Assymmetrien mellom oss og våre etterkommere

MacAskill argumenterer at vi som lever nå kan påvirke framtidige generasjoner på mange måter, men påvirkningen går bare en vei. Vi nålevende har makt over dem. Framtidige generasjoner har verken stemmerett eller mulighet til å protestere. Og denne skjevheten blir enda mer opplagt når man tenker på hvor mange milliarder mennesker framtidige generasjoner utgjør. Det blir kanskje feil å snakke om milliarder. Hvis Homo Sapiens overlever like lenge som en typisk pattedyreart, vil det tilsi ca. 1 million år, så vår art har i så fall 700 000 år igjen. Med en populasjon låst til nåværende størrelse, vil framtidige generasjoner utgjøre 80 billioner mennesker, som betyr at vi nålevende påvirker en menneskehet som er 10 000 ganger større enn oss selv.

Valgene vi nålevende tar kan ha store konsekvenser for hvordan menneskehistorien utfolder seg. Dette gjelder spesielt fordi vi lever i en tid med svært høy økonomisk vekst (i hvert fall i et titusenårs-perspektiv!) og teknologisk utvikling. Vi kan bidra til å utslette disse menneskene i framtida, men vi kan også bidra til at de vil leve liv som er bedre enn det vi kan drømme om. Bare tenk på de enorme forbedringene i frihet og livskvalitet som nå er tilgjengelig for de aller fleste menneskene i verden nå sammenlignet med mennesker for bare 200–300 år siden! Da, argumenterer forfatteren, er det imperativt at vi griper mulighetene og unngår de verste risikoene.

Boka tar oss gjennom de grunnleggende måtene vi kan forbedre framtiden på. Vi kan bidra til å øke sannsynligheten for lengre overlevelse av menneskeheten, dvs. øke menneskehistorien kvantitativt. Vi kan også styre historien i en bedre retning. Britene (påvirket av kvekerne) på tidlig 1800-tall satte verden på et spor mot mer frihet og formelt forbud mot slaveri, dvs. mot moralsk bedre verdier. På samme måte kan nålevende også bidra til at frihetselskende, egalitære og utforskende verdier styrker seg på bekostning av f.eks. autoritære og fremmedfiendtlige verdier.

MacAskill ser på tre måter å sikre en lengere overlevelse for menneskeheten. Den første handler om å redusere risikoen for direkte utryddelse, f.eks. fra laboratorieskapte pandemier. Den andre handler om å forhindre at sivilisasjonen kollapser og aldri gjenoppstår, f.eks. etter atomkrig eller worst-case klimaendringer.

Den tredje handler om å forhindre langvarig stagnasjon, som øker sannsynligheten for både utryddelse og kollaps, blant annet fordi konfliktnivået kan forventes å være større i en null-sum-spill verden. Som leser med samfunnsøkonomøyne opplevde jeg kapitlet om stagnasjon som svært originalt og interessant. MacAskill argumenterer for at vedvarende teknologisk fremgang, som sannsynligvis må understøttes og spille sammen med både befolknings- og økonomisk vekst (vi trenger flere forskere og utviklere og de må finansieres), er essensielt for å forhindre stagnasjon. Mange av de samme argumentene for hvordan økonomisk vekst (definert på riktig vis) ikke bare er materielt gunstig for mennesker, men også moralsk viktig finnes også i Stubborn Attachments: A Vision for a Society of Free, Prosperous, and Responsible Individuals fra økonomiprofessor Tyler Cowen (George Mason University) fra 2018.

Hvorfor burde vi bry oss?

Burde vi bry oss om at det er milliarder av mennesker som aldri blir født dersom menneskeheten utryddes? Fra lærebøkene i samfunnsøkonomi har vi blitt vant til å tenke at samfunnets velvære er summen alle individenes velvære. Det virker intuitivt og det er relativt lett å modellere. Implikasjonene er at så lenge framtidige mennesker har en livskvalitet høyere enn null, så ville det vært et stort tap om de aldri blir født. Men her kan vi også risikere å havne i «den avskyelige konklusjonen» (repugnant conclusion) i populasjonsetikken om at en enorm populasjon med en livskvalitet litt over null (f.eks. dagene består av å spise poteter og høre på muzak) er å foretrekke enn en middels stor populasjon med høy livskvalitet. For en leser som ønsker en innføring i populasjonsetikk, er dette et svært givende kapittel. Uten å røpe for mye kan jeg si at det ikke er noen filosofisk konsensus på hva som er god populasjonsetikk, men man kan gjøre mer robuste vurderinger ved å bruke det som er god praksis i samfunnsøkonomiske analyser – følsomhetsanalyser. Men istedenfor å skru på usikre priser og mengder kan man vekte de ulike etikkmodellene man er usikre på.

Avslutningsvis kommer et veldig optimistisk kapittel om hva man kan gjøre for å bidra til at menneskeheten får en lengre og bedre framtid. I valg av hva man kan gjøre, så møter man ekstrem usikkerhet. Det er aldri noen garanti for at handlinger man gjør vil ha en netto positiv effekt for menneskeheten, men det finnes gode tommelfingerregler, som burde falle naturlig for samfunnsøkonomer. 1) Vurder grundig og velg handlinger som du med høyest sikkerhet kan vurdere som netto gode sammenlignet med andre tilgjengelige handlinger. 2) Forsøk å øke mulighetsrommet, dvs. sikre opsjonsverdier og vær oppmerksom på avgjørelser som kan låse deg fast. 3) Skaff mer kunnskap, da vil man kunne ta bedre avgjørelser senere.

Hvordan angripe optimeringsproblemet?

Som samfunnsøkonomer kan gjenta til det kjedsommelige, alle beslutningstagere står overfor begrensede ressurser. Prioriteringen av hvor man skal rette sin innsats bør gjøres utfra et spørsmål om kostnadseffektivitet. Hvor kan man, med en gitt innsats, gi størst mulig forbedring for framtidige generasjoner – det er et spørsmål om hvor viktig det er for å øke lengden og/eller kvaliteten på menneskeheten (importance), hvor løsbare problemet er (tractability) og i hvilken grad problemet har vært forsømt fram til nå og muligens har lavthengende frukter (neglectedness). Forfatteren veileder leseren gjennom flere måter man kan bidra til å ta tak i disse problemene, gjennom sine karrierevalg, donasjoner, frivillig innsats i organisasjoner og egen livsførsel. Den avsluttende pep-talken går ut på enkeltmennesker kan gjør en stor forskjell. Det var helt vanlige mennesker, med sine egne problemer og begrensninger, som satte i gang arbeidet for avskaffelsen av slaveriet. Det er helt vanlige mennesker i denne spesielle tiden i historien vi nå lever i som kan for alvor bidra til å gi gode forutsetninger for de milliardene som kommer etter oss.

Optimisme

Man kommer ikke unna at det er litt pompøst, men sånn blir det når man ønsker å ta de store (kanskje de største) moralske spørsmålene på alvor. For mange kan det være krevende å løfte blikket og filosofere over de virkelig store spørsmålene – man har frister på jobben, dagliglivet skal gå opp, man prøver å følge med i nyhetsbildet. En fin ting med What We Owe the Future er at den er både velskrevet og kort (ca. 250 sider). Men selv om kapitlene fløy forbi raskere enn det vanligvis gjør for meg, følte jeg alltid at boken var god til å gi en rettferdig behandling av motforestillinger og til å belyse usikkerheten, både om hva vi kan forvente av framtida og hva som er moralsk riktig. I tillegg er det ca. 80 sider med appendikser og sluttnoter for de spesielt interesserte¹. Her er det litt mer formell matematikk som underbygger resonnementene, samt en interessant diskusjon som konkluderer med at målet ikke helliger midlet, hvis dette innebærer å påføre andre skade eller grove rettighetsbrudd.

William MacAskill er førsteamanuensis i filosofi ved Oxford University. Han har tidligere stiftet organisasjonene Giving What We Can og Centre for Effective Altruism. Hans første bok Doing Good Better kom ut i 2015. What We Owe The Future slekter på den nokså dystre og risiko-orienterte The Precipice av Toby Ord fra 2020. Men der hvor sistnevnte går mer både i bredden og dybden på naturlige og menneskeskapte risikoer som kan enten utslette menneskeheten eller føre til sivilisasjonskollaps, vier førstnevnte seg langt mer til det enorme potensialet for å skape en fantastisk framtid og hvorfor dette er moralsk viktig. Som lesning er nok The Precipice mer av en tungvekter og kan gjerne prioriteres hvis man ønsker å gå mer i dybden på spørsmålet om eksistensiell risiko og langsiktighetsetikk. What We Owe The Future er derimot mer lettleselig, medrivende og optimistisk.

Det er grunn til å forvente at langsiktighetsetikk etter hvert vil ta mer plass i den offentlige debatten, også i Norge. I august 2023 ble tenketanken Langsikt lansert (se Morgenbladet 25.08.2023, Dagens Næringsliv 26.08.2023 eller langsikt.no). De har fokus på å sette blant annet eksistensielle trusler og framtidige generasjoner på dagsordenen, og utvikle forslag til politikk som på effektivt vis skal ta tak i disse utfordringene. Flere av de involverte i Langsikt har tilknytning til samme fagmiljø som William MacAskill.

Vi samfunnsøkonomer har god trening i å tenke hvordan «planleggeren» skal maksimere velferden i samfunnet ved bruk av policy-instrumenter som sikrer effektiv ressursallokering. Det er en god grunnintuisjon, og denne boka hjelper oss bruke den intuisjonen til å reflektere over hva dette betyr når vi skal ta hensyn til alle mennesker i samfunnet, også framtidige. Den hjelper oss også reflektere over de moralske implikasjonene av dette optimeringsproblemet (under ekstrem usikkerhet). Den hjelper oss også tenke over gleden av å få barn og hvor fantastisk framtiden kan bli i det lange løp. Kanskje vi til og med kan en gang for alle pensjonere Keynes’ sitt utsagn «in the long run we’re all dead».

Fotnote:

1. Enda mer supplementerende materiale finnes på nettsiden whatweowethefuture.com ↩︎