1.INNLEDNING

Offentlige utgifter i vår analyse er totale offentlige utgifter; kommunale, fylkeskommunale og statlige. Disse utgiftene omfatter offentlig forbruk, som lønn til offentlig ansatte, offentlige realinvesteringer, som i veier og bygg, samt overføringer til private som stønader til husholdninger, som pensjon og sykepenger, subsidier til bedrifter, samt støtte til ideelle organisasjoner.

I det politiske ordskiftet synes Arbeiderpartiet, og dets samarbeidende partier, de «sosialistiske», å prioritere offentlig verdiskaping og offentlige overføringer, mens de blå partiene, de «borgerlige», synes å prioritere privat verdiskaping og moderasjon i offentlige overføringer.

Vårt inntrykk, som vi antar mange deler, er at det har vært slik siden 1946. Man skulle derfor tro at det i år med røde regjeringer, definert som år hvor statsministeren i mer enn halvparten av tiden var fra Arbeiderpartiet, har det vært raskere vekst i offentlige utgifter enn i blå år, definert som år hvor statsministeren ikke var fra Arbeiderpartiet. Slik har det ikke vært.

Det kan innvendes at vi ser bort fra nasjonale og internasjonale hendelser – konjunkturer, endringer i bytteforholdet, internasjonal uro, mv. – som har dratt utgiftene målt i forhold til inntektsgrunnlagene ene eller andre vei for gitte politiske planer. Det er riktig. Men vi ser på lange trender, noe vi mener 53 år med rødt og 25 år med blått styre gir grunnlag for. Om de røde eller blå stortingsflertallene mente utgiftene var ute av kurs, kunne de ha justert dem
etter at sjokkbølgene hadde lagt seg.¹

Det kan også innvendes at rød-blå-kategoriseringen er for bred-penslet. Var Borten-regjeringen og Bondevikregjeringene blå? Vårt korte svar – hensikten her er ikke et dypdykk i de siste 78 årenes partipolitikk – er at todelingen «sosialistisk» og «borgerlig», med sentrumspartiene, riktignok ikke alltid en ensartet gruppe, typisk plassert på borgerlig side, har vært gjengs. Merkelappene «rødt» og «blått» speiler todelingen.

2.STATISTIKK

Med SSBs databaser og publikasjoner som kilder har vi konstruert tidsserier for offentlige utgifter, bruttonasjonalproduktet på fastlandet (BNP-F), bruttonasjonalproduktet (BNP) og bruttonasjonalinntekten (BNI) fra 1946 til 2023.²

En innvending mot tidsseriene er at SSB kan ha skiftet statistisk metodikk, noe som gjør at vi har koblet sammen usammenlignbare tall. Så langt det har vært mulig, har vi sjekket våre beregninger med tallserier utarbeidet av SSBuavhengige forskere. Forskjellen er liten.³

Fordelen med SSBs tall er at de gjør det mulig å lage tidsserier for alle størrelsene vi er interessert i. Vårt søkelys er på relasjoner mellom SSBs tallserier, som offentlige utgifter i prosent av BNP-F. Hvis SSB har målt de involverte størrelsene konsistent, har metodikk trolig lite å si for våre tidsserier. Ny forskning kan konkludere annerledes.

3.ØKENDE DIVERGENS MELLOM BNP-F,BNP OG BNI

Norge har lenge vært en sjøfartsnasjon, men i de første etterkrigsårene var det ikke så store forskjeller mellom offentlige utgifter i forhold til BNP-F og BNP. Det var først med Nordli-regjeringen det ble en stor forskjell, og det skyldtes at olje- og gassektorens inntekter begynte å øke betraktelig. I 1990 ble det som nå kalles statens pensjonsfond utland (SPU) opprettet, og det første innskuddet i SPU kom i 1996. Av Tabell 1 ser vi at det var først under Stoltenberg 2-regjeringen (2006-2013) og senere under Solberg regjeringen (2014-2021) det ble en systematisk merkbar forskjell mellom offentlige utgifter i forhold til
BNP og i forhold til BNI. Dette skyldes økte netto finansinntekter fra utlandet, en utvikling som hovedsakelig er knyttet til et stadig voksende SPU.

Til tross for dette har fokuset etter at olje- og gassproduksjonen tok til vært på offentlige utgifter i forhold BNP-F. Dette har over tid blitt mer og mer villedende. Det er jo ikke slik at det kun er BNP-F som gir offentlig forvaltning inntekter. Offshore-BNP har som kjent lenge vært betydelig. Offentlig forvaltning har i flere tiår hatt overskudd, som har blitt plassert i SPU. Fordringer på utlandet er nå en tredje viktig kilde til offentlig inntekt. Vi mener det av den grunn er mer riktig å se på offentlige utgifter i forhold til BNI. Fra Tabell 1 ser vi at i 2023 utgjorde offentlige utgifter 60,7 prosent av BNP-F, men 43,7 prosent av BNI. Utgiftene i 2023 i forhold til BNI er lavere enn under Nordli-regjeringen på slutten av 1970 tallet.

Finansdepartementet har nylig kommet på gli og viser i Nasjonalbudsjettet for 2025 også til de offentlige utgiftene i forhold til et korrigert BNI. For 2023 er forholdstallet vel 50 prosent, som er høyere enn vårt tall. Det skyldes at departementet ikke inkluderer verdiskapingen i Nordsjøen.

4. FIOLETTE UTGIFTER

var rød eller blå. Kontraintuitivt har vekstraten i blå år vært den samme som i røde år. Det er som om samarbeidsregjeringen fra 1945 fremdeles satt ved roret.

Nivået på utgiftene har vært høyere med blått enn med rødt styre. Matematisk skyldes divergensen mellom identisk vekstrate og ulike nivå en oppadgående trend, og at det ble flere blå år utover i perioden. Politisk er forklaringen mer innfløkt. Hvis blå regjeringer arvet et uønsket høyt utgiftsnivå hvorfor har vekstraten i utgiftene vært like høye i blå år som røde år?

Ser vi alle år under ett, fra 1946 til 2023, er nivået for det blå gjennomsnittet av offentlige utgifter i forhold til BNI 5,0 prosentpoeng høyere enn for det røde gjennomsnittet, når 2022 er utelatt.

I senere tid, dvs. Solberg-regjeringen fra 2014 til 2021, unntatt 2020, i forhold til Stoltenberg- regjeringen fra 2006 til 2013, er nivåforskjellen på 4,3 prosentpoeng.

5.HVORFOR NESTEN LIK UTGIFTSVEKST?

Hvorfor har de røde og blå økt offentlige utgifter like raskt?

En forklaring kan være kampen om å kapre medianvelgeren og dermed vinne valget. Etter en periode med rødt styre kan det blå regjeringsalternativet ha den oppfatning at for å vinne valget må de love mer for å overbevise den røde medianvelgeren om at utgifter til mange gode formål vil fortsette. Etter en periode med blått styre kan det røde alternativet mene at for å vinne valget må de love mindre utgifter og besparende reformer for å overbevise den blå medianvelgeren. I og med at medianvelgeren trolig er litt lyserød og litt lyseblå, så blir utfallet slik vi har sett det i veksten i offentlige utgifter.

En annen forklaring er at røde regjeringer har vært dominert av Arbeiderpartiet, mens de blå regjeringene har bestått av flere og mer jevnstore partier. I de blå regjeringene kan det da bli slik at mange ulike interesser skal tilfredsstilles, noe som kan løses ved å øke de totale offentlige utgiftene.

Det har ikke vært vår ambisjon å foreta en teoretisk og empirisk analyse hvor en kan trekke inn flere forhold knyttet til de ulike regjeringers styrkeforhold i forhold til opposisjonen, tidsspesifikke begivenheter, mm. Borge og Rattsø (2002) er et eksempel på en slik mer teoretisk og økonometrisk
analyse, da av kommunale utgifter og politisk farge og styrke i besluttende organer i perioden 1880-1990. Vår hensikt har vært å få frem data for totale offentlige utgifter målt i forhold til nasjonens inntekt fra 1946 av til i dag. Det vil være av stor interesse om økonomer og statsvitere prøver
seg på teoretiske og økonometriske analyser av de data vi har vist her.

Vår inspirasjon for å gjøre dette var det stadige søkelyset i offentlige dokumenter og debatter på offentlige utgifter i forhold til BNP-F, et tall som er villedende. Vi ønsket også å sjekke om det var noen forskjell på utgiftsveksten i røde og blå år, målt mot alternative inntektsgrunnlag. Vi trekker ingen normative konklusjoner. Men det hadde vært nyttig om partiene tydeligere staket ut ulik kurs for offentlige utgifter. Da hadde valget mellom rødt og blått blitt mer reelt. Få gjerne medianvelgeren i spagat.

FOTNOTER:

1. Det kan argumenteres for at 2020, pga. COVID-pandemien, var et unntaksår. Hvis 2020 utelates fra beregningene, synker det gjennomsnittlige
   nivået på blå offentlige utgifter i prosent av BNP-F, BNP og BNI med henholdsvis 0,47, 0,51 og 0,42 prosentpoeng. ↩︎
2. Se Vedlegg 1. Kilder for nærmere detaljer ↩︎
3. Se Honningdal-Grytten (2023) og Eitrheim og Fevolden (2024). ↩︎