammer også først og fremst eldre som ikke lenger er i arbeidsstyrken. 85 prosent av alle COVID-19 assosiert dødsfall i Norge er over 70 år (Folke-helse-instituttet, 2021), til sammenlikning er 81 prosent av alle COVID-19 assosierte dødsfall i USA over 65 år (Centers for Disease Control and Prevention, 2021). Arbeids-markedseffekten av COVID-19 har ennå ikke vært tilstrekkelig stor til å forskyve den relative avkastninga mellom arbeidskraft og kapital. Imidlertid kan vedvarende høg arbeidsledighet føre til at folk faller ut av arbeidsstyrken, og til tap av menneskelig kapital som følge av permanent tap av ferdigheter og produksjonskapasitet. COVID-19 kan være en katalysator for teknologiske endringer, særlig med tanke på veksten i antall personer som jobber hjemmefra, men det gjenstår å se om COVID-19 vil føre til endring i tillit og kultur på lang sikt. Til sammenlikning med når verden ble ramma av Svartedauden og Spanske-sjuken, så er det i dag mer uvanlig å være sjuk av en smittsom sjukdom.

Sjølom det fortsatt er usikkert om COVID-19 vil ha en permanent effekt på økonomisk vekst, er det en reell risiko for at en slik pandemi kan dukke opp i framtida. Pandemier er et feithala fenomen, med ekstremt stor halerisiko og potensielt enorme konsekvenser (Cirillo og Taleb, 2020). Alle elementene som skal til for at en smittsom sykdom skal gi et ekstremt katastrofalt utfall eksisterer allerede i naturen. Ebola er nesten uhelbredelig, rabies er nesten alltid dødelig, influensa er ekstremt smittsom og HIV-viruset har lang inkubasjonsperiode. Økt innsikt i hvordan samfunnet kan utforme politikk og institusjoner som fremmer langsiktig vekst og velferd i møte med forskjellige trusler bør derfor være av høg prioritet.