Er regional høyere utdanning viktig for regional rekruttering av kompetanse?
Jeg undersøker om det er en sammenheng mellom regional rekruttering av personer med høyere utdanning og tilstedeværelse av høyere utdanning i regionen. Analysene er basert på registerdata aggregert til regionnivå. Lærerutdanning brukes som eksempel. Den er distribuert over hele landet, og gir en kompetanse som er nødvendig der det er en skole. Jeg finner at antallet som blir lærer i hjemregionen ikke er relatert til om det er en lærerutdanning der eller ikke. Dette funnet stiller spørsmål ved gevinsten ved desentralisert høyere utdanning og samsvarer ikke med et par offentlige utredninger som generelt har sterk tro på en slik effekt. Det er to viktige nyanser til denne konklusjonen. For det første synes det å være en sammenheng for barnehagelærere. For det andre finner jeg at det er generelt er mindre lærermangel i grunnskolen der det er en regional lærerutdanning.
Torberg FalchInstitutt for samfunnsøkonomi, NTNU • Utgave 2, 2022
Er regional høyere utdanning viktig for regional rekruttering av kompetanse?1
Innledning
Fusjonsprosessene i høyere utdanning har ført til færre institusjoner. Sammenslåtte institusjoner har faglig samordnet like studietilbud mellom campuser, og beslutningsmyndighet er flyttet fra campuser som tilhørte de mindre institusjonene før fusjon. Men fusjonene har i liten grad endret campus- og studiestruktur. Studietilbud med lav søkning og relativt svake akademiske miljø er i all hovedsak opprettholdt. Unntaket så ut til å bli Nesna. Høgskolen på Nesna var en selvstendig institusjon fra 1918 til 2015, studiestedet ble besluttet nedlagt av Nord Universitet i 2019 og besluttet gjennomretta av den nye regjeringa i høst.
I Hurdalsplattformen stadfester den nye regjeringa at det skal stilles «tydelegare nasjonale krav til universitet og høgskular om regionalt nærvær for å styrkje det desentraliserte tilbodet og møte regionale kompetansebehov». Et viktig formål er å sikre at det utdannes tilstrekkelig personell for regionale behov. Desentraliserte utdanningsmuligheter mener man er viktig for å legge til rette for at flere kan ta høyere utdanning og øke kompetansenivået regionalt. Denne politikken følger i stor grad anbefalingene fra Distriksnæringsutvalget (NOU 2020: 12) og Demografiutvalget (NOU 2020: 15). Disse utredningene hevder at høgskoler i stor grad har jevnet ut søkningen til høyere utdanning mellom distriktsområder og sentrale strøk og at studier regionalt er en viktig kilde til kompetanse i det regionale arbeidsmarkedet. Det er forslag om å etablere flere studiesteder og at det etableres insentivsystemer for å stimulere til en desentralisert studiestedsstruktur.
Kunnskapsgrunnlaget for disse konklusjonene er imidlertid svakt. Flere aspekter ved mobilitetsdynamikken fra oppstart av høyere utdanning til fast etablert bosted og arbeid er lite studert, og vi vet lite om hva som eventuelt vil være situasjonen med en annen geografisk struktur innen høyere utdanning enn den vi har i dag. Ungdom er mobile og mange faktorer må forventes å påvirke flyttebeslutninger. Det er derfor i utgangspunktet uklart om regionalt tilbud av høyere utdanning fører til at flere tar slik utdanning og om det bedrer kompetansetilgangen regionalt.
Denne artikkelen analyserer om regionalt høyere utdanningstilbud er knyttet til studietilbøyeligheten og tilgangen på kvalifisert personell. Fokuset er på rekruttering av nyutdannete fordi argumentasjonen for desentralisert høyere utdanning er knyttet til studietilbøyelighet og regional kompetanse. I motsetning til tidligere studier ser jeg på en konkret utdanningstype. Jeg analyserer lærerutdanning, som er den eneste typen studium som er relevant for Nesna. Lærerutdanning legger grunnlaget for all annen utdanning fordi lærerkompetansen er den viktigste innsatsfaktoren i skolen (Falch og Strøm, 2020). En fordel med å studere læreryrket er at det åpenbart er en kompetanse som det er behov for over hele landet. Fordi det er en profesjon som krever sertifisering er også regional etterspørsel målbar. Jeg ser på kandidater fra perioden 2001–2010, en periode det kan se ut som at noen ønsker seg tilbake til. Det er etter at det var slutt på et klart skille mellom universiteter og høgskoler (felles lov om universiteter og høgskoler kom i 1995), strukturdiskusjoner startet mot slutten av denne perioden (NOU 2008: 3) og «fusjonsbølgen» startet i 2009 med sammenslåing av Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Tromsø.
Hovedfunnet i denne artikkelen er at regional lærerutdanning har liten eller ingen betydning for regional lærerrekruttering. Studietilbøyelighet og antallet nyutdannete som blir lærer i hjemregionen er uavhengig av om det er en lærerutdanning i hjemregionen eller ikke. Dette er en utdanning som studenter i stor grad gjennomfører på det nærmeste studiestedet, men det synes ikke å være av betydning for lokal rekruttering av kompetanse. Det er mobilitet etter utdanning, der noen flytter ut i denne livsfasen mens andre flytter til hjemregionen etter å ha tatt utdanning utenfor regionen. Det er noen nyanser til denne konklusjonen.
Om regional rekruttering
Ungdom velger i stor grad å ta høyere utdanning nær hjemstedet og en etterfølgende jobb nært hjemstedet. Spesielt synes dette å gjelde velferdsyrkene der utdanningstilbudet er desentralisert i tråd med den gamle høgskolestrukturen. Gythfeldt og Heggen (2013) studerer lærer-, sykepleier- og sosialarbeiderutdanninger og sammenligner Vestlandet og hovedstadsregionen. De finner at personer oppvokst på Vestlandet i mye større grad jobber på Vestlandet når de har studert der enn når de har studert et annet sted. Differanse er på om lag 40 prosentpoeng, forholdsvis likt som for hovedstadsregionen. Disse sammenligningene sier imidlertid lite om situasjonen uten utdanningstilbud regionalt fordi analysene er på fylkes- og landsdelsnivå, og der alle fylker har utdanningstilbud. Stambøl (2013) bruker økonomiske regioner, som jeg også gjør under, men studerer kun situasjonen i regioner som faktisk har et høyere utdanningstilbud. Han finner at det er en liten overvekt av nyutdannete som arbeider i en slik region, men ser ikke på om denne sentraliseringstendensen skyldes lokalisering av høyere utdanning eller noe annet, for eksempel at disse regionene har større folketallsvekst.
Et interessant spørsmål er om tilgang på regional høyere utdanning påvirker tilbøyeligheten til å ta høyere utdanning. Knutsen mfl. (2020) undersøker dette. De studerer endringer i utdanningsvalg som følge av regional etablering av sykepleie-, ingeniør- og økonomi- og administrasjonsutdanning i Norge i perioden 1955–1989. De finner at flere valgte den type utdanning som ble etablert regionalt, men at det samlet sett ikke ble flere som valgte høyere utdanning. Det synes som at endringene kun skjedde for individer som uansett ville tatt høyere utdanning (den intensive marginen).
Eksisterende studier på norske data gir altså ikke støtte for hypotesene (i) regional utdanningsinstitusjon øker regional studietilbøyeligheten og (ii) regional utdanningsinstitusjon øker rekrutteringen til regionale kompetanseyrker. Et eventuelt frafall av utdanningstilbud regionalt vil tvinge ungdommen til å studere et annet sted, men det trenger ikke bety at færre ender opp med å jobbe i egen hjemregion. Det er grunn til å tro at mobilitetskostnadene er små i tilknytning til høyere utdanning.
Utdannings- og mobilitetsbeslutninger vil avhenge av forventete jobbmuligheter regionalt og preferanser om framtidig bostedsregion. Denne artikkelen ser på lærerutdanning. Det gir en kompetanse med liten regional variasjon i etterspørsel. Internasjonale studier finner at lærere gjør systematiske jobbvalg. Boyd mfl. (2005, 2013) bruker data for staten New York og finner at lærere har sterke preferanser for å arbeide nært oppvekststed. Lokal rekruttering avhenger derfor av interessen for lærerutdanning blant lokal ungdom. Goldhaber mfl. (2020) studerer mangel på kvalifiserte lærere i rurale distrikter i California. De finner at lang avstand til lærerutdanning samvarierer med rekrutteringsproblemer, men kan ikke undersøke om det skyldes denne avstanden eller mer generelt at det er lite attraktive bo- og arbeidsregioner når man har høyere utdanning. Loeb og Myung (2020) gir en oversikt over den internasjonale litteraturen om lærerrekruttering.
På norske data studerer Falch og Strøm (2005) lærernes beslutning om å avslutte arbeidsforholdet på skolen. I størst grad slutter de for å begynne på en annen skole i samme kommune. Beslutningen påvirkes av elevsammensetningen på skolen og skolestørrelse, og de finner at det er vanligere å forlate læreryrket i store kommuner enn i mindre kommuner. Falch mfl. (2009) finner at rekrutteringsproblemer er motsykliske og øker når et fylke opplever redusert generell arbeidsledighet. Falch og Strøm (2021) studerer flyttebeslutninger etter endt lærerutdanning og legger vekt på individuelle kjennetegn ved nyutdannete lærere, men resultatene for regionale variable er i tråd med funnene i denne artikkelen. I motsetning til Falch og Strøm (2021) bruker jeg regionnivå i analysene og kan dermed studere flere avhengige variabler.
Datamaterialet
Jeg benytter et datamateriale fra tidlig 2000-tall og fokuser på lærerutdanning for grunnskolen, som het allmennlærerutdanning i den empiriske perioden. Jeg viser også noen resultater for lærerutdanning til barnehagene, som het førskolelærerutdanning i den empiriske perioden. Lærerutdanning til videregående skole er mangslungen (PPU, faglærerutdanning, yrkesfaglærerutdanning, lektorutdanning) og er marginal på mange høyere utdanningsinstitusjoner. Det er derfor ikke inkludert i denne artikkelen.
Data er koblet registerbasert utdanningsstatistikk (Nasjonal utdanningsdatabase NUDB) og sysselsettingsstatistikk (Aa-registeret) for perioden 2001–2013. Utgangspunktet er kandidatene fra lærerutdanningene i perioden 2001–2010, definert som fullført og bestått studium. Hvor kommer de fra og hva er deres sysselsetting etter utdanningen? Det er allmennlærerutdanning i 22 kommuner i denne perioden. Lærerutdanning har en lang tradisjon, og mange av institusjonene er over 100 år gamle.2
Jeg begrenser utvalget til kandidater under 40 år. Det er 15 527 allmennlærerkandidater og 12 566 førskolelærerkandidater som ligger til grunn for analysene under. Hjemregion er definert som bosted ved alder 16 år. Bo- og arbeidsmarkedssituasjonen måles én gang for hver kandidat. Jeg ser på situasjonen tre år etter avsluttet utdanning, altså i perioden 2004–2013. Alle variablene i analysene er gjennomsnitt for denne perioden slik at analysene er rene tverrsnittsammenligninger mellom regioner.
Det er altså ingen ambisjon i denne artikkelen om å estimere årsakssammenhenger, for eksempel effekten av å opprette et nytt regionalt utdanningstilbud. Det vil kreve noen vesentlige endringer eller ikke-lineariteter i tilbudsstrukturen. De fleste lærerutdanningene har i en lang periode vært åpne studier, og de små endringene i strukturen (se fotnote 2) er knyttet til lav studentsøking og samordning mellom naboregioner. Tverrsnittsanalysene kan tolkes som generelle likevektsammenhenger fordi det ikke har vært vesentlige endringer i tilbudsstrukturen.
Kommunale data som benyttes er hentet fra de åpne databasene Kommunedatabasen og Grunnskolens informasjonssystem. Den siste databasen inkluderer lærerårsverk spesifisert på om kompetansekravene for tilsetting er oppfylt eller ikke.
Det er ikke opplagt hva som er en fornuftig inndeling i regioner for analyser av den type jeg gjør her. Jeg bruker derfor to alternativer som er basert på ulike definisjoner. Analysene som presenteres nedenfor er hovedsakelig basert på SSBs økonomiske regioner fra 2000 (SSB, 2000). Det er et regionnivå mellom fylke og kommune og skal hovedsakelig representere et hensiktsmessig publiseringsnivå for statistikk. Klassifiseringen identifiserer senterkommuner som har et pendlingsomland og er et handelssenter. Det er 90 økonomiske regioner med folketall i intervallet fra 5,5 til drøyt 500 000 innbyggere.
Robustheten til resultatene undersøkes ved å benytte bo- og arbeidsmarkedsregioner (BA-regioner) i stedet for økonomiske regioner. Gundersen og Juvkam (2013) tar som SSB’s økonomiske regioner utgangspunkt i en senterstruktur, men legger stor vekt på faktisk pendling mellom kommuner og reisetid mellom kommunesentra. I store deler av landet er det lange avstander og dermed lite pendling, noe som fører til flere BA-regioner enn økonomiske regioner. På den annen side tar denne inndelinga ikke hensyn til fylkesgrenser og den tillater mange sentre i samme BA-region. For eksempel defineres Oslo, hele Akershus og to Østfoldkommuner som samme BA-region. Det er 160 regioner med folketall fra under 300 til over én million. I analysene utelates BA-regionene med mindre enn ti kandidater fra lærerutdanning i løpet av den empiriske ti-års perioden 2001–2010.
Analyse
Deskriptive sammenhenger
Spørsmålet er om flere velger lærerutdanning og jobber som lærer i hjemregionen når det er lærerutdanning der. Hovedresultatet i denne artikkelen framkommer i første rad i Tabell 1. Tabellen skiller mellom regioner som har og som ikke har allmennlærerutdanning. Rad (1) viser relativt antall som jobber som lærer i sin egen hjemregionen tre år etter avsluttet utdanning. I begge typer regioner er det i gjennomsnitt 2,0 personer fra hvert årskull som jobber som lærer i hjemregionen, per 10 000 innbygger. Dette utgjør om lag 1,5 prosent av hvert årskull. I gjennomsnitt er det ingen forskjell mellom regioner som har og regioner som ikke har lærerutdanning. Det er samme andel av befolkninga som jobber som lærer i hjemregionen, uavhengig av om det er lærerutdanning der eller ikke.
Radene (2) og (3) dekomponerer antallet som jobber som lærer i hjemregionen til antall lærerkandidater og andelen av kandidatene som jobber som lærer i hjemregionen.
LH/F = LK/F * LH/LK,
der LH er antall lærere som er oppvokst i regionen og uteksaminert tre år tidligere, LK er antall lærerkandidater oppvokst i regionen og F er folketall. LK/F reflekterer interessen for lærerutdanning i regionen og er rapportert i rad 2, mens LH/LK reflekterer interessen for å bo og arbeide i hjemregionen og er rapporter i rad 3. NOU 2020: 12 og NOU 2020: 15 konkluderer med at regional høyere utdanning øker LK/F uten å påvirke LH/LK.
Denne dekomponeringen gir klare forskjeller mellom de to typer regioner. Tabellen viser at der det er en lærerutdanningsinstitusjon er det relativt færre som velger lærerutdanning, men det er flere av lærerkandidatene som jobber som lærer i hjemregionen. Den siste kolonnen i tabellen er differansen mellom de to typer regioner, der stjernene indikerer signifikansnivå på en test av nullhypotesen om at det ikke er forskjell mellom de to typer regioner. For disse to variablene er forskjellene signifikante. Men de virker i ulik retning. Når det er lærerutdanning i regionen er lærerutdanning mindre populært, men de som tar lærerutdanning blir i større grad lærer i hjemregionen. Disse to differansene har samme størrelsesorden i den forstand at antall lærere som er oppvokst i regionen er uavhengig av om det er en lærerutdanning i regionen eller ikke. Produktet av dem, som er i rad (1), er lik i de to typer regioner.
Radene (4) og (5) i Tabell 1 undersøker om det er ulikheter i sannsynligheten for å arbeide som lærer, uavhengig av bosted, og i sannsynligheten for å bo i hjemregionen, uavhengig av yrke. De viser at sannsynligheten for å jobbe som lærer er uavhengig av om det er lærerutdanning i regionen eller ikke. Men man blir i større grad boende i hjemregionen når det er lærerutdanning der. Det siste er altså årsaken til den signifikante differansen i rad (3).
Tabell 1: Rekruttering i hjemregion og regional lærerutdanning. Økonomiske regioner.
| Forhold i hjemregionen | Lærerutdanning i regionen | Ikke lærerutdanning i regionen | Differanse | |
|---|---|---|---|---|
| (1) | Antall lærerkandidater som er lærer i hjemregionen per 10 000 innbygger+ | 2,0 | 2,0 | -0,002 |
| (2) | Antall lærerkandidater per 10 000 innbygger+ | 3,8 | 4,6 | -0,8** |
| (3) | Andel av lærerkandidatene som arbeider som lærer i hjemregionen+ | 0,55 | 0,45 | 0,10*** |
| (4) | Andel av lærerkandidatene som jobber som lærer+ | 0,80 | 0,81 | -0,01 |
| (5) | Andel av lærerkandidatene som bor i hjemregionen+ | 0,66 | 0,52 | 0,14*** |
| (6) | Andel av lærerkandidatene som har tatt lærerutdanning i hjemregionen+ | 0,60 | 0 | 0,60*** |
| (7) | Andel ufaglærte lærere++ | 0,023 | 0,035 | -0,013*** |
| (8) | Folketall+++ | 113 631 | 32 779 | 80 852*** |
| (9) | Lærerårsverk per 10 000 innbygger++, +++ | 105 | 116 | -11*** |
| (10) | Antall observasjoner/regioner | 21 | 69 |
Tabell 1 viser også at 60 prosent tar lærerutdanningen i hjemregionen når det er mulig. Når det er lærerutdanning i regionen velger flertallet å ta utdanningen der. Men det fører altså ikke til at det er bedre rekruttering av nyutdannete lærere i disse regionene enn i andre regioner.
Rad (7) presenterer andelen lærerårsverk av undervisningspersonale som ikke oppfyller kompetansekravene for tilsetting. Dette er en samlet informasjon om rekrutteringssituasjonen i regionen. Framstillingen i media, for eksempel i forbindelse med lønnsoppgjørene, er at det er underskudd på kvalifiserte lærere. Dette påvirkes av en lang rekke forhold både på tilbuds- og etterspørselssida. Tilbudet påvirkes av individuelle beslutninger, som for eksempel om jobbytte og pensjoneringstidspunkt, i tillegg til beslutninger knyttet til høyere utdanning og tidlig yrkeskarriere. Etterspørselen påvirkes av politiske beslutninger, som for eksempel fastsetting av skolebudsjetter og nasjonal lærernorm. Hovedspørsmålet i denne artikkelen er valgene knyttet til hjemregion, men jeg ser også på bruk av ufaglærte lærere for å gi en bredere belysning av rekrutteringssituasjonen. Tabell 1 viser signifikant mindre bruk av ufaglærte i regioner med lærerutdanning enn i andre regioner.
Disse sammenhengene i Tabell 1 tar ikke hensyn til at en lang rekke forhold kan være ulike mellom de to typene regioner. Radene (8) og (9) viser at regionene som har lærerutdanning i gjennomsnitt har betydelig større folketall og færre lærerårsverk per innbygger. Disse to variablene inkluderes i regresjonsanalysene nedenfor.
Et alternativ til å relatere antall kandidater til folketall er å relatere det til etterspørselen. Etterspørselen er veldefinert som antall undervisningsårsverk i skolen, gitt gjeldende tariffavtaler. Rad (9) i Tabell 1 viser at etterspørselen per innbygger er om lag 10 prosent større i regioner uten lærerutdanning. Denne differansen er imidlertid ikke stor nok til å endre de kvalitative funnene i Tabell 1. Relativt til etterspørsel er de kvalitative differansene mellom de to typer regioner den samme som relativt til folketall.
Bruk av BA-regioner i stedet for økonomiske regioner gir i hovedsak samme bilde som i Tabell 1, men differansene mellom de to typer regioner er større for alle variablene. Dette er sannsynligvis et resultat av større forskjell mellom sentrale og mindre sentrale BA-regioner i forhold til økonomiske regioner. Det er flere regioner med lavt folketall og byregionene er større.
Disse enkle sammenhengene kan selvsagt skyldes at andre forhold enn tilstedeværelse av en høyere utdanningsinstitusjon. Spesielt er regionene med utdanningsinstitusjon i gjennomsnitt betydelig større enn andre regioner og de ligger typisk i mer sentrale regioner. Nedenfor gjennomføres noen enkle regresjoner for å undersøke i hvilken grad slike faktorer kan forklare funnene over.
Regresjonsresultater
Tabell 2 estimerer modeller for variablene som er generert av registerdata.3 Regresjonene inkluderer de to kontrollvariablene gjengitt i tabellene over, samt SSBs sentraliseringsindeks.4 I og med at dette er rene tverrsnittsregresjoner kan det stilles spørsmål ved hva koeffisientene som estimeres reflekterer. For eksempel er antall lærerårsverk avhengig av skolestørrelse. Mindre skoler betyr mindre klasser og derfor flere lærerårsverk. Skolene er minst i spredtbygde kommuner og det er derfor grunn til å tro at denne variabelen i hovedsak fanger opp bosettingsmønster, betinget på de andre variablene i modellen.
Det er ingen signifikante sammenhenger mellom tilstedeværelse av lærerutdanning i regionen og antall nye lærere fra hjemregionen, antall kandidater fra regionen eller andelen av kandidatene som jobber som lærer i regionen. For de to siste variablene skiller dette seg fra de enkle sammenligningene i Tabell 1. Modellen i kolonne (2) i Tabell 2 impliserer at funnet om at færre velger lærerutdanning i regioner med lærerutdanning i Tabell 1 drives av at disse regionene typisk har høyt folketall og få lærerårsverk per innbygger. Kolonne (3) viser at andelen av kandidatene som jobber som lærer i hjemregionen drives av høyt folketall. Denne variabelen er grundigere analysert i Falch og Strøm (2021) ved bruk av individdata. De finner at individer som velger lærerjobb utenfor hjemregionen tenderer til å være menn, ha relativt gode karakterer fra studiene og ha foreldre med høy utdanning. For de regionale variablene er funnene deres kvalitativt lik resultatene her.
Sannsynligheten for å bo i hjemregionen etter utdanningen er signifikant positivt relatert til lærerutdanningsinstitusjon. Lærerutdanning i regionen samvarierer altså med at flere med lærerutdanning bli boende i hjemregionen, men de arbeider som lærer i mindre grad enn andre. Det er utenfor rammen av denne artikkelen å undersøke hva de gjør i stedet.
Tabell 2: Regresjonsmodeller for rekruttering i hjemregion. Økonomiske regioner.
| (1) | (2) | (3) | (4) | (5) | |
|---|---|---|---|---|---|
| Avhengig variabel | Antall lærerkandidater som er lærer i hjemregionen per 10 000 innbygger | Antall lærerkandidater per 10 000 innbygger | Andel av lærerkandidatene som arbeider som lærer i hjemregionen | Andel av lærerkandidatene som jobber som lærer | Andel av lærerkandidatene som bor i hjemregionen |
| Lærerutdanning i regionen | 0,21 (0,19) | 0,11 (0,34) | 0,03 (0,03) | -0,02 (0,01) | 0,06** (0,02) |
| Logaritmen til folketall | -0,05 (0,10) | -0,31* (0,18) | 0,04*** (0,01) | 0,002 (0,01) | 0,05*** (0,01) |
| Logaritmen til forholdet mellom lærerårsverk og folketall | 2,01*** (0,70) | 5,33*** (1,28) | -0,14 (0,09) | -0,10* (0,05) | -0,06 (0,09) |
| Observasjoner | 90 | 90 | 90 | 90 | 90 |
| R-kvadrert | 0,16 | 0,45 | 0,47 | 0,22 | 0,57 |
Tabell 3 estimerer de samme modellene ved bruk av BA-regioner. Kommunene er koblet sammen til regioner på en annen måte, og det er 50 prosent flere observasjoner. Regresjonsresultatene er imidlertid veldig like. Sammenhengene med lærerutdanning i regionen er gjennomgående noe større, men kun for andelen som jobber som lærer endres signifikansen.
Tabell 3: Regresjonsmodeller for rekruttering i hjemregion. BA-regioner.
| (1) | (2) | (3) | (4) | (5) | |
|---|---|---|---|---|---|
| Avhengig variabel | Antall lærerkandidater som er lærer i hjemregionen per 10 000 innbygger | Antall lærerkandidater per 10 000 innbygger | Andel av lærerkandidatene som arbeider som lærer i hjemregionen | Andel av lærerkandidatene som jobber som lærer | Andel av lærerkandidatene som bor i hjemregionen |
| Lærerutdanning i regionen | 0,32 (0,25) | 0,63 (0,48) | 0,04 (0,03) | -0,06*** (0,02) | 0,12*** (0,03) |
| Logaritmen til folketall | 0,04 (0,11) | -0,82*** (0,21) | 0,08*** (0,01) | 0,002 (0,01) | 0,08*** (0,01) |
| Logaritmen til forholdet mellom lærerårsverk og folketall | 1,04 (0,79) | 3,13** (1,52) | 0,08 (0,09) | -0,20*** (0,06) | 0,19** (0,09) |
| Observasjoner | 133 | 133 | 133 | 133 | 133 |
| R-kvadrert | 0,04 | 0,41 | 0,47 | 0,18 | 0,56 |
Det er folketall og bosettingsmønster som synes å være de viktigste driverne for ungdommens utdanningsvalg og yrkesmobilitet. Store regioner har relativt færre lærerkandidater (kolonne 2 i tabellene 2 og 3), men er attraktive som bo- og arbeidssted (kolonnene 3 og 5). I spredtbygde regioner, målt ved antall lærerårsverk per innbygger, er det relativt mange som velger lærerutdanning, noe som bidrar til bedre rekruttering i slike regioner enn i andre regioner.
Tabell 4 presenterer resultater for andelen lærerårsverk av undervisningspersonale som ikke oppfyller kompetansekravene for tilsetting. Variabelen er altså lite knyttet til nye kandidater, men reflekterer mobilitet gjennom hele yrkeslivet. Det er flere signifikante sammenhenger i modellene. Det er positive koeffisienter for folketall og lærerårsverk per innbygger. Det betyr at samlet lærerrekrutteringen er svakere i store regioner og i spredtbygde regioner (målt med antall lærerårsverk per innbygger). Sammenhengen med folketall kan virke overraskende, men både Oslo, hele Akershus og Drammensregionen har større andel ufaglærte lærere enn landsgjennomsnittet i den empiriske perioden.
Tabell 4: Bruk av lærere som ikke oppfyller kompetansekravene og regional høyere utdanning.
| (1) | (2) | |
|---|---|---|
| Regiondefinisjon | Økonomiske regioner | BA-regioner |
| Lærerutdanning i regionen | -0,017*** (0,005) | -0,014** (0,007) |
| Logaritmen til folketall | 0,007*** (0,003) | 0,001 (0,003) |
| Logaritmen til forholdet mellom lærerårsverk og folketall | 0,037** (0,018) | 0,051** (0,022) |
| Observasjoner | 90 | 133 |
| R-kvadrert | 0,30 | 0,27 |
Mest interessant er den signifikant negative sammenhengen med tilstedeværelse av lærerutdanning i regionen. Estimatet er i samme størrelsesorden som den enkle sammenligningen i Tabell 1, til tross for at det er flere signifikante variable i modellen. Andelen ufaglærte lærere er lavere i regioner med lærerutdanning. Analysene over viser at dette ikke skyldes bedre rekruttering av nyutdannete som er vokst opp i regionen. Den nærliggende tolkningen er at disse regionene er mer attraktive for personer vokst opp utenfor regionen. Det er karakteristika ved dem som er tiltrekkende for folk utenfra, kanskje fordi regional høyere utdanning gir en dra-effekt. Disse regionene kan være attraktive for andre enn nyutdannete på bekostning av regioner uten lærerutdanning. En alternativ hypotese er at en regional lærerutdanningsinstitusjon kan bidra til at lærerne i regionen i mindre grad forlater yrket. Det ligger utenfor denne artikkelens format å analysere dette nærmere.
Svak lokal rekruttering av nye lærere indikerer svak rekruttering generelt, og dermed overskuddsetterspørsel etter lærere. Figur 1 viser samvariasjonen mellom antallet som jobber som lærer i hjemregionen per 10 000 innbygger («Hjem_lærer») og andel ufaglærte i regionen. Figuren skiller mellom regioner med og uten lærerutdanning, henholdsvis røde diamanter og svarte sirkler. For det første viser figuren at antallet som jobber som lærer i hjemregionen har om lag samme fordeling i begge typer regioner. For det andre viser figuren at kun et par regioner med lærerutdanning har høy andel ufaglærte lærere. Korrelasjonene mellom de to variablene i figurene er signifikant negativ på minst 5 prosent nivå. Det betyr, som forventet, at bruken av lærere som ikke oppfyller kompetansekravene er større i regioner med svak regional rekruttering av nyutdannete lærere oppvokst i regionen enn i andre regioner
Svarte sirkler representerer regioner uten lærerutdanning og rosa diamanter representerer regioner med lærerutdanning.
Nærmere om regionstørrelse og lokalisering
Lærerutdanning er lokalisert på veldig forskjellige steder, fra alle de største byene til regioner som Volda og Nesna som ikke er sentrale tettsteder i sitt fylke. Et spørsmål er om funnene over er representative for høyere utdanning lokalisert på små og mindre sentrale steder. Jeg har undersøkt dette ved å estimere modellene på mindre utvalg. Jeg har gjennomført regresjonene over for økonomiske regioner der Oslo og Akershus, samt Kristiansand-, Stavanger-, Bergen- og Trondheimsregionene er utelatt. Det reduserer antall regioner med lærerutdanning fra 21 til 16, men resultatene er uforandret. De ikke-signifikante sammenhengene i Tabell 2 er fremdeles langt fra signifikant.5 Jeg har også gjennomført regresjonene for BA-regioner der jeg har utelatt alle regioner med over 100 000 innbygger. Det reduserer antall regioner fra 133 til 124, og antall regioner med lærerutdanning fra 22 til 14, men resultatene er også nå kvalitativt uforandret.6 Resultatene er altså ikke drevet av de mest sentrale områdene av landet.
Tabell 5 presenterer en mer detaljert oversikt for Nordland. Nordland har lærerutdanning i Bodø og på Nesna. Tabellen viser hvilken lærerutdanningsinstitusjon som er mest populær i de ulike økonomiske regionene i fylket, samt antall lærerkandidater per 10 000 innbygger som er lærer i hjemregionen 3 år etter endt utdanning.
Tabell 5: Valg av lærerutdanningsinstitusjon og regional rekruttering. Nordland.
| Økonomisk region | Kommuner | Mest populære lærerutdanning (andel) | Antall lærerkandidater som er lærer i hjemregionen per 10 000 innbygger |
|---|---|---|---|
| Brønnøysund | Bindal, Sømna, Brønnøy, Vega, Vevelstad | HiNT (41,1%) | 2,6 |
| Sandnessjøen | Herøy, Alstahaug, Leirfjord, Dønna, Lurøy, Træna | HiNe (71,1%) | 2,5 |
| Mosjøen | Vefsn, Grande, Hattfjelldal | HiNe (49,5%) | 3,2 |
| Mo i Rana | Nesna, Hemnes, Rana | HiNe (66,2%) | 2,7 |
| Bodø | Bodø, Rødøy, Meløy, Gildskår, Beiarn, Saltdal, Fauske, Sørfold, Steigen, Hamarøy | HiBo (71,5%) | 2,5 |
| Narvik | Narvik, Tysfjord, Lødingen, Tjeldsund, Evenes, Ballangen | HiTr (35,7%) | 2,3 |
| Lofoten | Røst, Værøy, Flakstad, Vestvågøy, Vågan, Moskenes | HiBo (50,0%) | 2,4 |
| Vesterålen | Hadsel, Bø, Øksnes, Sortland, Andøy | HiBo (34,3%) | 2,4 |
For det første viser tabellen stor grad av regional rekruttering. Flertallet i de to regionene med lærerutdanning velger den lokale lærerutdanningen. For regioner i ytterkant av fylket er det mer spredt valg av lærerutdanningsinstitusjon. Sør på Helgeland er lærerutdanningen på Levanger mest populær, mens i Ofoten er lærerutdanningen i Tromsø mest populær.
For det andre viser tabellen at samtlige regioner i Nordland rekrutterer flere nyutdannete lærere som er oppvokst i regionen enn landsgjennomsnittet på 2,0. Det er relativt små forskjeller mellom regionene. Det mest interessante med tabellen er at det ikke er noe spor av systematisk mønster mellom regional rekruttering av nyutdannete lærere og avstand til lærerutdanningsinstitusjon.
Barnehagelærere
Jeg presenterer her tilsvarende analyser for førskolelærerutdanning som for allmennlærerutdanning.7 Tabell 6 viser samme mønster som for allmennlærerkandidater. I denne enkle sammenlikningen er det ikke signifikant bedre rekruttering til hjemregionen i regioner med førskolelærerutdanning, på samme måte som for allmennlærerutdanning. Den eneste klare forskjellen i forhold til allmennlærere er for tilbøyeligheten til å velge utdanningen. For allmennlærerutdanning er det signifikant færre kandidater i regioner med lærerutdanning mens det ikke er signifikante forskjeller for førskolelærerutdanning (rad 2).
Tabell 6: Rekruttering i hjemregion og regional barnehagelærerutdanning. Økonomiske regioner.
| Forhold i hjemregionen | Lærerutdanning i regionen | Ikke lærerutdanning i regionen | Differanse | |
|---|---|---|---|---|
| (1) | Antall kandidater som er lærer i hjemregionen per 10 000 innbygger | 1,8 | 1,6 | 0,2 |
| (2) | Antall kandidater per 10 000 innbygger | 3,2 | 3,4 | -0,2 |
| (3) | Andel av kandidatene som bor og arbeider som lærer i hjemregionen | 0,59 | 0,48 | 0,11*** |
| (4) | Andel av kandidatene som jobber som lærer | 0,77 | 0,79 | -0,02 |
| (5) | Andel av kandidatene som bor i hjemregionen | 0,71 | 0,56 | 0,15*** |
| (6) | Andel av kandidatene med lærerutdanning i hjemregionen | 0,66 | 0 | 0,66*** |
| (7) | Folketall | 119 280 | 32 320 | 86 960*** |
| (8) | Lærerårsverk per 10 000 innbygger | 105 | 116 | -10*** |
| (10) | Antall observasjoner/regioner | 20 | 70 |
Regresjonsresultatene i Tabell 7 gir et litt annet bilde. Det er en positiv samvariasjon mellom regional førskolelærerutdanning og antall som jobber som lærer i hjemregionen (kolonne 1). Antall personer fra hvert årskull som jobber som lærer i hjemregionen øker fra 1,62 per 10 000 innbygger, som er gjennomsnittet i regioner uten lærerutdanning, til 1,97 når det er en regional lærerutdanning. Dette resultatet følger av at det er 0,48 flere personer per 10 000 innbygger som velger lærerutdanning i disse regionene (kolonne 2). Førskolelærerutdanning er mer populært i regioner som har denne utdanningen, og det gir bedre regional rekruttering. Disse sammenhengene er signifikante på 5 prosent nivå og skiller seg fra resultatene for allmennlærerutdanning. For de resterende avhengige variablene (kolonnene 3–5) er samvariasjonen med tilstedeværelse av lærerutdanning i regionen eksakt lik som for allmennlærerutdanning i Tabell 2.
Årsaken til at samvariasjonen med tilstedeværelse av førskolelærerutdanning og regional rekruttering er signifikant i regresjonen, men ikke i de enkle sammenligningene i Tabell 6, er en sterk betydning av folketall. I folkerike regioner er det relativt få som velger førskolelærerutdanning og dermed relativt få som jobber som lærer i hjemregionen.
Tabell 7: Regresjonsmodeller for rekruttering av barnehagelærere til hjemregion. Økonomiske regioner.
| (1) | (2) | (3) | (4) | (5) | |
|---|---|---|---|---|---|
| Antall kandidater som er lærer i hjemregionen per 10 000 innbygger | Antall kandidater per 10 000 innbygger | Andel av kandidatene som arbeider som lærer i hjemregionen | Andel av kandidatene som jobber som lærer | Andel av kandidatene som bor i hjemregionen | |
| Lærerutdanning i regionen | 0,35** (0,15) | 0,48** (0,23) | 0,03 (0,03) | -0,02 (0,02) | 0,06* (0,03) |
| Logaritmen til folketall | -0,22*** (0,08) | -0,50*** (0,12) | 0,03* (0,02) | -0,004 (0,01) | 0,03** (0,02) |
| Logaritmen til forholdet mellom lærerårsverk og folketall | 0,43 (0,56) | 1,52* (0,82) | -0,10 (0,11) | -0,09 (0,07) | -0,11 (0,11) |
| Observasjoner | 90 | 90 | 90 | 90 | 90 |
| R-kvadrert | 0,15 | 0,42 | 0,48 | 0,12 | 0,58 |
Konkluderende betraktninger
Universiteter og høgskoler har mange oppgaver og institusjonene kan på ulike måter bidra til utvikling nasjonalt og regionalt. Jeg har her studert deres betydning for regional rekruttering av kompetanse. Er det bedre regional rekruttering til kompetanseyrker fra ungdom som vokser opp i regionen når det er høyere utdanning der? For lærere til grunnskolen tyder resultatene på at det ikke er slik. Antall personer som arbeider som lærer i egen oppvekstregion samvarierer ikke med tilstedeværelse av lærerutdanning. Resultatene tyder på at lokalisering av høyere utdanning har liten eller ingen betydning for rekrutteringsmulighetene. Det er ikke flere ungdommer som velger å bli lærer i hjemregionen når det er en lærerutdanning der.
Dette resultatet må modifisere på minst to områder. For det første ser det ut som at regional lærerutdanning bidrar til noe bedre rekruttering av lærere til barnehagene. For det andre finner jeg at det er mindre lærermangel i grunnskolen der det er en regional lærerutdanning. Det siste skyldes altså ikke at det er bedre rekruttering av ungdom som er vokst opp i regionen. En nærliggende tolkning er at disse regionene er mer attraktive å flytte til, på bekostning av andre regioner. Det kan være karakteristika ved disse regionene som er korrelert med tilstedeværelse av høyere utdanning og som er tiltrekkende for personer vokst opp et annet sted. Høyere utdanningsinstitusjoner bidrar blant annet til flere kompetansearbeidsplasser i regionen.
Høyere utdanning er en langsiktig investering for studenten. Når man tar støtteordningene til studenter i det norske systemet i betraktning er det uklart hvorfor lokalisering av høyere utdanning skal være viktig for regional rekruttering av kompetanse. En sik effekt vil innebære en slags innlåsingsmekanisme. En alternativ vurdering er at erfaringer fra andre steder kan gi en bedre investering når man planlegger for et yrkesliv i sin egen hjemregion.
Tidligere studier har funnet at mange tar høyere utdanning i sitt hjemfylke og blir boende i fylket etterpå. Dette blir brukt til å konkludere med at regionale utdanningsinstitusjoner er viktig for å regional rekruttering av kompetanse. Disse analysene inkluderer imidlertid ikke vurderinger av studietilbøyelighet og spørsmål om tilbakeflytting til hjemregion når det ikke er et utdanningstilbud der. Manglende innsikt i en lang rekke mobilitetsbeslutninger, sammen med resultatet for lærerutdanning i denne artikkelen, stiller spørsmål ved om regionale tilbud i høyere utdanning er av særlig betydning for regional rekruttering av høy kompetanse. Det synes som at nye offentlige utredninger overvurderer dette (NOU 2020: 12; NOU 2020: 15). Jeg har imidlertid ikke diskutert andre mulige positive effekter av regionale universiteter og høgskoler. De kan bidra til regionale innovasjoner og de kan virke tiltrekkende på privat næringsliv.
Referanser
Boyd, D., H. Landford, S. Loeb og J. Wyckoff (2005). The draw of home: How teachers’ preferences for proximity disadvantage urban schools. Journal of the Policy Analysis and Management 24 (1), 113–132.
Boyd, D., H. Landford, S. Loeb og J. Wyckoff (2013). Analyzing the determinants of the matching of public school teachers to jobs: Disentangling the preferences of teachers and employers. Journal of Labor Economics 31 (1), 83–117.
Falch, T. og B. Strøm (2005). Teacher turnover and non-pecuniary factors. Economics of Education Review 24 (6), 611–631.
Falch, T. og B. Strøm (2020). The role of teacher quality in education production. I S. Bradley og C. Green (red.), The Economics of Education, 2. utg., 307–319. Academic Press, Elsevier.
Falch, T. og B. Strøm (2021). Mobility of novice teachers. Working Paper Series No. 4/2021, Department of Economics, NTNU.
Falch, T., K. Johansen og B. Strøm (2009). Teacher shortages and the business cycle. Labour Economics 16 (6), 648–658.
Goldhaber, D., K. O. Strunk, N. Brown, N. Naito og M. Wolff (2020). Teacher staffing challenges in California: Examining the uniqueness of rural school districts. AERA Open 6 (3), 1–16.
Gundersen, F. og D. Juvkam (2013). Inndeling i senterstruktur, sentralitet og BA-regioner. NIBR-rapport 2013:1.
Gythfeldt, K. og K. Heggen (2013). Hva betyr høgskolene for rekruttering av arbeidskraft til egne regioner? Søkelys på arbeidslivet 30 (3), 235–250.
Knutsen. T. R., J. Modalsli og M. Rønning (2020). Distance and choice of field: Evidence from a Norwegian college expansion reform. Discussion Papers No. 932, Statistisk sentralbyrå.
Loeb, S. og J. Myung. (2020). Economic approaches to teacher recruitment and retention. I S. Bradley og C. Green (red.), The Economics of Education, 2. utg., 403–414. Academic Press, Elsevier.
NOU 2008: 3. Sett under ett. Ny struktur i høyere utdanning.
NOU 2020: 12. Næringslivets betydning for levende og bærekraftige lokalsamfunn.
NOU 2020: 15. Det handler om Norge – Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene.
SSB (2000). Standard for økonomiske regioner. Norges offisielle statistikk, Oslo/Kongsvinger.
Stambøl, L. S. (2013). Studentvandringer. Rekruttering til studier og tilførsel av nye høyt utdannede i et geografisk perspektiv. SSB-rapporter 6/2013, Statistisk sentralbyrå.
Fotnoter:
- Takk til Jan Morten Dyrstad, Bjarne Strøm, anonym konsulent og redaktøren for konstruktive kommentarer, og takk til Ole Henning Nyhus for tilrettelegging av data. Data er knyttet til prosjektet «Kvalitetsindikatorer for høyere utdanning», nr. 662406. Jeg er alene ansvarlig for analysene og innholdet. ↩︎
- I perioden 2000–2015 var det allmennlærerkandidater fra utdanninger i Halden, Oslo, Hamar, Elverum, Hønefoss, Drammen, Notodden, Tønsberg, Porsgrunn, Kristiansand, Stavanger, Stord, Bergen, Sogndal, Volda, Trondheim, Levanger, Nesna, Bodø, Tromsø, Alta, Guovdageaidnu og utlandet. I perioden ble utdanningen nedlagt på Elverum, Hønefoss og Tønsberg og opprettet i Drammen og Porsgrunn. Førskolelærerutdanning var i hovedsak på de samme institusjonene, men det var ikke førskolelærerutdanning på Elverum og Hønefoss, og det ble i tillegg opprettet i perioden i Horten og Grimstad. ↩︎
- Resultater for andelen som studerer i egen hjemregion er ikke presentert. Det følger definisjonsmessig at det er en statistisk sammenheng for denne variabelen fordi andelen er lik null i regioner uten lærerutdanning. ↩︎
- For en nærmere beskrivelse av sentraliseringsindeksen for kommunene fra 1994, se https://www.ssb.no/ befolkning/artikler-og-publikasjoner/sentralitetsindeks-for-kommunene. Det er fire verdier på indeksen, der nivå 3 inkluderer nærhet til et landsdelssenter og nivå 0 innebærer mer enn 45 minutters reisetid til et tettsted på minst 5 000 innbyggere. Enkelte økonomiske regioner og BA-regioner inkluderer kommuner med ulik sentraliseringsindeks. I disse tilfellene benyttes den høyeste indeksen i regionen. Resultatene for de ulike verdiene på indeksen er tilgjengelig på forespørsel. Sammenhengene presentert i tabellene er kvalitativt uavhengig av om indikatorene for sentralitet utelates fra modellene. ↩︎
- Det eneste unntaket er at samvariasjonen med folketall blir systematisk mindre. ↩︎
- Det eneste unntaket er for modellen for «Andel av lærerkandidatene som arbeider som lærer i hjemregionen» i kolonne 3, der effekten av regional lærerutdanning øker fra 4 til 6 prosentpoeng og blir signifikant på 10 prosent nivå. ↩︎
- Resultatene for BA-regioner er kvalitativt lik resultatene for økonomiske regioner i Tabell 6 og 7. ↩︎