Et utvalg oppnevnt av regjeringen la nylig frem rapporten Norge mot 2025 (NOU 2021: 4). Utvalget er opptatt av nødvendigheten av omstilling av norsk økonomi. Denne er ikke nødvendigvis skapt av den nåværende krisen, men pandemien kan ha forsterket mer langsiktige utviklingstrekk som peker i retning av et grønt skifte (mindre jobbreising) og ytterligere digitalisering (økt netthandel og mer hjemmekontor). Krisen kan imidlertid tenkes å ha skapt nye trender, som en forkortelse av forsyningskjedene, som i lang tid har blitt mer og mer geografisk fragmenterte som en følge av globalisering. 

Tradisjonen tro for et utvalg nedsatt av Finansdepartementet, er drøftingen i NOUen nøktern og konklusjonene følger etablerte faglige prinsipper så langt som råd er. Det ligger i sakens natur at det foreløpig hefter betydelig usikkerhet ved pandemiens konsekvenser, både på kort og lang sikt. Likevel gir økonomisk teori noen rammer som kan benyttes til å forhindre at man havner i en av grøftene – konkursras og massearbeidsledighet eller sementering av en økonomisk struktur som har gått ut på dato.

Gitt Norges usedvanlig gunstige utgangspunkt for å takle nedgangstider i form av et betydelig fond staten kan trekke på, er det opplagt den siste grøften som utgjør den største bekymringen. Regjeringen har fått mye kritikk fra fagøkonomer som mener at de avbøtende tiltakene i mange tilfeller er ineffektive, bl.a. fordi de holder ulønnsomme bedrifter kunstig i live. Det er et faretegn at antallet konkurser har gått ned i løpet av en dyp økonomisk krise. Med mindre staten ettergir den skatte- og avgiftsgjelden mange foretak nå har, har man antagelig bare oppnådd en forskyving av problemet. Den ekstraordinære nedtappingen av oljefondet som støtteordningene har medført, betyr uansett at vi bare har forskjøvet betalingen av regningen ut i tid.

Utvalget deler helt klart disse bekymringene, selv om kritikken er mer implisitt enn i den offentlige debatten. Følgende eksempel fra rapporten kan tjene som illustrasjon: 

Som del av tiltakspakkene i forbindelse med virusutbruddet har det også blitt gjennomført skatteendringer som ikke er i tråd med prinsippene for et effektivt skattesystem. Eksempler på slike endringer er raskere avskrivninger enn økonomisk verdifall i form av startavskrivninger, skattelettelser rettet mot enkeltsektorer og lavere merverdiavgift på enkelte varer og tjenester. For å unngå at slike ordninger bidrar til å svekke økonomiens langsiktige vekst­evne er det avgjørende at de begrenses i tid.

(NOU 2021: 4, s. 75)

Her kritiseres opplagt gavepakken til petroleumsnæringen i fjor. Utvalget kommer dessuten med egne forslag til politikkgrep som kan forbedre økonomiens virkemåte på både kort og lang sikt. Når det gjelder skatter og avgifter, har forslaget om å avvikle taxfree ordningen fått mye oppmerksomhet. Som vanlig, kan man vel si, for det er ikke første gang denne absurditeten kritiseres, men det er tydeligvis alltid mulig å finne noen som forsvarer den. Kanskje er sjansen større for at den fjernes denne gangen, for nedgangen i utenlandsreiser fører både til at færre konsumenter nyter godt av ordningen og til et inntektsfall for flyplassene som kan bli langvarig. Dermed aktualiseres andre måter å finansiere denne infrastrukturen på. Om en vil, kan dessuten bortfallet av avgiftsfritaket benyttes til en generell reduksjon av avgiftene på de varene som omsettes i taxfreebutikkene. Det kan gi redusert grensehandel, en annen problematikk som har fått økt oppmerksomhet under krisen.

Optimismen bør imidlertid dempes av at kritikken fra faglig hold har vært fremført i årevis. Det tyder på at politikerne har incentiver som drar i motsatt retning av samfunnsøkonomisk effektivitet. Det samme kan nok sies om grunnrentebeskatning, som utvalget nevner som et annet eksempel på skattegrunnlag som i større grad bør benyttes. Her følger de sporene fra flere ekspertutvalg som i de senere år har anbefalt det samme. Motstanden fra næringsinteressene har imidlertid vært sterk, så sterk at når det gjaldt havbruk gikk regjeringen til det oppsiktsvekkende skritt å konkludere på tvers av de faglige anbefalingene før de var publisert.

Beskatning av eiendom, inkludert fradragsretten for gjeldsrenter, er også et evig tilbakevendende tema som nevnes i Norge mot 2025. En skulle kanskje tro at pandemien, som har gitt rekordlave renter, kunne få politikerne til å ta grep her. Både boligmarkedene i de store byene og hyttemarkedene koker, noe som utvilsomt skyldes nettopp de lave rentene. At norske husholdninger stadig er blant de mest forgjeldede i verden tilsier muligens at man likevel burde gå gradvis frem. Det er uansett et akademisk spørsmål, for det er ingen grunn til å sette penger på at regjeringen vil fremme forslag om verken høyere beskatning av eiendom eller fjerning av fradraget for gjeldsrenter i et valgår. 

Utvalget foreslår å nedsette et nytt utvalg for å se på disse og andre sider ved skattesystemet. Det understreker også behovet for koordinering, effektivisering og forenkling av næringsrettede tiltak. Det betydelige omfanget disse har fått under pandemien gir vel snarere grunn til å frykte at vi går i motsatt retning, siden det midlertidige har en tendens til å bli permanent i politikken. I samme retning trekker optimismen i forhold til industripolitikkens muligheter som synes å være uløselig knyttet til debatten om det grønne skiftet. Kanskje burde vi heller nedsette et utvalg for å se på politikernes incentiver til å velge politikk som fremmer samfunnsøkonomisk effektivitet? Det vil kunne gi bedre beredskap for politikkutforming i møte med fremtidige kriser. For det er ikke prinsippene som gjentas til det kjedsommelige i NOU etter NOU som svikter, men politisk praksis.