Innledning

Aksjonærmodellen innebærer at aksjeinntekter kommer til beskatning når de realiseres på personlig investors hånd. Fritaksmetoden innebærer at et norsk selskap er fritatt for selskapsskatt på aksjeinntekter fra EØS-området.¹ Aksjeinntekter fra andre områder enn EØS er ikke omfattet av fritaksmetoden.

Kombinasjonen av aksjonærmodellen og fritaksmetoden har i løpet av de siste 15 årene ført til en betydelig oppbygging av kapital i norske holdingselskaper. Mange av disse selskapene fungerer som private «sparekasser» og kjennetegnes ved at de eier aksjer og ikke betaler utbytte.

Bjerksund, Stensland og Vamråk (2009) påviser at selskapet kan unngå skatt på renteinntekter ved bruk av derivater. Med andre ord, når selskapet bruker finansielle derivater oppnår selskapet skattefrihet for inntekter som i utgangspunktet ikke er ment å være omfattet av fritaksmetoden.

Formålet med denne artikkelen er å vise at dette skattehullet ikke er avgrenset til renteinntekter. I vår analyse ser vi på aksjeinntekter fra områder utenfor EØS, men i prinsippet er det mulig for selskapet å oppnå skattefrie inntekter knyttet til råvarer, energi, eiendom m.v. som ville vært skattlagt løpende på selskapets hånd.

I første del av artikkelen ser vi på et selskap, som eier norske aksjer, og som ønsker en eksponering mot aksjeinntekter fra området utenfor EØS. Selskapet kan oppnå dette enten ved å investere direkte eller ved å bruke et finansielt derivat. Aksjeinntekter utenfor EØS er ikke omfattet av fritaksmetoden og skattlegges på selskapets hånd med 22 prosent. Vi viser at uansett om aksjederivatet faller inn under fritaksmetoden eller ikke, kan selskapet oppnå en skattefri aksjeinntekt. 

I andre del av artikkelen diskuterer vi mulige løsninger knyttet til muligheten for omgåelse som finansielle derivater gir. Vi finner at det er lite realistisk at problemet kan løses ved skattemessig gjennomskjæring, og at det neppe er hensiktsmessig å endre den skattemessige behandlingen av derivater. Antakelig må vi leve med det problemet som påpekes i denne artikkelen så lenge fritaksmetoden beholdes.

Analyse

For å forenkle fremstillingen lar vi aksjeinvesteringer i EØS-området være representert ved norske aksjer, og aksjeinvesteringer utenfor EØS-området være representert ved amerikanske aksjer. Vi ser på en periode og lar alle verdier være målt i NOK. Tabell 1 viser plasseringsalternativene, hvor 1 angir eksponert beløp for aksjene, X er kroneverdien på tidspunkt 1 av de norske aksjene og Y er kroneverdien på tidspunkt 1 av de amerikanske aksjene.² Sett fra tidspunkt 0 er både X og Y usikre størrelser.

Tabell 1: Plasseringsalternativer (NOK).

Tidspunkt	0	1
Norske aksjer	1	X
Amerikanske aksjer	1	Y

I utgangspunktet er selskapet investert i norske aksjer. Anta nå at selskapet selger de norske aksjene og kjøper de amerikanske, og sitter på denne posisjonen frem til tidspunkt 1, hvor selskapet selger de amerikanske aksjene. For selskapet er de amerikanske aksjeinntektene ikke omfattet av fritaksmetoden, slik at det vil påløpe 22 prosent selskapsskatt på gevinst/tap.

Tabell 2: Selskapet investerer direkte i amerikanske aksjer (NOK).

Tidspunkt	0	1
Amerikanske aksjer	1	Y
− Selskapsskatt (22%)		$\left(Y–1\right)\bullet 22\%$
= Sum verdi	1	$Y–\left(Y–1\right)\bullet 22\%$

Hvis vi betrakter uttrykket nederst og lengst til høyre i tabellen, angir første ledd den ønskede eksponeringen mot amerikanske aksjer, mens andre ledd er skatten som påløper på selskapets hånd.

Det følger fra tabell 1 at den usikre avkastningen, målt i NOK, på plassering i henholdsvis norske og amerikanske aksjer er

$r_X=\frac{X–1}{1} ,$     (1)

$r_Y=\frac{Y–1}{1} .$       (2)

Vi skal nå se på et finansielt derivat hvor man bytter en markedsavkastning mot en annen (i finanslitteraturen kalles dette en «total return swap»). I vårt tilfelle dreier det seg om at selskapet gir fra seg avkastningen på de norske aksjene og får tilbake avkastningen på de amerikanske aksjene. Vi skal foreløpig forutsette at derivatet ikke er skattlagt. Vi legger fortsatt til grunn at eksponert beløp er 1. Det er ingen betaling knyttet til inngåelse av selve bytteavtalen fordi en rettferdig markedsavkastning byttes mot en annen.

På tidspunkt 1 vil betalingen fra bytteavtalen være

$B=1\bullet \left(r_Y–r_X\right)=\frac{Y–1}{1}–\frac{X–1}{1}=Y–X .$       (3)

Tabell 3 viser kontantstrømmen fra å inngå denne finansielle kontrakten.

Tabell 3: Bytteavtale – eksponert beløp 1.

Tidspunkt	0	1
Bytteavtale	0	$Y–X$

Tabell 4 viser hva som skjer dersom selskapet beholder de norske aksjene og isteden inngår bytteavtalen.

Tabell 4: Selskapet inngår bytteavtale (NOK), ingen skattlegging av bytteavtalen.

Tidspunkt	0	1
Norske aksjer	1	X
+ Bytteavtale	0	$Y–X$
= Sum verdi	1	Y

Ved å sammenligne tabell 2 og tabell 4 ser vi at selskapet i begge tilfellene får den ønskede eksponeringen mot amerikanske aksjer. Vi kan således si at det forretningsmessige motivet ved de to alternative disposisjonene er oppfylt. Vi ser samtidig at ved å bruke det finansielle derivatet blir den amerikanske aksjeinntekten skattefri for selskapet, mens det påløper selskapsskatt dersom selskapet investerer direkte.

I tabell 4 har vi implisitt forutsatt at det finansielle derivatet er omfattet av fritaksmetoden, det vil si at gevinst/tap er skattefri for selskapet. La oss nå se på en situasjon hvor det finansielle derivatet ikke er omfattet av fritaksmetoden. For å oppnå den ønskede eksponeringen mot amerikanske aksjer må selskapet skalere opp det eksponerte beløpet i bytteavtalen fra 1 til $1/\left(1–\mathrm{0,22}\right).$ Det betyr at utbetalingen fra bytteavtalen blir $\left(Y–X\right)/\left(1–\mathrm{0,22}\right)$. Resultatet er vist i tabell 5.

Tabell 5: Selskapet inngår en skalert bytteavtale (NOK), skattlegging av bytteavtalen.

Tidspunkt	0	1
Norske aksjer	1	X​​
+ Bytteavtale (skalert)	0	$\left(Y–X\right)/\left(1–\mathrm{0,22}\right)$
− Selskapsskatt (22%)		$–\left(Y–X\right)\bullet 22\%$
= Netto	1	Y

Vi ser av tabell 5 at den amerikanske aksjeinntekten er skattefri for selskapet selv om det finansielle derivatet ikke er omfattet av fritaksmetoden.

Vurdering

Det følger fra analysen ovenfor at selskapet ved bruk av finansielle derivater kan oppnå skattefrihet for inntekter som i utgangspunktet ikke var tiltenkt å være omfattet av fritaksmetoden. I analysen ovenfor har vi hatt i tankene aksjeinntekter fra områder utenfor EØS som ikke er omfattet av fritaksmetoden, men i prinsippet kan dette utvides til andre typer inntekter som skattlegges løpende som renteavkastning, avkastning knyttet til råvarer, energi, eiendom, m.v. 

Skattemessig gjennomskjæring?

Som understreket i analysen ovenfor vil den forretningsmessige motivasjonen (ønsket eksponering eller risikostyring) være oppfylt ved bruk av finansielle derivater. Et ønske om å minimere transaksjonskostnader kan også motivere at dette alternativet foretrekkes av selskapet. At selskapet samtidig sparer skatt, gir etter vår vurdering neppe grunnlag for å anvende skattemessig gjennomskjæring.

Skattemessig dekomponering av derivatet?

I analysen ovenfor viste vi at muligheten til å oppnå skattefrie inntekter er uavhengig av om det finansielle derivatet faller inn under fritaksmetoden eller ikke. Hvis derivatet anses for å være avledet av EØS-aksjeinntekter tilsier dette at derivatet omfattes av fritaksmetoden, mens hvis derivatet anses for å være avledet av aksjeinntekter utenfor EØS er det ikke omfattet av fritaksmetoden.

Fra et økonomisk ståsted vil det mest korrekte være å si at bytteavtalen i analysen ovenfor er en hybrid som har sin verdi avledet fra begge. Det kan tale for at man burde dekomponert derivatet skattemessig og behandlet hver komponent særskilt. For å utdype dette, la oss gå tilbake til utbetalingen fra bytteavtalen i ligning (3) hvor eksponert beløp er 1, og $\left(Y–1\right)$og $\left(X–1\right)$er avkastning fra henholdsvis amerikanske og norske aksjer, se ligning (2) og (1) ovenfor. For selskapet er førstnevnte avkastning ikke omfattet av fritaksmetoden, mens sistnevnte avkastning er omfattet. Dette kan motivere at avkastningen, som skriver seg fra amerikanske aksjeinntekter, beskattes på selskapets hånd slik at skatten blir

$S=1\bullet \left(\left(Y–1\right)\bullet 22\%–\left(X–1\right)\bullet 0\%\right)=\left(Y–1\right)\bullet 22\% .$       (4)

Tabell 6 viser resultatet når selskapet inngår bytteavtale slik som i tabell 4 og med beskatning av bytteavtalen som vist i ligning (4) ovenfor.

Tabell 6: Selskapet inngår bytteavtale (NOK), dekomponert skattlegging av bytteavtalen.

Tidspunkt	0	1
Norske aksjer	1	X
+ Bytteavtale	0	$Y–X$
− Selskapsskatt (22%)		$–\left(Y–1\right)\bullet 22\%$
= Netto	1	$Y–\left(Y–1\right)\bullet 22\%$

Vi ser at resultatet for selskapet nå er det samme som om selskapet hadde investert direkte i amerikanske aksjer, se tabell 2 ovenfor. Dette illustrerer at selskapets muligheter for å skape skattefrie inntekter har sammenheng med den skattemessige kategoriseringen av derivatet – at det i sin helhet enten er omfattet av fritaksmetoden eller ikke.

Vi er imidlertid usikre på om løsningen ligger i en skattemessig dekomponering av derivatet. I eksempelet ovenfor er derivatet forholdsvis transparent. Utbetalingen fra derivatet er lineær med hensyn på de to aksjeavkastningene, og det er ingen betaling ved inngåelse av avtalen. Men hva hvis derivatet er noe mer komplisert, for eksempel en opsjon? La oss se på en opsjon hvor innehaver har rett, men ikke plikt, til å bytte amerikansk aksjeavkasting (Y − 1) mot norsk aksjeavkastning (X − 1), og hvor eksponert beløp er 1. På tidspunkt 1 vil netto betaling fra opsjonen være

$C=max\left\{ Y–X ; 0\right\} .$       (5)

På tidspunkt 0 betaler innehaveren av opsjonen en opsjonspremie c. Avkastningen på derivatet blir da C−c. Med dagens regler er avkastningen skattefri for selskapet dersom derivatet omfattes av fritaksmetoden og beskattes med selskapsskattesatsen ellers. Men hvordan skal man gå frem for å skattemessig dekomponere denne avkastningen?

Vi kan dekomponere utbetalingen på tidspunkt 1 som følger

$C=max\left\{Y–X ;0\right\}=Y\bullet I\left(Y\ge X\right)–X\bullet I\left(Y\ge X\right) ,$       (6)

hvor $I\left(\right)$ er indikatorfunksjonen som antar verdien 1 hvis argumentet er sant og 0 ellers.

For å dekomponere opsjonspremien må vi foreta en verdsettelse på tidspunkt 0 av komponentene som inngår i ligning (6). Ved å bruke standard opsjonsprisingsteori kan vi uttrykke verdien som den diskonterte forventede utbetalingen, hvor diskonteringen foretas med risikofri rente r og forventingen tas med hensyn på det implisitte risikonøytrale sannsynlighetsmålet $E\left(\right)$. Vi kan da dekomponere opsjonspremien på tidspunkt 0 som følger

$c=\frac{1}{1+r}E\left(max\left\{Y–X ;0\right\}\right)=\frac{1}{1+r}\left\{E\left(Y\bullet I\left(Y\ge X\right)\right)–E\left(X\bullet I\left(Y\ge X\right)\right)\right\} .$       (7)

Vi kan nå kombinere (6) og (7) slik at vi dekomponerer avkastningen som selskapet har på derivatet

$C–c=C–\left(1+r\right)c+rc=max\left\{Y–X ;0\right\}–E\left(max\left\{Y–X ;0\right\}\right)+rc=$

$\left\{Y\bullet I\left(Y\ge X\right)–E\left(Y\bullet I\left(Y\ge X\right)\right)\right\}–\left\{X\bullet I\left(Y\ge X\right)–E\left(X\bullet I\left(Y\ge X\right)\right)\right\}+rc .$      (8)

Uttrykket i den første krøllparentesen er avkastningen knyttet til amerikansk aksjeinntekt, den andre krøllparentesen er avkastningen knyttet til norsk aksjeinntekt, og det siste leddet er avkastningen som er knyttet til renten. Grunnen til at vi får rentekomponenten er at opsjonspremien betales på tidspunkt 0.

En skattemessig dekomponering av derivatet vil da innebære at førstnevnte og sistnevnte komponent kommer til beskatning på selskapets hånd, slik at skatten blir

$S=\left\{Y\bullet I\left(Y\ge X\right)–E\left(Y\bullet I\left(Y\ge X\right)\right)\right\}\bullet 22\%+rc\bullet 22\% .$       (9)

Med standard forutsetninger fra opsjonsprisingsteorien, herunder lognormale aksjepriser, kan opsjonspremien forklares ved³

$c=\frac{1}{1+r}\left(N\left(\frac{1}{2}\sigma \right)–N\left(–\frac{1}{2}\sigma \right)\right) ,$       (10)

hvor  N() er den kumulative normalfordelingsfunksjonen og σ er volatiliteten. For skattemessige formål kan vi legge til grunn at opsjonspremien c er kjent, og da kan vi bestemme volatiliteten σ implisitt fra ligning (10). Forventningen som inngår i ligning (9) er da gitt ved

$E\left(Y\bullet I\left(Y\ge X\right)\right)=N\left(\frac{1}{2}\sigma \right) .$       (11)

Ligning (11) kan fortolkes som verdien av å motta de amerikanske aksjene hvis og bare hvis den amerikanske aksjeavkastningen overstiger den norske aksjeavkastningen.

Dette eksempelet illustrerer at selv om det fra et økonomisk ståsted er mye som taler for skattemessig dekomponering, er det store praktiske utfordringer dersom man skulle gå for en slik løsning. Mange derivater er langt mer komplekse enn opsjonen vi har sett på. I mange tilfeller finnes det ikke formler som kan benyttes for å beregne verdien av de ulike komponentene. Videre kan det være problematisk å skaffe til veie nødvendige og pålitelige data som grunnlag for verdsetting.

Avrunding

Kombinasjonen av aksjonærmodellen og fritaksmetoden har i løpet av de siste 15 årene ført til en betydelig oppbygging av kapital i norske holdingselskaper. Mange av disse selskapene fungerer som private «sparekasser» og kjennetegnes ved at de eier aksjer og ikke betaler utbytte.

Fritaksmetoden i kombinasjon med den skattemessige behandlingen av finansielle derivater åpner for skattearbitrasje ved at selskaper kan skape skattefrie inntekter som ellers ville vært gjenstand for beskatning. Etter vårt skjønn kan skattemessig gjennomskjæring i begrenset grad demme opp for dette. Videre mener vi at det neppe er hensiktsmessig å endre den skattemessige behandlingen av derivater. Vi ser med andre ord ingen enkle løsninger som kan tette skattehullet som påpekes i denne artikkelen. Vi må trolig leve med dette problemet så lenge fritaksmetoden beholdes.

Fotnoter:

1. Med virkning fra 7. oktober 2008 ble skattefritaket begrenset til 97 prosent av inntektene fra aksjer og aksjederivater. I denne artikkelen har vi for enkelhets skyld lagt til grunn 100 prosent skattefritak. ↩︎
2. Det vil si verdien av de amerikanske aksjene målt i dollar, multiplisert med spot vekslingskurs på tidspunkt 1. ↩︎
3. Se f.eks. Margrabe (1978) og McDonald (2014). ↩︎