Introduksjon

Koronaviruset gjorde det brått nødvendig å redusere aktivitetsnivået i deler av økonomien. Dette innebar tapt verdiskaping. Politiske myndigheter valgte umiddelbart å igangsette massive mottiltak i den økonomiske politikken. Aldri tidligere har man i Norge innført så mange støttetiltak i en slik hastighet som i mars og april 2020. Nå, halvannet år senere, synes pandemien å være på hell, og de siste støttetiltakene er i ferd med å avvikles. Dette er derfor en god anledning til å trekke frem noen perspektiver på økonomisk politikk som fremstår særlig relevante etter koronakrisen og tiltakene den utløste i Norge. 

Vi vil trekke frem tre perspektiv. For det første, faglig logikk tilsier at eventuelle økonomiske tiltak mot bedrifter bør sikte mot å fremme effektivitet, mens tiltak rettet mot husholdninger bør sikte mot å gi dem delvis forsikring mot inntektsbortfall som ikke er valgt eller selvforskyldt. Det synes imidlertid ikke som alle tiltakene som ble innført for bedriftene var motivert av effektivitet. Noen synes (feilaktig) å ha vært motivert av et ønske om å forsikre kapitaleiere. Tiltakene som ble gjennomført under pandemien bør grundig analyseres slik at økonomisk politikk fremover kan bedres. 

For det andre, disse målsetningene for politikk betyr ikke at det er et mål i seg selv å gjøre bedrifter lønnsomme eller å sikre husholdningene lave konsumpriser. Dette er viktig å ha i mente når behovet for politikktiltak vurderes i møte med nye utfordringer generelt, ikke bare koronakrisen. Nåsituasjonen med høye strømpriser er et slikt eksempel. 

Til slutt, den økonomiske krisepolitikken ble finansiert av større overføringer fra SPU. I finanstalen erkjente finansminister Sanner at handlingsregelen i dag er mer skjør enn tidligere. Han argumenterte for å innføre en «usikkerhetsbuffer» i tolkningen av regelen. Dette forslaget innebærer å bruke betydelig mindre enn tre prosent av SPU i «normale tider». Den faglige forankringen for en slik omlegging synes svak og valget av akkurat denne strategien fremstår noe tilfeldig. Om et av de viktigste økonomisk-finansielle valgene i det økonomiske rammeverket skal endres, bør det forventes grundig og etterrettelig analyse. Det foreligger alternative strategier, og vi skisserer noen av dem som bør vurderes. Alle alternativene bør analyseres grundig før man endrer rettesnoren for uttak fra SPU.

Prinsipper for støttetiltak og praksis under koronakrisen¹

Det er hensiktsmessig å skille mellom to målsetninger for økonomisk politikk. Dels skal den bidra til høy verdiskaping, som innebærer effektiv bruk av ressurser som arbeidskraft, energi og kapital. Dels kan politikken bidra til å fordele verdiene som skapes. Umiddelbart etter nedstengningen av Norge stod særlig den siste målsetningen i sentrum. Krisen traff noen sektorer vesentlig hardere enn andre, spesielt de som ble direkte nedstengt. De ekstraordinære støtteordningene som ble innført, kompenserte både ansatte og eiere i disse sektorene. 

De mest fremtredende støtteordningene er permitteringsordningen, lånegarantiordningen og kompensasjonsordningen. Permitteringsordningen innebar at arbeidsgivers lønnsplikt ved permittering ble redusert fra 15 til 2 dager, samt noe økte satser for kompensasjon av permitterte arbeidere. Lånegarantiordningen innebar at private banker kunne utstede lån til bedrifter med staten som garantist. Kompensasjonsordningen innebar at staten gav penger til bedrifter for å dekke en andel av deres faste utgifter slik som husleie og renteutgifter.²

Hvordan disse tiltakene har påvirket norsk økonomi, er fortsatt uvisst. Presise konklusjoner kan først trekkes etter grundige analyser og evalueringer etter krisen. Vi mener likevel det fins grunnlag for en viss skepsis allerede nå. Vår skepsis dreier seg om hvorvidt delmålene i krisepolitikken var fornuftige i den forstand at de var i overenskomst med to grunnleggende prinsipper for økonomisk politikk. Disse prinsippene begrunnet vi i detalj i Henriksen, Natvik og Moen (2020a), og vi skisserer dem derfor kun kort her.

Prinsipp 1: Husholdningers humankapital bør forsikres.

Prinsipp 2: Bedrifter bør støttes kun utfra effektivitetshensyn. Investorer som kunne valgt å holde diversifiserte porteføljer før krisen, skal ikke forsikres.

Prinsipp 1 følger av at arbeidere vanskelig kan diversifisere sin arbeidsinntekt. Vi vet også at private, desentraliserte markeder ikke vil tilby forsikring mot arbeidsledighet på grunn av problemer knyttet til informasjon og adferdsrisiko. Derfor er universelle ordninger med skattefinansiert forsikring av arbeidsinntekt hensiktsmessige. Størrelsesordenen på forsikringen, det vil si kompensasjonsraten, begrenses av dødvektstapet ved skattlegging og adferdsrisikoen forsikring kan forårsake. Det vil si, fordi skatt svekker motiver til verdiskaping, er det neppe ønskelig med full kompensasjon av tapt arbeidsinntekt. Tilsvarende vil full kompensasjon svekke incentivene til å jobbe.

At husholdninger bør forsikres, synes å være godt forstått, akseptert og lite kontroversielt i Norge. I tråd med prinsippet valgte man under koronakrisen å øke kompensasjonsratene i permitteringsordningen og for ordinært ledige i noen grad.³ Denne økningen kunne begrunnes med at incentivene til å søke nye jobber var mindre viktige under krisen enn normalt siden man av smittehensyn ønsket nettopp lav aktivitet. 

At bedrifter ikke bør forsikres, men bare støttes utfra strenge effektivitetshensyn, synes derimot å være mer kontroversielt og å ha hatt mindre innflytelse på implementert politikk under pandemien. Vi bruker derfor noe mer plass på å drøfte dette prinsippet og hvordan koronapolitikken står seg opp mot det.

Prinsipp 2 betyr at forsikringsmotivet som gjelder for husholdninger, ikke skal gjelde for støtte av bedrifter. Den underliggende logikken er at bedriftseiere, eller «investorer», har valgt å ta residualrisikoen: de eier det som er igjen av virksomhetens verdiskaping etter at lønninger, skatter og avdrag på lån er betalt. Betaling for å bære risiko får de i form av høyere forventet avkastning. Risiko innebærer å muligens ta store tap i situasjoner man ikke har forutsett, slik som i en situasjon med pandemi og nedstengning.

Videre er det slik at investorer generelt kan diversifisere porteføljene sine. Investorer kan velge hvor mye av risikoen de ønsker å allokere til ett selskap eller en bred portefølje av virksomheter. I den grad bedrifter skal støttes, skal dette i utgangspunktet følge av effektivitetshensyn, ikke av behov for å tilby forsikring.

I økonomisk analyse er det ofte hensiktsmessig å starte med et friksjonsløst rammeverk. Grunnen er ikke en illusjon om at økonomien er friksjonsløs, men det stikk motsatte: at det er så mange friksjoner i økonomien at vi trenger et friksjonsløst rammeverk som verktøy for å identifisere de økonomisk sett viktigste friksjonene. Det friksjonsløse rammeverket er således utgangspunktet for analysen, men ikke det som legges til grunn for konklusjonene.

I det friksjonsløse rammeverket vil konkurs være kostnadsfritt. Om en virksomhet som genererer positive kontantstrømmer i fremtiden ikke klarer å møte sine betalingsforpliktelser, vil den uten avbrudd i virksomheten og uten kostnader til advokater og banker kunne bli rekapitalisert. I en hypotetisk friksjonsløs verden vil det ikke under noen omstendighet være hensiktsmessig å støtte bedrifter ut fra effektivitetshensyn.

Fra studier av selskapets finansiering vet vi at kostnader knyttet til konkurs er kvantitativt sett viktige friksjoner. Særlig relevant kan dette være for støttetiltak rettet mot små og mellomstore bedrifter. Årsaken er at det i disse bedriftene ofte vil være stort overlapp mellom hvem som står for daglig drift, kritisk kompetanse og størstedelen av eierskapet. Dersom slike bedrifter går konkurs under en krise fordi de mangler likviditet til å betjene utestående fordringer, vil de ikke nødvendigvis kunne rekapitaliseres. Konkurs vil under et sett av slike strenge forutsetninger kunne være samfunnsøkonomisk ineffektivt. Kostnadene knyttet til konkurs kan potensielt gjøre at det kan være samfunnsøkonomisk lønnsomt å gi krisestøtte til bedrifter ut fra effektivitetshensyn.

Kostnader ved konkurs var trolig en av grunnene til at man innførte kompensasjonsordningen under krisen. Men det var lite eller ingenting i utformingen av denne ordningen som gjorde den finsiktet mot bedrifter der støtten faktisk ville ha en positiv virkning på effektivitet. Særlig skilte den ikke mellom bedrifters finansiering. Store bedrifter med god tilgang til kapitalmarkedet, flere av dem aksjeselskaper, har derfor mottatt en vesentlig andel av denne ordningen siden den ble innført. ⁴ Det er vanskelig å se hvordan overføringer fra skattebetalere til eiere av aksjeselskap bidrar til effektivitet i store bedrifter, og dermed vanskelig å se hvordan overføringene kan rettferdiggjøre dødvektstapet som følger med når de finansieres av høyere skatt i fremtiden.

Finansdepartementet skal ha ære for å ha reagert raskt og kraftig da krisen traff i mars 2020. Både under krisen og nå i statsbudsjettet for 2022 savner vi imidlertid en evaluering av krisetiltakene, særlig en skissering av hensiktsmessige rammeverk for å tenke på økonomisk politikk i kriser og gode estimat for kritiske parametere, slik som konkurskostnader for bedrifter med forskjellige karakteristika.

I skrivende stund eksisterer fortsatt flere av de ekstraordinære økonomiske støttetiltakene som ble utløst av korona. Dette virker uheldig, både fordi det fremstår som overdreven bruk av skattepenger og fordi det kan hindre omstilling fra mindre til mer produktive virksomheter. Permitteringsordningen gir sannsynligvis innlåsing av arbeidskraft i eksisterende bedrifter, og kompensasjonsordningen gir incentiver til å holde ellers ulønnsomme bedrifter i live så lenge ordningen varer. Kombinasjonen av permitteringer og kompensasjonsordning til sammen er særlig bekymringsverdig, i den grad kombinasjonen åpner for å holde bedrifter i live som «tomme skall» så lenge det fins statsstøtte å hente basert på tidligere års drift, uten utsikter til videre drift når ordningene utløper. Det ville vært fint om Finansdepartementet hadde gitt bedre begrunnelser for disse ordningene.

Det kan være vrient å skille målet om forsikring fra målet om effektivitet. For eksempel, en kokk som driver egen restaurant, vil muligens oppfatte det som kunstig å skille mellom egen arbeidsinntekt og inntekten som følger av at restauranten drives lønnsomt og akkumulerer overskudd og utbyttekapasitet. Begge deler kan oppfattes som avkastning på kokkens humankapital. Men en praksis der det offentlige forsikrer arbeidsinntekten og ikke kapitalinntekten synes likevel som et fornuftig utgangspunkt. Skal restauranten få støtte til å sikre videre drift, må det være fordi den driften er lønnsom for samfunnet, ikke for å beskytte eieren mot tapet av formue. Inntektssikring får eieren på lønnen utbetalt av eget selskap.

Det er imidlertid ingen tvil om at støtte til en bedrift er støtte til eierne. Alle overføringer til en bedrift på marginen tilhører de som eier residualen av verdiskapingen, nemlig egenkapitaleierne. De direkte mottagerne av koronatiltakene er derfor lønnsmottagerne når vi snakker om økte kompensasjonsrater i permitteringsordningen og trygdesystemet, eller eierne av bedrifter når vi snakker om kompensasjonsordningen eller den reduserte lønnsplikten i permitteringsordningen. 

Indirekte mottagere finnes trolig også. Særlig vil utleiere og kreditorer, i hovedsak eiendomsselskap og banker, tjene på at eierne av bedrifter mottar statsstøtte i kriser. Grunnen er, i fravær av støtteordningene ville trolig kreditorer og utleiere måttet velge mellom å akseptere reduserte innbetalinger under krisen eller å la debitorer og leietagere gå konkurs. I korthet, støtteordningene har redusert behovet for reforhandling av eksisterende kontrakter. Indirekte har vi dermed at selv støtten til små bedrifter, som i utgangspunktet kanskje kan begrunnes ut fra effektivitetshensyn, indirekte medfører støtte av større bedrifter som normalt har god tilgang til kapitalmarkeder og hvor det er et klart skille mellom største eier, daglig leder og kritisk kompetanse.

Som nevnt innledningsvis, er det foreløpig umulig å felle en dom over innretningen av norsk støttepolitikk under korona. Men det synes som oppmerksomheten i liten grad har vært på effektivitet når ordningene rettet mot bedrifter og kapitaleiere har blitt utformet og innført. For å kunne være bedre forberedt før neste krise, bør tiltakene under denne pandemien bli grundig vurdert. Herunder er det ønskelig med kvantitative estimater på friksjoner som f.eks. konkurskostnader. Det vil gi grunnlaget for å kunne føre bedre politikk i ekstraordinære situasjoner i fremtiden.

Et spørsmål som melder seg i kjølvannet av koronatiltakene, er hvorvidt man har åpnet dører som ikke var åpne før hva gjelder økonomisk støttepolitikk, særlig i form av støtte til bedrifter. Et nærliggende eksempel er den pågående diskusjonen om hva myndighetene skal gjøre i møte med høye strømpriser. De generelle økonomiske prinsippene om at staten kan sikte mot å gi husholdninger forsikring, men kun støtte bedrifter ut fra effektivitetshensyn, er igjen relevante.

Støttepolitikk under en strømkrise

Formålet med næringslivet er at vi skal tjene penger på det. Vi skal tenke oss nøye om før vi subsidierer det vi skal tjene penger på. Dette gjelder også tiltak for å gi bedrifter strøm til lavere priser enn det produsentene alternativt kan selge strømmen for, siden dette i praksis er en form for subsidiering. 

Hvis vi skal gi bedrifter tilgang til billig strøm, må det begrunnes med effektivitetshensyn. Et eksempel på en slik begrunnelse er at strøm er komplementær med innsatsfaktorer som har en pris høyere enn alternativprisen, hvilket kan være tilfelle for ledig og immobil arbeidskraft. At tilgang på billig strøm gir godt betalte arbeidsplasser i områder med arbeidsledighet, kan derfor være et fornuftig argument siden det tilfredsstiller kravet om at støtte til bedrifter skal være motivert av effektivitetshensyn. I debatten om strømpriser synes da også nettopp dette argumentet å være fremtredende. Men, det som i større grad mangler, er et faktagrunnlag som sannsynliggjør at akkurat lave strømpriser er det mest treffsikre virkemidlet for å oppnå tilstrekkelig godt betalte arbeidsplasser og slik forbedrer utnyttelsen av den norske arbeidsstyrken.

Hva så med husholdningene? I henhold til våre prinsipper bør myndighetene i enkelte tilfeller forsikre husholdningene når de utsettes for uforutsette sjokk. Utfra dette prinsippet kan det være riktig at myndighetene støtter sårbare grupper som utsettes for strømprissjokk de har vanskelig for å håndtere. En generell ordning for å hindre prisvekst på strøm i Norge gir imidlertid uheldige effektivitetsvirkninger fordi strømmen ikke allokeres dit betalingsvilligheten er høyest. Isteden er det mer hensiktsmessig å bruke overføringer, slik som i det alminnelige trygde- og overføringssystemet, til å kompensere de husholdningene som lider et særlig tap på grunn av strømprisvekst.

Overordnet, hva gjelder støtte til bedrifter eller husholdninger under en strømkrise, er at man nødig bør forstyrre prissignalet. Økte priser i dag reflekterer at tilgangen på strøm nå er knapp. Den økte prisen har derfor en funksjon, nemlig å motivere til måtehold i strømforbruk. Å gi alle norske aktører eller enkeltgrupper på bedrifts eller husholdningssiden billigere strøm, vil derfor gi uheldige effektivitetsvirkninger ved at dagens knapphet på strøm ikke tas nok hensyn til av de som bruker den.

Budsjettbalanse og «buffer»

I finansministerens redegjørelse i Stortinget 12. oktober 2021 om Statsbudsjettet for 2022, «finanstalen», trakk han frem ideen om å benytte en «usikkerhetsbuffer» i uttaket av SPU. Dette synes ment å håndtere statsbudsjettets eksponering mot den finansielle risikoen knyttet til verdien av SPU. Konkret synes ideen å være at strukturelt oljekorrigert budsjettunderskudd i «normale tider» skal ligge vesentlig under de tre prosentene av SPU som dagens handlingsregel sier. Usikkerheten om fondsverdien er drøftet i Nasjonalbudsjettets kapittel 3 uten at ordene «buffer» eller en «usikkerhetsbuffer» der benyttes. I stedet nevnes blant annet at det bør vurderes å ta utgangspunkt i verdianslag for finansformuen som er lavere enn markedsverdien når handlingsrommet for finanspolitikken beregnes. 

Selv om en «buffer» høres tilforlatelig ut og favner intensjoner om å gjøre handlingsregelen politisk mer robust, savner vi en grundig faglig forankring av forslaget. Planer for bruk er sammen med aksjeandel i fondet de to viktigste og finansielt sett vanskeligste beslutningene i fondets forvaltning. Å introdusere en «usikkerhetsbuffer» i planer for pengebruken uten grundig analyse eller begrunnelse synes ikke å være i tråd med beste praksis for finanspolitikk eller de uttalte ambisjonene om å være verdens beste forvalter av et offentlig eid fond.

Som vi argumenterte ut fra da vi diskuterte koronatiltakene, handler moderne økonomi i stor grad om hvordan etablere rammer som gir enkeltindivider, bedrifter og institusjoner incentiver til å utvikle og produsere varer og tjenester som andre setter pris på gitt ressursskrankene vi står overfor. Det gir ikke mening å avsi en dom over budsjettbalansen per se. Hvorvidt en regel for budsjettunderskudd er god eller mindre god, må vurderes utfra hvordan den påvirker ulike incentiver og om den er forenlig med en god avveiing av ressursbruk over tid og legger grunnlaget for gode budsjettprosesser.

Flertallsavgjørelser er vanskelige. Eksistensen av en handlingsregel reflekterer at det er hensiktsmessig om de folkevalgte har en koordineringsmekanisme hvor de bestemmer rammen på budsjettet før de diskuterer prioriteringene innenfor budsjettrammen. Da handlingsregelen ble innført, hadde den en hensiktsmessig utforming. I dag har de strukturelle forholdene endret seg og utformingen av handlingsregelen virker å være mindre politisk robust. Finansminister Sanners omtale av en «usikkerhetsbuffer» i finanstalen indikerer at han trolig ser utfordringen. 

De tre viktigste strukturelle endringene de siste 20 årene som gjør at handlingsregelen i dag er skjør, er: (i) statens inntekter fra olje- og gassvirksomheten relativt til størrelsen på fondet er blitt svært små, (ii) den finansielle risikotakingen er større enn tidligere etter at aksjeandelen ble økt til 70 prosent, og (iii) overføringen fra SPU finansierer en stadig større del av statsbudsjettet. Samlet betyr dette at med dagens handlingsregel, vil en nedprising av verdens aksjemarkeder føre til at overføringen fra SPU må kuttes kraftig. Alternativt vil det gå mange år med store avvik mellom handlingsregelen og faktisk bruk.

For å sette problemstillingen i perspektiv: Selv om verdens aksjemarkeder skulle bli repriset nedover med 40 prosent, så ville aksjer historisk sett fremdeles være høyt priset relativt til samlet fortjeneste eller samlete utbytter. Sannsynligheten for et slikt scenario er liten, men ikke neglisjerbar. I så fall vil verdien av SPU reduseres med omtrent 30 prosent. Om det er politisk mulig å redusere overføringen fra SPU til statsbudsjettet med 30 prosent fordi «verdens finansmarkeder har falt», så er handlingsregelen robust.  Hvis det vurderes som politisk usannsynlig at slike kutt lar seg gjennomføre og som sannsynlig at handlingsregelen vil miste sin koordinerende funksjon om det er store avvik fra regelen over flere år, så er dagens regel skjør.

Utfordringen embetsverket stod overfor på begynnelsen av 1990-tallet, var hvordan redusere oljeprisrisikoen som norsk økonomi var eksponert for. To av de viktigste institusjonelle grepene som ble tatt den gang, var «Lov om Statens petroleumsfond» i 1990 og etableringen av handlingsregelen i 2001. «Lov om Statens petroleumsfond» i 1990 viste hvordan risikoen knyttet til nasjonalformuen kunne reduseres ved en formuesoverføring fra olje- og gassreserver til en finansiell portefølje. Men formue har bare verdi hvis den kan brukes. Handlingsregelen fra 2001 var en regel for hvordan formuen skulle brukes og skulle legge grunnlaget for en hensiktsmessig budsjettprosess. 

En faglig innsikt som handlingsregelen operasjonaliserte, er at sparing og moderasjon ikke er noe mål i seg selv. Bruk av formue bør fordeles over tid. Utfordringen er å finne en mekanisme som tillater «passe høy» bruk og som samtidig er tidskonsistent og politisk robust. Hva som er passe høyt forbruk er i betydelig grad et politisk spørsmål. 

Utfordringen vi står overfor i dag, er hvordan håndtere den finansielle risikoen som SPU utgjør for statsbudsjettet. Skjørheten til handlingsregelen skyldes i stor grad at de grepene som ble tatt på 1990-tallet var gode og at planen har vært en suksess. Konsekvensen er at oljeprisrisiko har blitt erstattet av finansiell risiko.

Selv om dagens operasjonalisering av prinsippet bak handlingsregelen er skjør, kan det virke det overilt å hoppe på ideen om en «usikkerhetsbuffer». Om handlingsregelen skal endres, bør det skje på grunnlag av grundige analyser som blant annet viser hvordan uttak vil variere over tid, med norske konjunkturer, med utviklingen i fondet, og hvordan dette ville gjort regelen robust. Slike analyser finnes oss bekjent ikke. De er i hvert fall ikke blitt forelagt i offentligheten. Finansdepartementet etterlyser for øvrig selv også ytterligere utredning av spørsmålet i Nasjonalbudsjettet.

En viktig statistisk og økonomifaglig innsikt som bør være del av slike analyser, er at det er svært stor usikkerhet knyttet til ethvert anslag på forventet avkastning. Gjennomsnittlig bruk over tid – dagens 3 prosent – er derfor primært et politisk valg. Hvis den politiske konsensusen er at vi skal bruke 3 prosent i snitt, bør det ikke legges opp til en operasjonalisering som innebærer at det over tid i forventning blir brukt mindre enn 3 prosent. I Nasjonalbudsjettet står det også i enkeltavsnitt at finanspolitikken skal være konsistent med nettopp 3 prosents bruk over tid, ved at det brukes mer i krisetider enn i normale tider. 3 prosent må være av markedsverdien av fondet. Dette er en nyttig presisering, som med fordel kunne ha blitt løftet mer frem.

Det har blitt gjort store fremskritt i skjæringsfeltet mellom makro og finans de siste 20 årene. Som et utgangspunkt ville det vært interessant å se hva som kjennetegner optimalt mønster for bruk av oljepenger i denne fagdisiplinens modeller – og analysert hva som kreves for at mønsteret blir tilstrekkelig «glatt» til at det er mulig å implementere rent politisk. Av direkte anvendbare regler for fondsuttak som bør vurderes grundig, kan vi nevne tre: (a) en glattingsregel slik fondet til MIT etter sigende benytter (referert til som «MIT Rule» eller «Tobin Rule»), (b) en kontantstrømregel som baserer fondsuttak enten på utbytte fra eller overskudd i aksjeporteføljen sammen med kupongutbetalinger fra obligasjonsporteføljen, og (c) et fast beløp eller en bane som bestemmes for eksempel hvert fjerde år.

Konklusjon

Koronakrisen har vist hvor verdifullt det er å ha økonomisk sunne prinsipper for støttetiltak i ryggmargen. To slike prinsipper, som følger av helt alminnelig økonomisk teori og et bredt sett med forskningsresultater, er at økonomisk politikk bør utformes for å forsikre husholdningers arbeidsinntekt, men ikke investorers kapitalinntekt. Støtte til bedrifter skal sikte mot å fremme effektivitet. Det siste poenget synes å ikke være ivaretatt av tiltakene som ble innført i møte med koronakrisen. Forhåpentlig vil dette poenget prege politikkresponser på fremtidige kriser i større grad.

Et litt annet poeng springer ut av støttetiltakenes omfang og finansiering. Til forskjell fra andre land, finansierte vi vår politikk ved ekstraordinære uttrekk fra et fond, Statens Pensjonsfond Utland (SPU), som til dels har økt i verdi på grunn av stigende aksjepriser. Dette reiser spørsmål om hva ordinære uttrekk bør ligge på, og om handlingsregelen disiplinerer uttak fra SPU på en hensiktsmessig måte som kan stå seg over tid. Vi mener det er fornuftig å utrede dette spørsmålet grundig nå i etterkant av krisen.

Fotnoter:

1. Dette avsnittet bygger delvis på enkeltartikler og kronikker vi løpende har skrevet om økonomisk politikk under koronakrisen. Disse er listet opp i referanselisten til slutt. ↩︎
2. Hver ordning ble justert under krisen, blant annet ble antallet dager med lønnsplikt ved en permittering etterhvert oppjustert fra to til ti dager, lånegarantiordningen ble endret til å rettes mot større bedrifter og ikke bare de som er mindre, og kompensasjonsordningens støttesatser ble med tiden justert ned. Detaljerte beskrivelser foreligger på Regjeringens nettside https://www.regjeringen.no/no/tema/Koronasituasjonen ↩︎
3. Med kompensasjonsrate mener vi her andelen av ordinær lønn som dekkes. ↩︎
4. Dette har blitt dokumentert og omtalt flere ganger siden data for kompensasjonsordningens mottagere ble offentliggjort. Fremtredende eksempler er Robert og Ole-Andreas Welvik Næss i Dagens Næringsliv, 15.12.2020, og E24 sin dedikerte nettside til korona, e24.no/spesial/2020/coronaviruset/kontantstotte. ↩︎