Effekten av utviklingsbistand er omdiskutert. Enkelte forskere hevder at bistand fremmer økonomisk utvikling i de fattigste landene (Sachs, 2005). Andre er mer skeptiske (Easterly, 2006). Mange studier understreker at virkningen av bistand avhenger av kvaliteten på institusjonene og politikken i mottakerlandene (Burnside og Dollar, 2000).

Skeptikerne er spesielt bekymret for at økonomiske og politiske eliter stikker av med deler av bistanden. I en fersk artikkel (Andersen mfl., 2022) studerer vi i hvilken grad bistanden kommer på avveie ved å kombinere data på bistandsutbetalinger fra Verdensbanken (WB) med informasjon om innskudd på utenlandske kontoer fra Bank for International Settlements (BIS). Førstnevnte dekker alle utbetalinger fra Verdensbanken til finansiering av utviklingsprosjekter og generell budsjettstøtte. Sistnevnte dekker utenlandskeide innskudd på bankkontoer i alle store finanssentre, inkludert skatteparadiser som Sveits, Caymanøyene og Singapore, som alle er kjent for økonomisk hemmelighold.

Deler av bistandspengene ser ut til å havne på hemmelige kontoer

Med disse dataene analyserer vi om bistandsutbetalinger utløser pengestrømmer til bankkontoer i skatteparadiser, der vi først og fremst fokuserer på de 22 landene som er aller mest avhengig av utviklingsbistand fra Verdensbanken. Vårt hovedfunn – at bistandsutbetalinger øker pengestrømmene til skatteparadiskontoer – er illustrert i Figur 1. Vi ser en kraftig økning i kontobeholdningen til elitene fra våre 22 land nøyaktig i de samme kvartalene som de respektive landene mottar bistandsutbetalinger. Dette mønsteret er både statistisk og økonomisk signifikant: bistandsutbetalinger tilsvarende 1 prosent av BNP er forbundet med en økning i skatteparadisinnskuddene på rundt 3,4 prosent. Omregnet til andel av bistandsoverføringen innebærer dette en gjennomsnittlig lekkasje på 7,5 prosent av bistanden. Med andre ord, for hver hundrelapp med bistand som utbetales fra Verdensbanken så øker kontobeholdningene i skatteparadiser med 7,5 kroner.

Vi dokumenterer altså at bistandsutbetalinger fører til en opphopning av formuer i skatteparadiser, men dataene og analysene våre er på landnivå (makronivå), hvilket innebærer en viktig begrensning. Vi kan altså ikke se nøyaktig hvem som eier formuene som vokser når bistanden overføres, og dette begrenser hvilke muligheter vi har til å studere de økonomiske mekanismene direkte. Men, fordi slike skatteparadiskontoer nesten utelukkende eies av individer helt øverst i formusefordelingen (Alstadsæter mfl., 2019) kan vi være nesten helt sikre på at kontoene eies av økonomiske eliter.

Flere grunner til å mistenke at det er eliter som stikker av med bistandspengene

En rekke tilleggsresultater støtter tolkningen om at hovedmønsteret i Figur 1 reflekterer eliter som gjemmer unna bistandspenger.

For det første finner vi ingen tilsvarende økning i innskudd på kontoer i finansielle sentre som ikke er karakterisert ved hemmelighold. Mens bistandsutbetalinger utløser pengestrømmer til steder som Zürich, det globale senteret for bankhemmelighold og privat formuesforvaltning (Alstadsæter mfl., 2018), er det ingen tilsvarende strømmer til andre internasjonale banksentre som New York, London og Frankfurt. Hvis pengene kommer fra korrupsjon og underslag, virker det rimelig at de primært strømmer til banksentre som er kjennetegnet ved institusjonalisert finansielt hemmelighold.

For det andre varierer den estimerte effekten på tvers av land og prosjekter på måter som stemmer godt med tolkningen om underslag og korrupsjon av eliter. Vi finner at bistandsutbetalinger fører til sterkere pengestrømmer til skatteparadiser når bistandsmottakerlandene er mer korrupte og mindre demokratiske (i henhold til standardindekser for korrupsjon og demokrati) og når prosjekter har utilfredsstillende utfall (ifølge Verdensbankens egne prosjektvurderinger).

For det tredje analyserer vi lekkede data fra leverandører og registre i skatteparadiser – som De britiske Jomfruøyer, Panama og Bahamas – og finner at bistandsutbetalinger fører til en økning i antall skatteparadisselskaper som kan knyttes til bistandsmottakerlandet. Disse selskapene har vanligvis ingen betydelige aktiviteter og er godt kjent for å spille en nøkkelrolle i å legge til rette for ulovlige finansielle strømmer.

Den estimerte lekkasjen på 7,5 prosent utgjør mest sannsynlig en nedre grense siden den bare inkluderer penger omdirigert til utenlandske kontoer, og ikke midler som for eksempel er investert i eiendom eller brukt på luksusvarer. Estimatet inkluderer heller ikke penger som står på kontoene til skatteparadisselskapene. I prinsippet kan estimatet også overdrive den sanne effekten i den grad andre mekanismer virker, som for eksempel at lokale entreprenører mottar betalinger fra Verdensbankenprosjekter og omdirigerer beløpene til skatteparadiser for å unngå skatt.

Til slutt finner vi at lekkasjen er klart høyere jo mer bistandsavhengig mottakerlandene er. I det motsatte tilfellet, når vi inkluderer mange flere land med lavere bistandsavhengighet i analysen, reduseres både den økonomiske og statistiske signifikansen.

Et korrupsjonsdilemma

Når vi zoomer inn på landene som er mest bistandsavhengige øker altså den estimerte lekkasjen, og den reduseres når vi zoomer ut. Dette mønsteret indikerer at den gjennomsnittlige lekkasjen blant alle bistandsmottakerland er mye mindre enn blant de 22 landene som mottar mest bistand fra Verdensbanken. Dette stiller giverlandene ovenfor et korrupsjonsdilemma: Bistand er mer sårbar for underslag og korrupsjon i de landene som har størst bistandsbehov.