Nasjonalbudsjettet 2025:Uansvarlig ansvarlighet
Budsjettet inneholder som vanlig en mengde god informasjon
om makroøkonomiske hovedstørrelser, offentlige finanser, arbeidsmarkedet og ulikhet. I en kommentar som
denne er det naturlig at vi er mest opptatt av svakheter. Vi konsentrerer oss om følgende:
1. For langsom opprusting og utilstrekkelige tiltak overfor krigen i Europa.
2. Vurderingene av finanspolitikken legger for sterk vekt på stabilisering, på bekostning av det offentliges ansvar for kollektive goder og skattefinansiert velferd.
3. Ineffektive klimapolitiske tiltak.
I tillegg vil vi ta NB25 i forsvar på to områder hvor NB ofte møter kritikk fra økonomer: Viljen til prioriteringer og
bruken av oljepenger.
Nasjonalbudsjettet 2025: Uansvarlig ansvarlighet11
1. UTILSTREKKELIG OPPRUSTNING OG STØTTE
TIL UKRAINA
På første side i NB25 slås det fast: «Regjeringens mest grunnleggende oppgave er å sikre trygghet for folk som bor i Norge.» Det lyder betryggende i en tid der Nord-Korea sender soldater til Europa, og der USAs forsvarsminister sier: «If Ukraine falls under Putin’s boot, all of Europe will fall under Putin’s shadow»2.
Desto vanskeligere er det da å forstå at regjeringens budsjettforslag for 2025 i så liten grad prioriterer dette formålet. Det er i og for seg fint at Nansen-programmet skal videreføres til 2030, men det er nå krigen utkjempes, og det er nå Ukraina trenger hjelp som Norge kunne gitt. Norges oljefond har siden 20223 vokst fra 12.400 til 19.300 mrd. kroner. Bare siden forrige halvårsrapport har fondet vokst med 2,5 ganger all militær støtte fra USA til Ukraina siden februar 2023. Selv om Norge ikke har oppført seg som en krigsprofitør, er Norges ekstraordinære gassinntekter krigsprofitt som følge av Russlands aggresjon. Merinntektene kan anslås til 1500–2000 mrd. kroner. Figur 1 viser betydningen for statens petroleumsinntekter etter 3. kvartal 2021, da Russland begynte å redusere gasstilførselen til EU.
Etter hvert er det godt dokumentert at regjeringen rosemaler betydningen av Norges militære støtte til Ukraina4. Mange land gir mer enn oss. Norge har gitt klart minst i Skandinavia, selv om vi er rikest. Danmark har for eksempel gitt fire ganger så mye militær støtte. De har ikke noe oljefond.
Realiteten bak budsjettforslaget for 2025 er en ganske annen enn det teksten om Ukraina-støtten gir inntrykk av: Støtten blir i utgangspunktet nær halvert, fra 27 til 15 mrd., herunder våpenstøtte på 7,5 mrd. Hvor mye forsvarsevne får Ukraina for disse pengene?
Det skal sies at regjeringen presenterer tallet som et «gulv». I NB24 var det også foreslått 7,5 mrd. i militær støtte til Ukraina. Så ble det lagt til mer gjennom året. Kuttet i NB25 er altså sammenlignet med oppdaterte tall for 2024. Fordi bevilgningen er et «gulv», blir det ikke som et vanlig budsjettkutt. Løsningen er likevel kritikkverdig, av minst tre grunner.
For det første er 7,5 mrd. et veldig lavt gulv, gitt sakens alvor og Norges enorme ressurser. Vi betviler ikke at talletvil øke gjennom året, men gulvet har en «ankereffekt». Når man har sagt at gulvet er 7,5 mrd., og det i 2024 endte opp med 17 mrd. i militær støtte, er det vanskelig å se for seg at totalen i 2025 kan ende opp på noe som vil utgjøre en substansiell forskjell for Ukraina. Det militære behovet er stort. Ukraina mangler for eksempel 140 mrd. kroner for å kunne ha maksimal våpenproduksjon i 2025. Norge kunne finansiert hele dette utlegget. Donasjonene bør være finansielle og gis i samråd med våre allierte.
For det andre sender det et uheldig signal til Ukraina og andre land at Norge nå i utgangspunktet kutter støtten. Russland ønsker å fremstille situasjonen som mest mulig håpløs for Ukraina. At allierte ser ut til å «gi opp» eller nedprioritere Ukraina, blir lagt merke til, og kan bli misbrukt av Russland til propagandaformål.
For det tredje er det uvanlig å presentere en budsjettpost som et gulv, selv om den er usikker. Budsjettet blir litt mindre informativt når man ikke forsøker seg på et totalestimat for viktige budsjettposter.
Det er en ulykke for norsk økonomidebatt at mange synes å tro at «ansvarlighet» betyr det samme som «lav oljepengebruk», eventuelt «lav budsjettimpuls». Budsjettet legger seg hele 100 mrd. kroner under handlingsregelen. Beløpet kunne gitt stor tryggingseffekt hvis det gikk til Ukrainas forsvarskamp for Europa. Det ville også styrket USAs og andre alliertes vilje til å sloss for oss. At en slik satsing heller ikke ville økt prisene i Norge5, er fint, men fullstendig underordnet i denne sammenheng. Altså: Det ville vært mer ansvarlig med en høyere oljepengebruk enn foreslått i NB25, hvis økningen ble brukt for å støtte Ukrainas kamp.
Vi savner også en vurdering av hvordan Norges opprusting står i forhold til andre lands, særlig våre fienders. Bedring av forsvarsevnen må måles mot fiendens slagkraft – ikke mot fjorårets bevilgning. Russland omstiller seg raskt til en krigsøkonomi og legger opp til å bruke over 40 prosent av sitt statsbudsjett på militæret6. Norge er ikke stort bedre rustet for krig i dag enn vi var etter det brukne geværs politikk forut for 9. april, se Skjelland mfl. (2023). Det samme gjelder mange av våre allierte, og vi kan ikke lenger være sikre på at amerikanerne vil krige for oss.
2.OFFENTLIG VELFERD VERSUS STABILISERING
Responsen på krigstrusselen er et eksempel på at vurderingene av finanspolitikken legger for mye vekt på hensynet til «press» i økonomien, i stedet for samfunnsnytten av ressursbruken. I normale tider er finanspolitikkens hovedrolle i velferdsstater som den norske, å finansiere en raus inntektssikring for dem som ikke er selvforsørget. Den består ikke bare av kontantytelser, men også av tilbudet av sterkt subsidierte individrettede goder. Disse ville i stor grad blitt betalt av husholdningene hvis skattefinansieringen falt bort.
Det offentlige ansvaret for å levere slike goder tilsier at nytte-kostnadsanalyser av hva man får igjen for skattefinansiert ressursbruk bør spille en større rolle i utformingen av finanspolitikken. Det er viktigere enn finregning på budsjettimpulser og «press» i økonomien.
Konflikten mellom press i økonomien og levering av lovfestet offentlig velferd blir åpenbar når man ser på realistiske scenarioer for veksten i helse- og omsorgstjenester (HO) de kommende tiår. Her vil bemanningsbehovet vokse langt mer enn arbeidstilbudet. Allerede i dag mangler den offentlige HO-sektoren sykepleiere og helsefagarbeidere (Stølen mfl., 2023). Med videreføring av det offentlige ansvar og nøktern standardøkning, kan behovet for behandlende offentlige HO-årsverk øke fra ca. 315 000 i 2019 til rundt 560 000 i 2060 (Holmøy mfl. 2023). Perspektivmeldingens referansebane-forutsetninger gir 180 000 flere HO-sysselsatte i 2060 enn i dag. Demografien tilsier langt svakere vekst i arbeidstilbudet. Perspektivmeldingens anslag er 75 000 flere sysselsatte. Realistisk HO-vekst vil derfor fortrenge produksjon i andre næringer.
Tallanslag på samfunnsnytten av HO-tjenester finnes ikke. En indikasjon på at norsk HO-prioritering ikke avviker sterkt fra befolkningens ønsker, er at det lenge har vært bred enighet om det lovfestede offentlige sørge-for-ansvaret for HO. Skattefinansiering dekker rundt 85 prosent av totale HO-utgifter. At dette ligger rundt 5 prosentpoeng over Nordvest-Europa, bør ses i sammenheng med statens særnorske olje- og gassinntekter. Videre har HO-utgiftenes andel av nasjonalinntekten lenge vært påfallende like – rundt 11 prosent – i Norge og rike EU-land, i normale år. Siden Norge er rikere, har vi et høyere HO-forbruk per innbygger enn disse landene. Det gjelder også annet offentlig og privat forbruk.
Når etterspørselen vrir seg i favør av goder som det offentlige har hovedansvaret for å finansiere, må offentlig sektor få konkurrere om arbeidskraft og andre knappe ressurser på linje med private aktører, innenfor handlingsregelen. Det viktige er at ressursene allokeres dit de gir størst samfunnsnytte.
NB25 sier på side 9 at budsjettforslaget legger til rette for vekst i pasientbehandlingen i sykehusene utover den demografiske utviklingen. Men regjeringen har skapt tvil om hvorvidt dagens kvalitet på offentlig HO-tilbud vil videreføres når den i «Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–20277» skriver: «Regjeringen deler Helsepersonellkommisjonens analyse av et stramt arbeidsmarked for alle sektorer framover, og at helse- og omsorgstjenestenes andel av samfunnets totale arbeidsstyrke ikke vil kunne fortsette å øke vesentlig» (vår utheving). Det er påfallende at denne «planen» er utelatt der NB25 og Perspektivmeldingen 2024 omtaler Helsepersonellkommisjonens utredning. NB25 omtaler Perspektivmeldingens anslag på 180 000 flere HO-sysselsatte i 2060 kun som et «regneeksempel», altså ingen konkret ambisjon.
Helsepersonellkommisjonen har tro på at friskere aldring og effektivisering vil fjerne behovet for sterk vekst i offentlgi HO-bemanning. Det virker urealistisk. I stedet for å basere seg på dette, bør man ta effektene som bonus hvis de kommer. Det er også vanskelig å tro at det offentlige HO-tilbudet kan økes mye uten heving av relativ lønn i sektoren. Holmøy mfl. (2020) og Bjertnæs mfl. (2023, kap. 10) viser at realistisk vekst i offentlige HO-årsverk tillater realvekst i privat konsum per innbygger mot 2050.
De som frykter for at Norge ikke har nok hender til å realisere HO-veksten, bør tenke grundigere gjennom at sterk HO-vekst kommer uansett om den betales av den enkelte eller med skatt. Derimot er det grunn til å frykte at økt privatisering gir uønskede endringer i reell inntektsfordeling, sammensetningen av HO-tjenestene og fordelingen av disse på brukerne.
3.PRIORITERING AV FORMÅL
Boks 3.6 i NB25 diskuterer størrelsen på offentlig sektor. Dette er nyttig, men det kommer ikke godt frem at en stor del av de offentlige utgiftene egentlig tilfaller privat sektor, først og fremst husholdningene. Figur 2 viser at andelen av offentlige utgifter til kollektive goder, kontantytelser og individuelle velferdstjenester lenge har ligget rundt henholdsvis 35, 29 og 36 prosent. Blant velferdstjenestene er hovedpostene utdanning, barnehager, helse- og omsorgstjenester (HO) og transport. 65 prosent av alle offentlige utgifter kommer altså tilbake til privat sektor, i hovedsak.
Husholdningene, i form av kontantytelser og individuelle velferdstjenester. Kontantytelser er perfekte substitutter for skattelettelser, for dem som får dem. Det samme gjelder i vesentlig grad for utdanning, barnehager og HO-tjenester, hvis man antar at forbruket av disse tjenestene ville vært nokså likt dersom man selv måtte kjøpe dem.
Man bør ha dette i mente når man hører kritikk av at oljepengene ikke i større grad er blitt brukt til skattelettelser. Men både kontantytelsene og individrettede tjenester er i langt sterkere grad rettet mot spesifikke grupper enn brede skattelettelser. Forskjellene er mindre når man ser utgiftene til barnefamilier, utdanning og HO-tjenester over et livsløp.
Tabell 1 viser at prioriteringen av offentlige utgifter på mer spesifikke formål stort sett har vært ganske stabil over de siste snart 30 årene. Vi sammenligner utgiftsandeler i siste år av styringsperioden for regjeringer med ulik politisk farge. Tabellens formålsinndeling viser at helse står for den høyeste utgiftsandelen. Den har ligget rundt 17 prosent siden Bondevik 1-regjeringen. Veksten i alderspensjoner, uføretrygd og sykepenger følger i stor grad av regelverk som ikke kan endres raskt. Utgiftsandelen til alderspensjon og eldreomsorg er på vei opp mot 15 prosent, slik den var under Jagland-regjeringen. Andelen var 2,5–3 prosentpoeng lavere i det første tiåret på 2000-tallet, men dette skyldes mer demografi enn eksplisitt prioritering. Forsvaret ble nedprioritert, mens administrasjonsutgiftene økte frem til slutten av Solberg-regjeringene (2013–2021). Utgiftsandelen til bl.a. uføretrygd og sykepenger hoppet fra snaue 11 prosent under Bondevik 1 til 15 prosent under Stoltenberg 1-regjeringen. Andelen har siden falt til vel 14 prosent. Lavere utgiftsandel til utdanning skyldes i stor grad demografi.
En fullstendig formålsfordeling av budsjettforslaget finnes ikke ennå. Men med unntak av forsvaret ser ikke NB25 ut til å skille seg veldig fra prioriteringene som vises i tabell 1. Det er vel så naturlig å tolke små endringer i utgiftsandeler som et utslag av enighet om hovedprioriteringer blant velgerne, heller enn svak vilje til prioriteringer blant politikerne.
4.BRUKES DET FOR MYE OLJEPENGER?
NB25 anslår at oljepengebruken blir rekordhøye 460 mrd. neste år, vel 43 mrd. mer enn anslaget for 2024. Realverdien av beløpet må ta hensyn til at deflatoren for statens utgifter antas å bli 3,8 prosent. Bruken antas å dekke 17 prosent av totale offentlige utgifter og 23 prosent av statens utgifter.
Som følge av bl.a. økt fondsverdi ventes likevel uttaket å utgjøre kun 2,5 prosent av SPU ved utgangen av 2024. Avstanden opp til 3 prosent og den bufferjusterte krittstreken på 2,7 prosent er henholdsvis 95 og 40 mrd. Uttaket på 2,5 prosent forsterker et mønster: Etter 2006 er det kun i 2009 (finanskrisen) og 2020 og 2021 (koronakrisen) at SPU-uttaket har vært høyere enn krittstreken.
De som mener at videreføring av en så forsiktig praktisering av regelen gir for høy oljepengebruk, må svare på spørsmålet: Når skal oljeformuen brukes? Lavere uttaksprosent gir raskere vekst i fondskapitalen. Etter en del år blir derfor produktet av uttaksprosent og fondskapital størst i scenariet med lavest uttaksprosent. Alle forsøk på å gjøre oljepengebruken «sunnere» gjennom lavere uttak innebærer bare en utsettelse av «problemet». Slike regelrevisjoner kan neppe skje mer enn noen få ganger før vi ikke lenger har noen handlingsregel. Konsekvensene av en politikk med klart lavere forbruk enn realavkastningen, er at en betydelig del av petroleumsformuen blir stående urørt. I så fall er vel videre utvinning av olje og gass ulønnsom for staten? Det samme gjelder NBIMs streben etter høy avkastning.
Vi mener at den nåværende handlingsregelen er fleksibel nok til at man kan justere den løpende bruken for unormale og forbigående endringer i fondsverdien, f.eks. valutasvingninger, stabiliseringsambisjoner og usikkerhet om fremtidig utvikling.8 I så måte er ikke uttaksprosenten i NB25 for høy.
5.KLIMAPOLITIKKEN
5.1 tiltak for å nå klimamålene
NB25 slår fast at Norges klimamål under Parisavtalen er å kutte utslippene av klimagasser med minst 55 prosent i 2030 sammenlignet med nivået i 1990. Målet skal nås i samarbeid med EU. Måloppnåelsen vurderes samlet for deltakerlandene. Altså kan målet innfris med både nasjonale utslippsreduksjoner og bruk av fleksible mekanismer, som kvotekjøp. NB25 anslår at utslippene i Norge vil falle med bare 26,3 prosent fra 1990 til 2030 med uendret politikk.
Det er fornuftig at regjeringen vil kombinere reduksjoner hjemme med kjøp av kvoter fra andre land. Som påpekt i NB25, vil utslippene falle når mengden kvoter i EU-systemet reduseres over tid. Deltakelse i EU-systemet innebærer dermed at klimamålet nås. Deltakelsen innebærer også at utslippskutt i Norge motsvares av tilsvarende økninger i utslipp i andre deltakerland, siden samlet utslipp er gitt av kvotemengden. Norsk klimapolitikk innrettet mot utslipp i kvotepliktig sektor samt utslipp i innsatsfordelingen (tidligere kalt ikke-kvotepliktig sektor), har altså ingen virkning på den globale oppvarmingen, siden slik politikk bare flytter utslipp internt i EU-systemet.
Virkemidler som reduserer utslipp i Norge, innebærer at utslippskvoter kan selges til andre deltakerland. Deltakelse i EU-systemet transformerer på denne måten klimapolitikken til et økonomisk spørsmål, der klimaavgifter tilpasses for å spare utgifter, se Bjertnæs (2019b). Denne innsikten bør være et sentralt premiss for utformingen av den norske klimapolitikken. Det er ikke tilfelle i dag, og innsikten er heller ikke godt nok beskrevet i NB25. Kjøp av kvoter uten å øke utslipp kan redusere samlet utslipp i EU. Er responsen at det utstedes flere kvoter, blir utfallet uendrede utslipp og økonomisk tap.
Miljøøkonomi på en meget god måte. En prising av utslipp som speiler samfunnets kostnader, retter opp markedssvikten på effektivt vis. Men store deler av den praktiske politikken er dessverre uforenlig med disse innsiktene. Klimapolitikken i Norge er preget av at politikere setter ambisiøse mål om nasjonale utslippsreduksjoner og innfasing av klimavennlig teknologi. Disse målsettingene får stor oppslutning, selv om det finnes få rasjonelle argumenter for hvorfor akkurat disse målene bør innfris. Eksempler på slike mål er det nasjonale utslippsmålet for 2030 innen innsatsfordelingen, og 100 prosent elbilandel i nybilsalget innen 2025.
Når en hensiktsmessig prising av utslipp ikke fører til at slike ambisiøse klimamål innfris, brukes andre politikktiltak og støtteordninger for å innfri målene. Dette er kostbart for samfunnet. Fraværet av rasjonelle argumenter blir påfallende når fristen for måloppnåelse nærmer seg, og avviket mellom mål og realisert utvikling er stor. I slike situasjoner kreves det ekstreme politikktiltak med ekstremt høye kostnader for samfunnet for å innfri målene. Gevinsten er som regel begrenset til den symbolske verdien av at politikere kan si at målet ble innfridd.
Denne innsikten ser det ut til at forfatterne av NB25 er kjent med. Her står det følgende: «Sammen med prising av utslipp brukes en rekke andre virkemidler i norsk klimapolitikk. Reguleringer, som forbud og krav, har en samfunnsøkonomisk kostnad ved at produsenter og forbrukere må tilpasse seg kravene, selv om de direkte kostnadene ikke nødvendigvis er like synlige som en avgift».
5.2. Klimapolitikkens mål
NB25 gjengir økonomifagets grunnleggende innsikter om miljøøkonomi på en meget god måte. En prising av utslipp som speiler samfunnets kostnader, retter opp markedssvikten på effektivt vis. Men store deler av den praktiske politikken er dessverre uforenlig med disse innsiktene.
Klimapolitikken i Norge er preget av at politikere setter ambisiøse mål om nasjonale utslippsreduksjoner og innfasing av klimavennlig teknologi. Disse målsettingene får stor oppslutning, selv om det finnes få rasjonelle argumenter for hvorfor akkurat disse målene bør innfris. Eksempler på slike mål er det nasjonale utslippsmålet for 2030 innen innsatsfordelingen, og 100 prosent elbilandel i nybilsalget innen 2025.
Når en hensiktsmessig prising av utslipp ikke fører til at slike ambisiøse klimamål innfris, brukes andre politikk tiltak og støtteordninger for å innfri målene. Dette er kostbart for samfunnet. Fraværet av rasjonelle argumenter blir påfallende når fristen for måloppnåelse nærmer seg, og avviket mellom mål og realisert utvikling er stor. I slike situasjoner kreves det ekstreme politikk tiltak med ekstremt høye kostnader for samfunnet for å innfri målene. Gevinsten er som regel begrenset til den symbolske verdien av at politikere kan si at målet ble innfridd.
Denne innsikten ser det ut til at forfatterne av NB25 er kjent med. Her står det følgende: «Sammen med prising av utslipp brukes en rekke andre virkemidler i norsk klimapolitikk. Reguleringer, som forbud og krav, har en samfunnsøkonomisk kostnad ved at produsenter og forbrukere må tilpasse seg kravene, selv om de direkte kostnadene ikke nødvendigvis er like synlige som en avgift».
5.3. Økt skatt på utslipp i innsatsfordelingen
NB25 påpeker at formålet med kvotesystemet er å redusere utslippene der det koster minst, på tvers av sektorer og landegrenser. Dette forutsetter at aktørene pålegges samme pris på utslipp. Pris per utslippsenhet i innsatsfordelingen foreligger ikke per i dag. Men den vil til en viss grad være knyttet til kvoteprisen i EUs kvotesystem ved at en viss mengde kvoter kan benyttes i innsatsfordelingen. Det er samtidig ingen begrensninger på hvor mange utslippsenheter et land kan kjøpe av andre land i innsatsfordelingen, ifølge Grønn Bok.
Kvoteprisen i EUs kvotesystem har så langt i 2024 ligget rundt 750 kroner per tonn CO2, og framskrivingene i NB25 anslår at kvoteprisen vil stige til om lag 950 2024-kroner i 2040. Likevel foreslår regjeringen å øke avgiften på utslipp i innsatsfordelingen til 1 405 kr/tonn fra 2025, og til om lag 2 400 2025-kroner i 2030. Hensikten er å nå et nasjonalt utslippsmål.
I fravær av andre politikktiltak og ulemper som påføres samfunnet, vil aktørene gjennomføre utslippsreduksjoner som koster mindre enn avgiften. Gevinsten for staten vil være lik prisen på utslippstillatelser. Samlet utslipp i Norge og EU vil som nevnt være uendret. Denne politikken fører altså til et tap som på marginen er lik forskjellen mellom avgiften og kvoteprisen når penger verdsettes likt i offentlig og privat sektor. Er verdien av penger i offentlig sektor høyere som følge av kostnader ved å drive inn skatteinntekter, bør avgiften settes høyere enn prisen på utslipp, se Bjertnæs mfl. (2013). Det er kritikkverdig at gjennomgangen av virkemiddelbruk i NB25 ikke i større grad informerer om slike tap, og ikke påpeker at avgiften på utslipp i innsatsfordelingen er langt over optimalt nivå.
Det er i tillegg innført andre tiltak for å redusere utslipp i innsatsfordelingen. Store avgiftsfritak og andre elbilgoder gjør at husholdninger velger elbil for å spare avgifter og høste elbilgoder på tross av store ulemper forbundet med elbilen, se Figenbaum mfl. (2019). De omfattende avgiftsfritakene og godene innebærer at tapet på marginen blir svært høyt, se feks. Bjertnæs (2016), Fæhn mfl. (2020), Fridstrøm (2021) og Bye mfl. (2021). Motivet er bl.a. å innfri målet om 100 prosent elbilandel i nybilsalget i 2025. Effekten på samlet utslipp i Norge og EU er null. Kostnadene som påføres det norske samfunnet er høye. Når høyt beskattede fossilbiler erstattes av beskjedent beskattede elbiler forsvinner dessuten avgiftsinntektene til staten i høyt tempo. Tapte avgiftsinntekter utgjør om lag 50 mrd. kroner i 2025, se figur 3. Dette kunne finansiert mye av den militære satsingen vi foreslår. Tap av framtidige inntekster som følge av høyere utgifter på bruk av fossilbiler kommer i tilegg.
Regjeringen har innført en vektkomponent, samt økt CO2-komponenten i engangsavgiften siden NB23. Disse tilpasningene er i strid med etablert og publisert kunnskap om utforming av bilavgifter. Hvis lav- og nullutslippskjøretøy mangler veibruksavgifter, så bør det legges en tilsvarende høyere avgift på kjøp av slike kjøretøy, se Bjertnæs (2019a, 2023a). Det er kritikkverdig at NB25 i liten grad diskuterer utformingen av bilavgifter i lys av etablert og publisert kunnskap om optimale bilavgifter, se Bjertnæs (2019b).
Redusert veibruksavgift på drivstoff
Veibruksavgiften på drivstoff ble redusert i 2023 og 2024, og foreslås redusert videre i 2025. Begrunnelsen er at regjeringen ønsker å kompensere for økte levekostnader forbundet med den grønne omstillingen. Mange, inklusive skatteutvalget, har kritisert en slik politikk. Priseffekten av avgiftsøkningen på utslipp nøytraliseres av redusert veibruksavgift på drivstoff. Kritikken er ikke berettiget, selv om regjeringens begrunnelse er svak.
Veibruksavgiften på bensin ble tidligere satt for å matche de gjennomsnittlige marginale eksterne kostnadene av veibruk for bensindrevne kjøretøy. Samtidig økte omfanget av bompenger kraftig på 2010-tallet. Bompenger kombinert med veibruksavgift på bensin fungerte dermed som en dobbeltbeskatning av veibruk for bensinbiler, se Bjertnæs (2019b) som også påpeker at dette i mindre grad er tilfelle fordieselbiler.
Regjeringens forslag om å redusere veibruksavgiften innebærer fjerning av uheldig dobbeltbeskatning av veibruk for bensinbiler. NB25 burde oppgitt denne begrunnelsen for å redusere veibruksavgiften på drivstoff. Bompenger kan dessuten utformes slik at avgiftene i større grad matcher eksterne kostnader av veitrafikk. Det er også tilfelle for elbiler, som mangler en veibruksavgift.
Tiltak mot global oppvarming
Å forhindre global oppvarming vil tjene de fleste. Det betydelige innslaget av «fellesgode» innebærer at staten(e) bør påta seg oppgaven. Fæhn mfl. (2017) viser at redusert oljeutvinning i Norge vil redusere utslippene globalt, mens en analyse fra Rystad kommer til motsatt konklusjon.
Et av budskapene i Fæhn mfl. (2018) er verdt å merke seg: «Om Parisavtalen skulle virke til å binde alle deltakerne til klare utslippstak, vil kutt i tilbudet av fossile brensler ikke ha noen tilleggseffekter på de globale utslippene fra forbrenning.»
Redusert utvinning vil imidlertid påføre Norge betydelige inntektstap. Det er i tillegg sterke sikkerhetspolitiske grunner til å opprettholde olje- og gassproduksjonen i Norge. At regjeringen ønsker å videreføre næringen er ikke kritikkverdig i lys av denne innsikten. Tiltak som kan styrke og forbedre globale klimaavtaler og samarbeid vil kunne redusere den globale oppvarmingen. Økt støtte til forskning på teknologier som kan erstatte fossilbaserte teknologier på en kostnadseffektiv måte er et eksempel. Større satsing på Klimainvesteringsfondet enn i NB25, som foreslått i Holden(2024),er en mulighet.
6. NOEN HUSKEREGLER VED TOLKNING AV TALL I NB
Det finnes en del «smart» bruk av tall som lesere av nasjonalbudsjetter bør være oppmerksomme på.
Et triks som brukes når politikere vil skryte av en satsing, er å fremheve tall i løpende priser. Det vil si tall som ikke er korrigert for lønns- og prisvekst. Redaktør Svein Gjerdåker i Dag og Tid (2024) omtalte nylig regjeringens satsing mot gjengkriminalitet. Politiet kjenner seg ikke igjen i at de har fått midler til en stor satsing. Regjeringen skriver at den foreslår 2,8 mrd. kroner til å forebygge og Bekjempe kriminalitet, noe som høres mye ut. Men det er nominelle tall. Den noe bortgjemte tabell 4.1 i Gul bok viser realveksten etter utgiftsområde. Her ser vi at veksten fra 2024 til 2025 er kun 0,3 prosent for «Rettsvesen og beredskap inkludert Svalbardbudsjettet».
Husk også at det er forskjell på KPI og deflatoren for offentlige utgifter. I sistnevnte spiller lønnsvekst en stor rolle, og derfor er den som regel høyere enn KPI. I NB25 anslås deflatoren for offentlige utgifter til 3,8 prosent i budsjettåret, klart høyere enn KPI på 3,0 prosent.
Et annet triks er å sammenligne selektivt. Hvis man vil fremheve at pengebruken holdes igjen i 2025-budsjettet, sammenligner man gjerne med oppdaterte 2024-tall. I disse er tilleggsbevilgninger i revidert budsjett med.
Hvis man derimot vil fremheve en satsing som stor, måler man fra utdaterte tall for året før (enten budsjettforslag eller saldert budsjett). Selv om det i mellomtiden har skjedd økninger.
For eksempel får Forsvaret en laber vekst i 2025, målt i forhold til oppdaterte tall for 2024. Realveksten er bare 4 mrd. kroner, eller 1,6 prosent. Da er det nok fristende å heller fremheve veksten fra budsjettforslaget 2024, som ser mer imponerende ut9.
7.REFERANSER
Bjertnæs, G. H., Tsygankova, M. and Martinsen, T., (2013),
Norwegian Climate Policy Reforms in the Presence of an
International Quota Market, Energy Economics, 39, 147–158.
Bjertnæs, G. H. M., (2016), Hva koster egentlig elbilpolitikken?,
Samfunnsøkonomen No. 2, 2016, side 61–68.
Bjertnæs, G. H. M., (2019a), Efficient Combinations of Taxes
on Fuel and Vehicles, The Energy Journal, Vol 40, DOI:
10.5547/01956574.40.SI1.gbje
Bjertnæs, G. H. M., (2019b), Effektive bilavgifter og bruk av
bompenger, Samfunnsøkonomen nr. 4. 2019, side 20–28.
Bjertnæs, G. H. M., (2023a), Taxation of fuel and vehicles when
emissions are constrained, Energy Economics, Vol. 128.
Bjertnæs, G. H. M. m.fl. (2023): Utfordringer for lønnsdannelsen
og norsk økonomi. Utredning for Frontfagsmodellutvalget.
Rapporter 2023/47.
Bye, B., Fæhn, T., Kaushal, K.R., Storrøsten, H. B., Yonezawa,
H. (2021) Politikk på politikk– derfor koster klimapolitikken.
Samfunnsøkonomen, 135, p. 45–56.
Figenbaum, E., Ydersbond, I. M., Amundsen, A. H., Pinchasik, D.
R., Thorne, R. J., Fridstrøm, L. og Kolbenstvedt, M., (2019),
360 graders analyse av potensialet for nullutslippskjøretøy, TØI
rapport 1744/2019.
Forsvarsdepartementet, 7. oktober 2024. Pressemelding: 110
milliarder til forsvar – regjeringen oppfyller forsvarsløftet».
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/forsvarssatsing/
id3056071/
Fridstrøm, L., (2021), The Norwegian Vehicle Electrification Policy
and Its Implicit Price of Carbon. Sustainability 2021, 13, 1346.
https://doi.org/10.3390/su13031346
Fæhn, T., Hagem, C., Lindholt, L., Mæland, S., & Rosendahl, K.
E. (2017). Climate Policies in a Fossil Fuel Producing Country:
Demand versus Supply Side Policies. The Energy Journal, 38(1),
77–102. https://doi.org/10.5547/01956574.38.1.tfae
Fæhn, T, Asheim, G, Greaker, M., Hagem, C., Harstad, B., Hoel, M.,
Lund, D., Nyborg, K., Rosendahl, K. E., Storrøsten, H. (2018),
Parisavtalen og oljeeksporten, Samfunnsøkonomen, nr 3.
Fæhn, T, Kaushal, K. R., Storrøsten, H., Yonezawa, H. and Bye, B.,
(2020), Abating greenhouse gasses in the Norwegian non-ETS
sector by 50 per cent by 2030, Reports 2020/23, Statistics Norway.
Gjerdåker, S. Reell politisatsing? Leiar, Dag og Tid, 11. okt 2024
Holden, S., 2022, Justering av handlingsregelen – uttak fra Oljefondet
basert på kontantstrømmer? Samfunnsøkonomen, nr 4.
Holden, S., 2024, Vi må øke støtten til Ukraina og til klimafinansiering
i utviklingsland, Dagens Næringsliv, 16. oktober.
Holmøy, E., G. Hjemås, I. Sagelvmo og B. Strøm (2020):
Skatteregningen for helse- og omsorgsutgifter mot 2060,
Rapporter 2020/42, Statistisk sentralbyrå.
Holmøy, E., G. Hjemås og F. Haugstveit (2023): Arbeidsinnsats
i offentlig helse og omsorg. Fremskrivninger og historikk.
Rapporter 2023/3, Statistisk sentralbyrå.
Jia, Z., T. Kornstad, N. M. Stølen og G. Hjemås (2023):
Arbeidsmarkedet for helsepersonell fram mot 2040 Rapporter
2023/2, Statistisk sentralbyrå.
Meld. St. 1 (2023 –2024) Nasjonalbudsjettet 2024
Meld. St. 1 (2024 –2025) Nasjonalbudsjettet 2025
Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027. Meld. St. 9
(2023–2024).
Perspektivmeldingen 2024. Meld. St. 31 (2023–2024)
Prop. 1 S (2024 –2025) Statsbudsjettet 2025 (Gul bok)
Rystad Energy (2023), Netto klimagassutslipp fra økt olje- og
gassproduksjon på norsk sokkel, hovedrapport.
Skjelland, E. m.fl. 2023, Forsvarsanalysen 2023, FFI rapport
23/00659, https://fido.nrk.no/b4dd5586edaf8aa4293894f55bd
b320e92c71c937203ea6d02ac09c4de3e98ed/
ffi.pdf
U.S. Department of Defense, 21. Oktober 2024. Tale: “Remarks in
Kyiv by Secretary of Defense Lloyd J. Austin III on Ukraine’s
Fight for Freedom (As Delivered)” https://www.defense.gov/
News/Speeches/Speech/Article/3941283/remarks-in-kyiv-bysecretary-
of-defense-lloyd-j-austin-iii-on-ukraines-fight-fo/
Fotnoter
- Artikkelen uttrykker forfatternes – ikke SSBs synspunkter. Takk til kollega Anders Harildstad for gode innspill ↩︎
- Se U.S. Department of Defense (2024) ↩︎
- USAs samlede militære støtte anslås av Kiel-instituttet til 56,8 mrd. euro per 28. oktober 2024. Med eurokurs fra samme dag tilsvarer
det 677 mrd. kroner. Verdien av oljefondet samme dag svinger rundt 19.350 mrd. kroner. Ved utgangen av første halvår 2024 var verdien
17.745 mrd. kr, ifølge NBIMs halvårsrapport. På snaut fire måneder har altså fondet lagt på seg vel 1600 mrd. kroner. ↩︎ - Se f.eks. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/OoWPJk/ukraina-krigen ↩︎
- Se boks 2.2 Konjunkturtendensene 3/2024, SSB. ↩︎
- https://www.theguardian.com/world/2024/sep/30/russias-defencespending-to-rise-by-25-next-year-the-highest-since-the-cold-war ↩︎
- Meld. St. 9 (2023–2024), side 16. ↩︎
- Se Samfunnsøkonomen nr 4 2022 for diskusjon av handlingsregelen. ↩︎
- Så vidt vi kan se er det dette regjeringen gjør i sin pressemelding om forsvarsbudsjettet (Forsvarsdepartementet, 2024). Her vises det til en
økning på 19,2 mrd. kroner, uten at det er presisert hvilke tall som er sammenlignet. Tallet stemmer med økningen fra gul bok 2024 til gul
bok 2025. ↩︎