Vedtaket om Handlingsregelen og den brede politiske enigheten om denne som Karl Eirik Schøtt-Pedersen oppnådde, understreker viktigheten av at Ap og Høyre har hatt en felles forståelse av behovet for politisk ved utviklingen av SPU og av pengebruken fra SPU.

For min egen del husker jeg at vi helt tilbake i Willoch-regjeringen var opptatt av forvaltning og bruk av oljeinntektene som vi forventet ville bli store. (Dog langt fra så store som fondet nå er blitt.) Den «Hollandske syke» og de problemer den skapte for Nederland var også velkjent. Vi opplevde også mange «kreative» innspill både fra næringsliv og andre interesser om bruk av midler utenfor det tradisjonelle statsbudsjett.

Mange mente også at den totale økonomien i 1988–1990 medførte at det var et lite egnet tidspunkt å etablere et petroleumsfond. Statsminister Syse og undertegnede mente at dette var det rette tidspunktet før de store inntektene stimulerte overforbruket. Det syntes også åpenbart at det var viktig med en bredere politisk oppslutning om en slik etablering.

Da hovedopplegget var etablert i Finansdepartementet, tok jeg kontakt med Sigbjørn Johnsen (finanspolitisk talsmann Ap) for å avklare om etablering av et slikt fond kunne få en slik bred støtte. Det kom en tilbakemelding fra ham om at Ap i Stortinget var prinsipielt enig i at et slikt fond burde etableres. For meg var det svært viktig at Ap og Høyre hadde en felles tilnærming til et slikt omfattende og langsiktig tiltak.

Hovedpunktene i opplegget kan illustrere ved et kort sitat fra finansministeren notat til regjeringen: 

«Fondets midler kan ikke anvendes på annen måte enn som en overføring til statsbudsjettet som ikke er øremerket. Petroleumsfondets plasseringsalternativer blir altså sterkt avgrenset. Dette er begrunnet i at fondet ikke skal være en alternativ finansieringskilde for formål som ikke når opp i konkurransen med andre statsutgifter over Statsbudsjettet. Både hensynet til den finanspolitiske styring og til de prioriteringsspørsmål som må løses på statsbudsjettets utgiftsside, og rent konstitusjonelle hensyn tilsier at en ikke gjennom et petroleumsfond etablere en ordning utenfor Statsbudsjettet som gir anledning til å nytte disse statsinntektene til budsjettformål, herunder f.eks. næringsrettede tiltak, eller risikopregede pengeplasseringer i norsk eller utenlandsk næringsvirksomhet.»

SPU er i dag svært forskjellig fra det som ble etablert både administrativt, forvaltningsregler og en størrelse ingen forestilte seg ved fondets etablering. Hele denne omstillingen har vært gjennomført med god politisk forankring i Stortinget. Kommentarene fra de inviterte fagspesialistene samt den løpende politiske diskusjon om endringer i internasjonal økonomi indikerer klart at vi ikke er ferdig med en løpende vurdering av SPU sin organisering og forvaltning. I årene som kommer ser jeg det derfor som viktig at vi tar vare på tradisjonen med en bred og ansvarlig forankring på Stortinget og i vår offentlige forvaltning.