Etter seks år som direktør for Konkurransetilsynet, er Lars Sørgard (62) nå tilbake i jobben som professor i samfunnsøkonomi – med en liten bigeskjeft: å lede Regjeringens energikommisjon.

Hvordan blir energibehovene de neste tretti årene? Hvor mye, og hvilken type, energi skal produseres? Disse spørsmålene skal kommisjonen få bryne seg på fram mot jul.

Pustepausen etter direktørjobben ble ikke lang.

– Min kone sa at det tok to uker, ler han.

To uker uten pc-en i stua på ettermiddagene. Det er jammen godt at Lars Sørgard ikke liker å sitte stille.

Måtte lufte hodet.

Det er ikke noe brautende over denne mannen. Framtoningen er mild og vennlig, og dialekten vitner om en oppvekst i Norges nest største by: Bergen, byen med sju fjell, han har besteget alle sammen.

Men aller helst er det fjellene i nærområdet i Åsane han løper opp på. Gjerne etter arbeidstid.

– Særlig da jeg var konkurransedirektør hadde jeg et behov for å lufte hodet etter jobb. Det var en utrolig givende jobb, men samtidig intenst. Jeg er glad i å lese også, men de siste årene har det blitt mest i feriene.

Han hadde seks års permisjon fra professorjobben ved Norges handelshøgskole (NHH). Når han nå er tilbake, synes han det er deilig at ikke hele dagene går med til møter.

– Nå kan jeg komme tilbake etter lunsj og det er ingen nye e-poster. Jeg har tatt tilbake kontrollen over min egen dag. Jeg har også fått en myk start på NHH, uten undervisning det første semesteret.

Ingen kapitalist.

At Sørgard skulle bli professor, direktør og kommisjonsleder, var ikke noe han hadde planlagt. Samfunnsøkonomi-studier var han derimot fast bestemt på. Han søkte to steder, på NHH og ved Universitetet i Bergen, og kom inn på førstnevnte med knapp margin.

Bedriftsøkonomi og finans var imidlertid ikke noe for ham.

– Jeg hadde ikke sans for kremmerne på NHH. Vi var en gjeng fra Bergen som holdt sammen.

– Var dere mer sympatiske?

– Jeg håper det. Noen andre hadde startet Capitalistisk folkeparti, skrevet med C! Ganske så reaksjonært, uvisst om det var ment som en spøk. Jeg var uansett sjokkert.

Den unge Sørgard var kritisk til den frie kapitalismen, noe han fortsatt er.

– Jeg er opptatt av at samfunnet og næringslivet skal styres på en måte som er bra for alle. Bedrifter skal få konkurrere og tjene penger, men kun på en måte som er bra for forbrukerne og resten av samfunnet.

Konkurranse-starten.

Etter studiene fulgte noen måneder på Norsk tekstilinstitutt, men Sørgard savnet å være i utdanning. Så gikk han tilbake til NHH og spurte professor Einar Hope om jobb. Litt rart var det kanskje at de med tiden skulle bli konkurransedirektører begge to.

Det var Hope som førte Sørgard inn på konkurransesporet. Sørgard fikk etter hvert en stipendiatstilling der han studerte kartellvirksomheten til de som lenge var de tre eneste norske sementprodusentene.

– Det høres kjedelig ut å studere sementmarkedet, men fra en økonoms ståsted var det spennende å anvende såkalt spillteori. De brukte sin markedsmakt til å stoppe andre fra å komme inn i markedet. For å kunne temme bedriftenes misbruk av markedsmakt er det viktig å forstå hvordan de opptrer, sier Sørgard.

Kjøreregler for kapitalistene.

I dag synes han det er underlig at noen tenker på konkurransepolitikk som et blått fenomen. I Norge er det partiene FrP og Høyre som har vært mest opptatt av det, men i land som Danmark og USA er det venstresiden.

– Selv tenker jeg på konkurransepolitikk som det viktigste instrumentet for å temme kapitalistene. De må ha noen kjøreregler. Det vil i neste omgang bidra til større likhet, da tøffere konkurransepolitikk vil bety at bedriftseierne i mindre grad kan tjene monopolprofitt.

Allerede samfunnsøkonomen og moralfilosofen Adam Smith, som levde på 1700-tallet, pekte på dette, framhever han.

– Adam Smith forbindes ofte med ideen om «den usynlige hånd», at hvis en slipper markedet fri, blir det bra for alle. Men han sa også at det blir konspirasjon mot fellesskapet hvis bedriftseierne får rotte seg sammen, da det kan føre til høyere priser for oss alle.

Tilfeldigvis direktør.

I 2004–07 var Sørgard sjeføkonom i Konkurransetilsynet. Så fulgte noen år med forskning, før han igjen ble hanket inn til sjeføkonomstillingen i 2015.

En uke etter tiltredelsen, fortalte konkurransedirektør Christine Meyer at hun hadde sagt ja til å bli direktør i Statistisk sentralbyrå. Kanskje Sørgard kunne tenke seg å søke konkurransedirektørjobben?

– Livet består av tilfeldigheter, og dette var på ingen måte det jeg så for meg da jeg sa ja til å bli sjeføkonom. Jeg har ikke vært spesielt god til å planlegge ting, de har bare dukket opp, forklarer han.

De neste seks årene ble tilsynet ledet av Sørgards langt fra usynlige, men heller ikke overkjørende hånd, skal vi tro mediesakene hvor det ble nevnt at hans kolleger gjerne ønsket ham der i seks år til.

Selv kunne han ikke altfor mye om ledelse i starten.

– Men jeg var bevisst på å lytte til folk og ha gode prosesser. Det er utrolig viktig at folk blir involvert. Samtidig ville jeg ta tydelige og godt begrunnede beslutninger. Det var kjekt å høre at jeg kanskje lyktes med det, hvis jeg skal tro på det de sa til meg da jeg sluttet.

Stanset fusjoner og oppkjøp.

Konkurransetilsynet tok for seg en rekke saker i Sørgards periode. Han var bevisst på å velge store saker, ulike saker og i ulike markeder.

– Min forgjenger hadde gjort mye fornuftig, og jeg ønsket ikke å gjøre store endringer. Men prioriteringene blir lett litt for mye styrt av innboksen, noe som er forståelig. Der tror jeg at jeg bidro til en endring.

De siste seks årene ble sju fusjoner og oppkjøp stanset. Det kunne vært åtte, om Konkurransetilsynet hadde fått igjennom et nei til sammenslåing av Sbanken og DNB. Men der opphevet Konkurranseklagenemnda nylig Konkurransetilsynets vedtak.

– Sju stansede fusjoner og oppkjøp høres kanskje ikke så mye ut, men i Danmark var tallet én i samme periode. EU-kommisjonen stanser omtrent det samme antallet som Norge, sier Sørgard.

Tilsynet har også ilagt bedrifter store gebyrer. Én kjent sak er sikkerhetsselskapene Verisure og Sector Alarm, som i 2019 og 2020 ble ilagt gebyr på godt over 1,2 milliarder kroner totalt. De to selskapene hadde samarbeidet om ikke å selge boligalarmer til hverandres kunder gjennom dørsalg.

Vil hindre lovbrudd.

En annen kjent sak er varselet om gebyrer på totalt 21 milliarder kroner til Norgesgruppen, Coop og Rema 1000. Tilsynet mistenker kjedene for ulovlig prissamarbeid. Partene har protestert heftig på varselet og et endelig vedtak er ikke fattet.

Ifølge Sørgard blir mange av tilsynets saker anket i rettssystemet. Det er sjelden tilsynet taper i siste instans.

– Jeg må berømme fagfolkene i Konkurransetilsynet. De har over tid tilegnet seg en helt unik spisskompetanse. De er også proffe på kvalitetssikring, sier han.

– Har du fått et stikk av dårlig samvittighet når du har ilagt noen en kjempebot?

– Nei. Vi har gjort sånne vedtak fordi vi har vært trygge på at noen har brutt loven. Men jeg er bevisst på at det har store konsekvenser.

Han har opplevd direktørjobben som meningsfull.

– Det er som med politiet: De skal fakke tyver, men forebygging er kanskje enda viktigere. Tilsynets jobb er å få bedriftene til å opptre på riktig side av loven.

Han viser til to spørreundersøkelser blant 3.000 bedriftsledere, henholdsvis i 2017 og 2021, utført på oppdrag av Konkurransetilsynet. Det siste året var det langt flere som mente var gebyr var viktige for å avskrekke bedrifter fra å gjøre noe ulovlig.

– Det antyder at tilsynets aktivitet, med vedtak og varsler om store gebyrer, bidrar til mer etterlevelse av konkurransereglene.

Ikke tålmodighet til fiskestang.

Som Sørgards kone sa det: Etter at han la bak seg direktørjobben, tok det to uker, så var han hanket inn igjen.

Veggen som skal males hjemme, står fortsatt umalt.

Men heldigvis: Familien har både en leilighet på fjellet og en hytte ved sjøen. Her lar Sørgard jobb være jobb. På fjellet går han lange skiturer eller bygger snøhule med de to barnebarna. Ved sjøen setter han garn, har ikke tålmodighet til fiskestang, forklarer han.

Nettopp den manglende tålmodigheten og det høye energinivået er egenskaper som trekkes fram av de to voksne døtrene når de blir spurt.

Knust ankel.

Døtrene nevner også hans positive innstilling. En dag han skulle rense takrennen i 2018, ville han ikke forstyrre mor og datter som satt inne og drakk kaffe. Han klatret like godt opp selv og begynte arbeidet, uten at noen holdt stigen.

Fallet ble på to meter og ankelen ble knust. Ambulansearbeiderne måtte dra foten på plass igjen. «Helt greit», uttalte Sørgard den dagen, men i ettertid innrømte han hvor vondt det var.

Han fulgte også legenes nerdete diskusjoner om «det interessante bruddet» med en professors nysgjerrighet. Og legenes spådom om at han ikke ville kunne jogge igjen?

Nei, Lars Sørgard «fulgte treningsprogrammet til punkt og prikke og litt til», skriver datteren Siri og legger til: «Nå kan han jogge, gå dagevis i fjellet og står opp og ned topper på rando-ski.»

Med foten full av skruer.

– Jeg aksepterte det liksom ikke. Jeg er veldig glad i å gå i naturen, og hvis det de sa hadde vært sant, ville det vært forferdelig for meg. Så jeg tenkte at det ikke kunne være så ille, sier Sørgard og legger til:

– Hadde jeg satt meg ned og sturet, hadde jeg ikke blitt så bra som jeg er nå.

Utfasing av russisk gass.

Kanskje kan pågangsmotet komme godt med når han de neste månedene skal lede Energikommisjonen. En krig i Europa har plutselig forandret svært mye, også på energiområdet.

Når vi møter ham en vinterdag på en kafé i Oslo, kommer han nettopp fra møte med kommisjonens sekretariat.

– Hadde vi tenkt på disse spørsmålene for et halvt år siden, uten strømkrise og krig, ville vi hatt en helt annen tilnærming. Plutselig snakkes det om å fase ut Russland og gass, sier Sørgard.

På kort sikt vil en slik utfasing gi høyere priser. Men på lang sikt kan en utfasing av russisk gass tvinge Europa til å bygge ut grønn energi raskere enn det som var planen, påpeker han.

– Hvis det finnes noe godt med den krigen, er det at den kan bidra til en løsning på klimaproblemet. Men det er en forferdelig måte det skjer på.

Et ansvar for å hjelpe.

– Hvordan opplever du å diskutere denne typen spørsmål når det pågår en humanitær katastrofe så nært oss?

– Det er krevende. Det er også litt beklemmende at vi som land tjener så mye på dette, med økte gass- og oljeinntekter. Vi er heldig stilt, men vi er nesten for heldig stilt. Jeg tenker at hvis noen skal hjelpe Ukraina, er det Norge.

Han tror at flere i kommisjonen også tenker at Norge nå må gjøre det landet kan for å sikre en mest mulig stabil strømforsyning i Europa.

– Hvilke visjoner har du for Norge som fornybar kraftleverandør?

– Vi må snu alle stener. Vindkraftsatsingen havarerte på grunn av mangelen på lokal forankring. Kanskje kan det komme en ny satsning på lang sikt, for potensialet er stort både på land og til havs, men da må det tas hensyn til natur og folk, sier Sørgard.

En omstilling.

Han peker også på solenergi.

– Vi må tenke gjennom alle muligheter, også hvilke virkemidler vi kan bruke for å legge til rette for grønn energi. I det siste har høyere strømpriser ført til et redusert kraftforbruk. Hvis alle bruker mindre energi, vil det være et nyttig bidrag.

Nettopp i prisene ligger det også et virkemiddel som Sørgard har stor tro på:

– Slik sett er jeg en tradisjonell økonom, med tro på at avgifter på forurensende produkter kan få oss til å kjøpe mindre av dem. Og minst like viktig er det at bedriftene oppmuntres til å utvikle og selge produkter som ikke forurenser, sier han og legger til:

– Jeg vet at mange synes det er forferdelig med de høye bensinprisene, men det fører til en raskere omstilling mot et mer klimavennlig samfunn.