Naturlig ledighet og den norske modellen for lønnsdannelse¹

Innledning

Under frontfagsmodellen har partene i arbeidslivet mandat til å sette en riktig lønn for landet, i bytte mot at politikerne og sentralbanken gjør sitt for å sørge for at arbeidsledigheten blir så lav som praktisk mulig, hensyn tatt til at arbeidsmarkedet er en del av en deregulert økonomi som er under stadig utvikling og påvirkes av globale utviklingstrekk.

I mer enn 20 år har Norges Bank styrt etter et inflasjonsmål. Dette har gitt et opplegg for pengepolitikken, med tilhørende makroøkonomisk forståelse, som ble importert fra land der det ikke eksisterer en tilsvarende lønnsdannelse som vi har i form av den norske modellen.

Modellene sentralbankene bruker i inflasjonsstyringen, tar utgangpunkt i hypotesen om naturlig arbeidsledighet. Denne hypotesen, som har vært og er den dominerende i den internasjonale makroøkonomiske litteraturen, sier også at den gjennomsnittlige, eller normale, ledighetsraten ikke påvirkes av endringer i den samlede etterspørselen, slik som endringer i etterspørselen som stammer fra økonomisk politikk (se blant annet Blanchard, 2018; Svensson, 2000; Svensson, 1997). Det betyr at ledigheten (ifølge teorien) på lang sikt hverken kan bli vesentlig lavere eller vesentlig høyere enn et normalt nivå som i det store og hele er markedsbestemt.

Teorien om naturlig ledighet impliserer at ambisjonsnivået til politikken er å jevne ut svingninger i den økonomiske aktiviteten: I så fall hverken kan eller bør makroøkonomisk politikk prøve å gjøre mer enn å jevne ut slike fluktuasjoner som alltid vil oppstå rundt det uavhengige naturlige ledighetsnivået.

Konstellasjonen av en uavhengig sentralbank som styrer etter et inflasjonsmål, og parter i arbeidslivet som har vesentlig innvirkning på den aggregerte lønnsveksten er ganske spesiell for Norge, og den gir særegne muligheter. Høy og stigende inflasjon reduserer lønnas kjøpekraft. Dette er heller ikke i partenes interesse. Derfor kan det i lange perioder være uproblematisk å kombinere kollektiv lønnsdannelse med en sentralbank som styrer etter et mål om lav og stabil inflasjon.

I det norske systemet for lønnsdannelse blir lønnsevnen i den konkurranseutsatte delen av næringslivet en viktig faktor for lønnsnivået i landet. Dermed kan mer ekspansiv økonomisk politikk bidra til et høyere aktivitetsnivå og stabil ledighet på et lavt nivå uten at inflasjonen automatisk drives i været.

Hvis sentralbanken styrer ut ifra at naturlig ledighet er en realitet, kan den også reagere for lite eller for kortvarig på et fall i den samlede etterspørselen. Da kan hystereseeffekter bidra til at arbeidsledigheten blir høyere enn den ellers ville vært. Dette kan i sin tur true oppslutningen om frontfagsmodellen.

Så langt i inflasjonsstyringens historie har norsk økonomi blitt rammet av tre kriser: Finanskrisen 2008/09, oljenedturen 2014/15 og pandemien i 2020/21. I hver av disse krisene ble også ekspansiv finanspolitikk benyttet. Under pandemien i helt ekstraordinær grad. Særlig sistnevnte viser også at finanspolitikken kan reagere relativt raskt. Med noen få unntak, mest tydelig da Norges Bank i juli 2002 satte opp renta som en direkte respons på lønnsoppgjøret samme vår (Norges Bank, 2008), har sentralbanken også unngått å bruke renta aktivt for å disiplinere partene i lønnsdannelsen.

Lønnsdannelsen er en av de viktigste prosessene i den moderne økonomien. Inntekt fra lønnet arbeid er den største komponenten i husholdningenes samlede inntekt, og lønnskostnadene er viktige for den enkelte bedrift. Hver bedrift og forvaltningsenhet bruker dessuten arbeidskraft indirekte, gjennom kjøp av varer og tjenester. Dermed blir lønnskostnadenes andel av den samlede verdiskapningen høyere enn det den er i en typisk produksjonsbedrift. Den funksjonelle inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital i næringslivet er dermed en viktig indikator for hvilken lønnsvekst det er rom for, i møte med eiernes krav til avkastning.

Siden mange bedrifter kan ha som en del av sin strategi å justere prisene opp etter et lønnsoppgjør, for på den måten å bevare lønnsomheten, er lønnsdannelsen også en nøkkelfaktor bak prisveksten i moderne økonomier. Dersom lønningene i disse bedriftene ikke er koordinert med lønnsveksten i økonomien ellers, og strategien med prisjustering ikke er mulig (for eksempel for fastlandsindustrien) kan resultatet bli lønn-lønnspiraler. Hva som dernest skjer, vil blant annet avhenge av om den økte lønnsveksten går utover internasjonal konkurranseevne, og viljen til å investere i fastlandsindustrien. Ledigheten kan gå opp, samtidig som inflasjonen kan være økende. Det er derfor en del å vinne i stabilitet på å unngå uønsket konkurranse om arbeidskraften. Samtidig er det liten grunn til å tro at markedskreftene alene vil finne en god balanse mellom koordinering og konkurranse.

Det ser ut til å være en økende aksept også internasjonalt for at lønnsdannelsen i Norge har gode makroeffekter, se for eksempel OECD (2018, 2019). Dette representerer en endring siden 1980- og 1990-tallet da det var få britiske eller amerikanske økonomer som så positivt på muligheten for å oppnå god koordinering gjennom kollektiv lønnsdannelse, se f.eks. oversikten i Calmfors (1993).

Bakgrunnen var frykt for at lønningene skulle bli presset opp, fordi lønnsfastsetterne ikke ville ta tilstrekkelig hensyn til at høyere lønn også kunne innebære høyere prisvekst. Det manglet heller ikke på kritiske røster i Norge (Skånland, 1981). Historien viser også flere eksempler på at det i perioder har vært vanskelig å oppnå god koordinering i lønnsdannelsen. Enn så lenge kan vi imidlertid konstatere at løsningene på de mange utfordringene i lønnsdannelsen, som fare for løpsk inflasjon, tap av internasjonal kostnadsmessig konkurranseevne og sosial dumping, har vært å reformere og tilpasse systemet med kollektiv lønnsdannelse heller enn å gå bort fra det (se for eksempel NOU 2016: 15).

Den fagøkonomiske litteraturen om finans- og pengepolitikk, er i stor grad basert på teorien om naturlig ledighetsrate. Dette betyr spesielt at kollektiv og koordinert lønnsdannelse ikke er av betydning for hvordan finans- og pengepolitikk påvirker det økonomiske aktivitetsnivået og arbeidsledigheten. I naturlig rate-modellen er arbeidsledighetsraten det eneste som knytter sammen utviklingen i lønninger og priser. Det følger at høy inflasjon må tøyles med økt ledighet.

I det følgende vil vi gjennomgå hvordan den koordinerte lønnsdannelsen muliggjør at finans- og pengepolitikken kan innrettes mot full sysselsetting, uten å resultere i akselererende inflasjon og/eller ukontrollert tap av konkurranseevne. Videre argumenterer vi for at dette også bør reflekteres i modellene som den økonomiske politikken i Norge baseres på.

Som et bakteppe presenterer vi i neste kapittel noen hovedlinjer i tenkningen om en naturlig ledighetsrate, og det fremstilles alternativer til naturlig rate-hypotesen som bedre beskriver systemet for lønnsdannelsen i norsk økonomi. Deretter går vi nærmere inn på lønnsdannelsen i Norge, og drøfter utviklingen i de norske makroøkonomiske modellene som brukes til å understøtte den økonomiske poltikken til Norges Bank og regjeringen. Det var lenge konsensus om å holde naturlig rate-hypotesen borte fra makromodellene, men hypotesen er nå «tatt om bord», både i den pengepolitiske modellen NEMO og den finanspolitiske modellen NORA. Til slutt gir vi noen avsluttende merknader om lønnsdannelsen og den økonomiske politikken, og viktigheten av at modellene som benyttes i utformingen av økonomisk politikk er i tråd med økonomiens virkemåte.

Hypotesen om naturlig arbeidsledighet og alternativer

Fagøkonomiske analyser av hva som er hensiktsmessig og gjennomførbar økonomisk politikk er betinget av hva slags mekanismer som legges til grunn i lønns- og prisdannelsen. Dermed er økonomenes modeller for lønns- og prisdannelsen en viktig nøkkel til å forstå deres politikkanbefalinger og pengepolitiske strategi.

Dette ble aktualisert i 2020 da sjefen for Federal Reserve System i USA annonserte at de ikke vil bry seg om ledigheten uansett hvor lav den blir, men respondere når den blir for høy.² Dette betydde i så fall en tilbakevending til det som på 1950- og 60-tallet var en konsensusmodell for nominell lønnsdannelse, nemlig at arbeidsledigheten i et land kunne bevege seg relativt mye opp eller ned, uten at det nasjonale lønnsnivået ble særlig påvirket. Oppfatningen var at utviklingen i nominelle lønninger var under påvirkning av en lang rekke faktorer, og at arbeidsledigheten ikke pekte seg ut som spesielt mye viktigere enn alle de andre, se for eksempel Forder (2014). Den keynesianske modellen ga også i denne tiden en oppskrift på hvordan massearbeidsløshet kunne unngås gjennom at finanspolitikken kunne holde stabil og høy aggregert etterspørsel.

Fordi kredittmarkedet var regulert i mange vestlige Europeiske land, spilte pengepolitikken en mindre rolle i det makroøkonomiske styringsopplegget. Slik var det det ikke i USA, der det var stor vekt på aktivitetsregulering gjennom pengepolitikk, også på 1950- og 1960-tallet.

Hypotesen om naturlig ledighetsrate

Starten på paradigmeskiftet i makroøkonomisk teori kan tidfestes til 1968, da Milton Friedman (1968) og Edmund Phelps (1968) hver for seg presenterte hypotesen som naturlig arbeidsledighet («natural rate hypothesis»).

Hypotesen var en teori om en likevekststørrelse i en markedsmodell der enkeltbedrifter og arbeidere inngikk kontrakter på fritt og individuelt grunnlag. Modellen tillot visse «imperfeksjoner» i markedene, som transaksjonskostnader og tilfeldig variasjon i etterspørsel og tilbud, men ikke større, varige og systematiske endringer.

Modellen sier videre at vekst i inflasjonen ikke var opprettholdbart over tid: Før eller senere ville korreksjoner finne sted som tvang ledigheten tilbake mot den naturlige raten, og inflasjonen til å stabiliseres på et konstant nivå. En annen term som blir brukt sammen med naturlig ledighetsrate er NAIRU³.

Et utviklingstrekk som var med å underminere troen på at økonomisk politikk kunne stabilisere ledigheten på et vilkårlig lavt nivå, var at inflasjonen utover 1960 og 1970 tallet ble den viktigste økonomiske utfordringen i de vestlige industrialiserte landene, ikke minst i Europa. Inflasjonen ble etter hvert betraktet som en destabiliserende faktor, både for makroøkonomien og samfunnet. Inflasjon ble sett på som et iboende fenomen i de vestlige økonomiene, som måtte inkluderes i de makroøkonomiske modellene for at disse skulle beholde sin relevans.

Selv om hypotesen om naturlig ledighet var kontroversiell da den ble formulert, ble den raskt akseptert i USA og ble etter hvert det dominerende paradigmet i makroøkonomisk teori, se Alston mfl. (1992). Den definerte kjernen i den makroøkonomiske forståelsen til sentralbankene og ble innarbeidet i de makroøkonomiske modellene som ble utviklet for inflasjonsstyring.

Da dette tankegodset fant veien til Norge hadde den gjennomgått et hamskifte gjennom naturlig rate-modellen som ofte er referert til som Layard-Nickell-Jackman-modellen, se Layard mfl. (1991, 1994), heretter referert til som LNJ.

LNJs teori var at inflasjonens iboende karakter bunnet i at lønnstakere og bedriftseiere har motstridende ønsker og ambisjoner for størrelsen på reallønna. Sett fra lønnstakernes side er konsumreallønna viktig fordi endringer i den betyr stigende eller fallende kjøpekraft. Sett fra bedriftseiernes side er det produsentrealløna (nominell lønnskostnad dividert med en produktprisindeks (PPI)) som det er viktig å kontrollere, siden vekst/fall i den har betydning for driftsresultat og andre mål på lønnsomhet og profitabilitet.

Interessemotsetningene framkommer tydeligst dersom vi ser på en lukket økonomi. Da vil KPI være samme indeks som PPI og de to partene vil ha motstridende interesser for utviklingen i reallønna W/P, der W symboliserer nominell lønn, og P symboliserer prisnivået. For eksempel kan vi tenke oss at lønnstakerne ønsker økt kjøpekraft og dermed at W/P skal stige over tid. Derimot ønsker bedriftseierne, isolert sett, at W/P skal synke.

Vi kan bruke (W/P)^w til å symbolisere lønnstakeres plan eller ambisjoner for utviklingen i reallønna, mens arbeidsgiversidens ambisjon om samme variabel symboliseres med (W/P)^f. La oss tenke oss at lønnstakerne har en betydelig innflytelse på reguleringen av den nominelle lønna W, mens bedriftene bestemmer P uten innblanding fra lønnstakerne. Det er da lett å forestille seg at inflasjon vil være det normale: Den eneste måten lønnstakerne som gruppe kan oppnå høyere kjøpekraft på, er ved å «presse på» for størst mulig økning i W, samtidig som bedriftene forsøker å holde reallønnsøkningen minst mulig ved å justere P oppover. Hvis dette gjentar seg blir resultatet en årlig stigning i både W og P, og dermed inflasjon.

Så lenge det er samme inflasjonsrate som «reproduserer» seg selv hvert år, behøver jo ikke dette fenomenet være noe stort samfunnsproblem. Erfaringene fra 1970- og 1980-tallet tydet imidlertid på at selv om inflasjonen kan være lav og tilsynelatende konstant i perioder, kan prosessen også endre seg slik at inflasjonen blir høyere for hvert år som går. Det er dette fenomenet, økende inflasjon, som LNJ mente var iboende i Storbritannia, og andre vestlige økonomier. De framholdt videre at stigende inflasjon særlig var knyttet til to variabler: Arbeidsledigheten og partenes forventninger om framtidig pris og lønnsvekst.

LNJ tenkte seg at (W/P)^w er høyere desto lavere ledighetsraten (U) er. Dette er tegnet inn som linje med negativ helning i Figur 1. Linjen er merket «lønnskurve» i figuren. I teorien er (W/P)^f enten stigende i U, eller uavhengig av U. I det siste tilfellet er «priskurven» en horisontal linje, slik det er tegnet inn i figuren. Bruken av lineære sammenhenger er en forenkling. Når det gjelder lønnskurven er det vanlig at den tegnes med brattere helning for lave verdier av U, og at kurven flater ut for høye verdier av U. Det vil si at (W/P)^w kan være en konkav funksjon av U. Vi kan også forestille oss at priskurven kan være stigende, i alle fall for lave verdier av U: Når kapasitetsutnyttelsen er høy kan det være lønnsomt for bedriftene å øke påslaget på enhetskostnadene i produksjonen, for på denne måten å bedre lønnsomheten og redusere produsentreallønna.

Vi kan tenke oss at økonomien har «ligget i ro» en stund, med en NAIRU/naturlig ledighetsrate U* og konstant inflasjon, men at en hendelse i det økonomiske systemet (et «sjokk») bringer arbeidsledigheten ned til det lavere nivået U¹ i figuren. Når ledigheten er såpass lav er de to partenes reallønnsambisjoner forskjellige: (W/P)^w > (W/P)^f . I en slik situasjon, med ulikevekt og avstand mellom reallønnskravene, er teorien at den faktiske reallønna blir et sted mellom de to reallønnskravene. I figuren er dette antydet med kuletegnet ● på linjesegmentet (a,b).

Hypotesen er at i en slik situasjon vil de nominelle lønnstilleggene være positive og økende fra den ene perioden til den neste. Dette kan forklares med at arbeidstakersiden regner med å ha forhandlingsmakt når ledigheten er lav og økonomien er nær kapasitetsgrensen, men også at det er forventninger om stadig høyere priser på varer og tjenester. Et tilsvarende argument kan gjøres for bedriftene og arbeidsgiverne. De har en ambisjon om å redusere reallønna, og deres forventninger om økende lønnsvekst kan bidra til at produktprisene justeres raskere enn ellers. Konsekvensen av disse gjensidige forventningene kan bli at lønns- og prisveksten øker med tiden.

Dette poenget er illustrert i den nederste delen av Figur 1: Ved ledighetsnivået U¹ er inflasjonen økende, i tråd med den («akselerasjonistiske») Phillipskurven i den delen av figuren.

Situasjonen med stadig økende inflasjon er ikke opprettholdbar og i ytterste konsekvens vil tilliten til selve pengesystemet kunne forvitre. Teorien er at det i bunn og grunn bare er arbeidsledigheten som kan (re)stabilisere inflasjonsprosessen:

Only if the real wage (W/P) desired by wage-setters is the same as that desired by price setters will inflation be stable. And the variable that brings about this consistency is the level of unemployment. ⁴

I Figur 1 er denne tesen illustrert med at det er antydet en prosess, som følger Phillipskurven, og som bringer økonomien fra U¹ (med økende inflasjon) til U^* der inflasjonsraten er konstant og der (W/P)^w = (W/P)^f . U^* symboliserer dermed NAIRU (naturlig ledighetsrate).

Hypotesen om naturlig ledighetsrate ble lenge assosiert med modeller som nedtonet institusjoner, og som så på lønnsdannelsen som drevet av individuelle kontrakter mellom lønnstakere og bedrifter. LNJs versjon av modellen tillot fagforeninger og kollektive avtaler å spille en rolle i lønnsdannelsen, noe som ga den en bredere appell i Europa. For eksempel kan «lønnskurven» i Figur 1 assosieres med en norm for nominelt lønnsnivå som det er oppnådd enighet om gjennom forhandlinger mellom fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner.

Teorien om naturlig ledighet er symmetrisk: «For høy» arbeidsledighet går også sammen med selvforsterkende forventninger, men da om stadig lavere lønns- og prispåslag som kan lede til fenomenet deflasjon, som heller ikke er bra for økonomien. Hvis vi i Figur 1 derfor ser for oss at vi starter i et punkt på U-aksen som befinner seg til høyre for U^*, ville økonomien bevege seg fra det punktet og oppover Phillipskurven, i retning av den naturlige ledigheten.

Til slutt kan det bemerkes at selv om naturlig ledighet referer til arbeidsmarkedet, kan hypotesen gjøres gjeldende for samlet verdiskapning. Det er vanlig å se at hypotesen om naturlig ledighet blir reformulert til å gjelde bruttonasjonalproduktet (BNP), der det såkalte potensielle BNP eller trend-BNP er bestemt av faktorene bak økonomisk vekst og er uavhengig av større og mindre endringer andre steder i det økonomiske systemet. Potensielt BNP er spesielt uavhengig av variasjoner i samlet etterspørsel i økonomien.

I denne versjonen av modellen er endringen i inflasjonen en funksjon av avviket mellom BNP og potensielt BNP, det såkalte produksjonsgapet. Den naturlige verdien av produksjonsgapet er null. Et positivt produksjonsgap fører til at inflasjonen øker. Perioden med stigende inflasjon varer ved inntil produksjonsgapet er tilbake på null. BNP er da lik potensielt BNP og inflasjonen er tilbake på et stabilt nivå.

Politikkimplikasjoner av naturlig ledighet/NAIRU

Teorien om naturlig ledighet/NAIRU har sterke implikasjoner. Dersom inflasjonen skal være stabil over tid, må perioder der produksjonsgapet er positivt, avløses av perioder der BNP er lavere enn trend-BNP og høykonjunkturer må motsvares av tilsvarende lavkonjunkturer.

Ifølge hypotesen om naturlig ledighet vil imidlertid denne dynamiske stabiliseringen gå av seg selv. Hypotesen sier videre at den naturlige arbeidsledigheten er uavhengig av pengepolitikken og finanspolitikken, og at alle forsøk på å bringe ledigheten til et lavere nivå vil medføre økt inflasjon, også endringer som skyldes privat konsum og investeringer.

Økonomisk politikks rolle blir dermed nærmest å «hjelpe naturen». Politikken bør ha som mål å dempe svingningene i produksjonsgapet som faktisk er nødvendige for å holde inflasjonen stabil. Dersom stabil inflasjonsrate kan oppnås med forholdsvis lave svingninger i produksjonsgapet, er det bedre enn at den samme stabile inflasjonen oppnås ved «hjelp av» store fluktuasjoner i aktivitetsnivå og ledighet, da det gir høye tilpasningskostnader for bedriftene, og sosiale kostnader for lønnstakerne.

På samme måte skyldes brå endringer i arbeidsledigheten kun konjunkturene. Økt arbeidsledighet i en periode er bare et tegn på at ledigheten om ikke så lenge kommer til å bevege seg ned mot sitt naturlige nivå igjen. Den økonomiske politikken kan, gjennom å glatte produksjonsgapet, også søke å dempe ledighetsvariasjonen. Men mer bør en heller ikke gjøre.

Siden rollen til økonomisk politikk i denne modellen blir å dempe svingenene rundt den naturlige ledigheten, ble det pengepolitikken som pekte seg ut som mest egnet. Hovedargumentene er at endringer i offentlig kjøp av varer og tjenester, eller skatteendringer, virker direkte inn på statsfinansene. Slike virkemidler kan det dessuten være vanskelig å «time» riktig i forhold konjunkturbølgene og det kan være vanskelig å reversere finanspolitiske stimulanser, selv om konjunkturene skulle tilsi nettopp det.

Pengepolitikk, besluttet av uavhengige sentralbanker, pekte seg dermed ut som et bedre alternativ. Ikke minst kunne en inflasjonsstyrende sentralbank jobbe for at inflasjonsforventingene etter hvert ble knyttet til bankens inflasjonsmål.⁵ På den måten ville det ikke være nødvendig å la arbeidsledigheten variere like mye for å tøyle inflasjonen.

Den internasjonale jobb- og inntektskrisen som etterfulgte finanskrisen i 2008 medvirket til at det ble en viss svekkelse av konsensusen om naturlig ledighet. Ledende økonomer, for eksempel Krugman (2015) og Blanchard (2018), reiste spørsmålet om økonomien hadde endret seg så mye at hypotesen om naturlig ledighet burde forkastes. Bakgrunnen var at inflasjonen i USA hadde falt mye mindre under og etter finanskrisen enn det modellen tilsa at den burde gjøre. Selv om Blanchard, blant annet i et foredrag ved Økonomisk institutt (Universitet i Oslo), konkluderte med at hypotesen om naturlig ledighetsrate ikke burde forkastes, mente han også at beslutningstakerne godt kunne være «open minded and put some weight on the alternatives».⁶

Alternativer til naturlig ledighet/NAIRU

Som nevnt sier naturlig ledighetshypotesen at pris- og lønnsveksten hverken kan være «for alltid» økende eller synkende. Når vi ser bort ifra mer ekstreme tilfeller (hyperinflasjon) vil det være korreksjonsmekanismer i økonomien og i det politiske systemet som stabiliserer inflasjonen. Denne delen av hypotesen er ikke spesielt kontroversiell. Det springende punktet er om det er endinger i ledighetsraten som er den eneste mekanismen som stabiliserer inflasjonen, og at det derfor bare finnes en eneste verdi av arbeidsledighetsraten som forenlig med konstant inflasjon.

I resonnementet vi gjorde i forbindelse med Figur 1, kunne den faktiske ledigheten i en gitt periode være lavere enn den naturlige ledigheten  U₁< U^*. Videre så vi at den faktiske ledigheten er lavere enn  U* under hele tilpasningsperioden, som antydet med pilene langs Phillipskurven i nedre del av figuren. Siden ledigheten vender tilbake til samme nivå som før hendelsen som skapte ulikevekt inntraff, er det ingen tidsavhengighet i selve likevektsledigheten.

Blanchard (2018) betegnet fenomenet hysterese som et alternativ til hypotesen om naturlig ledighet. Hystereseeffekter tilsier at den naturlige ledigheten avhenger av hva som tidligere har skjedd med den faktiske ledighetsraten. For eksempel kan ledigheten «bite seg fast» på et varig høyere nivå fordi arbeidsledighet i seg selv kan gjøre arbeidere mindre produktive (Røed, 1997) eller at en utvikling mot økt arbeidsledighet setter i gang utsorteringsmekansimer i arbeidsmarkedet slik at ledigheten blir av mer varig karakter for noen grupper (Johansen, 1982).

Hystereseeffekter kan i seg selv svekke hypotesen om at det eksisterer et konstant likevektsnivå for arbeidsledighetsraten. Det er imidlertid ikke nødvendig å innføre egne hysteresemekanismer i modellen for få fram at hypotesen om naturlig ledighetsrate er lite robust. Det er tilstrekkelig å introdusere en noe mer generell teori om lønns- og prisdannelsen i modellen, i en retning som minner om det norske systemet med kollektiv lønnsdannelse.

Forutsetningen i naturlig rate/NAIRU-modellen er som nevnt at den eneste mekanismen som knytter reallønnsambisjonene til endringene i lønninger og priser er arbeidsledighetsraten. Dette er imidlertid et spesialtilfelle av mer generell lønns- og pristilpasning som kan spesifiseres som en likevektsjusteringsmodell for lønns- og prisdannelsen. I denne modellen er «lønnsgapet» for lønnstakerne, differansen mellom (W/P)^w og (W/P), introdusert som én av flere faktorer som påvirker framtidig lønnsvekst. Symmetrisk er differansen mellom (W/P)^f og (W/P) en faktor bak framtidige prisjusteringer.

Slik dynamikk har sine røtter helt tilbake til midten av 1950-tallet. Det var imidlertid ikke før på 1990-tallet at denne type lønns- og prisdynamikk ble innarbeidet i makromodellene. Det hadde sammenheng med at det da ble mulig å kombinere økonomisk teori om kollektiv lønnsdannelse og økonometrisk metode for testing og estimering av kointegrerende relasjoner, se Hoel og Nymoen (1988), Nymoen (1989), Forslund mfl. (2008) og flere andre. Denne utviklingen ga for det første en presisering av «lønnskurven» og «priskurven» i Figur 1, som henholdsvis en forhandlingsmodell for nominell lønn og en prissettingsstrategi for monopolistiske bedrifter. For det andre ble pris- og lønnsdynamikken modellert med likevektkorrigeringsrelasjoner, som empirisk er implisert av kointegrasjon.

Implikasjonen av denne modellen er at likevektsledigheten ikke er uavhengig av varige endringer i andre deler av økonomien, som for eksempel økonomisk politikk.

På samme måte som i Figur 1, kan vi tenke oss at økonomien har vært i en stasjonærtilstand med arbeidsledighet U* og god balanse mellom partenes reallønnsambisjoner, og at det skjer en (positiv) hendelse i økonomien som bringer ledigheten fra U* til U¹. Ifølge modellen som er beskrevet over fører dette til at inflasjonen øker. Hvor mye inflasjonen øker når ledigheten plutselig faller, og hvordan den vil utvikle seg videre, er imidlertid ikke bestemt av Phillipskurven i denne modellen, men av den nevnte likevektjusteringen, noe som er angitt i den nederste delen av Figur 2.

Fordi Phillipskurvedynamikk er et spesialtilfelle av modellen som er beskrevet over, er det en teoretisk mulighet for at både den initiale økningen i inflasjonen og den videre utviklingen, følger den samme banen som i Figur 1, men dette vil bare være én mulighet. I Figur 2 er det for enkelhets skyld antatt at den initiale økningen i inflasjonen er den samme som i Figur 1. Men i de påfølgende periodene avviker inflasjonsbanen fra den vi hadde i NAIRU/naturlig ledighetsmodellen.

Inflasjonsutviklingen er tegnet inn med pilene som peker mot U**, i den nederste delen av figuren. Denne dynamiske prosessen passer ikke inn i en akselerasjonistisk Phillipskurve. Inflasjonen øker riktignok initialt, da ledigheten går ned til U¹, men inflasjonen er igjen konstant når ledigheten har stabilisert seg i punktet U**. Stabilitet i pris- og lønnsdynamikken er ikke avhengig av at ledigheten vender tilbake til akkurat U*.

Samtidig kan vi se for oss at lønnskurven i den øvre delen av figuren skifter innover, til en posisjon som er i overenstemmelse med den lavere likevekten for arbeidsledighetsraten. Denne endringen skjer gradvis, og varer så lenge det tar for inflasjonen å «bremse opp». I en modell for en lukket økonomi kan det gradvise skiftet i lønnskurven forklares ved at en faktor (eller parameter) som påvirker lønnstakernes reallønnsambisjon endrer seg underveis i den dynamiske prosessen. Partenes forhandlingsmakt kan være en slik parameter.

La oss nå bytte perspektiv og anta en åpen økonomi, som jo også gjør modellen mer relevant. Da kommer det til et par nye forhold som gjør at det er teoretisk rimelig å regne med en endogen bevegelse i «lønnskurven» etter et sjokk. I en åpen økonomi gjør det seg gjeldende et vesentlig skille mellom konsumreallønn og produsentreallønn, som igjen henger sammen med at det da er en forskjell mellom konsumprisindeksen (P) og produsentprisindeksen (Q). Når dette bringes inn i modellen kommer relativprisen mellom Norge og utlandet inn som et argument. Dermed kan Figur 2 også gjøres gjeldende for en åpen økonomi der kollektiv lønnsdannelse er modellert som et system av feiljusteringsligninger, se Nymoen (2021) og referansene der. Vi må bare presisere at reallønnsvariabelen på den vertikale aksen i den øvre delen av figuren måler produsentreallønna, og at lønnskurven flytter på seg når innenlandsk inflasjon avviker fra inflasjonen ute. Slik vil det nettopp være i en situasjon som den figuren illustrerer: med økende inflasjon hjemme, mens prisnivået på importerte varer fortsetter å stige med en konstant rate. Dermed vil relativ importpris («realvalutakurs» i bred forstand) endres gradvis og endogent og flytte lønnskurven slik som antydet i figuren.

For å gjøre modellen mer realistisk, kan vi også ta hensyn til at arbeidsproduktiveten (A) øker med tiden. Dermed kan produsentreallønna også øke over tid, uten at det behøver å komme i konflikt med eiernes krav om avkastning på investert kapital. Det som erstatter poenget ovenfor om at likevekt avhenger av balalanse mellom konsumreallønn og produsentreallønn, blir dermed at:

1) lønnsandelen  W/(Q∙A) , må svinge rundt et stabilt nivå, som er høyt nok til at investorer vil eie kapital i næringslivet og

2) konsumreallønna  W/P, må vokse trendmessig for at produktivitetsvekst skal tas ut i økt kjøpekraft.

Konsumreallønna trenger ikke stige helt i takt med  W/Q, fordi prisveksten på importerte konsumvarer kan være forskjellig fra veksten i prisnivået innenlands (P).

Om vi antar at denne åpne økonomien utsettes for en varig endring i samlet etterspørsel vil det i første omgang blir en reduksjon i ledigheten, som fra U* til U¹ i Figur 1. Med økte samlede lønnsutbetalinger vil prisveksten på kort sikt gå opp. Om vi derimot legger til grunn den alternative modellen vil økningen i lønns- og prisveksten avta fordi de kollektive lønnskravene er knyttet til lønnsandelen og konsumreallønna, som nevnt over, og ikke bare arbeidsledigheten. Arbeidsledigheten stabiliserer seg deretter på et nytt nivå, som er lavere enn utgangspunktet, og man unngår pris-lønnsspiraler.

Som i Figur 2 har vi dermed en stabil tilstand av U** < U*, noe som igjen viser at det ikke finnes bare ett (naturlig) nivå på arbeidsledigheten som sikrer at lønns- og prisvekstratene holder seg konstante. Både konstant inflasjon og konstant lønnsandel er forenelig med et sett av konstante ledighetsrater, ikke bare én enkelt. Naturlig rate-hypotesen gjelder altså ikke i den alternative modellen, og ledighetsnivået kan bli varig endret.

Kort oppsummert kan man i et pris- og lønnssystem som det norske si at lønnsdannelsen bidrar til å holde inflasjonen stabil. Dermed kan en mer ekspansiv økonomisk politikk bidra til et høyere aktivitetsnivå og varig lavere ledighet uten å presse opp inflasjonen. Et slikt pris- og lønnssystem har også den fordelen at man ikke er avhengig av høyere arbeidsledighet for å tøyle inflasjonen, som i hypotesen om naturlig ledighet. Videre vil mindre fluktuasjon i arbeidsledigheten redusere muligheten for hystereseeffekter.

Det er liten «fare» forbundet med å bytte til en alternativ modell. Det går nemlig an å innrette seg slik at modellen med naturlig ledighet/NAIRU blir et spesialtilfelle av den alternative modellen. I prinsippet er det da mulig å identifisere naturlig ledighet/NAIRU som en egenskap ved den virkelige økonomien, dersom den er det.

Den norske modellen med lønnsleder og lønnsfølger

Det er viktig at makromodellene som brukes som hjelpemidler i den økonomiske politikken bygger på grundig analyse av systemet for nasjonal lønnsdannelse. Dersom systemet for lønnsdannelse kan bidra til å stabilisere pris- og lønnsveksten kan også økonomisk politiske virkemidler innrettes mot høy grad av måloppnåelse for andre variabler enn nominell stabilitet. Det blir spesielt et større rom for finanspolitikken, enn dersom naturlig ledighetshypotesen legges til grunn.

Vi diskuterer dette innenfor rammen av en modell som skiller mellom lønnsdannelsen i ulike sektorer av økonomien. Dette bringer oss litt nærmere lønnsforhandlinger slik vi kjenner dem i praksis, der lønnsjusteringene skjer i forskjellige avtaleområder.

Systemet med normgivende lønn og lønnsfølging

Ideen om en normgivende lønn, som gjenspeiler lønnsevnen i industrien, går tilbake til 1930-tallet, men først på 1960-tallet utviklet man et begrepsapparat for et system med koordinering gjennom lønnsleder- og følgerfag, se Aukrust (1977) og Bjørnstad og Nymoen (2015).

I etterkrigstiden befant man seg i en situasjon med lav ledighet og det var frykt for at lønnsnivået i landet skulle bli presset opp, uten at det ble tilstrekkelig vektlagt at høyere lønnsvekst kunne føre til høy prisvekst og at industribedriftene dermed ville tape i konkurransen om arbeidskraften.

Den gang som nå er det nyttig å bruke det analytiske skillet mellom den delen av næringslivet som operer i direkte konkurranse med utenlandske bedrifter (K-sektor), og de delene som er forholdsvis skjermet fra denne typen konkurranse (S-sektor). Dersom bedriftene i K-sektor øker prisene på egne produkter for å kompensere for at lønnskostnadene blir høyere enn hos konkurrentene, vil det gå ut over salget, inntjening og kan føre til nedleggelser raskere og i større omfang enn det landet som helhet er tjent med. Bedriftene i S-sektor er i en annen situasjon. Der kan økte lønnskostnader lettere kompenseres ved prisøkninger.

Dersom en får til et system med en lønnsnorm som gjenspeiler lønnsevnen i K-sektor, og som følges i S-sektor og resten av økonomien, ville derfor mye være vunnet i form av koordinering. Det norske systemet for lønnsdannelse har fulgt dette prinsippet i mange tiår, riktignok med vekslende hell. Historien viser at det i perioder har vært vanskelig å oppnå god koordinering i lønnsdannelsen. For eksempel i lange perioder på 1980-tallet, da pris- og lønnsveksten ble uønsket høy.

I dag er vi derimot i en epoke der det norske system i modernisert form, med front- og følgerfag, har levert god koordinering i lønnsdannelsen over lengre tid. Systemet er imidlertid basert på frivillig tilslutning fra de ulike organisasjonene i arbeidslivet. En slik tilslutning er naturligvis basert på kompromisser og at enkeltgrupper av lønnstakere sier fra seg retten til frie forhandlinger. Tankegangen bak modellen er også at lønnstakerne over tid vil oppnå en bedre lønnsutvikling ved å følge frontfaget enn ved å bryte ut. Én faktor som har vært viktig, er at den trendmessige veksten i pris og produktivitet på industriens eksportvarer har vært høyere enn i skjermet sektor. Hvis skjermet sektor følger lønnsveksten i frontfaget vil også lønnstakerne i den sektoren få glede av veksten i lønnsevnen i industrien. Samtidig vil produktivitetsvekst i skjermede næringer, være gunstig for alle lønnstakere, fordi dette bidrar positivt til kjøpekraftsutviklingen.

Fra 2014 har partene i frontfaget blitt enige om en økonomisk ramme for lønnsveksten. I 2020 var den på 1,7 prosent og i 2021 2,7 prosent. Rammen inkluderer fjorårets lønnsoverheng, effekter av sentralt oppgjør, samt anslått lønnsglidning, der blant annet resultatet av lokale lønnsforhandlinger inngår. Det innholdsmessig nye i rammebegrepet er særlig knyttet til lønnsglidningen. Hvis det i praksis viser seg at «rammen holder», og at faktisk lønnsvekst i industrien år etter år blir tilnærmet lik rammen, tenker man seg at frontfaget ville bygge opp troverdighet som normgiver for lønnsoppgjørene i de andre delene av økonomien. Fra og med 2014 fikk NHO dermed en enda viktigere rolle i lønnsdannelsen enn før.

Figur 3 viser at det var en nær sammenheng mellom den faktiske lønnsveksten for forhandlingsområdet NHO-industri og følgerfag, som stat og kommune, for årene 2012–21. Fra 2014 er også rammen vist i figuren. Vi ser at det var bra sammenfall mellom frontfaget og de to følgerfagene også før 2014. Det nye rammebegrepet kan likevel ha vært en viktig styrking av modellen i en periode der det hadde vært en viss utålmodighet med at industrien hadde komme litt, men systematisk, bedre ut enn for eksempel kommuneområdet i perioden 2010 til 2013.

Selv om den hyppige omtalen av «Den norske modellen» kan tyde på noe enkelt og selvforklarende, er lønnssystemet i praksis svært komplekst og fullt av viktige detaljer. En modell av denne lønnsdannelsen må derfor gjøres med visse forenklinger.

Modell for lønnsdannelsen i frontfaget

Som et ledd i forenklingen antar vi at frontfaget samsvarer med industrien og at lønnsnivået i industrien kan være direkte påvirket av lønnsevnen i næringen, da det forhandles om delingen av verdiskapingen. Det er vanlig at fagforeningene stiller krav om økt kjøpekraft, eller i alle fall bevaring av kjøpekraft, slik at inflasjonen hører hjemme i modellen av lønnsdannelsen i industrien. Selv om lønnsjusteringene skjer ved kollektive forhandlinger, spiller markedsindikatorer en rolle. Lav arbeidsledighet kan bety at lønnstakerne føler seg relativt trygge på å finne seg ny jobb dersom de blir ledige. Selv om noe av essensen i modellen er å fjerne lønna fra konkurranseflaten mellom bedriftene, kan eierne likevel være mer innstilt på å gi større tillegg når ledigheten er lav enn når den er relativt høy.

Dersom vi bruker variabelbetegnelser fra forrige kapittel, kan disse hypotesene samles i en modell-ligning:

$∆\ln \left(W_{1t}\right)=b_{10}+b_{11}∆\ln \left(P_t\right)+b_{12}∆\ln \left(A_{1t}{Q}_{1t}\right)–b_{13}ln\left(U_t\right)–b_{14}(ln(W_{1t–1})$

$–\ln \left(A_{1t–1}\right)–\ln \left(Q_{1t–1}\right))$     (1)

Hvor $W_{1t}$ er lønnsnivået i industrien i tidsperiode t. Vi kan tenke oss at tidsperioden er årlig. Δ er endringsoperatoren, for eksempel har vi at $∆\ln \left(W_{1t}\right)=\ln \left(W_{1t}\right)–ln\left(W_{1t–1}\right)$ og $∆\ln \left(A_{1t}{Q}_{1t}\right)=∆\ln \left(A_{1t}\right)+∆\ln \left(Q_{1t}\right) ,$ der $A_{1t}$ er arbeidsproduktiviteten og $Q_{1t}$ representerer prisen på bruttoproduket i industrien i år t.

Koeffisienten $b_{11}$ måler hvor mye lønnsveksten i industrien øker med dersom inflasjonen ( $∆\ln \left(P_t\right)$) øker med ett prosentpoeng. Det er vanlig å anta at $b_{11}$ ligger mellom 0 og 1.

$b_{12}$ måler hvor sterkt lønnsveksten er knyttet til endringer i verdien av arbeidsproduktiviteten i industrien ( $A_{1t}{Q}_{1t})$. Dersom det er sterkt vekst i denne, øker også lønnsevnen i industrien. $b_{12}$ antas også å ligge mellom 0 og 1.

Det sentrale for vårt formål er imidlertid tolkningen av $b_{13}$ og $b_{14}.$. Tolkningen av de to koeffisientene må ses i sammenheng. Dersom $b_{14}=0$ angir $b_{13}\ge 0$ helningen på en Phillipskurve for lønna i industrien. Dersom vi tenker oss et plott med lønnsvekst på y-aksen og ledighetsraten U på x-aksen, innebærer bruken av $ln\left(U\right)$ i modellen at Phillipskurven er brattere for lave verdier av U enn for høye. Dersom inflasjonen er konstant får vi bestemt den naturlige ledighetsraten direkte fra denne ligningen (altså, hvis $b_{14}=0),$

$ln{U}^{*}=\frac{b_{10}}{b_{13}}+\frac{b_{11}{\pi }_p+{(b}_{12}–1){(\pi }_q+{\pi }_a)}{b_{13}}, { gitt b}_{14}=0$     (2)

der ${\pi }_p$ og ${\pi }_q$ er konstante vekstrater for henholdsvis P og Q, og ${\pi }_a$ er en konstant vekstrate for produktiviteten A.

Dersom $b_{14}>0$, slik at lønnsveksten likevektsjusterer mot lønnsandelen i forrige periode, endres imidlertid tolkningen. Under de samme steady-state-forutsetningene får vi nemlig:

$\ln \left(\frac{W_1}{Q_1}\right)=ln{A}_1+\frac{b_{10}}{b_{14}}–\frac{b_{13}}{b_{14}}\ln \left(U\right)+\frac{b_{11}{\pi }_p+{(b}_{12}–1){(\pi }_q+{\pi }_a)}{b_{14}}, { gitt b}_{14}>0$     (3)

som viser tolkningen av lønnskurven som en langsiktig sammenheng, slik som termen ble brukt i forrige kapittel.⁷ Dermed blir implikasjonen tilsvarende det som vi ovenfor har beskrevet som alternativet til hypotesen om naturlig ledighet.

En implikasjon av modellen som ofte nevnes, er at lønnsandelen i frontfaget vil være relativt stabil over tid, selv om det må forventes at grafen kan vise «spor av» at arbeidsledigheten tross alt har endret seg brått og relativt mye i enkelte epoker. Stabiliteten kan undersøkes grafisk ved å plotte lønnsandelen i industrien, slik som i Figur 4.

Når en ser nøyere etter, er det imidlertid ikke nok å undersøke lønnsandelen for å kunne konkludere med at kollektive avtaler virkelig regulerer lønningene i industrien. Et system med individualisert lønnsdannelse vil under visse betingelser også gi stabil lønnsandel over tid. Å teste forskjellen i nivå mellom to alternative lønnsdannelsessystemer er imidlertid vanskelig i praksis, se Nymoen (1989) og Forslund mfl. (2008).

Siden starten av 1990-tallet har en rekke studier avdekket funn som tilsier forkastning av hypotesen om  b₁₄=0. Dalnoki (2020) og Gjelsvik mfl. (2020) er nyere studier som estimerte lønnsrelasjoner på hhv. årlige og kvartalsvise data. I Dalnoki (2020) ble  -b₁₄ estimert til -0,21 og er statistisk signifikant forskjellig fra null.⁸ En sammenligning med en 25 år eldre studie, Johansen (1995), viser at resultatene er svært like (-0,23). Dette på tross av at Johansens estimeringsperiode (1964–1990) stoppet 28 år tidligere enn i Dalnoki (2020) og datarevisjoner som hadde skjedd i mellomtiden. Også for koeffisientene b₁₁ (inflasjon) og  b₁₂ (endring i verdien av arbeidsproduktiviteten) er det stort sammenfall mellom de to studiene.

Et annet viktig funn i både Johansens og Dalnokis studier var at en lineær lønnskurve ikke får støtte i norske data. Begge studiene fant at det var nødvendig med markerte utslag i arbeidsledigheten før lønna ble påvirket.

Disse studiene støtter teorien om en langsiktig lønnskurve-dynamikk i form av likevektjustering av nominell lønn, og at likevekten i større grad er knyttet til verdien av arbeidsproduktiviteten enn den er til arbeidsledighetsraten.

Modell for lønnsdannelsen i følgerfagene

Det er ingen direkte mekanismer som sørger for at lønnsfølging fungerer i praksis. Systemet i Norge involverer svært mange på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, og tilslutningen til modellen er og blir frivillig. Begge sider har mange hensyn å ta i lønnsfastsettelsen, og oppslutningen om rammen kommer ikke av seg selv.

En testbar konsekvens av lønnsfølging er at relativlønna mellom frontfaget og følgerfagene er noenlunde stabil over tid. Dette kan undersøkes ved å plotte forholdet mellom industrilønna og lønnsnivået i typiske følgerfag, som vi ser i Figur 5. Her benyttes en relativt grov inndeling, som har vært brukt i de norske makromodellene som inkluderer en norsk modell for lønnsdannelsen, der en regner med at privat fastlandsøkonomi utenom industrien er et privat følgerfag, og at offentlig sektor utgjør et annet følgerfag.

Statistisk testing av hypotesen om lønnsfølging består for det første i å teste om data for lønnsendringene i følgerfagene likevektsjusterer mot lønnsforholdet mellom følgesektoren og industrilønna.

Videre skal ikke denne relativlønna være en faktor i industrilønnsrelasjonen. Lønns-lønns-lønnseffekter er jo akkurat det som en ønsker å unngå ved å ha en lønnsnorm, samt et tydelig forhandlingsmønster med en klar rollefordeling mellom frontfag og følgerfag. Gjelsvik mfl. (2020) testet denne siden av modellen i sin artikkel og fant empirisk støtte for at relativlønn bare inngår i lønnsfølgerelasjonene, ikke i industrilønnsrelasjonen.

Modell for innenlandsk prisnivå

En empirisk modell for norsk lønnsdannelse må også omfatte den innenlandske priskurven i figurene ovenfor. Siden vi har en åpen økonomi må denne delen av modellen ta hensyn til både norske lønninger justert for produktivitet og utviklingen i prisnivået på varer som vi importerer. I en forenklet modell kan vi oppnå dette med å anta at faktorene som inngår i langsiktsmodellen for KPI er  W₂/A₂ og PI, der  W₂ er lønnsnivået i det private følgerfaget,  A₂ er produktiviteten der, og PI er en importprisindeks.

Hovedhypotesen er at også dynamikken som er tilordnet P er av likevektjusteringstypen. Dette er konsistent med teorien om monopolistisk konkurranse i produktmarkedet. Dermed ivaretas det som er et premiss for hele systemet for lønnsdannelsen, nemlig at bedriftene i følgerfagene kan opprettholde sin inntjening ved å justere prisene. Sammen med lønnsfølging impliserer dette at lønnsandelen blir forholdsvis stabil, ikke bare i frontfaget, men også i hele den private delen av Fastlands-Norge, som Figur 4 viser tydelig.

Valutakurs og produktivitet

Både arbeidsproduktivitet  A₁ og  A₂) og prisene på varer som produseres i utlandet, er viktige drivere i modellen for lønns- og prisvekst i Norge. Data for disse variablene viser at de vokser trendmessig, men med betydelig variasjon rundt trenden. Disse variablene kan derfor representeres som såkalte stokastiske trender («random walks»).

Dette gjør modellen robust overfor formelle pengepolitiske regimeskift. Poenget er at antakelsen om at logaritmen til importprisindeksen er en stokastisk trend bare er avhengig av at prisen regnet i utenlandsk valuta også er en stokastisk trend. Valutakursen kan godt endre «natur», fra å være trend til å være såkalt stasjonær, og tilbake, uten at det endrer trendegenskapen til den variabelen som er driver av innenlandske priser og lønninger.

Lønnsdannelsen i norske makromodeller

I økonomiske modeller med naturlig ledighet skjer tilpasningen av faktisk lønnsnivå til lønnsevnen kun indirekte, gjennom ledigheten (U), og bare ledigheten kan sørge for ikke-akselererende inflasjon og stabile lønnsandeler. Tolkningen av litteraturen vi hittil har gjennomgått er at det skal betydelige endringer til i arbeidsledigheten før den virker inn på lønnsveksten i norsk økonomi. Videre avdekkes det at i et system med kollektive avtaler blir det faktorene som driver lønnsomheten som også påvirker lønnsnivået. Dette skjer på en mer direkte måte enn ved individualisert lønnsdannelse som ofte gir Phillipskurver.

De første forsøkene på økonometrisk behandling av lønnsdannelsen innebar estimering av lønns-Phillipskurver for industrien, med sikte på inkludering i SSBs årsmodell MODAG og kvartalsmodellen KVARTS, se Stølen (1985, 1990) og Bowitz (1989). Byråmodellene gikk imidlertid snart i retning av lønnskurvespesifikasjoner, og dermed bort fra hypotesen om naturlig ledighet/NAIRU, se Langørgen (1993) og Boug mfl. (2000).

Norges Banks økonometriske modell RIMINI var basert på teori om kollektive avtaler i lønnsdannelsen fra begynnelsen av, se Bårdsen mfl. (2005). Etter at Norges Bank ble selvstendig i pengepolitikken og begynte med inflasjonsstyring i 2001, ble den også en av mange sentralbanker som adopterte hypotesen om naturlig ledighet/NAIRU, og de nye modellene ble utviklet til dette formålet. I disse modellene var endringen i inflasjonen knyttet til BNP-gapet ved hjelp av en ny-Keynesiansk Phillipskurve. Det samme gjelder senere versjoner av Norges Banks DSGE-modell, som har navnet NEMO.

Den siste tilveksten i offisielle makromodeller i Norge er NORA, den nye finanspolitiske modellen til Finansdepartementet. I denne modellen fastsettes lønna i en kollektiv lønnsdannelse med en Nash likevekt hvor likevektsledigheten knyttes direkte til lønns- og priskurver som tilsvarer Figur 1 ovenfor, se Aursland mfl. (2019). Naturlig ledighet er derfor lagt til grunn også for denne modellen.

Christiano mfl. (2018) viser at DSGE-modeller etter finanskrisen i økende grad har inkorporert nominell prisrigiditet for å svare på modellenes manglende forklaring på forholdet mellom arbeidsledighet og inflasjon. Lønnsrigiditet, eller tregheter i pris- og lønnsdannelsen, gjør at det kan være semi-varige avvik mellom faktisk ledighet og U*.

Den grunnleggende tanken bak lønnsrigiditet er imidlertid ikke ny. Det tilsvarer den antydete dynamiske banen langs Phillipskurven i Figur 1. Det blir derfor en mer praktisk sak hvor mye treghet i pris- og lønnsdannelsen som legges inn i modellen, og dette bestemmer i sin tur hvor stort tidsrom finanspolitikken får virke over. Boug mfl. (2017) viser at effekten av finanspolitikk i moderne DSGE-modeller ikke behøver å være så forskjellige fra KVARTS på kort sikt.

Antagelsene om pris- og lønnsdannelsen påvirker imidlertid hva man tror om de langsiktige virkningene av finanspolitikken. Betydningen av pris- og lønnsdannelsen for en moderne økonomi skulle også tilsi at slike relasjoner får en korrekt representasjon i modellene.

Modellene bør reflektere økonomiens virkemåte

I denne artikkelen har vi pekt på at systemet for kollektive lønnsforhandlinger favner bredere enn fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og deres medlemmer. Det leverer også premisser til beslutningstakerne i den økonomiske politikken. «På sitt beste» gir dette stabil kjøpekraftsvekst for lønnstakerne, samtidig som avkastningen på kapitalen i fastlandsøkonomien er høy nok til å trekke til seg kapital. Systemet bidrar også til ikke-akselererende inflasjon, til ulike ledighetsnivå, slik vi har sett i modellgjennomgangen ovenfor.

Kollektiv lønnsdannelse gir et grunnlag for å holde sysselsettingsnivået høyt og arbeidsledigheten lav. Men i en verden preget av brå økonomiske omveltninger, kan ikke den kollektive lønnsdannelsen alene sikre full sysselsetting. Virkemidlene som kan benyttes til å oppnå dét målet styres av den økonomiske politikken.

Både Norges Bank og Finansdepartementet bruker modeller som innebærer at politikkens oppgave er å glatte ut svingninger i økonomien: I slike modeller kan man havne i situasjoner hvor modellene tilsier at man hverken kan eller bør prøve å stabilisere arbeidsledigheten på et lavt nivå ved hjelp av økonomisk politikk.

Disse modellene ser bort fra den betydningsfulle rollen som den norske lønnsdannelsen og en aktiv økonomisk politikk kan spille for makroøkonomisk stabilisering. Den økonomiske politikken i Norge bør baseres på modeller som samsvarer med kollektiv lønnsdannelse.

Fotnoter:

1. Takk til Samfunnsøkonomens konsulent for både kritiske og konstruktive kommentarer. Denne artikkelen er del av et prosjekt om makroøkonomisk teori og modeller som Samfunnsøkonomisk analyse har gjennomført med finansiering fra LO. ↩︎
2. Se for eksempel kommentaren til strategirevisjonen i Posen (2020). ↩︎
3. NonAccelerating Inflation Rate of Unemployment. ↩︎
4. Layard mfl. (1994, s. 18), forfatternes utheving. ↩︎
5. I Norge ble målet ved oppstarten av inflasjonsstyring i 2001 satt til 2,5 prosent. Senere ble målet redusert til 2,0 prosent. ↩︎
6. https://www.sv.uio.no/econ/english/research/news-and-events/events/public-lectures/2017/haavelmo-lecture-2017.html ↩︎
7. De lineære kurvene i figurene impliserer da at reallønn og ledighet er målt i logaritmisk skala ↩︎
8. Gjennomsnitt av M₂* og M₄* i Tabell 2 i Dalnoki (2020). ↩︎