Klima og olje – finansiering av grønne investeringer i utviklingsland med en klimakostnad på olje^{1 2}

1. INNLEDNING

Verden står overfor store klimautfordringer. I fjor nådde de globale CO2-utslippene et nytt rekordnivå, og det kommer stadig nye temperaturrekorder. Klimaendringene øker risikoen for at vi overskrider klimamessige vippepunkter, noe som kan gi selvforsterkende og irreversible negative virkninger for jordens klima (se f.eks. Lenton mfl., 2019; Global tipping points, 2023). Det er gode grunner til å forsterke innsatsen, både i Norge og andre land.

Norges klimapolitikk skjer i samarbeid med EU, og våre forpliktelser i henhold til Parisavtalen og Klimaloven er utformet som et felles mål for Norge i samarbeid med EU. EU har som mål at samlede utslipp (EU og Norge) gradvis skal trappes ned til ca. netto null innen 2050. Dersom utslippene faktisk blir i overenstemmelse med dette målet, vil samlede akkumulerte utslipp i EU og Norge fra i dag til netto null nås ifølge Flam og Hassler (2023) bli i overkant av 60 tonn per innbygger. Basert på FNs klimapanel IPCC skriver Flam og Hassler at for at global temperaturøkning ikke skal overstige 1,5 grader må akkumulerte fremtidige utslipp per innbygger i verden begrenses til 52 tonn, mens en økning på 2 grader tilsvarer 144 tonn utslipp per innbygger. Det betyr i så fall at hvis hele verden fremover fører en klimapolitikk i samsvar med ambisjonene til EU/Norge, vil global temperaturøkning trolig bli klart lavere enn 2 grader.

Dessverre er det liten grunn til å tro at resten av verden vil føre en klimapolitikk i tråd med EUs ambisjoner. Og når EU bare står for om lag 7 prosent av de globale klimautslippene, og Norge under 0,15 prosent, blir dette avgjørende for de globale utslippene fremover. Selv om vi forsterker innsatsen i Norge, vil effekten uansett begrenses av at våre utslipp utgjør en så liten andel av totalen. IMF (2023a) viser at klimaambisjonene har økt mye mindre i middels- og lavinntektsland enn i høyinntektsland, og at det er behov for langt kraftigere klimatiltak dette tiåret for å dempe klimaendringene, se figur 1 og 2.

Alle land, også rike land som Norge, har en sterk egeninteresse i at verden lykkes i klimapolitikken. Klimaendringene kan gi alvorlige miljøødeleggelser, med irreversible skadevirkninger for nålevende og fremtidige generasjoner. Ifølge noen studier vil de direkte virkningene av klimaendringer være mindre alvorlige for Norge og andre nordlige land enn for mange andre deler av verden (blant annet Kotz mfl., 2024). Men Norge er nært knyttet til resten av verden gjennom handel og befolkningsmobilitet, så isolerte betraktninger om klimavirkninger i Norge kan være svært misvisende. Miljøødeleggelser kan føre til konflikter og globale flyttestrømmer som kan innebære store økonomiske kostnader og svekke vår sikkerhet. Klimaendringer og konflikter kan også ramme avkastning og sikkerhet for våre finansielle plasseringer i Statens pensjonsfond. Når klimaendringene er så alvorlige, blir det enda viktigere at tiltak utover våre internasjonale forpliktelser velges og utføres slik at de gir størst mulig klimagevinst.

2. NORGES ROLLE SOM OLJEPRODUSENT

Norges rolle som stor oljeprodusent er også viktig. Klimautvalget 2050 (NOU 2023: 25) viser til at utslipp fra forbrenning av vår eksport av olje og gass gir årlige utslipp på rundt 500 millioner tonn CO2-ekvivalenter, det vil si om lag ti ganger så mye som de årlige utslippene på rundt 50 millioner tonn i Norge. I henhold til Parisavtalen er disse utslippene ikke Norges ansvar formelt sett, men det kan likevel argumenteres for at Norge har et visst moralsk ansvar.

Oljen blir solgt på verdensmarkedet, der det er lite omfang av karbonskatt og klimamessige tiltak. IMF (2023b) anslår at fossile brensler på verdensbasis subsidieres med et beløp tilsvarende 7 prosent av globalt BNP. Om lag 20 prosent av dette er eksplisitte subsidier og 80 prosent er for lave avgifter sammenlignet med reelle klima-, miljø- og helsekostnader. Om lag halvparten av subsidiene er knyttet til olje. I anslaget er det antatt en klimakostnad på 0,15 dollar per liter olje, som svarer til ca 55 dollar per tonn CO2. Det er stor usikkerhet om slike anslag, men uansett er det liten tvil om at implisitte og eksplisitte subsidier bidrar til større oljeforbruk og høyere produsentpriser, og at Norge tjener på at fraværet av effektive klimatiltak gir høyere oljeinntekter. Selv om forbrenningsutslippene fra vår oljeeksport formelt ikke regnes som vårt ansvar i henhold til Parisavtalen, tjener vi altså gode penger på manglende tiltak i de land som har det formelle ansvaret. Det taler for at vi bruker noe av de høye oljeinntektene på tiltak som motvirker klimaskadene fra vår oljeeksport.

Et tilleggsargument er hensynet til mulige fremtidige klimasøksmål mot Norge. Flere klimasøksmål er blitt fremmet de senere årene, og noen har fått støtte i rettsvesenet. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fant at Sveits har brutt menneskerettighetene i en sak reist av en sveitsisk seniorkvinneforening, mens et klimasøksmål mot Norge og 32 andre land fra seks portugisiske ungdommer ble avvist fordi domstolen mente at saken ikke hørte hjemme hos dem (VG, 2024). Den sistnevnte saken vil kunne tas opp igjen i en domstol i Portugal. Hvis klimasøksmål følges opp med erstatningskrav, vil Statens pensjonsfond utland være et synlig tegn på lønnsomheten ved oljeproduksjon, og de store investeringene verden over kan være utsatt ved søksmål i investeringslandene. Slike søksmål vil kunne innebære betydelige politiske kostnader for Norge. Dette taler også for at hensynet til forbrenningsutslipp fra norsk oljeproduksjon bør være et element i utformingen av norsk politikk.

En mulig politikk er å begrense vår produksjon av olje og gass, gjennom direkte tiltak for å begrense produksjonen eller ved å redusere leting og fremtidig utbygging. Mindre produksjon vil gi mindre utslipp, men klimaeffekten vil trolig bli dempet ved at redusert produksjon i Norge vil bidra til høyere priser og økt produksjon av olje, gass og kull i andre land. Både kostnadene og effekten av å redusere norsk petroleumsvirksomhet vil være avhengig av hvordan og i hvilket omfang det gjøres. I en geopolitisk usikker verden der en stor del av oljen blir produsert i land med autoritære regimer, kan forsyningssikkerhet tale for å videreføre en betydelig norsk petroleumsvirksomhet fremover. Begrensninger på leting og fremtidig utvinning kan være viktig for å begrense fremtidige utslipp, men det vil ha liten effekt på utslippene de nærmeste årene.

En annen mulig politikk er at Norge gjennomfører tiltak som reduserer øvrige utslipp i verden med en mengde tilsvarende forbrenningsutslippene fra vår oljeproduksjon, og dermed kompenserer for utslippene fra vår oljeeksport. Vi vil argumentere for at dette vil være mer effektivt enn ensidige begrensninger på norsk petroleumsvirksomhet, og gi en raskere og større reduksjon i globale utslipp til lavere kostnader. Samtidig vil vi bevare forsyningssikkerheten ved norsk petroleumsvirksomhet.

I en slik politikk bør det skilles mellom forbrenningsutslipp fra olje og gass. Årsaken er at norsk gass trolig i betydelig grad vil erstatte kull, slik at netto forbrenningsutslipp fra norsk gass er små. Dessuten blir norsk gass i hovedsak eksportert til Europa, og utslippene er dermed regulert gjennom EUs kvotesystem. For olje er det derimot et verdensmarked, selv om mye av vår oljeeksport går til europeiske land. Jo mer olje Norge eksporterer, uansett hvem vi eksporterer til, desto større blir mengden olje tilbudt på verdensmarkedet, slik at utslippene blir høyere jo mer Norge produserer.

3. FINANSIERING AV KLIMATILTAK I UTVIKLINGSLAND

Vi foreslår at Norge bidrar til grønne investeringer og andre klimatiltak i utviklingsland gjennom finansiering og garantier, med sikte på utslippsreduksjon som tilsvarer utslippene ved bruk av oljen. Storparten av de globale utslippene kommer nå fra land med middels og lave inntekter, men i disse landene blir klimatiltakene begrenset blant annet av manglende kapital, for lave karbonpriser, svake institusjoner og andre presserende problemer som gjeldsproblemer og utbredt fattigdom (se blant annet Songwe mfl., 2022; Oslo Economics, 2022).

Investeringer i grønn energi innebærer ofte høyere kapitalkostnad og lavere driftsutgifter enn fossil energi, og vil derfor bli rammet av kapitalmangel og høye kapitalkostnader. For å få tilstrekkelige klimatiltak i land med middels og lave inntekter, er det nødvendig med finansiell bistand fra rike land. Gjennom FNs Klimapanel har rike land forpliktet seg til finansielle investeringer og støtte til tiltak i fattige land.

Finansielle investeringer bør skje ved bruk av både privat og offentlig kapital. Sammenlignet med private investorer kan statlige aktører som utviklingsfond ha en informasjons- og relasjonsfordel gjennom erfaring, kontakter og troverdighet som kan bidra til at investeringsprosjekter går bedre (Oslo Economics, 2022). Statlige aktører kan også bidra ved risikoavlastning og subsidiert kapital, ved å akseptere større risiko eller lavere avkastning enn private aktører.

En ekspertgruppe ledet av Vera Songwe og Nicholas Stern anslår behovet for klimafinansiering fra rike til fattige land og fremvoksende økonomier, utenom Kina, til 1000 milliarder dollar årlig innen 2030 (Songwe mfl., 2022). IMF (2023a) peker også på klimafinansiering fra rike land som en viktig del av effektiv klimapolitikk fremover.

Klimafinansieringsutvalget, et ekspertutvalg ledet av tidligere klimaminister Vidar Helgesen, argumenterer for at økonomisk støtte fra Norge kan ha stor effekt, langt utover det beløpet vi gir. Utvalget argumenterer for økt støtte gjennom flere kanaler, både direkte og i samarbeid med andre, som EU eller FN. Garantier og egenkapital fra Norge kan utløse større mengder privat kapital, og dermed mangedoble effekten. Vellykkede norske initiativ kan også anspore andre rike land til å øke sin støtte på dette området. Det er også behov for bidrag til klimatilpasning og tap og skade.

En måte Norge kan kompensere for forbrenningsutslippene fra vår oljeproduksjon er ved økte investeringer gjennom Klimainvesteringsfondet, som har i oppgave å redusere klimautslipp gjennom investeringer i fornybar energi i utviklingsland.³ Norfund, som administrerer fondet, anslår at investeringer på 2,1 milliarder kroner i 2022 har sørget for å unngå 6,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter årlig, tilsvarende 13 prosent av norske klimagassutslipp i 2021 (Norfund, 2023). Med unngått menes at investeringene bidrar til grønn energi i et omfang slik at tilsvarende mengde fossil energi ville gitt et årlig utslipp på 6,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Tallene for 2023 er enda bedre, ved at investeringer på 1,6 milliarder kroner bidrar til prosjekter som vil unngå 8,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter årlig (Norfund, 2024). Samtidig rapporterer Norfund om en avkastning på Klimafinansieringsfondet siden oppstart på 23,4% i investeringsvaluta og 20,4% i norske kroner. Den høye lønnsomheten er foreløpige tall fra en kort periode, men den er i samsvar med argumentasjonen om at utviklingsfond som Norfund kan ha en informasjons- og relasjonsfordel.

Norfund bruker IFIs (International financial institution) metode til å beregne unngåtte utslipp (Norfund, 2023; IFI TGW, 2022). Det kan likevel være grunn til å anta at den reelle reduksjonen i utslipp av klimagasser vil være betydelig lavere enn de anslåtte «unngåtte utslipp». Dels må vi regne med at noen av investeringene ville vært gjennomført også uten finansieringsbidraget fra Norfund, og dels må vi regne med at økt tilgang på grønn energi i betydelig grad fører til økt samlet energibruk, og ikke til tilsvarende reduksjon i produksjon av fossil energi.⁴

Hvis vi som et regneeksempel antar at halvparten av investeringene ville vært gjennomført også uten finansiering fra Norfund, og at reduksjonen i fossil energiproduksjon er halvparten av den økte tilgangen på grønn energi, vil den reelle reduksjonen i fossil energiproduksjon være 1⁄4 av den grønne energiproduksjonen som blir finansiert. Den reelle reduksjonen i CO2-utslipp fra investeringene vil dermed være 1⁄4 av det som blir betegnet som unngått CO2-utslipp. Basert på Norfunds anslag for investeringene i 2022 og 2023 vil dermed investeringer på 3,7 milliarder kroner kunne føre til en reduksjon i utslipp av 14,7/4 = 3,68 millioner tonn CO2-ekvivalenter årlig, dvs. om lag 1000 kroner per tonn. Siden dette er investeringer som gir utslippsreduksjon i mange år, blir kostnaden per tonn årlig utslipp langt lavere.

Som en numerisk illustrasjon kan vi anta at Norges oljeproduksjon fører til årlige utslipp på 300 millioner tonn CO2-ekvivalenter ved bruk.⁵ Basert på regnestykket over vil dette kreve investeringer på om lag 300 milliarder kroner. Dersom vi som et regneeksempel antar at forventet reell avkastning på disse investeringene, inklusiv tap, i gjennomsnitt er null, vil den årlige kostnaden være lik forventet realavkastning ved alternativ anvendelse av midlene. Dersom beløpet alternativt ville vært investert i Statens pensjonsfond utland, og der hatt en forventet realavkastning på 3 prosent, kan den årlige kostnaden anslås til om lag 9 milliarder kroner. Dette er et betydelig beløp, men per fat olje utgjør det likevel bare ca 13 kroner, tilsvarende om lag 1,5 prosent av prisen per fat. Kostnaden er om lag 30 kroner per tonn reduksjon i årlig utslipp av CO2-ekvivalenter, dvs. av en helt annen størrelsesorden enn de kostnader som man ellers vurderer.

Det er stor usikkerhet om både klimaeffekt og kostnader ved slike tiltak. Med større omfang må man regne med mindre attraktive investeringer med lavere avkastning og mindre klimaeffekt. Det kan argumenteres for at varigheten av klimaeffekten (addisjonalitet) i mange tilfeller vil være kortere enn varigheten av investeringen, fordi det uten investeringen kunne vært gjennomført andre investeringer på et senere tidspunkt med tilsvarende klimaeffekt. Det vil heller ikke være realistisk å skalere opp Norfunds investeringer til et slikt nivå. Disse argumentene taler for at kostnadene vil være høyere enn i regneeksemplet over. Regneeksemplet illustrerer likevel at kostnadene ved klimatiltak i utviklingsland vil være langt lavere og med et mye større potensiale enn ytterligere tiltak i Norge.

Dersom man skulle følge opp vårt forslag vil det være behov for en grundig faglig utredning av hvordan en slik ordning skal organiseres, klimaeffekten av ulike typer kompenserende tiltak, samt kostnadene ved disse. Beregninger og vurderinger av klimaeffekt og kostnader vil være nødvendig før man tar stilling til ambisjonsnivået i en slik ordning. Trolig vil klimaeffekten forsterkes dersom Norge samarbeider med andre mulige giverland, med sikte på økt finansiering og bedre gjennomføring. For eksempel kan Norfund være passiv investor i investeringer som følges opp av en medinvestor fra et annet land. Man bør også se på andre måter å redusere klimautslipp i fattige land, og tiltak som begrenser andre klimagassutslipp enn CO2.

I en større satsing vil det være fornuftig å stille krav om klimapolitiske tiltak i mottakerland som forsterker effekten. IMF (2023a) argumenterer for at økt klimafinansiering bør være et felles mål for rike land og utviklingsland, der klimafinansiering utover et visst nivå kan gjøres betinget av klimatiltak i utviklingsland som støtter opp under effekten. For eksempel kan betydelig støtte til finansiering av grønn energi gjøres betinget av en reduksjon i innenlandsk støtte til fossil energi.

4. DEKNING AV KOSTNADENE

Kostnadene ved foreslåtte klimatiltak kan i prinsippet dekkes på tre ulike måter:

• Direkte over statsbudsjettet på linje med andre offentlige utgifter

• Trekkes fra skatteinngangen før denne overføres til pensjonsfondet

• Dekkes direkte av selskapene som utvinner oljen

Etter vår mening bør klimatiltakene ses på som en kostnad ved oljeproduksjonen, og dermed belastes denne. Det bør beregnes et beløp som dekker klimautslippene ved forbrenning per tonn produsert olje, og oljeselskapene betaler beløpet per tonn til et fond eller enhet som finansierer klimatiltakene i utviklingsland. Kostnadene dekkes dermed av oljeselskapene, på lik linje med andre kostnader knyttet til oljevirksomheten. Det høye skattenivået og den høye statlige eierandelen innebærer likevel at langt det meste av kostnaden bæres av staten.

En mulig innvending mot denne finansieringsmetoden er at det vil bryte handlingsregelen, som sier at netto kontantstrøm fra oljevirksomheten i sin helhet skal overføres til pensjonsfondet. Dersom beløpet for å dekke kostnadene ved klimatiltak regnes som en del av netto kontantstrøm fra oljevirksomheten, vil denne innvendingen formelt sett være riktig. Men kostnaden knyttet til å kompensere for forbrenningsutslipp skapt av vår oljeproduksjon bør etter vårt syn ses på som en kostnad knyttet til oljeproduksjonen. Slike kostnader trekkes fra før man beregner statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten. Selv om disse kostnadene er et resultat av et krav fra myndigheter, vil det være i likhet med kostnader knyttet til myndighetenes krav til bl.a. miljø og sikkerhet ved oljevirksomheten, som innebærer at kostnadene blir høyere enn de ville vært uten slike krav.

Et tankeeksperiment kan være nyttig for å belyse dette. Sett at det fantes et tilsetningsstoff til vår produserte olje som innebar at det ikke ble noen utslipp ved forbrenning. Dersom dette var billig, er det grunn til å tro at staten ville kreve at norske oljeprodusenter tilsatte dette stoffet. Den ekstra kostnaden for selskapene ville blitt behandlet som alle andre utvinningskostnader. Nå finnes dessverre ikke noe slikt magisk tilsetningsstoff. Men det er vanskelig å se at det er noen vesentlig prinsipiell forskjell mellom kostnadene i dette tankeeksperimentet og kostnadene knyttet til å kompensere for forbrenningsutslippene.

Hvis en slik ordning finansierer tiltak som reduserer CO2-utslipp fra fossile brensler tilsvarende vår egen oljeproduksjon, vil dette innebære at produksjonen av fossile brensler i andre deler av verden reduseres like mye som norsk oljeproduksjon (regnet i CO2-enheter). Norsk oljeproduksjon vil dermed komme i stedet for annen produksjon av fossile brensler, og ikke i tillegg.

Selv om resultatene fra Klimainvesteringsfondet tyder på at kostnadene knyttet til utslippsreduserende tiltak i utlandet er ganske små nå, vil de trolig øke over tid. Vårt forslag vil øke kostnadene til oljeproduksjon, og dermed innebære at oljeutvinningen tar slutt tidligere enn dersom man ikke kompenserte for utslippene norsk oljeeksport gir. Dette vil bidra til at utfasingen av norsk oljeproduksjon skjer på en kostnadseffektiv måte, ved at det er den minst lønnsomme produksjonen som fases ut først.

Vårt forslag om å kompensere for forbrenningsutslippene fra oljen vi produserer, innebærer ikke at Norge påtar seg et ansvar for disse utslippene. Ansvarsfordeling bør, som i dag, håndteres i internasjonale avtaler som Parisavtalen. Men et slikt tiltak vil motvirke klimaeffektene av vår oljeproduksjon, og det taler for at det også reduserer risikoen for at Norge blir rammet av klimasøksmål.

En viktig motivasjon for vårt forslag er som nevnt svært mangelfulle klimatiltak og karbonskatter globalt. Kompenserende tiltak av typen vi foreslår ville vært unødvendig dersom det var en internasjonal avtale som innebar at alle land hadde bindende utslippsmål eller en karbonskatt som avspeilte klimakostnadene. Paris-avtalen er langt fra dette, men vi kan ikke utelukke at vi får en mer forpliktende klimaavtale i fremtiden. Dersom vi skulle få en «riktig» klimapolitikk i alle land, kan det bli vanskelig og kostbart for Norge å kompensere for forbrenningsutslippene fra vår oljeeksport. Dessuten vil slike kompenserende tiltak innebære en dobbeltregulering som er ineffektiv fra et globalt perspektiv. Det tilsier at en vurdering av en slik ordning også bør omtale hvordan den gradvis kan avvikles når og hvis det i fremtiden blir mer forpliktende internasjonale klimaavtaler.

5. OPPSUMMERING

Verden står overfor alvorlige klimaendringer. Det innebærer irreversible skadevirkninger på jorda, og det kan forsterke konflikter og migrasjonspress, med konsekvenser som i verste fall kan bli mye mer alvorlige enn klimaendringene i seg selv. Men dessverre er klimapolitikken i verdens land langt fra tilstrekkelig til å oppfylle forpliktelsen i Parisavtalen om å holde gjennomsnittlig temperaturøkning godt under 2 grader sammenlignet med førindustrielt nivå (IMF, 2023a). EU, Norge og noen andre land har ambisiøse klimamål, men middels- og lavinntektsland har langt lavere klimaambisjoner. Storparten av de globale utslippene kommer nå fra land med middels og lave inntekter, men i disse landene blir klimatiltakene begrenset blant annet av manglende karbonskatter, høye renter og manglende kapital, i tillegg til andre presserende problemer som utbredt fattigdom, gjeldsproblemer og utilstrekkelig vekst.

Dersom vi skal lykkes i å begrense klimaendringene i tråd med Parisavtalen, er det avgjørende at klimatiltakene i land med middels og lave inntekter forsterkes. Det krever finansiell bistand fra rike land. Norge er et rikt land med store inntekter fra salg av olje og gass, og det kan argumenteres for at vi har et særlig moralsk ansvar for å bidra. Vår olje blir solgt på verdensmarkedet der det er lite omfang av karbonskatter og klimamessige tiltak. Det bidrar til større oljeforbruk og høyere inntekter til oss, men er samtidig skadelig for jordens klima.

Vi foreslår at Norge innfører en ordning med finansiering og garantier av klimatiltak i utviklingsland, med sikte på en utslippsreduksjon som tilsvarer utslippene ved bruk av den oljen vi produserer. Ordningen bør ses som en kostnad ved oljeproduksjonen, og utgiftene belastes oljeselskapene per produsert tonn olje. Det høye skattenivået og den statlige eierandelen innebærer likevel at hovedparten dekkes av staten. Det vil være behov for en grundig faglig vurdering av hvordan et slikt forslag skal kunne gjennomføres, og hvilket ambisjonsnivå man bør ha. Blant annet bør et slikt tiltak skje i samarbeid med både andre rike land og mottakerlandene, for å oppnå størst mulig klimaeffekt.

Innføring av en slik ordning vil være et politisk valg, der det ikke finnes noen faglig fasit. Vi mener likevel at gevinstene for fremtidige generasjoner i Norge ved en kraftig finansiell satsing på klimatiltak i utviklingsland vil være langt større enn tapet ved en noe mindre finansiell formue i Statens pensjonsfond.

Fotnoter:

1. Takk til redaktør Rune Jansen Hagen, Bård Harstad, Katinka Holtsmark, Snorre Kverndokk, Ola Nafstad, Karine Nyborg, Daniel Spiro, Birger Vikøren, Henrik Wiig og Pål Winje for nyttige kommentarer til tidligere utkast. ↩︎
2. Epost til forfatterne: m.o.hoel@econ.uio.no, steinar.holden@econ.uio.no ↩︎
3. Se drøfting av ulike typer statlige tiltak for investeringer i fornybar energi i utviklingsland i Oslo Economics (2022). ↩︎
4. Calel mfl. (2024) finner at halvparten av kjøpte karbonkreditter fra in- diske vindprosjekter kommer fra prosjekter som trolig ville blitt byg- get også uten finansiering gjennom karbonkreditter. Det gir grunn til å være skeptisk til at karbonkreditter i utviklingsland brukes istedenfor en tilsvarende reduksjon av karbonutslipp i et rikt land. Merk likevel at dette ikke er et argument mot at rike land bidrar til egenkapital og garantier ved klimaprosjekter i utviklingsland. Investeringer som ville vært gjennomført uansett har trolig vanligvis høy lønnsomhet, og de vil dermed trekke opp gjennomsnittlig lønnsomhet slik at flere inves- teringer kan gjennomføres for en gitt samlet kostnad. For et klimafond som ønsker å oppnå størst mulig reduksjon i klimautslipp for en gitt kostnad, vil det ikke nødvendigvis være et problem om noen av inves- teringene senere kunne vært gjennomført av andre aktører. ↩︎
5. Med en utslippsintensitet på 3,2 CO2-ekvivalenter per tonn olje (SSB, 2021) svarer dette til om lag 93 millioner tonn olje per år. ↩︎