ANMELDT AV KJELL ERIK LOMMERUD, UNIVERSITETET I BERGEN

Før vi går inn på innholdet, litt om skrivestilen. Sjølie skriver et saklig og lettflytende norsk. Han har et klart budskap, men drøfter motforestillinger. Fakta gjengis med imponerende detaljkunnskap. I et eller annet kommentarfelt så jeg noen hevde at Sjølie burde uttale seg med større bokstaver. For min del trives jeg med grundighet og innestemme. Hvis en går inn der klimaskeptikere møtes, som nettstedet Wattsupwiththat, hvor stemningen i disse dager er euforisk fordi Trump vant valget, så er det en verden av forskjell til Sjølie, både i innhold og stil.

Boken har syv kapitler, men jeg vil si den faller i tre deler. Første del diskuterer hva klimaproblemet består i og hvor alvorlig problemet er. Sjølie støtter seg
på klimapanelet og anerkjente forskere som Nobelprisvinneren William Nordhaus. De kommer opp med kostnadsanslag for situasjonen rundt 2100 med tre graders oppvarming på rundt tre prosent fall i globalt BNP. Dette er enormt mange milliarder, men med en beskjeden verdensvekst på 1,5 prosent i året, vil globalt BNP være tre ganger såstort i 2100. Tre prosent fall fra dette høye nivået er ikke mye.

Så melder innvendingene seg. Har man fått med alle negative konsekvenser av klimaendringer? Hva skjer om temperaturøkningenblir mye større enn middelanslagene til klimapanelet? Hva med fordelingsvirkningene, ikke minst mellom rike og fattige land? Kan tap av natur måles i penger? Dette er vanskelig
og usikkert, som Sjølie også sier. Sjølie gjennomfører et alternativt regnestykke: Med 30 prosent fall i verdens BNP i 2100 og fremdeles med den relativt beskjedne veksten på 1,5 prosent i året, så vil vi likevel være dobbelt så rike som vi er i dag. Poenget til Sjølie er at de mest dramatiserende dommedagsprofetene ikke har særlig støtte i klimapanelet. Mest sannsynlig går Jorden ikke under. Det Sjølie ikke kommenterer er utviklingen videre fra
år 2100 – han er sikkert enig i at vi ikke tåler enda en dobling av CO2 innholdet i atmosfæren.

Sjølie bruker en del tid på å gjennomgå hva ulike svartsynte klimaprofeter har sagt. En ting som kommer fra klimapaneletselv er bruken av ulike scenarioer,
hvor det scenariet som teknisk kalles RCP 8.5 blir gitt navnet business-as-usual. Dette er et scenario hvor energibruken blir helt enorm. Olje og gass blir fort uttømt, så vi må tilbake til kull i stor skala. En skulle tro at slik enorm økning i energibruken ville øke energiprisene kraftig og dermed lede til
en overgang til fornybar energi, men dette er blokkert per forutsetning. Det interessante er at når ulike klimakommentatorer har uttalt at dette eller hint «kan skje», så er det gjerne RCP 8.5 som er referanserammen. Da er det verdt å merke seg at dette er «businessas-
usual» i en helt spesiell betydning.

Den midterste delen av boken dreier seg om hvor viktig tilgang på rimelig energi har vært i den økonomiske utviklingen. Dette er en god tredjedel av boken. Her er det mye om den tidlige industrielle revolusjonen, om Borlaugs grønne revolusjon i jordbruket og en nitidig gjennomgang av hva olje og energi betyr for
alle de sytten bærekraftsmålene til FN. Her er det mye interessant for nerden i meg, men for min del er det litt å slå inn åpne dører. Det vi kaller den industrielle revolusjonen kunne like gjerne vært kalt energirevolusjonen. Sjølie mener at makrobøkene vi bruker på universitetene underspiller rollen til energitilgang i veksten, og det kan sikkert være sant. Men jeg tenker alle som underviser i makro vet dette, så det kan tenkes det blir sagt.

Det siste kapitlet handler om klimapolitikk. Dette er altså sidetallsmessig ikke en dominerende del av boken. Hvis vi griper tilbake til det innledende stoffet om hvor ille klimakrisen måtte være, så er jo det ikke så interessant i seg selv: Det viktige spørsmålet er om fordelene ved ulike typer klimapolitikk er større eller mindre enn kostnadene. Kostnadene ved å redusere oljebruken kan jo potensielt være voldsomme. Innendørs luftforurensning – fra oppfyring innendørs med kvist og kvast og tørket husdyrmøkk, er en vesentlig årsak til dødsfall, ikke minst blant barn, i de fattigste landene. Energifattigdom har et stygt ansikt.

Sjølie går gjennom mange typer klimapolitikk og jeg vil si han gjennomgående resonnerer som en god samfunnsøkonom. Hans primære ønske er en noenlunde høy avgift på utslipp fra alle utslippskilder i de fleste land. Med samme avgift/kvotepris i Norge og Europa, kan spørsmålet om for eksempel elektrifisering av sokkelen overlates til oljeselskapenes egne beslutninger. Sjølie svinger pisken over CO2-kompensasjon og elbil-politikken. Som han nevner, har Finansdepartementet regnet ut at den årlige kostnaden ved elbil-politikken er 30 milliarder (nesten en prosent av BNP) og det vi får igjen er så langt en ganske liten nedgang i utslipp. Utslippene fra bilparken faller ganske mye også i land som satser på ladehybrider og moderne motorer.

Siden dette heter Oljeboka, diskuterer han selvfølgelig forslagene som kommer om å redusere leting etter eller produksjon av olje og gass. Han bruker ikke mye plass på dette, men peker på at denne typen klimapolitikk er dyr, at den virker gjennom å prøve å få opp oljeprisen, at Norge kanskje ikke har nok markedsmakt til å få dette til, og at en høyere oljepris i sterk grad vil øke inntektene til en del land vi ikke liker så godt, mens forbrukerne må betale tilsvarende mer eller presses ut av markedet – og blant disse forbrukerne er det på verdensbasis mange fattige mennesker.

Jeg likte å lese Sjølies bok. Hvis jeg skal komme med en ørliten kritikk, så ville jeg ha ekspandert diskusjonen av politikk. Og siden boken alt er på 400 sider, så tror jeg det er en del av stoffet i midtdelen som kunne vært trimmet litt.

Når det gjelder spørsmål om elektrifisering, batterifabrikker, hydrogenproduksjon og så videre, er jo strømmarkedet essensielt. Hva skal Equinor betale for strømmen de skal bruke til å elektrifisere Melkøya? Hva skal Google betale for den enorme kraftmengden (7 TWh) de skal bruke i Grenland? Det hjelper ikke med internasjonalt like kvotepriser hvis strømmen er subsidiert. Jeg ville likt å høre mer om hva som er rett diskonteringsrente i klimaspørsmål, en gammel diskusjon Sjølie bare streifer. (En rentesats nær null blir ofte antatt å styrke argumentet for sterke klimatiltak, men vi har jo også det at et høyt CO2-nivå vil kunne utsette den neste istiden kanskje tusen år, hvilket ville få en enorm verdi om man ikke diskonterer.) Hvordan svarer vi på tanker om et føre-var prinsipp og hvordan skal usikkerhet mer generelt behandles? Og jeg tror også spørsmålet om hva vi gjør hvis bare en del land er villig til å føre en tøff klimapolitikk, er viktig. Mens jeg skriver dette er Trump på nytt valgt til president i USA og Argentina har trukket seg fra forhandlingene i Baku med begrunnelsen at menneskeskapte klimaendringer er en sosialistisk løgn. Styrker dette ideen om subsidiert teknologiutvikling? Kan dette gjøres på en annen måte enn vi har gjort til nå, i lys av at drømmen om batterifabrikker og mye annet nå ser ut til å kollapse?

Sjølies bok er utgitt på eget forlag. Når en tenker på hvor mye debattbøker som utgis av ymse slag, så er avslagene fra de store forlagene bemerkelsesverdige. Dette er en god bok som mange kunne ha glede og nytte av å lese, uansett oppfatninger i klimaspørsmålet. En del oppmerksomhet i media har den heldigvis fått likevel. Forfatteren skal visstnok distribuere boken i Oslo-området per sykkel, så det er bare å sende en melding, så har du han på døren. Men boken skal nå være tilgjengelig i mange bokhandlere, så den veien kan være enklere, men mindre sjarmerende.