Internasjonal handel, konkurranse og handelspolitikk¹

Innledning

Ideelt sett burde handels- og konkurransepolitikk vært komplementære redskaper. Velfungerende konkurranse – også internasjonalt – understøtter handelspolitikken. Og handelspolitikken burde understøtte konkurransepolitikken. Godt utformet handelspolitikk utvider markedene og reduserer nasjonale aktørers markedsmakt. Dette synspunktet er for eksempel reflektert i uttrykte målsettinger knyttet til konkurransekapittelet i frihandelsavtaler. Dessverre undergraves verdien av velfungerende konkurranse nasjonalt og internasjonalt på flere måter. 

For det første undergraves gevinstene av internasjonal handel gjennom konkurransebegrensende samarbeid mellom foretak. Internasjonale karteller er sammensatt av selskap som har sitt hovedkvarter i ulike land. På samme måte som ulovlig konkurransebegrensende samarbeid undergraver målsettingene i konkurransepolitikken og rammer forbrukerne, kan internasjonale karteller undergrave gevinstene ved handel internasjonalt. Selv om viljen til å etablere samarbeidsmekanismer for håndheving av konkurranseregelverk på tvers av grenser er sterk og økende, er fortsatt mulighetene til å etterforske og sanksjonere karteller som opererer på tvers av landegrenser dessverre begrenset. 

For det andre er det et paradoks at samtidig med at det er en økende erkjennelse av betydningen av konkurransepolitikk verden over, og flere og flere land innfører konkurranselovgivning og håndhevingsinstitusjoner, synes det ikke som om appetitten på handelspolitiske tiltak reduseres; enten for å beskytte egen næringsvirksomhet eller som straffetiltak som rammer andre lands industri. Til tross for reduksjonen i formelle handelsbarrierer, synes ikke bruken av ulike instrumenter som indirekte begrenser internasjonal handel å reduseres i betydelig grad. Bruken av slike virkemidler for proteksjonistiske format undergraver målsettinger i konkurransepolitikken gjennom en svekkelse i konkurransepresset nasjonale foretak står overfor. 

Vi har altså to undergravende krefter, den ene knyttet til foretakenes etterlevelse av regelverket, eller mangel på sådan; den andre på det institusjonelle planet. Disse undergravende kreftene kan adresseres på to målrettede måter.

For å maksimere gevinstene ved konkurranse er det for det første ikke bare viktig å styrke konkurransepolitikken nasjonalt, men også å legge til rette for styrket hånd-hevingssamarbeid på tvers av grenser. Etterforskning og sanksjonering av internasjonale karteller fordrer effektivt håndhevingssamarbeid på tvers av grenser. På dette området skjer det heldigvis en positiv utvikling. 

Selv ved velfungerende konkurranse kan det være utfordrende å fordele gevinstene ved handel på en måte som oppfattes som rettferdig. Oppfatninger om at internasjonal handel henger sammen med økende ulikhet mellom land og innad i land samt tap av arbeidsplasser har vært en medvirkende årsak til polarisering og fremvekst av antidemokratiske krefter. Selv om det populistiske presset kan være sterkt, er det viktig at man motstår fristelsen til å innføre proteksjonistiske tiltak. Dette bidrar bare til å styrke markedsmakt hos nasjonale foretak gjennom å svekke konkurransepresset ved import og undergrave gevinstene ved konkurranse. Taperne er forbrukerne, ikke minst svake for-bruker-grupper, og samlet verdiskaping. Det er viktig å ha med seg Michael Porters viktige innsikt fra 80-tallet: Konkurranse hjemme gir konkurransekraft ute.

Løsningen er altså målrettede tiltak, der konkurranse- og handelspolitikk spiller på lag. Et godt eksempel er EUs forslag om virkemidler for å adressere utenlandske subsidier. Heller enn å svekke fusjonspolitikken – noe mange tok til orde for etter Siemens-Alstom saken – foreslår Kom-misjonen målrettede tiltak for å adressere kjernen i problemet. 

I denne kommentarartikkelen vil jeg først se litt nærmere på utviklingen av internasjonale samarbeidsmekanismer på konkurranseområdet slik at nasjonale håndhevingsmyndigheter kan samarbeide mer effektivt over grenser. Deretter vil jeg se på koblingen mellom konkurranse- og handelspolitikk. Et viktig poeng er betydningen av å legge til rette for å realisere muligheter gjennom å benytte målrettede tiltak – heller enn å benytte virkemidler som i realiteten begrenser verdiskapingspotensialet. 

Konkurranse og håndheving i en internasjonal kontekst

Erkjennelsen av betydningen av konkurranse og konkurransepolitikk for verdiskaping og økonomisk vekst har medført at de fleste land etter hvert har etablert institusjoner med ansvar for å håndheve lovgivning som sikter mot å realisere fordelene ved velfungerende konkurranse. Også flere og flere utviklingsland erkjenner dette. Det internasjonale nettverket av konkurransemyndigheter har vokst jevnt og trutt fra 9 medlemmer ved etableringen i 2001, til nå å telle 140 medlemsmyndigheter i nesten 130 land. 

Denne utviklingen har skjedd samtidig med at globalisering og digitalisering har skapt en tett integrert verdens-økonomi, med sterk tilstedeværelse av selskaper som har sin forretningsvirksomhet spredt over mange land; endog globalt. Men på samme måte som at det kan være fristende for selskaper som opererer nasjonalt eller lokalt å samarbeide heller enn å konkurrere, ser også selskaper som opererer på tvers av landegrenser at det kan være mer lønnsomt å begrense konkurransen gjennom å samarbeide. 

Hvor mange karteller som opererer internasjonalt er selvsagt vanskelig å vite, men vi kan få en indikasjon på omfanget gjennom de som er avdekket. Professor John Connor har etablert en database over internasjonale «hard core» karteller.² Databasen omfatter om lag 200 internasjonale kartell i rundt 50 jurisdiksjoner som er avdekket og bøtelagt i perioden 2012–2018. Mange av kartellene i databasen har et globalt virkeområde.³ I hvilken grad slike internasjonale kartell blir avdekket og avskrekket henger selvsagt nær sammen med mulighetene for konkurransemyndighetene å samarbeide på tvers av grenser. 

I mange land henger nødvendige tilpasninger i det institusjonelle rammeverket etter, både hva gjelder lovgivning som tilrettelegger for internasjonalt håndhevingssamarbeid så vel som grensekryssende samarbeidsavtaler. I praksis innebærer dette betydelige utfordringer i å stoppe internasjonal kartellvirksomet. Konkurransekapittelet i internasjonale frihandelsavtaler er ofte svært knapt, og inneholder gjerne ikke mer enn en uttrykt vilje til å bistå innenfor eksisterende legale rammer. Disse er i praksis er ganske stramme. Vi trenger ikke lete lenger enn til våre egne frihandelsavtaler. 

Et typisk eksempel er Efta-landenes frihandelsavtale med Chile. Norske selskap er til stede på ulike måter i begge land, basert på handel med produkter av stor betydning for Norge. I avtalen er intensjonen om å legge til rette for velfungerende konkurranse sentral; men ut over at partene må notifisere og kan konsultere hverandre dersom pågående etterforskning påvirker det andre landets vesentlige interesser, og at partene oppfordres til å utveksle informasjon innenfor legale rammer, inneholder konkurransekapittelet lite konkret som legger til rette for reelt samarbeid i konkurransesaker. Det er heller ikke mulig å utveksle konfidensiell informasjon. For en viktig handelspartner som USA finnes det ingen samarbeidsavtale som dekker konkurranseområdet. 

Erkjennelsen av at kartellvirksomhet ikke stopper ved grensen, har medført at det er økende oppmerksomhet på betydningen av internasjonalt samarbeid for å stoppe og sanksjonere slik virksomhet. Denne erkjennelsen har vært til dels vært drevet av arbeid i OECD-regi, og etableringen av en formell Rekommandasjon for internasjonalt hånd-hevingssamarbeid på konkurranseområdet.⁴ Erkjennelsen har videre medført at det er økende vilje blant konkurransemyndighetene verden over til å samarbeide på tvers av grenser. 

Således vokser omfanget av bilaterale og regionale samarbeidsavtaler jevnt og trutt. Det samme gjør omfanget av konkrete samarbeidseksempler, både med hensyn til kartellsaker, i fusjonssaker og ved mulig misbruk av dominerende stilling. Dette er godt dokumentert i en nylig rapport som ble utarbeidet av OECD i samarbeid med det internasjonale konkurransenettverket ICN.⁵ Rapporten baserte seg på en spørreundersøkelse blant OECD-land og ICN-medlemmer. 

Denne viljen bygger på den ene siden på erkjennelsen av at internasjonale karteller slipper unna med mindre det etableres gode samarbeidsmekanismer. På den andre siden har bilaterale relasjoner, regionale og internasjonale nettverk over tid bygget tillitt; en helt nødvendig forutsetning for å etablere samarbeid. Men viljen må også henge sammen med evne. Ikke minst vil ulike legale rammeverk og mangel på formelle samarbeidsmekanismer legge kjepper i hjulene for mulighetene for effektivt samarbeid, uansett hvor sterk viljen er. De legale rammebetingelsene legger i særlig grad begrensinger på mulighetene for å dele konfidensiell informasjon, bistå et annet lands konkurransemyndigheter ved etterforskning samt utvidet samarbeid i konkrete håndhevingssaker. 

Mens erkjennelsen av betydningen av effektivt håndhevingssamarbeid så langt i begrenset grad er reflektert i innholdet i de frihandelsavtaler Norge har inngått eller er en del av, fremstår samarbeidet mellom nordiske konkurransemyndigheter som et fremtredende eksempel på det motsatte. 

Samarbeidet mellom de nordiske konkurransemyndigheter er et godt eksempel hvordan samarbeid på tvers av grenser har utviklet seg fra å være av mer uformell karakter til å implementere ambisjoner for effektivt håndhevingssamarbeid. De nordiske konkurransetilsynene har samarbeidet siden 1959. I starten var dette et møte mellom konkurransedirektørene, men etter hvert utviklet innholdet i samarbeidet seg til å også omfatte faglige diskusjoner av hånd-hevingsrelaterte problemstillinger i ulike fora. En første generasjons nordisk samarbeidsavtale ble undertegnet i 2001, og omfattet mulighetene til å utveksle konfidensiell informasjon, noe som i seg selv var et viktig steg. 

Andre generasjon av den nordiske samarbeidsavtalen ble for Norges del ratifisert i 2019. Denne avtalen legger grunnlaget for også å innhente informasjon på vegne av de andre landenes konkurransemyndigheter; ja, endog gjennomføre bevissikring på et annet nordisk lands vegne. I praksis innebærer dette at karteller som opererer på tvers av nordiske landegrenser kan etterforskes mer effektivt. Videre vil saksbehandlerne som vurderer en fusjonssak som har virkning på tvers av grenser kunne samarbeide effektivt og koordinere sine vurderinger og sin informasjonsinnhenting. Dette har betydning ikke bare for kvaliteten og effektivitet i saksbehandlingen, men reduserer også byrden for foretakene som er involvert. 

Et viktig element for at avtalen kunne realiseres er at politiske myndigheter i de nordiske land viste vilje til å gjøre de nødvendige tilpasninger i lovgivningen for at innholdet i avtalen skulle være mulig å realisere.

Koblingen mellom konkurranse- og handelspolitikk

Samtidig med at betydningen av velfungerende konkurranse er reflektert i konkurransepolitikken nasjonalt, og at det i stadig økende grad legges til rette for håndhevingssamarbeid på tvers av grenser, er ikke den samme erkjennelsen reflektert i handelspolitikken. Det er et paradoks at samtidig med at flere og flere land innfører konkurranselovgivning og håndhevingsinstitusjoner, synes det ikke som om appetitten på handelspolitiske tiltak som direkte eller indirekte svekker eller reduserer effekten av konkurransepolitikken reduseres. Motivasjonen for dette kan variere; fra behovet for å ha virkemidler som beskytter egen næringsvirksomhet fra konkurranse eller ha muligheten til å innføre straffetiltak som rammer andre lands industri dersom andre politiske eller diplomatiske virkemidler ikke strekker til. 

Til tross for reduksjonen i formelle handelsbarrierer, ikke minst gjennom GATT frem til 1993 og WTOs arbeid da stafettpinnen ble overtatt, synes altså bruken av ulike instrumenter som indirekte begrenser internasjonal handel å fremdeles å være høy.⁶ Eksempler er kvantitative handelsrestriksjoner, ulike former for subsidier som påvirker handelen over landegrenser og ulike tekniske handelshindringer som for eksempel etablering av standarder, krav om lisenser og andre byråkratiske hindringer («red-tape»). Selv om bruken av tekniske handelshindringen (TBT) til en viss grad kan være legitime og begrunnet i for eksempel folkehelsemessige målsettinger, kan de også benyttes for proteksjonistiske formål, eller gi eget lands næringsvirksomhet en konkurransemessig fordel. 

Gjennom WTOs arbeid har riktig nok bruken av slike virkemidler blitt mer transparent. WTOs avtale om tekniske handelshindringer (TBT), som Norge har sluttet seg til, bidrar til transparens om bruken av slike handelshindringer. På den ene siden anerkjenner avtalen at TBT kan være nødvendig for hensyn til helse og sikkerhet, miljømessige hensyn, nasjonale sikkerhetsinteresser så vel som forbrukerinteresser. Videre innebærer avtalen at tekniske reguleringer ikke skal være mer handelshindrende enn nødvendig og ikke diskriminerende.

Selv om transparensen har økt, og at bruken av slike virkemidler må følge visse prinsipper, viser WTOs handelsrapport fra 2020 at ulike former for handelstiltak, importtariffer og ulike former for støttetiltak fortsatt er i omfattende bruk, selv om trenden er fallende. For Norges del er for eksempel handelspolitiske virkemidler i form av blant annet importtariffer og kvantitative restriksjoner etablert politikk og ansett viktig for å realisere landbrukspolitiske målsettinger.⁷

Det er også verdt å merke seg at i WTOs handelsrapport pekes det på lysten på bruken av slike handelspolitiske tiltak synes å være økende i kjølvannet av internasjonale kriser, som f.eks. finanskrisen. Det blir interessant å se om det samme vil skje etter Covid-19 pandemien. 

Videre kan det virke som at enkelte land ønsker å beholde muligheten til å benytte handelspolitiske virkemidler som sanksjonerende virkemiddel for å oppnå politiske målsettinger på andre områder. USA er her et godt eksempel. Ikke noe annet land påvirker internasjonal handelsflyt som USA. Med sin «America First»-politikk og handelskrigen mot Kina, illustrerte tidligere president Donald Trump betydningen av dette til fulle. 

Bruken av handelspolitiske virkemidler for proteksjonistiske formål underbygger målsettinger i konkurransepolitikken nasjonalt gjennom en svekkelse i konkurransepresset nasjonale foretak står overfor. Internasjonale aktører i det innenlandske markedet kan nettopp være et argument for å holde en streng konkurransepolitikk. Dette hindrer de utenlandske bedriftene i kapre profitt i Norge og ta den ut av landet.

Proteksjonistisk tiltak bidrar til å styrke markedsmakt hos nasjonale foretak gjennom å svekke konkurransepresset ved import og undergrave gevinstene ved konkurranse. Taperne er forbrukerne og samlet verdiskaping. Motta mfl. (1997) er derfor klar i sin anbefaling om at myndighetene burde avstå fra fristelsen til å bruke handelspolitiske virkemidler for proteksjonistiske formål.⁸ Her kan vi også ha i bakhodet Michael Porters innsikt fra 80-tallet om at konkurranse hjemme gir konkurransekraft ute. En handelspolitikk som understøtter fri handel kan nettopp gi styrket konkurranse hjemme. Fri handel kan betraktes som en markedsutvidelse. Dette underbygger konkurranse- og handelspolitikkens komplementære natur. 

Det kan dog være at det oppstår en reell politisk utfordring knyttet til grensekryssende handel som må adresseres. For eksempel kan det være at tiltak utenfor landets kontroll vrir vilkårene for konkurranse på en uheldig måte. Løsningen på dette må imidlertid være målrettet. 

Handelspolitiske og beskyttende tiltak for å styrke en næring som sliter kan fremstå som enkelt og fristende. Likeså kan det være fristende å argumentere for at konkurransepolitikken må tilpasses for å styrke nasjonale foretaks konkurranseevne internasjonalt gjennom å tilpasse fusjonslovgivningen. Eller å unnta en hel sektor fra konkurranselovgivningen for å realisere spesifikke politiske målsettinger. Slik politikk er sjelden av det gode på sikt, hverken for næringen selv, og aller minst for forbrukerne. 

For eksempel er det lett å innføre høyere og høyere importvern for landbrukssektoren for å møte trenden med svekket lønnsomhet og stadig nedbygging. Det er likevel fristende å spekulere i hva det norske landbruket, basert på en eksepsjonell merkevare – preget av kvalitet, ren luft, godt miljø og dyrevelferd – kunne ha oppnådd i et EU-marked med nær 750 millioner forbrukere – dersom potensialet ble erkjent.

Kraftmarkedet et godt eksempel på motsatt tenking. Dette har gått fra et nasjonalt til et nordisk til et europeisk spotmarked. Dette bidrar til økte muligheter for verdiskaping og å avhjelpe eventuelle utfordringer knyttet til utnyttelse av markedsmakt. Aktører som er store i et nasjonalt marked blir små i et europeisk marked.

Et annet godt eksempel på bruk av målrettede tiltak rettet mot et konkret handelspolitisk problem er presentert i neste kapittel.

Betydningen av målrettede tiltak

I begynnelsen av 2019 besluttet EU-kommisjonen å stoppe Siemens kjøp av Alstom. Etter Kommisjonens oppfatning ville oppkjøpet ha skadet konkurransen i jernbanemarkedet, nærmere bestemt signalsystemer og høyhastighetstog. I disse markedene var selskapene størst i Europa, mens de hadde ledende posisjoner globalt.⁹ De som var kritiske til oppkjøpet mente at det ville begrense konkurranse og innovasjon, resultere i utestenging av mindre konkurrenter, og føre til høyere priser og mindre valgmuligheter for forbrukerne. 

På den andre siden var det sterke krefter som var kritisk til Kommisjonens vedtak, ikke minst i Frankrike og Tyskland. De argumenterte for at EUs fusjonspolitikk måtte se ut over EUs grenser, og at dannelsen av et av verdens største jernbaneselskap var nødvendig for å beskytte europeiske arbeidsplasser gjennom å kunne møte konkurransen fra blant annet kinesiske selskap.¹⁰

Konkurransepolitikken står heldigvis sterkt, også i EU.¹¹ Likevel er det en erkjennelse at konkurransen på tvers av grenser ikke alltid skjer på like vilkår. Innenfor EU/EØS-området er det et regelverk knyttet til statsstøtte som innebærer at mulighetene til å vri konkurransen basert på statsstøtte er begrenset. Tilsvarende kontroll finnes i begrenset grad når selskaper i EU møter konkurranse utenfra. Det er ingen tvil om at EU ser Kina som en viktig handelspartner. Samtidig er det ingen mulighet til å kontrollere om kinesiske selskap konkurrerer på grunnlag av billig og nærmest ubegrenset tilgang på kapital. 

Heller enn å svekke konkurransetrykket ved å tillate nasjonale ‘champions’ ved endringer i fusjonskontrollen, foreslår EU-Kommisjonens et målrettet tiltak i form av ny lovgiving som adresserer utenlandske subsidier direkte.¹² I mai 2021 vedtok EU-kommisjonen et forslag til en forordning om utenlandske subsidier som vrir konkurransen i det det indre markedet. Kommisjonen ser her for seg et rammeverk som består av noen hovedelementer med tilknyttede verktøy. 

Ett element er utenlandske subsidier som fasiliterer oppkjøp av EU-mål. Her ser Kommisjonen for seg at den vil basere sine vurderinger på et krav om notifisering gitt visse terskelverdier. Et annet element, som også er basert på notifisering, er fremmedsubsidier som kan skape vridninger ved offentlige innkjøp. 

Ett tredje element er utenlandske subsidier som skaper vridninger i de generelle markedsforhold, eller ved offentlige innkjøp eller konsentrasjoner (fusjoner og oppkjøp) under terskelverdiene som gjelder ved de to øvrige verktøyene. Her foreskriver Kommisjonen bruk av ex officio markedsundersøkelser. På grunnlag av slike undersøkelser kan det krever notifisering. Mens Kommisjonen foretar sine vurderinger, kan ikke konsentrasjonen gjennomføres, eller tilbyder som undersøkes kan ikke tildeles kontrakt ved et offentlig innkjøp.

Avsluttende merknader

Handels- og konkurransepolitikk kan betraktes som komplementære redskaper. Målet for begge politikkområdene er et ønske om størst mulig verdiskaping for innbyggerne. Velfungerende konkurranse – også internasjonalt – understøtter handelspolitikken. Ideelt sett burde også handels-politikken bygge på, og understøtte konkurransepolitikken. Godt utformet handelspolitikk utvider markedene og reduserer nasjonale aktørers markedsmakt.

Imidlertid spises de potensielle gevinstene ved internasjonal handel opp på flere måter. For det første undergraves verdiskapingspotensialet gjennom konkurransebegrensende samarbeid i regi av internasjonale karteller. Mulighetene til å avdekke og avskrekke slikt grensekryssende ulovlig samarbeid er begrensede. Viljen er til stede, og det er utviklet et omfattende internasjonalt faglig samarbeid på konkurranseområdet, ikke minst gjennom det internasjonale nettverket av konkurransemyndigheter (ICN) og OECD. I dette nettverket er nettopp internasjonalt samarbeid et viktig satsingsområde. Men det legale rammeverket og internasjonale samarbeidsavtaler på konkurranseområdet har imidlertid en lang vei å gå før vi kan snakke om effektivt håndhevingssamarbeid på tvers av grenser. 

Videre undergraves gevinstene ved konkurranse i internasjonal handel gjennom bruk av handelspolitikken som et proteksjonistisk redskap; for å beskytte selskap eller næringer og gjennom lite målrettet bruk av handelspolitiske virkemidler. Handelspolitikk som et proteksjonistisk redskap bidrar bare til å styrke markedsmakt hos nasjonale foretak gjennom å svekke konkurransepresset og undergrave gevinstene ved konkurranse. Taperne er forbrukerne, ikke minst svake forbrukergrupper, og samlet verdiskaping.

I denne kommentarartikkelen argumenteres det for at gevinstene ved internasjonal handel kan økes gjennom å legge til rette for effektivt håndhevingssamarbeid på tvers av grenser. Samarbeidsavtalen mellom nordiske konkurransemyndigheter er et godt eksempel i så måte.

Videre pekes det på at gevinstene ved internasjonal handel ikke må reduseres ved at handelspolitikken undergraver konkurransepolitikken. Svekkelse av konkurransepolitikken for å oppnå handelspolitiske mål er ikke veien å gå. Det må tenkes smart og målrettet i den handelspolitiske virkemiddelbruken. EU har med sin foreslåtte lovgivning rettet mot utenlandske subsidier presentert et godt eksempel på målrettet virkemiddelbruk, samtidig som ramme-verket for fusjonskontroll står støtt.

Fotnoter:

1. Forfatteren er direktør for eksterne relasjoner i Konkurransetilsynet, og har tidligere vært forskningssjef ved Samfunns- og næringslivsforskning (SNF). Synspunkter i denne artikkelen står for forfatterens egen regning. ↩︎
2. Begrepet «internasjonal» er knyttet til kartellets sammensetning. Selskapene som inngår i kartellet må ha hovedkvarter i minst to forskjellige land. Uttrykket «hard core» kartell knyttes til konkurransebegrensende avtaler, beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak eller samordnet opptreden mellom faktiske eller potensielle konkurrenter. Slike avtaler kan innebære å fastsette på direkte eller indirekte måte innkjøps- eller utsalgspriser eller andre forretningsvilkår, begrense eller kontrollere produksjon, avsetning, teknisk utvikling eller investeringer, eller markedsdeling. I en norsk sammenheng snakkes det i slike tilfeller gjerne om en formålsovertredelse av konkurranselovens forbud mot konkurransebegrensende samarbeid (§10), se https://konkurransetilsynet.no/ulovlig-samarbeid/ ↩︎
3. Ansvaret for å holde vedlike Connors database ble overtatt av OECD i 2017. Databasen er tilgjengelig på https://qdd.oecd.org/subject.aspx?Subject=OECD_HIC ↩︎
4. Se https://www.oecd.org/daf/competition/international-coop-competition-2014-recommendation.htm ↩︎
5. Se https://www.oecd.org/competition/oecd-icn-report-on-international-cooperation-in-competition-enforcement-2021.htm ↩︎
6. Se WTOs handelsrapport for 2020: https://www.wto.org/english/res_e/booksp_e/wtr20_e/wtr20_e.pdf ↩︎
7. Se WTOs handelspolitiske vurdering for Norge (2018): https://www.wto.org/english/tratop_e/tpr_e/tp473_e.htm ↩︎
8. Se Motta, M og F. Onida (1997). Trade Policy and Competition Policy, Giornale degli Economisti, 1997, vol. 56, nr. 1-2, pp. 67–97. Se https://econpapers.repec.org/article/gdejournl/gde_5fv56_5fn1-2_5fp67-97.htm ↩︎
9. Se https://ec.europa.eu/commission/presscorner/detail/sv/IP_19_881 ↩︎
10. Se f.eks. https://www.reuters.com/article/us-alstom-m-a-siemens-politics-idUSKCN1PB216 ↩︎
11. Konkurransepolitikken har også sterk støtte blant de nordiske konkurransedirektørene, som i en felles kronikk advarer mot en slappere fusjonskontroll for å legge til rette for «national champions», se https://konkurransetilsynet.no/the-nordic-competition-authorities-suppert-a-strict-merger-control-regime/?lang=en ↩︎
12. Se https://ec.europa.eu/competition/international/overview/foreign_subsidies.html ↩︎